TilgivelseUndertittel: Følgene av manglende oppgjør Synd:La oss først kort definere hva som ligger i ordet "synd" Å synde vil si å gjøre, si eller tenke noe som er utenfor den hensikt Gud hadde med oss. Dette betyr at tanker, ord og handlinger, eller mangel på ord og handling, fører til negative opplevelser for oss selv og andre. Bibelens syn på synd inkluderer også handlinger som er gjort i uvitenhet , vanvare eller uten negative hensikter, når dette fører til negative konsekvenser. Ordet betyr: "å bomme på blinken/målet". Synd skaper skuffelser, bebreidelse, hevnlyst eller hat hos den som blir utsatt for den. Den skaper skyldfølelse, selvbebreidelse, eller forsvarstanker hos den som begår den. Det er først og fremst resultatet av disse mekanismene vi skal se nærmere på i denne undervisningen, for på en positiv måte å motivere til å tilgi. Brutte relasjoner:Synd skaper kommunikasjonsproblemer mellom den som er skyldig og den som erfarer de negative virkningene. Dette gjelder både mennesker mellom, og til Gud. Vi skal se på hvordan dette fungerer: Unnskyldningens vei:Synderen har nå to valg. For det første kan han unnskylde seg. Han kan si at han ut fra sin situasjon og utvikling ikke kunne forventes å handle annerledes. Han legger skylden på andre, på oppdragelse, omstendigheter, press, manglende kunnskap eller tilfeldige omstendigheter. Da Gud møtte Adam etter syndefallet i Edens have, spurte Gud hva han hadde gjort, og Adam svarte: "Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste." (1.Mos.3.12). Han la skylda både på Gud og på Eva. Så gikk Gud til Eva og spurte henne. Hun svarte: "Slangen lokket meg, og jeg spiste." Hun la skylda på slangen. Verken Adam eller Eva erkjente at de hadde skyld ved at de lot seg lure, men la ansvaret over på andre. Vi vet at Gud ikke godtok dette svaret, og de ble jaget ut av hagen. Den nære, daglige relasjonen mellom Gud og menneskene ble brutt, og slangens makt over menneskene fortsatte å herske. Brutte relasjoner og uoppgjort skyld ble hengende igjen. Adam og Eva fikk ikke den tilgivelsen de trengte fordi de unnskyldte seg. Denne arven har fulgt menneskeheten siden, og menneskets tendens til å unnskylde sag i stedet for å erkjenne sin skyld og sitt ansvar for sine handlinger, skaper den dag i dag det store skillet mellom Gud og menneske. Skillet mellom menneskene og Gud er ikke fordi Gud avviser menneskene slik som da han jaget Adam og Eva ut av hagen. Jesus gjenopprettet syndefallets følger. Men avstanden skyldes at menneskene gjemmer seg for Gud på grunn av dårlig samvittighet og manglende vilje til å erkjenne sine feil, slik som Adam. Det er viktig å forstå forskjellen på "skyld", "straff" og "ansvar". Jesus tok vår skyld og vår straff, men han tok ikke på seg ansvaret for våre handlinger. For mer utdyping av dette, se artikkelen "Ansvarsfraskrivelse" Bekjennelsens vei:Men det finnes en annen løsning, som er beskrevet i 1.Joh. brev 1.9: "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett." Å be om tilgivelse er noe helt annet enn å unnskylde seg. Når man ber om tilgivelse erkjenner man ansvaret for det som er gjort, eller som er unnlatt å gjøre, og så ber man Gud om å slippe den fortjente straffen for dette. Tilgivelse har med benådning å gjøre, et frafall av fortjent straff, ikke at det som skjedde var helt OK! Uttrykket: "og renser oss fra all urett" betyr dessuten at han hjelper oss til å bli kvitt feil og svakheter, brist i personligheten. Ikke at vi skal streve for å forbedre oss, men at han får lov til å forandre oss. Vår erkjennelse av våre svakheter er den tillatelse han trenger for å gjøre noe med oss. Uten erkjennelsen vil denne svakheten vedvare, og vi kommer til å gjøre denne synden igjen og igjen. David beskriver så godt hvordan han opplevde det etter at han han hadde syndet med Batseba og drept mannen hennes: "Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort, jeg stønnet dagen lang. For din hånd lå tungt på meg dag og natt. Min livskraft tørket bort som en eng i sommerheten. Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: "Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren." Og du tok bort min syndeskyld." (Sal.32.3-5) Her beskriver han hvordan skyldfølelsen tynget ham så lenge han ikke ville bekjenne sin synd. Som konge kunne David sette sine krigere hvor han ville, og da han satte Batsebas mann, Urias, fremst i krigen, hadde han full rett til det. David kunne derfor ha unnskyldt seg. Men han visste at han hadde gjort det i den hensikt at han skulle bli drept, slik at han kunne få Batseba til hustru. Derfor var han skyldig. I tillegg hadde han jo allerede ligget med Batseba og gjort henne gravid! Nei, Davids unnskyldning holdt ikke for Gud, for Gud kjenner hjertets tanker og råd. Men da David hadde bekjent sin skyld, fikk han tilgivelse, og Batseba ble hans hustru og fødte blant andre sønnen Salomo, som regnes for Bibelens klokeste og rikeste mann. Slik er Guds tilgivelse. Han tilgir og behandler oss som om det vonde aldri hadde skjedd. Man så spør du kanskje: "Tilga ikke Jesus oss alle våre synder på Golgata?" 1.Joh.2.12: "Jeg skriver til dere, mine barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. " Jo, men dette er som med frelsen. Jesus har dødd for alle menneskenes synder - men de må ta imot det for å bli frelst! Hvis du skal erfare renselsen av feil og svakheter i ditt liv, må du bekjenne dem og be Gud om hjelp til å seire over dem! Rettferdighetstankens følger:Mennesket har en dyp erkjennelse av at ting må være rettferdige. Når vi har gjort noe galt, har vi en dyp erkjennelse av at vi fortjener straff. Selv om vi forsøker å unnskylde oss, fins det en dyp uro, lengst inne i våre fortrengte tanker. Denne uroen sier: "Du fortjener straff!" Denne uroen gir seg utslag på to måter: Man går i forsvarsposisjon, og er overdrevet opptatt av å finne unnskyldninger for det man gjorde, eller hvorfor man ikke gjorde det man burde gjort. Man finner mange grunner til at man handlet som man gjorde, og håper at skyldfølelsen dermed skal forsvinne. Dette er ofte den eneste løsningen psykologer kan gi sine pasienter. Derfor kan de ofte ikke hjelpe dem, fordi pasientene innerst inne vet at de er skyldige, og i alle fall ansvarlige, for det de gjorde. En annen forsvarsmekanisme, er at man begynner å påpeke andres feil. På den måten håper man å trøste seg selv og andre med at: "Jeg er ikke verre enn andre". Man blir altså kritisk og dømmende mot andre. Man prøver å heve seg over andre ved å trykke dem ned. Men den dype, fortrengte erkjennelsen av at man er skyldig og fortjener straff, slipper ikke taket. Den arbeider ufortrødent videre, og jo sterkere den er, jo mer tydelige blir de to mekanismene som er nevnt ovenfor synlige i denne personens liv. Fortregning og angst:Denne dype, fortrengte erkjennelsen av å være skyldig og fortjene straff, skaper psykologiske effekter i den som bærer dem. Erkjennelsen av å være skyldig og ortjene straff, om den er aldri så mye undertrykt, vil skape en frykt for at denne straffen skal ramme en. Og ettersom tanken om straff er undertrykt, vil denne følelsen av å snart bli straffet, føles som angst. Forskjellen på frykt og angst er at frykten retter seg mot en kjent årsak, mens angsten bare er en vond, skremmende følelse man ikke kan sette ord på. Uoppgjort synd kan altså føre til angst. En følge av dette kan også være at den skyldige får selvdestruktive tankemønstre. Ettersom han føler seg fortjent til straff, kan man enten bli selvdestruktiv, suisidal, eller ta på seg skyld der man ikke er skyldig. (Soningsbehov) Slike "Spin-off" effekter kan være vanskelig å tolke, fordi det er flere mulige årsaker enn undertrykt skyldfølelse som kan skape slike effekter. Men uoppgjort synd kan altså gi slike effekter i et menneskes liv. Den som ikke vil tilgi:Vi har sett litt på hva som kan skje med et menneske som ikke er villig til å bekjenne sine feil. Men et menneske som ikke er villig til å tilgi urett som er begått mot seg, vil også få problemer. Den som ikke vil tilgi, holder fast på et krav om straff og gjengjeldelse, og det høres jo berettiget ut. Har ikke ethvert menneske rett til å bli rettferdig behandlet og få oppreisning dersom urett begås? Er det ikke rettferdig at den skyldige må stilles til regnskap for sine handlinger eller sin unnlatenhet? På ett vis er det sant. I enkelte tilfeller er det rett å gå til andre, for eksempel politiet, og be om hjelp til å få sin rett. Dersom vi skylder noen noe, skal vi gjøre opp dette så langt det står opp til oss - det har med ansvar å gjøre. Det å tro på Jesus og hans tilgivelse må ikke tolkes dit hen at vi ikke skal gjøre opp med mennesker. Skylder vi penger, kan vi ikke si at: "Jesus har tilgitt meg og betalt min gjeld" og så tro at vi ikke behøver å betale tilbake. Nei, så langt det står i vår makt skal vi gjøre opp for oss, og godta den straff vi eventuelt blir pålagt etter samfunnets lover. Men det kan være ulike årsaker til at et menneske fastholder en anklage mot andre:
Dette kan gjøre at den fornærmede ikke klarer å slippe naget eller anklagen. En slik "umulig" situasjon kan føre til at den fornærmede lar sin hevnlyst gå ut over andre:
Hva årsaken enn er, så vil et menneske som lever med en vedvarende bitterhet og hevnlyst få det vondt. Denne negative tanken vil formørke sinnet og blokkere for ekte kjærlighet. Et slikt hat kan ofte føre personen inn i grupper som dyrker det samme hatet, eller som nærer andre former for hat og anklage, for å bruke dette som en vikarierende utløpsventil (projisering). Nazistiske organisasjoner, rasistiske grupper, ytterliggående miljøvernere og lignende, består ofte av mennesker som har funnet seg et vikarierende hat-objekt. Slike mennesker avslører seg gjerne ved å ha en spontan tendens til å ta parti for og leve seg inn i andre menneskers situasjon der hat og hevn er en drivende tanke. Mange spillefilmer har nettopp dette som hovedtema: At hevnen til slutt fullbyrdes over de skyldige. Mennesker som ikke har tilgitt vil elske slike filmer, fordi de lever seg inn i dem, setter seg selv i hevnerens rolle, og sin "skyldner" i hevnens mål. Noen psykologer mener at slike filmer er positive for aggressive, hatende mennesker, fordi det gir dem en kortvarig tilfredsstillelse at hevnen nådde sitt mål. Men effekten er som å tisse i buksa når man fryser: Det kjennes varmt med det samme, men senere blir det bare verre. Vi ser stadig økende umotivert vold blant oss. For ordens skyld vil jeg også nevne Jesu ord i Matt.6.14-15: "For dersom dere tilgir mennesker den urett de gjør mot dere, skal også den Far dere har i himmelen, tilgi dere. Men om dere selv ikke tilgir, skal heller ikke han tilgi det dere har forbrutt." Det har vært vanlig kristen teologi å si at de som ikke tilgir andre vil gå fortapt, hvis de ikke tilgir. Men vi må huske at dette ble sagt FØR Jesus sonet menneskenes synder på korset. Dette ble sagt i den gamle pakts tid og ordning. I den gamle pakt var det slik at Guds velsignelse eller straff var et resultat av menneskets evne til å lyde budene. Men i den nye pakt er velsignelsen et resultat av Jesu død på Golgata, og straffen vi fortjente rammet Ham. Ef.4.32: "Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus." Så Gud HAR tilgitt oss. Vi går ikke fortapt om vi ikke klarer å tilgi. Men det som er viktig å forstå, er at de psykologiske følgene av at vi ikke tilgir, fortsatt vil plage oss så lenge vi ikke tar tak i problemet. Vi må tilgi andre for å få det godt selv! Boomerang-effekten:En mer komplisert psykologisk virkning av hevntanken, er at den som ønsker å hevne selv får en ubevisst frykt for at en slik hevn skal ramme seg selv. Det er dette som kan kalles boomeraang-effekten. Man har en angst for at den hevnen man ønsker over andre skal ramme seg selv. Og hvordan er dette mulig? Det er den negative effekten av ordtaket: "Som du vil andre skal være mot deg, skal du være mot dem." Det er opplagt at den som ikke vil tilgi lider mer under dette enn den som er den påstått skyldige, dersom det da ikke fører til direkte hevnhandlinger. "Tilgi eller gå til grunne" var det en klok mann som sa. Man må tilgi for selv å bli fri. "Den du hater har makt over deg!" sier et annet ordtak. Ja, vi kan gå så langt at vi ser på det å tilgi andre som en positiv, egoistisk handling! Depresjon:Angstens ubevisste frykt for å bli utsatt for straff og hevnhandlinger kan gjøre et menneske deprimert. Frykten for at noe vondt skal ramme en, fyller personen med en lammende angst. Det kalles også "katastrofeangst" (selv om den kan ha andre årsaker). En ubeskrivelig følelse av at noe vondt og forferdelig kan ramme når som helst. Dersom man ikke klarer å spore dette tilbake til hevntanken og bekjennelse eller tilgivelse, kan den ikke helbredes, og må kanskje døyves med medikamenter. Slik angst og depresjon er altså prisen man betaler, enten for ikke å bekjenne sin synd, eller for ikke å ville tilgi. (Både angst og depresjon kan ha andre årsaker, men manglende tilgivelse kan være én.) Psykosomatiske sykdommer:Psykosomatiske sykdommer kan ha mange årsaker. En av årsakene kan være den angst og depresjon som kommer av uoppgjort synd, bitterhet og selvbebreidelse. Bibelen har flere tilfeller der synd og sykdom kobles sammen. Den tradisjonelle kristne undervisningen har tolket det slik at synd utgjør en åndelig blokkering mot å motta helbredelse. Og det kan vel hende. Men det er en annen sammenheng jeg tror vi ikke kan komme utenom. Når Jakob sier i sitt brev kap.5 v.16: "Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre så dere kan bli helbredet", ja, så tror jeg dette kan sikte til at på samme måten som uoppgjort synd kan føre til sykdom, så vil et oppgjør føre til helbredelse. Jesus sier noe lignende i Markus 2 v.9: "Hva er lettest å si til den lamme, enten: Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp, ta båren din og gå" Vi vet at lammelser hører med i listen blant psykosomatiske lidelser. Jeg tror at denne mannen ble frisk fordi han fikk tilgivelse for en synd som plaget ham så voldsomt at han var lam. Listen over psykosomatiske sykdommer er lang. Legene kommer stadig til ny erkjennelse av sammenhengen mellom sjelens og kroppens velvære, og at ubalanse i den ene fører til ubalanse i den andre. Dette perspektivet gjør at viktigheten av bekjennelse og tilgivelse blir noe langt mer enn å oppnå rettferdighet eller å verne sin ære. Det blir mer enn et spørsmål om hvem som har rett eller hvem som er skyldig. Erkjennelsen av at uoppgjorte ting rammer oss selv både psykisk og fysisk, burde understreke alvoret i å ta oppgjør med stolthet og nag. Tilbake til oversikten |