Er Gud mann eller kvinne?

Kvinnelige Guds-uttrykk i Bibelen

Jesus sier: Matt.23.37: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. "

Vi vet at om det brenner i naturen, ligger høna på kyllingene sine og brennes til døde, mens kyllingene overlever under henne. Kan man finne et finere uttrykk for det Jesus gjorde for oss - av morskjærlighet! Lina Sandell har skrevet en sang om dette: "Modersvingen - som mig betäkker i nødens stund."

Jes.49.15: "Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg."

Igjen ser vi Guds kvinnelige ømhet, kjærlighet og forsikring om at vi aldri er glemt. Da Lina Sandell skrev sangen "Blått en dag" skrev hun: "Han som bær för mig en moders hjärta". Hun hadde skjønt at Gud (han) også hadde en kvinnelig side (moders hjãrta). Men oversetterne har forfalsket hennes tekst, og i de fleste sangbøker står det "han som bär för mig en faders hjerta".

Vi skal snart også se på Guds kvinnelige side, Sofia, slik vi finner det i Ordspråkene 8.

Mange navn på Gud

I 1.Mos.1 brukes ordet "Gud". Det er oversatt fra Hebraisk "Elohim", vanligvis "Theos" på Gresk. Da Jesus døde på korset ropte han på Elohim: Mark 15, 34: Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: "Eloï, Eloï, lamá sabaktáni?" Det betyr: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Stammen "el" (eller "al") var navnet på Gud i alle semittiske språk (Al-ah - El-ohim). Det var et flertallsord, men verbene det knyttet til seg var i entall. Det kan hentyde til at Gud har flere "atributter", at han er både mann og kvinne, eller at han er treenig: Gud, Jesus og Den Hellige Ånd, men likevel én.

I 1.Mos.4 brukes bare ordet "Herren". Det er oversatt fra hebraisk "Jahve", vanligvis "Kyriu" på Gresk. Det betyr hersker, konge, overordnet eller eier. Det kunne altså også brukes om ikkeguddommelige personer, men særlig om dem som krevde underkastelse. Ordet er hannkjønn, Guds mannlige aspekt, det som gir lover og velsigner de lydige, men straffer de ulydige.

I 1.Mos.2 og 3 og mange andre steder, brukes den sammensatte formen "Gud Herren". Det er oversatt fra "Elohim Jahve". Sammenlign med uttrykket: "Staten ved Justisdepartementet". Eller vi kunne forkorte det til bare "Justisdepartementet". På samme måte med Elohim Jahve: det er Jahve det siktes til.

I NT møter vi et annet navn: "Ordet" i Johannesprologen. Det kommer fra det greske ordet "Logos" eller "Dabar" på Hebraisk. Herakleitos ga det et innhold ut over det å si noe med munnen, omtrent 500 år før Kristus. Han definerte det som "det ordnende prinsipp", det motsatte av kaos. Et par ganger kaller han det "Gud". Så kommer Platon omtrent 350 år før Kristus og kaller "Logos" den skapende, kontrollerende, opperettholdende kraft, som er Gud. Ved denne ble verden skapt, og denne inkarnerte seg i Kristus.

Et annet navn på Gud er "Sofia", "Hokmah" på hebraisk. Det betyr visdom, forstand, dyktighet, og det sies å være en attributt ved Gud. Ordspr.8.1-2: "Hør, visdommen (hokmah/sofia) roper! Forstanden lar sin røst høre! Hun står på toppen av haugene..." Her ser vi at det er en personifisert, kvinnelig egenskap: "hun". Når vi leser videre ser vi at Sofia var hos Gud før skapelsen, v.29b-30a: "da han la jordens grunnvoll, da var jeg bygningsmann hos ham". Sofia var altså Guds visdom, delaktig i skapelsen, Guds kvinnelige aspekt.

Sofia og Jesus

Hør hvor vakkert det sies i v.35: "For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren." Altså: Den som finner Guds kvinnelige del finner livet, og får nåde hos Guds mannlige del, Jahve (Herren). Er det ikke på tide at vi skjønner at Jesus kom for å gjenopprette Guds kvinnelige del, Sofia?! Jesus kom med liv og nåde! Helt siden Justin Martyrens dager (d.165 EKr) har mange hevdet at Sofia var Jesus i sin preeksistens.

Det greske ordet "sofia", visdom og forstand, er et hunkjønnsord. Det samme gjelder det hebraiske ordet det er oversatt fra: "hokmah". "Hokmah" var med å skapte jorden (Ordspr.8.30). Sammenlign med det Paulus skriver i Kol.1.16: "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter - alt er skapt ved ham og til ham." Les også Joh.1.1-. Gud sa: "La oss skape..." (1.Mos.1.26). Der var Hokmah/Sofia med som en del av "oss"/Gud!

Skapelsen av mennesket

Da Gud skapte mennesket, ble det skapt til mann og kvinne. De ble skapt i Guds bilde (1.Mos.1.26-27). Guds avbilde ble altså både en mann og en kvinne. Det er klart at Gud også er kvinne, like mye som mann! Les "Skapelsesberetningene" om hvordan oversettere og teologer har klart å tolke ordet "adam" ( som betyr "menneske") som mann også før Eva ble til, og dermed gjort mannen til noe høyere enn kvinnen!

Jeg siterer bare 1.Mos.1.27 (min oversettelse): "Elohim skapte adam (=menneske) i sitt bilde, i Elohim sitt bilde ble hankjønn og hunkjønn skapt." Slik blir det når vi beholder en del av de hebraiske ordene i grunnteksten. Altså er Guds bilde hankjønn OG hunkjønn.

Historiske notater:

I eldgamle kulturer dyrket menneskene "Moder Jord". De trodde på en enhet med henne, at de var en del av det hele. Et såkalt holistisk gudssyn. Omtrent 2000 år f.Kr. så et nytt gudsbilde dagens lys: En mannlig autoritær guddom som styrte, ga lover og straffet, en Herre, en Jahve.

Syndefallet var en oppvåkning fra uskyld til selverkjennelse, der det vonde blir oppfattet som straff, og kvinnen blir dominert av mannen. Derfor skulle kvinnen for all ettertid betraktes som syndig og skyldig. Påstanden om Evas skyld har sin rot i det å nedverdige kvinnen.

Et gammelt syn i den Katolske kirke var at mannen ble skapt i Guds bilde, mens kvinnen var et biologisk vesen på linje med dyr (Les: Forbannelsen). Det var slik Grekerne tenkte. Gresk filosofi (Aristoteles og Platon) hevdet at kvinner var undermennesker i forhold til menn, og kristendommen har tatt opp i seg store deler av den greske kultur og tenkemåte, spesielt gjennom Paulus sine tanker.

Kvinnens månedlige blødninger ble brukt som bevis for at hun ikke kunne inneha hellige oppgaver, for da var hun uren og kunne gjøre det hellige, f.eks alteret, vanhellig. Hun var et mindreverdig, lavstatus, urent, uselvstendig og syndig medlem av menneskerasen.
Se Womenpriests, en katolsk organisasjon som arbeider for ordinering av kvinnelige prester.

Den Gnostiske tro hevdet fullt ut Guds kvinnelige og mannlige aspekt, og benyttet både mannlige og kvinnelige prester. Da Ireanus startet kampen mot Gnostisismen rundt år 180, ble dette også angrepet og kalt vranglære. Kampen forsterket seg med bekjempelsen av Montanistene med sine to profetinner, Maximilla og Priscilla. Men Tertullian, som også var Montanist, endret denne praksisen, og sa at kvinnen var "Djevelens inngangsdør".

Pave Gelasius tok på slutten av 400-tallet et oppgjør med ordinasjon av kvinner, og vi kan si at denne praksisen stoppet fra da av. Han sier i et brev: "Likevel har vi til vår uro fått høre at hellige handlinger har fått en så lav status at kvinner tillates å forrette hellige handlinger ved det hellige alter, og å ta del i alle saker som tilhører det mannlige embete, som ikke tilhører dem." Dette sier oss to ting:

Det var vanlig at kvinner utførte hellige handlinger de første århundrene.
Gelasius satte en stopper for det på slutten av 400-tallet.

Tilbake til oversikten

Først utgitt 19.02.03

Sist endret: 14.12.07