NORGE PÅ LANGS
MED SYKKEL OG TELT

Jeg kjenner de to siste dagenes etapper i knærne. Turen opp til Nordkapp-platået, og de 191 kilometrene fra Magerøya til Alta, hadde tatt på. Spesielt Sennalandet. Men, det er ikke verre enn at jeg greit kan fortsette. Kulda på fjellet var blitt avløst av en nydelig varme nede i Alta, og søvnen i det varme teltet hadde gjort underverker. Vel var det ikke trivelig å dusje i kaldt vann, å måtte vente 80 minutter i kø på at ei vaskemaskin skulle bli ledig, eller å konstatere at vannet i kaffekjelen ikke nådde å koke opp før tiden for poletten var ute, men slike ting blir en vane.

Jeg har ofte hatt et dårlig, forutinntatt, inntrykk av Alta, og har opplevd skikkelig sure vinterdager her. Likevel har Alta like ofte møtt meg med solskinn. Dagen i dag er i så måte ikke noe unntak. Strålende sol fra en blå himmel. Og Alta er vakker - stort sett. Frodig også. Folk legger sin sjel i å ha vakre hager. Veimyndighetene skal også ha skryt for sin sykkelvei de ti kilometrene gjennom sentrum. Her er det ikke noe problem å være syklist!

Jeg tar en tur innom en bensinstasjon på morgenkvisten. Frokost - bestående av pølse med brød, samt Cola - og litt ekstra drikke med på veien. Får også tak i en boks med skum. Denne skal visstnok kunne brukes ved punkteringer. Det skulle vise seg at dette var et smart kjøp.

Ved Hjemmeluft, like i nærheten av helleristningene, går jeg ned til sjøen for å fiske. Jeg har vært på stedet før, den gang da jeg hadde med to elever oppover i 1990. Da fikk vi fisk i mengder, og spiste sprøstekte fiskefileter, nypoteter med dill, og revet kålrot og gulrot med litt sitronsaft. For et måltid! Fisken biter ikke så godt i dag, men det er nydelig her ved Altafjorden. Særlig i dag, når sola steiker så jeg kan stå i bar overkropp. En passe stor torskepinn rives ut av sitte rette element, og likvideres umiddelbart. Mer trenger jeg ikke til middag, så da er det også slutt på fisket.

Veien går i bølger her langs Kåfjorden, Altafjorden og Langfjorden. Det er vakker utsikt til hav og fjell. Ved Langfjordbotn er det plutselig noe som tar tak i håret mitt. Jeg kikker opp, tidsnok til å se ei terne stupe ned igjen mot meg. Holder opp handa, og klarer på det viset å hindre et angrep på hodet. Må sykle slik i flere hundre meter.

Jeg ser en utlending ved en rasteplass, like før jeg skal til på eidet hvor grensa går mellom Finnmark og Troms. Det er en japaner som har forvillet seg nordover. På et usedvanlig dårlig engelsk forsøker han å fortelle meg at det blåser en kraftig vind over eidet. Jeg takker for tipset, og forbereder meg på det verste. Det ble ikke noen vind av betydning. Er det alltid vindstille i Japan? Derimot møtte jeg en hest på min vei, og det likte jeg atskillig dårligere. Det fikk meg til å tenke på flokken med ville stuter som fulgte en syklist på andre siden av gjerdet. De løp helt til de kom til gjerdet - og løp dette også rett ned. Til alt hell løp de ikke bort til syklisten. "Min" hest ser bare en liten stund på meg, før den bestemmer seg for å følge etter flokken med kuer inn på gården like ved.

Jeg krysser grensa i en utforbakke, og stopper for å ta bilder fra begge sider. Burde nok tatt med meg fotostativet likevel, men det er grenser for hvor mye man kan ta med på sykkel. De snaue 40 kiloene jeg har nå, er tunge nok. Ned til Alteidet. Sjekker campingplassen. Den er i orden, men jeg bestemmer meg for å fortsette. Har bestemt meg for å slå meg til ro for natta for jeg kommer til Kvænangsfjellet. Det vil jeg ikke ta fatt på før i morgen.

Jeg stikker innom en butikk langs veien, for å fylle opp med litt proviant. Der sitter folk ute og soler seg, noe som ikke er vanlig på de traktene. I fjor sommer trengte de ikke slå plenen mer enn én gang, og det var i august. Jeg får et lite tips om at det ikke bare var Kvænangsfjellet som var tungt, men at det også kunne være tungt opp Badderen. De fikk rett. Det var tungt opp Badderen, men det var også fint. Mange reinsdyr og samer holdt til her oppe i høylandet.

Jeg hadde sett meg ut en campingplass ved Sekkemo, like ved der veien tar inn til Kvænangsbotn. Kartet fortalte om campingplassen, og Kvænangen kommune hadde også plassen på sin turistinformasjon. Jeg er sliten, og ser fram til å få meg litt søvn. Orker ikke tanken på Kvænangsfjellet i kveld, og har lenge vært spent på Kvænangen. Store skilt viser hvor campingplassen ligger. Jeg tar av fra hovedveien, og sykler opp de bratte bakkene mot campingplassen. To hunder gneldrer på en gård litt unna. Jeg liker ikke slike. Særlig ikke hvis de ikke står i band.

Vel oppe dukker mange hytter opp, men ellers er det stille. Jeg vandrer rundt blant de forlatte hyttene, og må innse at plassen ikke lenger er i drift. Hvorfor i helsike kan ikke de ansvarlige da rette opp i informasjonen? Jeg finner fram kartet, og samholder det med NAF-boka. Må nok sykle inn til Kvænangsbotn. Der skal det være dusj på campingplassen, i følge informasjonen. En knurring river meg ut av kartet. Under ti meter fra meg står en kraftig hund. Har ikke peiling på rasen, men det er da også uvesentlig. Den har selskap av en mindre, uidentifiserbar, hund. Jeg blir redd, men snakker bestemt og rolig til dem. De løser opp, og begynner å snuse rundt på plassen. Ser ut til å ha akseptert meg.

Grusvei. Opp og ned. Det er i grove trekk karakteristikken av veien innover mot Kvænangsbotn. Et lite stykke med asfaltert vei ved Kjækan, men ellers grusvei igjen. Pluselig et skilt om elgfare, her innerst i fjorden. Joda, her er furuskog, og visst er det elgjakt helt oppe i Finnmark, men jeg må likevel trekke litt på smilebåndet. Eller kanskje det bare er et grin. Lett å smile er det såvisst ikke. Det undrer meg egentlig ikke at det i disse traktene også skal vandre bjørn. Noe villere og mer avsidesliggende finnes knapt i Norge. I alle fall føles det slik nå.

Bjørkenes camping. Jeg får bange anelser. Ser meg litt omkring, før jeg går inn for å se på sanitæranleggene. Det stinker. Hvor er dusjen? Der! Døra er låst med en stor hengelås, og en lapp forteller at dusjen koster kroner 5,-. Men, hvem skal man betale til her nå, så seint på kvelden? Ikke et menneske er å se. Jeg fortsetter.

Det skal ligge en campingplass ved Navitfossen. Jeg forsetter på grusvei. Kommer til et ikke skiltet veikryss, og sykler feil. På toppen av bakken kommer jeg til en privatbolig, og må snu. Møter like etter en firehjuls sykkel med to ungdommer i en vanvittig fart. Uten lys. De hilser og skriker i forbifarten. Det begynner å bli seint, og jeg er sliten. Terrenget er også tungt med all bagasjen. Pauser er det nesten umulig å ta, på grunn av småfluer og mygg. En schäfer kvekker til da jeg sykler forbi. Heldigvis er den bundet forsvarlig, men den gjorde et iherdig forsøk på å komme seg laus.

Navitfossen camping. Jeg tror knapt mine egne øyne. Sykler inn på plassen, som virker helt tom. Det står to biler ved hyttene, så jeg antar at det er folk der. Sjekker sanitærforholdene. Dusjen er den viktigste årsaken til at jeg velger å legge meg på campingplasser. Det ser greit ut her. Jeg går tilbake til sykkelen, og setter opp teltet under noen store furutrær, like ved en forhøyning. Deretter tilbake til sanitæranlegget, for å få den etterlengtede dusjen. Heldigvis tar den tiere, ikke bare poletter som mange andre steder. Det ble en forferdelig opplevelse. Pumpa sørget for at det i det ene øyeblikket var kokhett vann, for så i neste øyeblikk å endres til iskaldt. Jeg prøver å tilpasse meg, men det er ikke lett. Hiver etter pusten når kaldtvannet kommer, og viker unna når det blir for varmt. Får likevel dusjet på et vis, og kan gå og legge meg.

På vei mot teltet blir jeg oppmerksom på to ungstuter, eller okser som de sier i de store byene. Jeg er ikke spesielt begeistret for dette. Slike dyr er ikke å spøke med. Jeg har tilbragt mange netter ute i telt, ved sjø, på høyfjell, på vidda og i skogen, og har hatt mange opplevelser med dyr. Jeg har derfor den dypeste respekt for slike store dyr, enten det nå er kuer, hester eller elg, og spesielt for slike ungdyr. De er ofte svært nysgjerrige og uerfarne, og skjønner ikke at jeg er farlig for dem. De to ungdyra går oppover et jorde 40-50 meter fra meg. - Fortsett den veien, sier jeg halvhøyt til meg selv. Jeg legger meg i teltet, fast bestemt på å gi blaffen i dyra. Er man skikkelig trøtt, og egentlig ute av stand til å gjøre noe, blir det lett til at man blir kynisk, og bare håper det beste.

Jeg er på vei inn i drømmeland da jeg røskes tilbake av et forferdelig leven på forhøyningen like bak meg. Jeg åpner teltets glidelås, og kikker ut. Der på forhøyningen, ikke mer enn 10-15 meter fra meg, holder oksene på å maltraktere en søppeldunk. Plutselig stopper de opp, og setter øynene rett i meg. Jeg er rask med å dra ned glidelåsen igjen, men for seint. Oksene kommer. Bjellene klinger da de løper ned til meg og teltet. Jeg kjenner adrenalinet. Hårene reiser seg på armer og bein, og jeg før gysninger nedover ryggen. Plutselig er det som om et jordskjelv rammer. Halve teltet er med ett trykket inn over meg. Jeg tar tak i det nærmeste jeg kan finne; vannflaska. Med den slår jeg med all kraft mot det som gnur inn teltet mitt, og utstøter et skrik så stygt at det kunne skremme Fanden på flat mark. Dyret rygger tilbake, men blir i nærheten. Heile natta hører jeg nå disse bjellene ved teltet. Jeg tør ikke gå ut, for da er jeg sikker på å ende mine dager. Å bli i teltet er også en risiko. Hver gang dyra nærmer seg teltet, kjenner jeg at hårene reiser seg. Jeg er rett og slett redd for å bli tråkket ned. Det måtte være en skjebnens ironi å ende sine dager i et telt, nedtråkket av okser i ingenmannsland!

9. JULI 1998: KVÆNANGEN - STORSLETT

Klokka halv ni på morgenen forsvinner dyrene. Jeg vet ikke hvor, men registrerer at de er borte. Ingen bjeller som klinger rundt teltet. Jeg står opp, og ser meg omkring. Får unnagjort det nødvendiste i full fart, og pakker sakene mine. Akkurat da jeg skal til å forlate plassen, kommer en bil. En mann stiger ut, og jeg spør om det er han som eier plassen. Han svarer bekreftende på mitt spørsmål. Jeg følger opp med at han bør ta bedre vare på dyra sine. Han spør om de har plaget meg, og jeg forteller ham hva som er skjedd. Han beklager, men gjør oppmerksom på at det ikke er han som eier dem. Det er en bonde i nabolaget, og han vil ikke gjerde dem inne. Innehaveren av campingplassen skal ha 50 kroner for overnattingen. De går rett i lomma.

Jeg kommer meg på sykkelen, og starter turen mot sivilisasjonen. Passerer Navitfossen like nede i bakken. Sikkert fin den, men jeg kan ikke nyte synet. Vil bare ut av Kvænangen så raskt som mulig. Terrenget er kupert, og det er grusvei. Slikt krever energi, og jeg bruker atskillig mer tid enn jeg beregnet. Vel ute på E6 føler jeg at jeg trenger noe å drikke, men orker ikke sykle tilbake til forretningen som jeg kan se et stykke unna. Jeg tar sjansen på at det finnes noe å drikke underveis.

Stigningen opp Kvænangsfjellet er hard, ikke minst på grunn av tungt slit i går, samt nattens strabaser uten søvn, men belønnes med en kafeteria på toppen. Først noe å drikke, deretter litt å spise på, etterfulgt av kaffe og mer kald drikke. Fyller også opp vannflaska.Etterpå er det en mil med utforkjøring mot Oksfjordhamn. Her er jeg glad for at jeg har tatt på solbriller. Det er ikke spøk å få en veps i øyet når farten ligger på nesten 60 kilometer i timen. Det kan være nok å få den i panna!

Veien bølger seg mot Storslett. Sola skinner, og det er 22 grader i skyggen. Passerer et par koselige campingplasser ved sjøen, men vil inn til Storslett og Storslett Camping. Jeg punkterer på vei inn mot sentrum. Må skyve sykkelen over brua, og bort til campingplassen. Får skrevet meg inn, og setter opp teltet. Deretter en lang, varm og god dusj, før jeg tar på meg treningsbukse og går til sentrum. Jeg hadde sett en Kina-resturant, og fikk vanvittig god lyst på Pekingsuppe. Dersom den er skikkelig laget; mørk, kraftig og sterk, med masse kyllingkjøtt og passe mengde egg, nudler og grønnsaker, kan ikke jeg tenke meg noen suppe som smaker bedre.

Restaurant Xin Ya skuffer ikke. Suppa er nydelig - i likhet med jenta som serverer den. Hun kommer bort til meg litt seinere, og spør om jeg kan hjelpe henne med en norsk annonse. Hun og mannen, som jeg nå oppdager, har tenkt å kjøpe en hund, men vet ikke hva den hunderasen heter på norsk. Jeg hjelper så godt jeg kan, og det ender opp med at vi blir sittende og snakke om helt andre ting. Hyggelig vertskap, og god mat. Restauranten anbefales.

Jeg spaserer litt omkring på Storslett, før jeg finner veien til soveposen. Reisaelva, som renner tvers gjennom Storslett, er kjent for sitt gode fiske, og de øverste delere av Reisadalen er ikke blitt nasjonalpark uten grunn.

10. JULI 1998: STORSLETT - FAGERNES

Jeg står opp litt før klokka passerer 6:00, og hører på nyheter og værmelding. Vindretning og evt. nedbør vil avgjøre planlegginga for dagen. Det er strålende solskinn. Jeg "lapper" dekket ved hjelp av "skumboksen" jeg kjøpte i Alta. Frokosten består av potetgull og Cola, etterfulgt av pølse i brød på en bensinstasjon på Storslett. Får tilpasset dekket og slangen, og pumper litt ekstra i på bensinstasjonen. Skummet må være i bevegelse en periode etter innsprøyting, så derfor må jeg sykle og se meg litt rundt.

Jeg bryter opp fra Storslett Camping 08:45, i et nydelig vær. Nydelig er det også utover mot Sørkjosen.

Varmen merkes i bakkene opp mot toppen av Rotsundfjellet, og svetten siler i stride strømmer. Det er ikke første gang på denne turen at jeg får svette litt, og det blir heller ikke siste. Foran meg ligger fjell som Korgfjellet, Saltfjellet og Dovrefjell, bare for å nevne noen. Utforkjøringen mot Rotsund er også fin, og det samme kan man si om bygdene langs Rotsundet og Lyngenfjorden. Fjellene og fjorden bidrar også til glansbildet. Mannen som kommer opp fra sjøen med en laks i handa, er med på å underbygge stemningen...........