Stabeist og stril
- John Alvheim var knapt kåret til Norges mektigste
mann i helsepolitikken før han slo til igjen. I en tale på
Cuba natt til i går slo han fast at Castros kommunistregime
har et bedre menneskesyn enn Norge, og at det er
dobbeltmoral å kritisere landet for brudd på
menneskerettighetene.
Noen mener kanskje det begynner å rable for den gamle
strilen, men det er nå en gang slik han er. Han mener Norge
har noe å lære av kubansk helsevesen og avviser all kritikk
om at sosialkomiteens reise er misbruk av skattepenger. Are
Næss boikotter turen, mens Gunhild Øyangen og Annelise Høegh
sier som Trumpeterstråle i Peer Gynt: «Jeg får vel følge Dem
på færden, men protesterer for alverden.»
Alvheim bruker overdrivelse som politisk kommunikasjon og
føler seg meget vel hjemme i fjernsynsdebatter om all
elendigheten i fedrelandet. Men han blir også hørt. Dels
fordi han kan helse- og sosialpolitikk, dels fordi han
snakker et språk folk forstår, men kanskje mest fordi ingen
er i tvil om mannens rettferdighetssans.
Avisa Dagens Medisin kåret ham til Norges
mektigste mann i helsepolitikken. Foran statsministeren,
helseministeren, helsedirektøren og høyt profilerte
sosialpolitikere. Kriteriene var blant annet posisjon,
personlig innsats og gjennomslagskraft i media. Det er ikke
rart Alvheim ble rørt av plassering og hederlig omtale. Det
blir sjelden representanter for Fremskrittspartiet til del,
og han har nok følt de skjeve blikkene fra såkalt høye
herrer og damer i regjering, departement og helsetilsyn.
Han har klart det kunststykket å være fast innslag i
sutredebatter på TV og samtidig framstå som ansvarlig helse-
og sosialpolitiker. Han møter seg selv i døra uten å blunke,
men han tar også selvkritikk. Han er stril, sønn av en
fisker og småbruker fra Øygarden. En alvorlig, kristelig
vestlending som kom til Notodden som sykepleier i 50-åra.
Han ble administrasjonssjef og etter hvert sykehusdirektør.
Han satt i formannskapet for Kristelig Folkeparti, men
hoppet av til Frp der han ble fylkespolitiker,
stortingsrepresentant og en av Hagens fortrolige.
Og han har vært ute i hardt vær før. Som sykepleier for Røde
Kors og Kirkens Nødhjelp i Gaza, Bangladesh og Libanon. Så
han overlever nok et par sammenstøt i Stortingets
sosialkomité også.
Alvheim helse-Norges mektigste person
Dagens Medisin 6.januar 2000
Det er 18. august 1997. Kameraene i TV2s folkemøte-valgstudio er akkurat slått av. I lokalene virrer
en del verbalt forslåtte politikere rundt og tørker svetten
etter noe som skulle være en debatt om helsepolitikk.
Avisfotografene flokker seg rundt Fremskrittspartiets
helsepolitiske talsmann, John Ingolf Alvheim. De vil ha et
bilde av helsedebattenes Mike Tyson. Han har nylig bitt
ørene av både helse- og sosialstatsråder og øvrige partiers
helsepolitikere. Og det på direkten. Den ellers så munnrappe
helseminister Gudmund Hernes forsvarer seg som best han kan
etter at Alvheim ba ham finne seg en ny jobb: «I løpet av
dette året skal vi sette 110 milliarder kroner inn i banker
i utlandet, vi kan ikke bruke dem på helsevesenet fordi
Regjeringen sier det er inflasjonsdrivende. Dette er
umoralsk og skandaløst. Du burde søke deg jobb i Geelmuyden
Kiese», tordnet Alvheim til folkemøtets store forlystelse og
akklamasjon.
- Dette er jeg vant til. Alvheim går helt over stag i disse
folkemøtene. Han velger en helt annen stil enn han gjør i
Stortinget, uttalte en delvis avspist helseminister etter
folkemøtet.
KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland mente Alvheim behandlet
sannheten «noe rundere enn oss andre», mens sosialminister
Hill-Martha Solberg syntes Alvheim «er god på bunnen, men
noe rørete». Men alle var enige om at Alvheim med den
kraftigste ordbruken i noen helsedebatt i nittiårene til og
med fikk Høyres Inge Lønning til å komme i skyggen.
Det er januar 2000 Den vestlige verden har gått inn i et
nytt århundre. Dagfinn Høybråten er blitt helseminister, og
Gudmund Hernes er utdanningsdirektør i Unesco, mens Valgerd
Svarstad Haugland sitter og behandler sannheten mindre rundt
som barne- og familieminister. Alvheim er i sin tredje
stortingsperiode blitt leder i Stortingets sosialkomite. Men
om det er Alvheims gamle parti KrF som har inntatt de
sentrale helsepolitiske departementer, forhindrer det ham
ikke i å fortsette sitt knallharde løp mot alle dem som
etter hans mening prioriterer helt feil innen helsevesenet.
Noen hever litt på øyenbrynene når de får vite at Alvheim
faktisk har en lang fortid som KrF-er. Hvordan kunne mannen
med sykepleierutdannelse fra Diakonhøyskolen i 1954 brått
skifte partipolitisk ham og tilknytte seg et parti som blir
oppfattet som både mørkeblått (noen sier lysebrunt),
populistisk inntil det fanatiske, ultraliberalt og
erkeopportunistisk? Alvheim selv har aldri fortalt i klare
ordelag hvorfor. Flere som kjenner ham fra hans KrF-dager
sier imidlertid at takhøyden, da det gjaldt som mest, ble
for liten for Alvheim. Et parti som krevde regulativ moralsk
oppførsel ble mer enn han kunne svelge da han skulle gifte
seg for andre gang. Hans person og uttrykksmåte krever
større romslighet enn KrF kunne tilby. Noen mener at han nå
har fått så stor romslighet at han drukner i den.
Alvheim selv har et avslappet forhold til stemplene som
politisk presse og politiske motstandere forsøker å klistre
på partiet og dermed ham selv. Han ser ikke det å kjempe for
de eldste, sykeste og svakeste som hverken spesielt
populistisk eller særlig opportunistisk. Det er en kamp han
har ført hele sitt voksne liv. At han har valgt Frp fremfor
KrF som ryggdekning for sine utspill, er ikke et uttrykk for
tap av et ektefølt engasjement, mener de som har fulgt
fisker- og småbrukersønnen fra Øygarden. Stortingets Grand
Old Man – han er den eldste representanten i det sittende
storting - har en fortid som gir ham en viss pondus når han
flesker til mot Dagfinn Høybråten, Magnhild Meltveit Kleppa,
eller hvem det nå måtte være. At han har deltatt i
humanitære aksjoner i Gaza, Bangladesh, Libanon og Etiopia
sier noe. Hans engasjement i Notodden Kristne Kameratklubb –
et avrusningstilbud til alkoholikere etter noenlunde samme
mønster som Blå Kors – sier mer. Det er i omsorgen for
rusmiddelmisbrukerne Alvheim kommer til sin rett. Det er her
han har hatt størst gjennomslagskraft, for dette området
kjenner han best. På andre områder rammer slagene hans i
løse luften. Etter blant annet å ha brent seg på ulike
barnevernssaker, hvor han brutalt erfarte at slike saker som
oftest har to eller flere sider, har han lært at man ikke
kan vite alt om alt. Selv ikke som stortingsmann. Det lærte
han også da han, etter sigende med stigende personlig, men
ikke uttrykt, irritasjon, til stadighet og på kort varsel
måtte steppe inn i partiformann Carl I. Hagens sted som
medlem i Utenrikskomiteen når Hagen fant det hensiktsmessig
å være annetsteds hen.
Hvorvidt det er opportunisme eller ikke, har hjemlige
politikere for øvrig merket seg at Alvheim i en lokal debatt
i fjor sommer avfeide alle krav om mer penger til
sykehusene, mens han senere på høsten fylket seg bak
regionsykehusdirektørenes krav om mer penger til sykehusene.
Hjemme i Telemark blir Alvheim trykket til mange bryst,
særlig den eldre gardes. Men det blir også opplevd som et
tap at han forsvant inn i rikspolitikken, selv om han er
flink med suksess-oppskriften for gjenvalg, «Husk Å Hilse
Hjem». (Gjenvalget i 1993, hvor han fikk stortingsplass på
et heldig utslag av utjamningsmandater, ble oppfattet som en
personlig tillitserklæring til Alvheim.) I rikssammenheng
fremstår han nemlig for mange som en sint, gammel mann. En
som biter, men som ikke er giftig. I store bokstaver
formulerer han teser og krav, men når ikke frem. «Som man
roper i skogen, ligger man», kommenterte en lokalavis
Alvheims samlede utspill som han aldri fikk noe gjennomslag
for. Hans svorne tilhengere mener det er et utslag av
politisk brutalisme, hvor de svakeste ofres over et langbord
av oljepenger. Andre mener det er fordi Alvheim ALLTID
roper. Men det er få, om noen, som trekker Alvheims
redelighet og engasjement i tvil. Vel ble han, sammen med
blant andre partiformann Carl I. Hagen og fire andre
fremtredende Frp-politikere, beskyldt for å ha overført
overskuddet i stortingsgruppens kasse fra forrige
stortingsperiode til en egen reisekonto reservert for de
seks. Men selv hans mest innbitte motstandere har vanskelig
for å tro at Alvheim gjør slikt i vond tro. Og nå er han
utpekt til den mektigste aktøren i helse-Norge. Det er i
alle fall noe å ta med seg når han 21. mai i år fyller 70
år.
Personalia:
Født 21.5.1930 i Øygarden, Hordaland.
Sønn av fisker og småbruker Joakim Knutsen Alvheim
(1893-1958) og husmor Ingeborg Larsen (1895-1972).
Utdanning og yrke:
Diakonhøyskole 1954.
Anestesisykepleier 1956.
Økonomisk administrativ tilleggsutdanning 1962-1964.
Anestesisykepleier Askim sykehus 1956-1961.
Oversykepleier ved Notodden sykehus 1961-1964.
Forvalter Notodden sykehus 1961-1966.
Økonomisjef Notodden sykehus 1966-1979.
Administrator Norges Røde Kors i Bangladesh 1979-1980.
Administrasjonssjef Notodden sykehus 1980-1987.
Direktør ved Notodden sykehus 1987-1993.
Sanitetskvartermester Marinen 1954-1956.
UNIFIL-hospitalet i Gaza, oversykepleier, løytnant
1958-1959.
UNIFIL-hospitalet i Gaza, oversykepleier 1961.
Kirkens Nødhjelp i Bangladesh 1972.
Kirkens Nødhjelp i Etiopia 1974.
Norges Røde Kors i Libanon 1976.
Kommunalpolitisk aktivitet:
Medlem Notodden formannskap 1967-1979 (for KrF), 1987-1991
(for FrP), medlem bystyre 1991-1995 (for FrP), varaordfører
1995-1999 (for FrP).
Fylkespolitisk aktivitet:
Medlem Telemark fylkesting 1975-1979 (for Krf), 1987-1999
(for Frp).
Offentlige verv:
Lekdommer Byretten i Notodden 1967-1979, fra 1987.
Medlem Helse- og sosialutvalget i Telemark 1975-1979.
Medlem Administrasjons- og likestillingsutvalget i Telemark
1987-1991.
Tillitsverv i partier:
Formann Notodden FrP 1984-1988.
Formann Telemark FrP 1985-1991.
Medlem FrPs landsstyre 1986-1996.
Medlem FrPs sentralstyre 1986-1996, 1999-2001
(stortingsgruppens representant).
2. nestformann FrP fra 2001.
Tillitsverv i organisasjoner:
Formann Notodden Kristne Kameratklubb 1963-1988.
Formann Klubbens behandlingssenter Notodden 1972-1988.
Utmerkelser m.v.:
FN-medaljen for tjeneste i UNIFIL Gaza 1958-1959.
Litteratur:
Stordal, Maj-Lis: Fra småting til Storting: i anledning John
Ingolf Alvheims 60-årsdag 21. mai 1990, Notodden 1990.
