Flyfoto/venstre bilde over her: allerede på slutten av 40tallet snakket folk om de mystiske ringene i marken hvor ingen vekster ville gro.

På landingsplassen fant Gösta en ring og en quarts-mineralstav som lenge ble oppbevart i en bankboks i utlandet.

Bilde til høyre: skulle to døde rommennesker begraves her i 1946? 

 

for et stort beløp har Gösta satt opp et monument og en gravert metallplate som forteller historien

om hva som skjedde her i 1946.

 

 

 

Fra Allers 37/97

 

Har du kikket pä him­melen en stjerneklar natt og lurt på om vi virkelig er alene universet? For Gösta Carlsson (79 år) synes besetningen på en UFO like levende som hans egne naboer. Les den fascinerende historien der Gösta hevder at utenomjordiske vesener gjorde ham styrtrik.

 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

Et bemerkelsesverdig syn møter jernbanemannen Gösta Carlsson 18. mai 1946 i skogen utenfor Ängel-holm i Skåne i Sverige. På en lysning står en UFO - befolket med vesener fra en annen planet!

Gösta forteller ingen om opp­levelsene, snakker ikke om den utenomjordiske mineralstaven han fant eller om UFO-kontak­tene han hevder er årsaken til hans industrisuksess.

- Folk ville umiddelbart ha stemplet meg som bygdetulling. På den tiden var ikke engang ordet flygende tallerken opp­funnet, sier Gösta Carlsson:. I dag er 79-åringen en av Ang­elholms store sønner. Han er grunnlegger av millionindustrier innen legemiddelbransjen, fore­tak som utvinner substanser fra

pollen som sies å ha infeksjons-hemmende effekt. Selv er han landskjent som “Pollenkongen”, og mannen bak en rekke kjente naturmidler.

- Intet av dette er min fortje­neste. Hvordan skulle jeg ha maktet det? Alt kan jeg takke mine UFO-venner for. Jeg har ingen utdannelse, slang bare såvidt gjennom realskolen med elendige karakterer. Men å skri­ble ned noen kjemiske formler kan jeg greie.

 

 

Drøm eller virkelighet?

Lett på foten som en ungdom haster “Pollen-Carlsson” foran oss gjennom skogen. Mot “Sibirien”, stedet der UFOen angivelig landet. Da han om kvelden for 51 år siden gikk på de samme stiene, som oppsynsmann for godseier Erik von Geijer, var sikten klar og him­melen mørk blå. Fra øst blåste lett bris.

- Oppmerksomheten min ble fanget av et sterkt lysskinn mel­lom trærne. Jeg trodde at noen ungdommer hadde tent et ulov­lig bål og regnet med å knipe dem på fersk gjerning. Hva som stedet møtte meg var et stort opplyst fartøy. Det hadde form av en diskos. Fra en lampe masten strålte et pulserende fiolett lys som innhyllet farkos­ten lik en osteklokke. Gösta blir stående som naglet. I og omkring det mystiske skipet arbeidet 10-12 menn og kvinner. Skapninger med jordis­ke trekk, svært vakre, nesten fullkomne. Grepet av lyst til å snakke med dem, tar Gösta et skritt nærmere, men stanses bryskt av en vakt. Den ukjente peker på ham med noe som minner om et belgkamera.

 

- Jeg har aldri smakt en dråpe alkohol i mitt liv. Jeg frykter hverken nisser eller troll, kon­staterer Gösta. - Men dette var uhyggelig.

Skomakersønnen, hardhausen av en tungvektsbokser, kjente et sterkt behov for å gå en runde, snike seg tilbake og se om scenen var virkelig. Ved Skal­dervikstranden plasket han ut vannet for å forsikre seg om at han ikke drømte. Imidlertid rakk han aldri tilbake til lysningen. Opp mellom furutrørne steg farkosten mot himmelen, først sakte og majestetisk, og for­svant hurtig som en solkatt inn over Angelholm.

- Annen verdenskrig var nett­opp slutt. Vi hadde opplevd fryktinngytende våpen på begge sider. Der og da trodde jeg at jeg hadde vørt vitne til utprøvingen av et hemmelig våpen. Først senere, når rapportene om ukjente, flygende objekt ble flere, våget jeg å tenke i slike baner.

 

 

Fant ny grav

Morgenen etter er Gösta tilbake på landingsplassen. Her mangler ikke bevis for nattens hendelser: brannskadde trør, brente ringer i marken. Han måler opp og beregner skipet til 16 meter i diameter. På stedet finner han en tolv centimeter lang “mineralstav”, svartbrent enden, og noe som lignet en ny grav!

Opplevelsen ville ha vært et eksotisk, halvglemt minne om han ikke to dager senere hadde kjent seg syk. Tung i kroppen med en influensa på fremmarsj går han tu sengs og sovner inn halvdvale.

- Plutselig var det som om jeg igjen stirret inn i belgkameraet fra landingsplassen. Det føltes som om soverommet videt seg ut, brakte meg inn i kabinen på et skip. Foran instrumentpane­let satt kapteinen, vaktmannen som hadde hindret meg i å ta kontakt. Nå ønsket han å for­klare farkostens tilstedeværelse natt til 19. mai.

Kapteinen fortalte om en ulyk­ke som foruten å kreve to av besetningsmedlemmenes liv, hadde tvunget dem tu å nødlan­de. Romskipet måtte repareres. En plan om å begrave de døde skogen ble skrinlagt - derfor den nye graven. Gösta, som ble vist rommet hvor de døde lå, kjente trang til å skrike, tålte ikke mer og kom tu seg seiv sin egen seng.

- For en oppvåkning. Jeg hadde tordnende hodepine og en voldsom tørste, minnes han.

- Men før jeg rakk å svelge en dråpe vann, besvimte jeg og slo hodet i en dør.

Min kone våknet av rabalderet og støttet meg mot soverom­met. For annen gang mistet jeg bevisstheten.

 

 

Operert i romskipet

Göstas lege setter besvimel­sene på konto for stress. Gösta lar seg ikke berolige. Jobben jernbanen krever et klart hode. Om noe lignende skjer igjen, vil han vurdere å si opp. I 1951 ber Gösta Carlsson om permisjon. Han frykter sinnsforvirring og alvorlig sykdom. De virkelig­hetsnære drømmene forsvinner slett ikke. Fascinerende drøm­mer som kanskje ikke er drøm­mer, men en bevissthetsen­dring forårsaket av noe utenfra. Porten til opplevelsene er sta­dig det svarte belgkameraet.

- I en periode våget ikke min kone dele soverom med meg. Jeg satt i sengen og førte lange og mumlende samtaler med et „spøkelse“. Med kapteinen drøf­tet jeg religion, filosofi og medi­sin - temaer jeg tidligere hadde vært fullstendig uinteressert i. Samtalene kjentes styrt, men en gang fikk jeg fremføre noe som hadde ligget meg på hjer­tet. En vortelignende utvekst i pannen hadde lenge vært plagsom. Kanskje hadde mine venner en måte å fjerne den på?

Kapteinen hentet en blank og  pumpelignende gjenstand og forberedte meg på at jeg ville kjenne et øyeblikks kulde. Da jeg våknet var kulen virkelig vekk, erstattet av et lite sirkel­rundt sår og noen blodsdråper! forsikrer Gösta.

 

Men de utenomjordiske frem­mede har etter sigende gjort mer. Gösta, hvis lidenskap var birøkt og fugler, uttrykte under de nattlige “møtene” et ønske om å kunne arbeide ute i natu­ren. Fra da av tok livet ny kurs. Gösta utviklet en glødende interesse for naturmedisin og fremfor alt pollen. Siden 1946 hadde han dagbokført  alle sam­taler med UFO-vennene. Nå fyl­tes dagboksidene i tillegg med “oppskrifter” på medisiner. Ut ifra de nye visjonene samt de nedrablede formlene hevder Gösta å ha grunnlagt sitt imperium. Den mystiske mineral­staven som lenge lå og støvet en bankboks, er foreløpig ana­lysert ved et laboratorium i USA og skal blant annet inneholde flytende diamant, samt et ukjent grønnskimrende stoff med stor hardhet.

- Jeg forsøker aldri å over­bevise folk om at alt dette er sant. De får tro hva de vil, sier Gösta lunt.

For et sekssifret beløp har han rustet opp området rundt UFO­-landingsplassen i Vegeholm. Her er plaketter som forteller historien. De gåtefulle ringene

marken hvor intet sies å ha grodd siden UFO-landingen, er fylt med asfalt. Og midt i lysnin­gen har han bygget en kopi av romskipet han så. I dag snakke han entusiastisk og uredd om UFOer og mennesker på andre planeter. I dag er han “Pollen­kongen ”. For rik, for mektig og for vel ansett til å kalles idiot.

- Jeg synes at de fortjener litt heder, smiler han.

- Dessuten vil jeg at landings­plassen skal vøre klar den dagen UFO-vennene kommer tilbake. At de vil komme, er jeg helt sikker på!