Original Taterne og Kirken

Tale på det internasjonale kirkemøtet i Trondheim 27. juni 2003.
Våler 10. juni 2003

Bakgrunn
Pastor Knut Myhre, daværende styrer på Svanviken arbeidskoloni, uttalte til ukebladet Aktuell i 1963:

Det vi gjør, sier han, er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant til og som deres forfedre har levet gjennom århundrer. Det er en radikal framgangsmåte og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det. Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret, fortsetter bestyreren. Vi har rett. For de små barnas skyld tar vi oss den retten … Vi må se den kjensgjerning i øynene at de av barna som ikke blir tatt hånd om i et fastboende miljø, går en meget vanskelig og temmelig sikkert en ulykkelig tilværelse i møte. Derfor ser vi det ikke bare som vår rett, men som vår kristenplikt å drive dette arbeidet. Dette er den rent sosiale begrunnelsen for arbeidet, sier pastoren til slutt. Men som et kristent misjonsselskap er det selvsagt et hovedmål for oss å føre disse menneskene inn i det kristne samfunnet. Og med slike siktemål kan vi naturligvis ikke bøye oss verken for etnologisk-antikvariske hensyn eller for romantiske forestillinger om «det frie livet på landeveien».

Dette var for 40 år siden.

To år tidligere kom en bok, Kristenlivet i Norge. I forordet sies det at hensikten er å skildre den vidtfavnende innsatsen «som hver dag gjøres av Den norske kirke med sine mange organer, av de frivillige organisasjoner innen denne kirke og av de mange frikirkelige samfunn». I et lengre avsnitt om virksomheten til Norsk misjon blant hjemløse, forfattet av Egil Aarvik, som samme år ble leder av Stortingets sosialkomite og deretter sosialminister, slår Aarvik slår uttrykkelig fast at «det vi en gang kunne kalle taterproblemet er overvunnet». Dette tilskrives virksomheten til Misjonen: «..et av de store bidrag som på kristen basis er gjort for å løse omstreiferproblemet er Norsk misjon blant hjemløse». Organisasjonen hevdes å representere «det samlede som gjøres ad offentlig og privat vei for å løse omstreiferproblemet i dets nye former, og er således noe helt egenartet i vårt lands kristelig-sosiale arbeid.»
Denne historien går mye lenger tilbake i tiden, mer enn 100 år. Men i dagens sammenheng er det nok å gi slike eksempler. De viser at Kirken handlet på vegne av den norske stat.

Hva har vi visst?
Når jeg sier «vi», er det ikke helt riktig. Mange av vårt folk har visst, og kanskje enda flere av oss har ikke kjent sin egen historie før de ble godt voksne. Men offentlige myndigheter har visst. Kirken har visst. De visste at de gjennomførte en politikk som var tilsiktet og villet. Den norske befolkningen visste kanskje ikke så mye, men var kanskje ikke så interessert. Men det var fullt mulig å vite. Også noen forskere visste allerede på 50- og 60-tallet.

Mye av det som har kommet fram de senere årene, har mange tatere visst lenge. Ikke minst de av oss som ble utsatt for både Misjonen, Statens politikk og følgene av fordommer i det norske samfunnet generelt. Men vi var et splittet folk, vi ble ikke trodd, vår sak var ikke på dagsorden i offentligheten. Vår sak var politisk ukorrekt, som det heter.

Den gang var vi ikke samlet i organiserte former. Bortsett fra indiviuduelle enkelt-skjebner, eksisterte vi ikke som et folk.

I 1996 stilte Erling Folkvord et spørsmål i Stortinget om taternes situasjon, og spesielt behovet for oppreisning fra norske myndigheter. Det var første gang at taternes situasjon ble tatt opp i Stortinget. Dette var en begynnelse.

Før det – i 1992 – hadde den norske Helsingforskomitéen tatt opp spørsmålet om igangsetting av forskning om taterne med Sosial- og helsedepartementet. Departementet mente at forskning skulle foregå i regi av Norges forskningsråd. Og slik ble det. Da Folkvord tok opp saken i Stortinget var forskningen igangsatt, med professor Bjørn Hvinden som faglig leder. Under debatten i Stortinget, ble det henvist til forskningen, og departementet ble bedt om å komme tilbake til saken på grunnlag av forskningsresultatene.

I 1998 sluttet Norge seg til den europeiske konvensjonen, hvor norske myndigheter anerkjente fem nasjonale minoriteter, deriblant taterne. Som følge av dette og for å vise situasjonen for disse minoritetene, startet Kommunal- og regionaldepartementet arbeidet med en stortingsmelding om nasjonale minoriteter. Og på et møte i departementet i 1998 framførte daværende statsråd Ragnhild Queseth Haarstad en unnskyldning overfor taterne for den behandlingen som norske myndigheter hadde utsatt folkegruppen for. I 2001 ble stortingsmeldingen framlagt, men en rimelig bred omtale av taterne, ikke minst basert på den igangsatte forskningen. Viktigst er nok at stortingsmeldingen gir en politisk anerkjennelse av minoriteten.



Hva vet vi i dag?
Blant taterne selv har det lenge vært viktig å bli trodd når man har fortalt og fremmet påstander om hva som har foregått. Lenge var vi alene om dette. Vårt folk har hatt vanskeligheter med å dokumentere og bevise dette. Det er mange grunner til det. En grunn er at tilgangen til offentlige arkiver har vært vanskelig, for ikke å si umulig. En annen er at arkiver er blitt fjernet, brent, tilintetgjort. Og en tredje er at arkiver ikke holder god nok kvalitet, for eksempel det såkalte åndssvakeregisteret.

Fra midten av 90-tallet har taternes situasjon fått til dels bred omtale i riks-avisene. Og når taternes sak omtales i store aviser, bidrar det til at kunnskap og oppmerksomhet øker. I det hele tatt er taterne avhengig av at andre enn taterne selv går god for kunnskapen om vår historie, for at vi skal bli trodd.

Sånn sett må vi sette pris på at Sosial- og helsedepartementet etter press tok initiativet til forskning, slik at Norges forskningsråd kunne sikre en upartisk undersøkelse av hva som hadde skjedd. Det eneste ønsket fra departementet var at forskningen også skulle belyse steriliseringstemaet.

Vi var selvsagt skeptiske til forskerne og hvilke interesser de måtte ha. I fellesskap brukte vi lang tid på å etablere et samarbeid for å ivareta våre og forskernes ulike roller. Og gjennom Forskningsrådet ble det skapt nødvendig tillit til forskernes uavhengighet av myndighetene.

Tidlig i 1998 forelå den første rapporten, som handlet om Misjonen og barnevernet. Allerede her ble det klart at Misjonen spilte en avgjørende rolle når tater-barn ble skilt fra sine foreldre og foreldre ble plassert på Svanviken for å tvinges til et norsk normal-liv.

For det skal selvsagt ikke underslås at livsførsel og kultur blant vårt folk var annerledes enn blant det vi kaller buroene. Avvik fra Den Norske Standard ble ikke tolerert. Det ga myndighetene anledning til å gripe inn. Vi ble offer for storsamfunnets handlinger.

Selv om det er kontroversielt blant de mest aktive blant oss, vet vi nå at flere av myndighetenes tiltak som rammet vårt folk, ikke var primært og bare rettet mot oss. Men de rammet vårt folk særlig hardt, bl.a. fordi vi ble plassert sammen med helt andre grupper i Norge, for eksempel det vi nå kaller funksjonshemmede og andre svake grupper. Men vi har grunn til å tro at vårt folk var en sentral bakgrunn for flere av myndighetenes tiltak.

Dette svekker ikke på noen måte at den foreliggende forskningen har vist at tater-familier og tater-barn ble utsatt for overgrep, dels tilrettelagt av statlige myndigheter og gjennomført av lokale myndigheter og Misjonen. Det gjaldt tvangsplassering av barn og familier, enten på institusjoner eller hos fosterforeldre. Og det gjaldt sterilisering av tater- kvinner, hvor det er dokumentert av forskningen at i en periode var unge tater-kvinner særlig utsatt for slike tvangsovergrep. Forskningen fjerner all tvil om at slike overgrep fant sted. Men det er all grunn til å tro at mange slike overgrep aldri ble dokumentert. Mørketallene vil derfor alltid være der.
Taterne og kirken
Folket vårt var og er svært gudfryktig, og alle hadde sin barnetro med seg. Mange av taterne sokner til Pinsevennene. Noen tatere møter Kirken med avsky, bl.a. fordi Misjonen representerte Kirken. Mens andre har et «normalt» forhold til Kirken.

RFL valgte å ta hensyn til og akseptere en slik forståelse blant medlemmene. I praksis bestreber RFL seg på å være både politisk nøytral, slik som vedtektene krever, og samtidig respektere tatere som knytter sin identitet som tater til en religiøs tro.

Samarbeidsavtalen
Det var selvsagt kontroversielt at RFL tok kontakt med Kirken v/Mellomkirkelig Råd om et mulig samarbeid som omfattet Kirkens akseptering av sitt eget ansvar for myndighetenes behandling av taterne i Norge. Det var uenighet i RFLs daværende styre om kontakten som førte til samarbeidsavtalen i 1999, og det har vært ulike syn senere på avtalen. Den ble lagt fram for årsmøtet i 1999. Diskusjonen handlet den gang om det er mulig å tilgi Kirken, og det ble enighet om dette er et spørsmål for den enkelte. RFL kan ikke tilgi Kirken på vegne av sine medlemmer.

Samarbeidsavtalen, som omfatter en rekke tiltak, begynner slik:
Kirken erkjenner sin medskyld ….
Og avtalen avsluttes slik:
Partene erkjenner at tilgivelse og forsoning verken kan forventes eller forlanges, og vil ta lang tid.

Samarbeidsavtalen ble godkjent av RFLs årsmøte i 1999. To å senere ble den tatt opp på ny, og årsmøtet i 2001 ba styret gjennomgå avtalen for å se om den ble overholdt av Kirken. På grunnlag av avtalen er det utviklet en konstruktiv dialog med Kirkerådet.


Kirkemøtene i 1998 og 2000
Dialogen med Kirken har selvsagt ikke være uten problemer. Allerede før samarbeidsavtalen ble inngått, var det kontakt om spørsmålet om Kirkens tilgivelse overfor taterne. Et forslag om dette ble lagt fram på Kirkemøtet i 1998 i Bergen, målbåret av biskop Stålset. Men under Kirkemøtets behandling av forslaget, fremmet biskop Baasland et endringsforslag, hvor Kirken ba om tilgivelse på vegne av det norske folk: «Vårt folk ber ei skam som vi ikkje kan gå vidare med.»

Våre representanter som var til stede reagerte sterkt på denne endringen, som ble vedtatt av Kirkemøtet. Vi krevde at Kirken skulle be om tilgivelse og komme med en uforbeholden unnskyldning til folket vårt. Kirken har ingen mandat til å uttale seg på vegne av det norske folk. Det er Regjeringens sak. Biskop Baaslands forslag ble derfor oppfattet som en ansvarsfraskrivelse for de handlingene som Kirken og kirkelige kretser har stått for.

Om RFLs kontakt med Kirken var kontroversiell i deler av tatermiljøet, ble situasjonen ytterligere vanskelig som følge av dette vedtaket.
Høsten 1999 anmodet Kirkerådet og Mellomkirkelig råd om at Kirkens tilgivelse overfor taterne ble framført i en bønn i kirkenes gudstjeneste, med bl.a. denne teksten:
I dag vil vi legge frem for deg forholdet til taterfolket. Som kirke må vi si: Se til oss i barmhjertighet, og tilgi oss våre overtredelser for Jesu Kristi skyld.

Ingen vet i hvilket omfang dette ble fulgt opp. Og det var uansett på ingen måte en erstatning for Kirkemøtets vedtak.

Hvorfor fortsatte RFL dialogen med Kirken, vel å merke med Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd? Det var Kirkerådet som la fram det opprinnelige forslaget for Kirkemøtet, et forslag som var tilfredsstillende for RFL. I vår dialog opplevde vi at både erkjennelse og vilje var ekte til stede blant representantene for disse instansene i Kirken.

Til tross for tilbakeslaget i 1998, arbeidet RFL med å få Kirkemøtet til å endre sitt vedtak. Etter store anstrengelser ble det i siste liten mulig å legge fram et tilfredsstillende forslag på Kirkemøtet i 2000 i Trondheim. Reaksjonene fra tatermiljøet hadde tydeligvis gjort inntrykk på deltakerne: Forslaget ble enstemmig vedtatt.

At noen av vårt folk fortsatt ikke slår seg til ro med dette, inkludert samarbeidsavtalen og at RFL fortsetter dialogen med Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd, kan skyldes mange grunner som det ikke er grunn til å gå inn på her.
En framtid for taterne?
Det er i dag 2 organisajoner i Norge som arbeider for taternes ve og vel. Det er Romanifolkets Landsforening (RFL), og Landsorganisajonen for Romanifolket (LOR). RFL kan bare tale for sine medlemmer, det samme gjelder LOR. En nøytral organisasjon bør kanskje nevnes spesielt – Stiftelsen Romanifolket/Taterne - hvor RFL og LOR samarbeider innenfor en felles plattform.

Etter en omstendelig prosess har myndighetene bevilget midler til et eget senter for tater-kulturen ved Glåmdalsmuseet. Dette har vi store forventninger til. Det er viktig at både vårt eget folk og andre nordmenn kan gjøre seg kjent med vår historie og kultur. Et helt sentralt mål for RFL er å dokumentere de verdiene og den kulturen som vårt folk representerer.
Hva et folk kaller seg, er åpenbart viktig, også overfor omgivelsene. Det handler om et folks identitet. Men uenigheten blant vårt folk er kanskje basert på manglende kunnskap som viser ordenes nære slektskap med hverandre. En helt annen sak som også berører motstanden mot tater-betegnelsen, er at det også finnes andre norske ord på vårt folk som avspeiler langt mer negative oppfatninger. Så sent som i 1994, da Sosial- og helsedepartementet kontaktet Norges forskningsråd om den kommende forskningen, ble ordet omstreifer brukt. Dette ordet var hentet fra den daværende loven om løsgjengere. I vår kontakt med Forskningsrådet ble det tatt initiativ til at dette ordet ikke skulle brukes framover, og dette fikk vi gjennomslag for.

På grunnlag av forskningen, og spesielt den delen som gjaldt sterilisering, har myndighetene satt i gang et arbeid med spørsmålet om erstatning. Hva som blir resultatet, vet vi ikke nå. RFL har reist kritikk mot at spørsmålet bare gjelder sterilisering. RFL mener at saken også må omfatte andre overgrep, slik som forskningen har dokumentert at det foregikk.

Hvilke løsninger som er rimelige og rettferdige, vet vi ikke i dag. Men løsninger må det bli.

Men vår sak bør ikke isoleres til Norge. Vi mener at norske myndigheters behandling av vårt folk ikke var bare «norsk». Også i andre land skjedde lignende ting, men dette vet vi for lite om. RFL har derfor etablert kontakt med tater- organisasjoner i Sverige og Finland. I stort handler vår sak om hvordan majoritetsbefolkningen opptrer overfor minoriteter, både historisk og i dag. At RFL har sine mål er en sak. Hva majoritetsbefolkningen kan lære av dette er en annen. Og det er kanskje den viktigste.