Steriliserte taterkvinner med tvang

Lederen av Norsk misjon blant hjemløse mente sterilisering var et viktig middel i «samfunnets kamp mot omstreifer- ondet».

Geir Ole Bjartvik
geiroleb@vartland.no

Trusler, tvang og tilsidesettelse av foreldremyndigheten var midler brukt i prosessen for å få umyndige taterkvinner sterilisert.
Dette er blant funnene i en ny forskningsrapport av historikeren Per Haave. Han er den første som har fått tilgang til opplysningene i det såkalte steriliseringsarkivet som ligger lagret i Riksarkivet.Ifølge Haave er antallet steriliserte tatere mindre enn tidligere antatt. Men andelen inngrep på «omstreiferkvinner» er nesten dobbelt så stor som andelen inngrep på den totale kvinnebefolkningen.Totalt ble 128 personer med taterbakgrunn sterilisert med offentlig tillatelse i perioden 1934 til 1977.Per Haave plasserer mye av ansvaret hos Norsk misjon blant hjemløse, som på vegne av norske myndigheter så å si hadde eneansvaret for arbeidet i møte med minoritetsgruppen.

Misbrukte rollen
Ifølge Haave var Misjonen samlet sett delaktig i 36 av i alt 152 søknader om sterilisering. Særlig medvirket misjonen til bunken av søknader om tvangssterilisering.Haave mener å kunne dokumentere at Misjonens generalsekretær misbrukte sin rolle som verge for dem som ble sterilisert. I stedet for å være ombudsmann i møte med det øvrige behandlingsapparatet, brukte generalsekretæren vergerollen som pressmidel. Protester og motstand fra kvinnene selv ble overhørt.
«Ikke i noen tilfeller stilte generalsekretæren spørsmål ved sterilisering – eller kastrering – når dette ble brakt i forslag fra andre» skriver Haave i et sammendrag av rapporten.Enkelte forhold tyder ifølge Haave på at taterkvinner ved Svanviken arbeidskoloni selv undertegnet søknad om sterilisering under trussel om at barna ville bli tatt fra dem hvis de ikke samtykket.I enkelte tilfeller ble det også søkt om tvangssterilisering for personer som selv burde ha forstått betydningen av inngrepet. Denne praksisen mener forskeren kvalifiserer til betegnelsen «urettmessig tvangsbruk».Haave skriver at misjonens generalsekretær i noen tilfeller fikk vergerådet til å fradømme foreldre foreldremyndigheten slik at ikke mors og fars protest skulle være til hinder for gjennomføringen av en steriliseringssak.

Holdningsendring
Haave beskriver misjonens holdning til sterilisering som «i utgangspunktet kritisk». Sterilisering sto i motsetning til kristne verdier som organisasjonen la til grunn.Så dreide holdningen. Til slutt tok Misjonens generalsekretær Ingvald B. Carlsen til orde for sterlisering som et middel i kampen mot «omstreiferondet». Men ifølge historiker Haave ble dette aldri sett som noen generell løsning. Tiltaket var bare nyttig i tilfeller der miljøtiltak ble sett som fåfengt behandling.Ved å sørge for at den «håpløse» gruppen ikke ble i stand til å formere seg, kunne større krefter legges inn i tiltakene overfor gruppen som man mente kunne påvirkes.Ifølge forskningsrapporten holdt denne linjen seg til slutten av 1940-tallet.
– Selv om generalsekretær Olav Bjørnstad aldri tok noe oppgjør med sine forgjengeres standpunkt, synes den steriliseringspolitiske linjen, som ble lagt i første halvdel av 1930-tallet, å ha opphørt med (generalsekretær Oscar) Lyngstads bortgang i 1949, skriver Haave.Haaves rapport «Sterilisering av tatere 1934-1977» er laget i regi av Norges forskningsråd på vegne av Sosial- og helsedepartementet. Den offentliggjøres bare dager før Kirkerådet i Den norske kirke skal vurdere hvorvidt Kirkemøtet på ny skal bekjenne sin skyld i behandlingen av taterne som gruppe.
Sist gang Den norske kirke behandlet saken, endte det med protest fra taterne fordi et siste øyeblikks omformulering dreide vedtaket vekk fra kirkelig syndsbekjennelse i retning av en mer generell syndsbekjennnelse.Den norske kirkes «utenriksdepartement», Mellomkirkelig råd, har vært sentral i samtalearbeidet etter dette kirkemøtet. Blant annet er det utarbeidet en samarbeidsavtale mellom Den norske kirke og Romanifolkets landsforening.Mellomkirkelig råd gikk på sitt siste møte inn for en fornyet kirkemøte-behandling. Det ber om at Kirkemøtet nå bekjenner på en måte som ikke kan misforstås.Norsk misjon blant hjemløse var aldri direkte knyttet til Den norske kirke, men organisasjonen ble drevet av ordinerte prester og av kristne som sto helt i sentrum av kirkebildet.