På lederplass i avisen "Østlendingen" tirsdag den 15 juli 2003.

Taterne utsatt for trenering.
Alle er enige om at overgrepene mot taterne er en skamplett på det norske samfunnet. Gjennom hundre år ble de jaget fra bygd til bygd av lensmann og prest, stemplet som tjuver og kjeltringer. De skulle tvinges til å oppgi sin kultur og sin livsform. I regi av og autorisert av kirken tok Norsk Misjon blant Hjemløse 1500 barn fra foreldrene og plasserte dem i fosterhjem og barneinstitusjoner hvor de ikke sjelden ble misbrukt seksuelt av såkalte kristne. Kvinner ble tvangssterilisert. Lobotomering var ikke uvanlig. Knapt en familie unngikk den terror og forfølgelsen som var offisiell norsk politikk inntil bare for noen få tiår siden. Mange visste hva som foregikk, men som minoriteter flest var taterne uten beskyttelse.
Altfor sent, først for tre år siden, krøp kirken til korset og ba om unnskyldning for de overgrep den var skyldig i. Året etter kom regjeringen med sin beklagelse og erklærte at «noko liknande må aldri få hende igjen». Det er alminnelig enighet om at en slik uforbeholden erkjennelse av skyld må bli etterfulgt av en form for erstatning i likhet med den samene og jødene fikk. Men taterne utsettes for en underlig trenering. Etter seks purringer svarer kommunalministeren at saken må utredes på ny. Romanifolkets Landsforenings leder, Leif Bodin Larsen fra Våler, finner det helt meningsløst og uakseptabelt. Nå forbereder taterne søksmål mot staten.
Kravet er et oppreisningsfond på 300 millioner kroner som skal ledes og forvaltes av et uavhengig styre «på best mulig måte» til fordel for romanifolket. De teller i dag mellom ti og tretti tusen. Rundt om i landet sitter fortsatt mange som har fått sine liv ødelagt etter de kvalmende overgrepene. For noen er det for sent, men for mange vil et fond bøte på noe av uretten. Som Larsen så treffende sier det: «Staten har litt av en gjeld å tilbakebetale. Vi lever ikke av unnskyldninger alene!» Men kravet fra taterne har ingenting i rettssalen å gjøre. Om nødvendig får Stortinget nok en gang diktere regjeringen til å rydde opp. Taterne har ventet lenge nok.