Tatermuseet. Sakset fra Østlendingen,år 1999.

Det norske folk har mye å be taterne om tilgivelse for etter 400 års forfølgelse, trakassering og overgrep. Fortsatt er det dype og åpne sår hos mennesker som først i de senere år har våget å stå fram og kreve oppreisning og respekt for sin kultur og identitet. For mange av taterslekt har dette vært en tung veg å gå, ikke minst for å overvinne egen frykt og følelse av mindreverd utsatt som de har vært og fortsatt er i storsamfunnet. Det er en skam at taterne fortsatt må vente på botsøvelser og unnskyldning fra myndighetspersoner innen stat og kirke som legaliserte og autoriserte overgrepene i alle år. Selv retter taterne nå ryggen og tar et indre oppgjør med seg selv i full og frimodig åpenhet og erkjennelse av sin egenart. De har intet å skamme seg over, men det har vi andre.
Glomdalsmuseet har i to-tre år arbeidet med forprosjektet til et dokumentasjonssenter hvor taternes kultur og historie skal danne grunnlaget for et framtidig tatermuseum. Et slikt kunnskapssenter vil tjene som et ankerfeste for et stolt folk som i alle år har vært på vandring. Nå søker denne nasjonale minoriteten et felles samlingssted som kan fortelle historien så langt den er kjent. -Et hjem, et slags forsoningstempel, kaller taterne det selv. Så ble da også planene karakterisert som banebrytende av både lokale og sentrale myndigheter da de ble lansert.
Skuffelsen er derfor stor over at utkastet til neste års statsbudsjett ikke har gitt rom for de to millioner kronene som skal til for å holde framdriften i prosjektet. Med den kunnskap vi nå har om storsamfunnets råskap overfor en liten og forsvarsløs gruppe mennesker, er dette mildt sagt smålig. Tatermuseet trenger bare smuler. Siden statsbudsjettet fortsatt er i støpeskjeen forutsetter vi at Hedmarksbenken på Stortinget sørger for at museet får pengene som lovet.