Rasehygiene og menneskesyn
Den pågående steriliseringsdebatten i Klassekampen følger det vanlige mønsteret: Noen, inkludert undertegnede, vil fortelle det norske folk at steriliseringsloven fra 1934 til 1977 var en forferdelig overgrepslov, inspirert av nazisme, rasisme og rasehygiene. Andre vil både bagatellisere overgrepene og rettferdiggjøre motivene som lå til grunn for loven.
For dem som ble tvangssterilisert i Norge, anslagsvis 2500, er det revnende likegyldig om det var ”en ikkerasistisk rasehygiene” á la Karl Evang, eller en rasistisk rasehygiene á la psykiatriprofessor Ragnar Vogt som førte til overgrepene; akkurat som det i dag spiller liten rolle om en asylsøker blir kasta ut av landet på grunn av Erna Solbergs eller av Carl Ivar Hagens forskjellige innvandrerpolitiske synspunkter. En lov skal bedømmes etter dens konsekvenser og ikke etter dens motiver, og konsekvensene ble katastrofale for steriliseringslovens ofre.
Ingen må være det minste i tvil om at Norge hadde en bedriten steriliseringslov, en lov som i 1936 ble skamrost på nazistenes propagandaplakater i Tyskland med teksten ”Wir stehen nicht allein!”. Det oppsiktsvekkende er at mens Tyskland måtte avskaffe sin steriliseringslov i 1945, beholdt Norge sin lov helt til 1977. Sjølsagt er dette ekstremt pinlig for det norske samfunnet.
Det er helt utrolig at det fins mennesker i dagens Norge, som ikke er nazister, som forsøker å bagatellisere alvoret, omfanget og motivene bak denne loven. Steriliseringsloven er den verste loven som ble vedtatt av det norske storting i det forrige århundret, og det norske samfunnet har over hodet ikke tatt et skikkelig oppgjør med denne loven i samme grad som man har gjort i Sverige. I Sverige har for lengst nærmere 2000 mennesker fått 175 000 kroner i erstatning. I Norge sa helseminister Tønne i si tid at man skulle sette ned en komité som skulle se på erstatningsspørsmålet. Etter press ble den nedsatt først for noen få måneder siden, og man har fullstendig latt være å ta med representanter for ofrene i denne komitéen.

Psykiatrien
Wenche Blomberg skriver den 9. februar 1991 i en kronikk i Klassekampen med tittelen ”Rasehygiene og psykiatri” at ”Psykiatarar og anropologar spela heilt frå århundreskiftet ei rolle som premissleverandørar og etterkvart eksekutørar i det som endte i nazistanes Holocaust,..” Slik var det også i Norge.
I den straffelovkomitéen som kom med forslag til ny steriliseringslov i 1934, satt Norges første psykiatriprofessor Ragnar Vogt og lege Ingeborg Aas. I 1914 kom Ragnar Vogt med boka ”Arvelighetslære og racehygiene”. Ragnar Vogt var tyskvennlig under den første verdenskrigen, og han hadde både store tanker om seg sjøl og sine landsmenn, fordi han skriver at de nordiske raser ”henregnes med rette til de verdifulleste paa jorden”.
Om rasehygienen skriver Ragnar Vogt at ”Det er racehygienens maal at fremme sunde høiværdige menneskers liv paa de svakere og mer lavtstaaende individers bekostning”. Dette er synspunkter som Hitler trykker til sitt hjerte ti år seinere. Hitler skriver i ”Mein Kampf”: ”Den stærkeste skal herske og ikke smelte sammen med den svage, så at den derved ofrer sin egen storhed. Kun den fødte svækling opfatter dette som grusomhed, thi han er jo også kun et svagt og indskrænket menneske; men hvis ikke denne lov herskede, ville enhver forbedring af alle organisk levende væsener være utænkelig.” (dansk oversettelse)
Til slutt går Ragnar Vogt berserk i sin stormannsgalskap og trår til med at det ikke må være plass til kjærlighet mellom ”høiværdige og lavværdige racer”: ”Det sømmer seg ikke for en blond, blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger. Heller ikke kan der indrømmes de lavere racer saa utstrakt stemmeret, at den fælles stat risikerer at bli styrt etter lavværdige hensyn. Minst av alt har de høyværdige racer nogen rimelig grunn til at fremhjelpe folkeformerelsen indenfor de mer lavværdige befolkningselementer.”

Ugress
Ingeborg Aas, som var den andre legen i straffelovkomitéen og en av arkitektene bak forslaget til steriliseringslov, kom ut med ei bok i 1932 med tittelen ”Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere”. Denne boka er et inferno av umenneskelighet og skrevet på en så motbydelig måte at den på ingen måte står noe tilbake for ”Mein Kampf”.
Denne legen, som fikk kongens fortjenestemedalje i gull i 1931 og en vei oppkalt etter seg i Trondheim, skriver at hun er tilhenger av sterilisering av rasehygieniske grunner. Hun sammenlikner mennesker med alvorlige psykiske problemer og psykisk utviklingshemmede med ugress og at det må lukes vekk, ellers vil de edle menneskene dø eller forkomme. Ved å sterilisere de mindreverdige, vil vi skape leveligere vilkår for de verdifulle og produktive menneskene. Hun mener at skal vi sterilisere så det monner, så må man kaste sine øyne på alle omstreiferne:
”Nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen,” skriver hun og fortsetter i samme duren: ” Både overlege Scharffenberg og Dahlstrøm stiller dem på det sorte brett, og det vil sikkert heller ikke støte på nogen stor motstand i den alminnelige opinion å gjøre noe effektivt for å sette en stopper for denne ”landeplage”.” Ingeborg Aas avslutter boka si med at det å sterilisere og kastrere mennesker ”er å komme den lidende menneskehet til hjelp”. Det var nøyaktig det samme som nazistene sa da de tvangssteriliserte 400 000 mennesker.
Når så saksordfører for steriliseringsloven i Stortinget, Erling Bjørnson, medlem av Bondepartiet og sønn av Bjørnstjerne, i stortingsdebatten den 9. mai 1934 sa at Tyskland hadde innført steriliseringsloven sin for å befri kommende generasjoner fra å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker, så burde det være god nok dokumentasjon på at det herska klare rasistiske og rasehygieniske holdninger blant de mest sentrale aktørene bak steriliseringsloven av 1934.
I Norge har vi også i dag en steriliseringslov som stigmatiserer mennesker, og Norsk Forbund for Utviklingshemmede vil ha fjerna det de mener er fordomsfull tekst i steriliseringsloven. Uansett hvilket menneskesyn og hvilke motiver som lå til grunn for den umenneskelige steriliseringsloven i 1934, så bør historia fortelle oss at enhver tid er blind for sin egen ondskap, og at man heller ikke trenger å ha et ondt hjerte for å utføre onde gjerninger. De siste dagene er vi alle sjokkert over avsløringene i barnevernet i Bergen. Om tretti år vil vi ha den samme avsløringene om de overgrepene som skjer i behandlingssamfunnet vårt i dag.