Taterne krever 300 mill. i oppreisning
Oppmuntret av politikernes velvilje overfor barnehjemsbarn og jøder presenterer nå taterne et krav på 300 millioner kroner. Advokat Jens Kristian Thune er allerede i gang med å forberede søksmål mot staten.

KURT-JOHNNY OLSEN

Våler i Hedmark
Ødelagte liv.
- Vi lever ikke av unnskyldninger alene. Her er det snakk om svært mange som har fått sine liv totalt ødelagt som følge av behandlingen de fikk av storsamfunnet, sier Leif Bodin Larsen.

FAKTA
Johan, 56 år gammel, bor et sted i Hedmark. Preget av sterke fysiske plager i endetarm som følge av seksuelt misbruk. Ble første gang misbrukt seksuelt som fireåring på barnehjem drevet av Norsk Misjon blant Hjemløse. Mishandling og fysisk avstraffelse fortsatte jevnlig gjennom hele oppveksten, noe han hevder er grunn til sterkt hat til både kirke og stat. Har flere dommer bak seg, blant annet for drap.

Lisa, 64 år, bor i Vestfold. På slutten av 1950-tallet besøkte hun, mannen og tre barn slektninger i Oppland. Besøket ble observert - ledelsen i Norsk Misjon blant Hjemløse, leder ved stedets barnehjem og en politimann oppsøkte familien en tidlig morgen, vekket vertskapet, satte Lisa i håndjern for så å splitte foreldre og barn. Lisa, som ikke fikk vite hvor barna ble ført, brøt sammen. Hendelsen har preget henne siden.

Gudrun, 65 år, bor i Bergen. Ble fjernet fra foreldrene som 12-åring og plassert direkte i fosterhjem. Ble misbrukt av stefaren fra første kveld. Hun ble senere trodd av sin stemor, og sendt tilbake til sine biologiske foreldre. Giftet seg som 22-åring. For å kunne beholde sitt første barn måtte den lille familien akseptere "innleggelse" på Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre. Fikk to barn til. Alle tre barna fratatt foreldrene fordi far en kveld gikk utenfor gjerdet til Svanviken uten tillatelse. Har ikke sett barna siden.

Dyster historie
Historien til norske tatere er fylt av lidelse: Tvangssterilisering av kvinner, lobotomering, splittelse av foreldre og barn, misbruk av barn ved offentlige barnevernsinstitusjoner og bortvisning av hele familier fra kommuner- for bare å nevne noe. Først de senere år er omgivelsene blitt klar over en del av overgrepene.
I 2000 ba Den norske kirke taterne om unnskyldning for de overgrep den hadde vært delaktig i gjennom Norsk Misjon blant Hjemløse. Regjeringen fulgte dette opp i sin stortingsmelding nr. 15 2000-2001 med følgende totale erkjennelse av de grove overgrep taterne eller romanifolket gjennom generasjoner har vært utsatt for fra statens side: "Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket, og ber om orsaking for den uretten som har skjedd. Noko liknande må aldri få hende igjen."
- Både juridisk og moralsk er dette dokumentet en uomtvistet erkjennelse av skyld, mener Jens Kristian Thune.

Ikke bare unnskyldninger
Styreleder Leif Bodin Larsen i Romanifolkets Landsforening (RFL), den eldste og største norske tater/romaniorganisasjonen, er den som gjennom flere år har frontet denne saken sterkest. Han er tilfreds med uforbeholden unnskyldning fra både kirke og stat, men, som han sier:
- Vi lever ikke av unnskyldninger alene. Her er det snakk om svært mange mennesker som har fått sine liv totalt ødelagt som følge av behandlingen de fikk av storsamfunnet, og - hvis det ikke allerede er for sent - like mange menneskeliv og skjebner som skal repareres. Derfor krever vi at det opprettes et fond begrenset oppad til 300 millioner kroner, som skal ledes og forvaltes av et uavhengig styre på den best mulig måte for vårt folk, sier Larsen.
Ingen vet nøyaktig hvor mange tatere som i dag bor i Norge. Larsen anslår antallet til et sted mellom 10 000 og 30 000. I et omfattende brev til justisminister Odd Einar Dørum og kommunalminister Erna Solberg skriver Thune blant annet:
Ingen har gått fri "Den hardhendte og undertrykkende politikk har i mer enn hundre år rammet tusenvis av medlemmer av romanifolket/taterne. Ikke én familie har gått fri. Knapt en eneste person har unngått å bli stemplet som mindreverdig."
Politikken tok sikte på å sette en stopper for romanifolkets tradisjonelle livsform og kultur. De skulle blant annet tvinges til å oppgi reisingen. Familier ble brutt opp: Ved å frata romanifolket deres barn, skulle de tvinges til å bli bofaste. Mer enn 1500 barn ble av daværende Norsk Misjon blant Hjemløse satt på fosterhjem og i institusjoner, hevder Thune.
- Dette lyktes langt på vei gjennom grov tvang, mener Jens Kristian Thune.
- De fleste av oss fikk våre liv ødelagt. To eksempler som handler om det materielle: Allerede i 1953 ble hestene, vårt eneste fremkomstmiddel, fratatt oss. Hesten var vår eneste mulighet til å eksistere og videreføre kulturen vår. Fordi vi sjelden eller aldri fikk lov til å etablere oss, men av lensmann og prest ble jaget fra kommune til kommune, var det ingen gård og grunn å arve. Staten har i sannhet litt av en gjeld å tilbakebetale, sier Leif Bodin Larsen.