Aftenposten 22 juli 2003.

Når historieløse politikere svikter.
Av Kristian Ilner, jurist Oslo.

Etter tidliger å ha jobbet med den såkalte tatersaken sammen med de ledende Romani-organisasjoner og advokat Jens kristian Thune på vegne av Stiftelsen Romanifolket/taterne, er det sjokkerende å være vitne til sendrektigheten i det politiske systemet og i de berørte fagdepartementer.
Sentrale myndigheter bedriver bevisst ren uthalingstaktikk for å trette ut "motstanderen", i håp om at kampmoralen skal ebbe ut, og i håp om at kravene skal foreldes.
Problemet gjenspeiler dessverre først og fremst en hake ved det norske demokrati, og videre er vi vitne til en ansvar- og beslutningsvegring som mangler sidestykke hos en regjering i norsk etterkrigshistorie.
Det verste er kanskje ikke motviljen mot å gjøre opp for seg etter storsamfunnets beviselige overgrep mot Romanifolket gjennom en årrekke.
Det hadde i det minste vært redelig å gi et klart avslag på Romanifolkets saklige og velbegrunnede oppreisningskrav.
Det verste er derimot at en hel minoritet er blitt holdt for narr ved at de er blitt forespeilet en grundig behandling på høyeste nivå, mens regjeringen i virkeligheten har gitt blaffen.
Gjennom stortingsmelding nr. 15, 2000/2001 redegjorde myndighetene i detalj for overgrepene, som man i sin tur snarest ønsket å kompensere for. Når så ikke skjer, blir dette tomme ord, som sår tvil om selve troverdigheten til de folkevalgte og den sentrale forvaltningen i norge.
Det norske samfunn er slett ikke så idyllisk som vi liker å tro. Før den annen verdenskrig blåste en fascistisk vind over Europa. Intet land unnslapp. Teorier om rasers overlegenhet på bekostning av etablerte minoriteter er velkjent. Krigen og Nazi-Tysklands jødeforfølgelse var så graverende og grusom at man-sett i et historisk perspektiv-har tatt fokus bort fra det faktum at Norge ivret for raseteoriene. Sentrale myndigheter med støtte av forskere redegjorde i detalj for en befolkningsstruktur bestående av "sterke" (samfunnsnyttige) og "svake" (samfunnsfiendtlige) mennesker.
Det var som ledd i denne politikk at taterne ble forfulgt. Den norske kirke var sterkt delaktig i dette. Familier ble revet opp og internert, kvinner ble tvangssterilisert, og barna ble tatt bort. Mønsteret pågikk også lenge etter krigens slutt.
Den dag i dag lever det tusentalls tatere i Norge med sine traumer direkte eller indirekte påvirket av historiens overgrep og grusomheter. Vi kan i ettertid si at gjort er gjort, og at ingen er tjent med å leve i bitterhet. På den annen side vil det avgjort være lettere å gå videre og lege sårene om myndighetene kunne vise litt historisk ansvar og gjennom en klekkelig kollektiv kompensasjon vise at løftene og erkjennelsen ikke bare var tomme ord.
Det er dypt tragisk at staten nå risikerer å få et historisk søksmål rettet mot seg på grunn av denne unnfallenheten som med enkle grep kunne vært unngått. Det står her ikke på evnen, men på viljen til å gjøre opp for seg. Faktisk forlanger ikke Romanifolket mer enn det som staten er folkerettslig forpliktet til gjennom internasjonale konvensjoner.