Taterne fortjener en erstatning

Det er ingen som betviler at taterne er en miskjent gruppe i det norske storsamfunnet. Og oppmuntret av politikernes velvilje overfor andre utsatte grupper presenterer taterne et krav på 300 millioner kroner. Advokat Jens Kristian Thune er allerede i gang med å forberede søksmål mot staten. Vi vil tro Regjeringen snarere er innstilt på en avtale med taterne om en rimelig erstatning enn et opprivende rettslig oppgjør. Staten bør ta initiativ til samtaler med taterne om dette. Spørsmålet om erstatninger til denne forfulgte folkegruppen bør ikke avgjøres i en rettssal.

I 2000 ba Den norske kirke romanifolket om unnskyldning for de overgrep den hadde vært delaktig i gjennom Norsk Misjon blant Hjemløse. Regjeringen fulgte opp i stortingsmelding nr 15. 2000- 2001 med følgende erkjennelse av de grove overgrepene taterne har vært utsatt for fra statens side: "Regjeringa tek sterk avstand frå dei overgrepa som har vore gjorde mot romanifolket, og ber om orsaking for den uretten som har skjedd. Noko lik-nande må aldri få hende igjen."
Dette er klar tale.
Advokat Thune har rett i at "både juridisk og moralsk er dette dokumentet en uomtvistet erkjennelse av skyld". Han har med andre ord en forståelig sak når han nå truer med et søksmål mot staten. Behandlingen taterne er blitt utsatt for er en skamplett på det norske samfunn. Den hardhendte og undertrykkende politikk har i mer enn 100 år rammet tusenvis av medlemmer av romanifolket. Ikke en familie er gått fri. Knapt en eneste person har unngått å bli stemplet som mindreverdig. Unnskyldningene fra kirken og staten, som kom i seneste laget, var meget godt begrunnet.

Tidligere tiders politikk tok sikte på å sette en stopper for romanifolkets tradisjonelle livsform og kultur. Et mål var at de skulle oppgi reisingen. Familier ble brutt opp. Ved å frata romanifolket deres barn skulle de tvinges til å bli bofaste. Mer enn 1500 barn ble av daværende Norsk Misjon blant Hjemløse satt på fosterhjem og i institusjoner. Politikken ble gjennomført langt på vei gjennom grov tvang. Avsløringene om mange barnevernsbarns skjebne forteller at mange av dem ble misbrukt.

Allerede i 1953 ble hestene, taternes eneste fremkomstmiddel, fratatt dem. På den ene side ble de nektet å reise. På den annen side fikk de sjelden eller aldri lov til å etablere seg. Lensmann og prest jaget taterne fra kommune til kommune.

Styreleder Leif Bodin Larsen i Romanifolkets Landsforening er tilfreds med de uforbeholdne unnskyldninger fra både kirke og stat. Men han har et poeng når han sier at "vi lever ikke av unnskyldninger alene". Her er det snakk om svært mange mennesker som har fått sine liv ødelagt som følge av behandlingen de fikk av storsamfunnet. Nå krever de at det etableres et fond begrenset oppad til 300 millioner kroner som skal ledes og forvaltes av et uavhengig styre på best mulig måte. Det er ikke noe urimelig krav at erkjennelse av skyld også bør lede til en erstatning. Bodin Larsen har rett at i "staten har litt av en gjeld å tilbakebetale.