Fra avisen "Klassekampen", den 16 juli.
Dagsaktuell dokumentar om tatere.
Karoline Frogner (42) har laget en dokumentarfilm om taternes situasjon. Tv-versjonen av filmen har urpremiere på Riddu Riddu-festivalen som starter i dag.
Av Silje Tretvoll onsdag 16. juli, 2003
Dagbladet skriver på lederplass at tiden er inne for at nasjonen Norge bøter på skadene som ennå kan bøtes på i forhold til taterne. Romanifolket selv forbereder et søksmål mot Staten hvor de vil kreve 300 millioner kroner i oppreisning for overgrepene de har blitt utsatt for gjennom historien. Tidspunktet for urpremieren på tv-versjonen av «I går ble jeg tater» kunne nesten ikke stemt bedre overens med den offentlige debatten. Filmen vises i et eget filmprogram kalt «Urfilm», som vises ved kulturfestivalen Riddu Riddu i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Regissør Karoline Frogner reiser opp for å overvære premieren og for å innlede til filmen. Hvorfor bestemte hun seg for å lage en film om dette?
– Jeg ble interessert i taterspørsmålet for sju år siden, forteller hun.
– Etter at jeg laget «Mørketid» (prisbelønt film om kvinner i konsentrasjonsleire under krigen, red.anm.) begynte flere av de reisende å ta kontakt med meg anonymt. De fortalte meg om overgrep. De tre siste årene har jeg hatt nær kontakt med miljøet. Felles for disse menneskene er at de har opplevd sterk undertrykking, samtidig som de har et livsmot og en livsglede. De har vært viktige kulturformidlere og kulturskapere i Norge. I denne filmen var jeg nysgjerrig på de reisende ut i fra et kulturelt perspektiv.
De reisende
– Du omtaler konsekvent dette folket som de reisende. Hvorfor?
– Fordi det er slik de selv ønsker å bli definert, sier Frogner. – Folket ble undertrykt fordi de ikke ville ha fast bopel. De var handelsreisende og ville bevege seg fritt. Myndighetene tok fra dem hestene og barna deres. De tok fra dem språket og forfulgte dem. Norske politikere ville ha dette folket til å bli bofaste. Kirken, Misjonen for hjemløse og staten prøvde sammen å få dem til å bli norske.
– Hva handler filmen om?
– Jeg har laget en film om Bjørn, som er i midten av 40-årene og som ble skilt fra moren da han var en dag gammel. En lørdagskveld ringer det på døren. Utenfor står et taterfølge som spør hva han heter. Da han sier navnet sitt bryter en eldre kvinne ut i gråt og forteller at hun er hans biologiske mor som har lett etter ham i 45 år. I filmen følger jeg Bjørn inn i miljøet og kulturen. Jeg følger ham på et stevne hvor han møter slekten sin, og hvor han møter andre reisende som også akkurat har fått vite at de er tatere. Samtidig er dette ikke er en film hvor han blir kjent med familien sin, men en film hvor han blir kjent med kulturen.
Uinteresserte politikere.
Taterne har blant annet opplevd tvangssterilisering, lobotomering og splittelse av foreldre og barn. Frogner synes det er på tide at den norske stat gjør opp for seg.
– Det er ikke min oppgave å si hvordan, det må staten og de reisende selv finne ut av, sier hun.
Likevel har hun sendt «I går ble jeg tater» til alle politiske partier. Responsen har vært laber. – Carl I Hagen har svart at han av prinsipielle grunner ikke uttaler seg. Kulturministeren har svart at hun ikke er interessert. Bjørn har også prøvd saken sin for Stortinget. Han ville ha en billighetserstatning, men fikk nei. Stortingsbehandlingen var interessant og er med i filmen. Det interessante er ansvarsfraskrivelsen. Når tyskerbarna prøvde saken sin for rettsvesenet ble de avvist med at dette var et politisk anliggende, mens politikerne heller ikke tar ansvar, sier hun.
Gjennom de fire årene Frogner har arbeidet med prosjektet, har hun møtt mange hindringer på veien.
– Dette har vært det vanskeligste prosjektet jeg har gjort til nå, sier hun. – Prosjektet har vært veldig vanskelig å finansiere. I tillegg ønsker alle å ha formeninger om taterkulturen, ut fra sitt ideologiske ståsted. Radikale ønsker at jeg skal lage en film som er systemkritisk til det norske. Kirken ønsker en mer romantisk versjon med fokus på forsoning, og noen av taterorganisasjonene ønsker at jeg skal lage en film de kan bruke i sitt dagsaktuelle oppgjør. Selv ønsket jeg å lage en film om mennesker og bli kjent med dem og deres forhold til kulturen.
– Romanifolkets Landsforening har tidligere gått ut og kritisert filmen din for ikke å være representativ for taterne. Hvordan stiller du deg til dette?
– Jeg har tidligere laget filmer om jøder, palestinere og kurdere, og jeg har ikke for vane å la organisasjoner godkjenne filmene mine. Da ville det være oppdragsfilm. Samtidig har jeg hørt på noe av kritikken. Lederen Leif Bodin Larsen synes ikke at arbeidsleieren Svanviken utenfor Molde, der de reisende skulle fornorskes, ble nok belyst. Jeg hørte på denne kritikken og inkluderte deler av denne historien som er så dyster og mørk. Samtidig synes jeg det er viktig å vise kraften og varmen kulturen har, og ikke bare synliggjøre undertrykkelsen. Jeg ville komme inn i kulturen og se på ressursene som også ligger der – gleden, varheten, sangen, musikken. Mitt syn er at det er viktig å synliggjøre forskjellene som eksisterer innefor gruppen og få fram mangfoldet og menneskene. Jeg ønsker ikke å bidra med felles stigmatisering. Jeg ønsker å få fram enkeltmennesket, avslutter hun.
Filmen som skal vises på Riddu Riddu-festivalen er en 50 minutters dokumentarfilm som vil bli vist på TV2. Frogner arbeider også med å lage en helaftens dokumentarfilm som kommer på kino mot slutten av året.