Innlegg på møtet den 2 oktober 2003



På 10 minutter er det begrenset med hva vi kan greie å fortelle om.

Det viktigste for oss er at vi kan være ærlige, mot og med hverandre.

Det må gjelde begge veier, både fra de styrende organer, og fra minoritetene selv.

Det må vises gjensidig forståelse for dagens, og for folkets situasjon.

Fra RFL ser vi en aning av forståelse fra politikernes sin side, det er det hele.

Fra forståelse til handling er det et langt skritt.

La meg si det slik, det er ikke forståelsen det skorter på, men viljen.

Det er viljen til de styrende organer det er noe i veien med.

Nå er det blitt lagt frem den ene rapporten etter den andre, alle med dokumenterbare overgrep mot mitt folk, Taterne.

Men hva skjer så videre.?

Jo, da kommer nye svik fra høyeste hold, tilsidesettelse av lovnader og av vedtak som er fattet i stortinget.

Er denne dagen også en dag bortkastet, bortkastet med fine ord fra høyeste hold, ord som ikke har noen betydning, når de ikke blir fulgt opp ved handling.

Av konkrete ting kan nevnes byggingen av ”Kompetansesenteret”.

Her er det vedtak i stortinget som blir tilsidesatt, og neglisjert.

Når Erna Solberg og Svarstad Haugland sier og skriver at den og den saken har høyeste prioritet, da er det grunn til å bli bekymret, for da er det fare på ferde.

Selv om vi fremdeles er en svak og usammensatt gruppe, så vær så snill å ikke undervurder oss.

Vi legger også merke til at Norge ikke følger pålegg fra EU kommisjonen.

Rapporten som de ba om, utsattes i 9 måneder, er det for å provosere, eller for å vise arroganse.?

Det er lov til å spørre, og til å ha egne meninger.

Jeg vil fremheve myndighetenes unnlatenhet og unnfallenhet overfor mitt folk.

I ST.Meld. nr. 15 står det mange fine ord, men ingenting om at noen vil ta ansvaret for overgrepene som ble gjort i ”Statens” navn, med kirken som pådriver.

Slik som det i dag er i Norge, så stiller RFL seg helt uforstående til denne forskjellsbehandlingen som blir praktisert.

Folket mitt blir fortsatt diskriminert, ikke bare på campingplasser, i arbeidslivet og på skolene, men også av storting og regjering!

Henviser til Rådgivende komite for Rammekonvensjonen, for nasjonale minoriteter.

Gjennomføringen av Rammekonvensjonen har vært mislykket.

Kulturene og tradisjonene blir neglisjert og tilsidesatt.

RFL ser det slik at i dag så er det bare vi som taler Taternes sak i Norge.

Når folket vårt er ute på reise om sommeren, med familien, og i campingvogn, møter de ofte stengte plasser, hvor tatere ikke har adgang.

Dette har RFL gjentatte ganger tatt opp med styrende organer, helt opp i regjeringen, men fremdeles er dette tilfelle i dagens Norge.

Ser vi på arbeidsplasser, så får ikke mitt folk arbeide om de fremstår med sin egenidentitet, dette gjelder også i det militære, kommunale og statlige forvaltninger.

Blir noen arrestert, så er det fremdeles enkelte steder det blir fokusert på at dette var mennesker fra gruppen Tatere.

Politiet opptrer mange ganger ganske uforstandig, og i mange tilfeller kommer deres rasistiske legning til syne.

Unnskyld meg, men dette er sannheten.

I Oslo er det nå opprettet kurs for polititjenestemenn, i ”mangfold og dialog” og det ser vi på som et positivt tiltak.

Er det ikke også slik at Departementet tar egne slutninger, uten å samrå seg med minoritetene.

Når det blir innkalt til møte med minoritetene, (”samrådsmøte”) fra Dep. sin side, så kan det mange ganger være behov for å komme med tilleggsopplysninger på et senere tidspunkt, og dette gies det ikke plass til.

Vi kan sende et skriv, men det vet vi av erfaring at det ikke blir tatt hensyn til.

I 1998 tok RFL opp saken med ”Eskolas ordbok” som ble utgitt av Kirke og undervisningsdep. til samtlige skoler i Norge.

I denne boken var det tolkningen av ordet Tater som er svært ærekrenkende.

Ingenting ble gjort fra myndighetenes side til å stoppe, eller inndra denne boken, med de sårende og ærekrenkende ordene.

Det vil ikke være vanskelig for Norge å oppfylle sine forpliktelser ovenfor rammekonvensjonen, om samarbeidet med de organisasjonene som representerer minoritetsfolket blir fulgt.

Både myndighetene og organisasjonene må leve med en uvisshet over hvor mange individer det er i de forskjellige gruppene.

RFL kan bare snakke for Taterne, og der er det fremdeles for enkelte individer forbundet med stor skam å tilhøre denne gruppen, takket være forfølgelsene som har vært gjennomført på gruppen.

Det finnes de som er blitt assimilert inn i storsamfunnet, og finner seg til rette med det.

Men, fremdeles er det friheten til å reise som kjennetegner oss sterkt, sammen med håndverket, og selvstendigheten.

Ser vi på alle konvensjoner, traktater og regler i dagens Norge, så er de ikke verdt papiret de er nedtegnet på, om det ikke blir fattet inn i det Norske lovverket.

Lovutvalget som ble oppnevnt av Kongen i statsråd, mener det er behov for en mer omfattende lovgivning mot diskriminering overfor minoritetene.

Er det i dag slutt på at Taterne får ekstra straff bare for de at de er Tatere.?

I tillegg til lover, må det sikres at folket mitt ikke blir utsatt for bortvisning på rasistiske grunnlag fra campingplasser etc.

Det er selvfølgelig anledning til å opprette campingplasser for bare spesielle grupper, men det vil igjen være enda mer diskriminerende.

Campingplasser er offentlige steder, og må være åpne for alle !!

Det hadde ikke vært av veien med ”særbehandling” enkelte ganger, jeg tenker på videregående skoler, universitet etc.

Ikke ”Særlover”, særlovene var med på å utrydde oss som folk, og det var nok av dem.

RFL kom med skarp kritikk av den forrige planen som omfattet perioden 1998-2001, og vi burde alle nå ha lært noe på denne tiden.

Ser vi videre på hva som kan gjøres i Taternes tilfelle, så vil RFL fremheve forskjellsbehandlingen mellom storsamfunnet, og taterne.

Det er stor forskjell på de sosialøkonomiske forholdene, og det er ikke blitt tilrettelagt for å fremme likhet mellom disse gruppene.

Ser vi så på Artikkel 5, punkt 29 så sier den rådgivende komiteen; Myndighetene bør trekke på de positive eksempler når de fastsetter bevilgningskriteriene og bevilgningsprosedyrer for nettopp å styrke kulturen til Room, Romanifolk og andre nasjonale minoriteter, som hittil bare har mottatt en forholdsvis beskjeden støtte fra det offentlige.

Det positive er at vi har fått noe driftsmidler, men ikke på langt nær nok.

I artikkel nr 5, punkt 80, tar for seg dokumentasjonen som kreves for å bli trodd.

Dette er særdeles viktig for oss som gruppe å bli trodd.

Vi vet, at dere vet, at det er mange arkiver som er blitt brent og tilintetgjort, både i fortid og muligens også i nåtid.

Arkiver med sensitive opplysninger om enkeltskjebner, enkeltskjebner som i dag forsøker å søke om den såkalte billighetserstatningen, men som møter veggen, da dokumentasjonen deres er borte.

Jeg vil avslutte med å si at det ikke bare er negativt det som kommer frem i møter med ”overformynderiet”.

Det skjer mye positivt også.

Vi har alltid lett for å overse dette, og det har vært likedan den andre veien.

I brev fra Same- og minoritetspolitisk avdeling måtte vi påpeke nettopp dette, og det har nå bedret seg positivt.

Før så var det alltid fokusering på ting som vi hadde gjort galt, aldri på ting som vi hadde gjort på en forsvarlig og riktig måte.



Takk.