Nr. 9/2003 - Årgang 5

Fri Som Fuglen

Medlemsblad for

Romanifolkets Landsforening

Stiftet 1995

Romanifolkets Landsforening ønsker dere alle en
Riktig God Jul og et Godt Nytt År!

Redaktøren ønsker God Jul!!

Og hva er ikke bedre enn å ønske god jul med et brev til redaktøren av New York Sun fra 1897. God Jul Til dere alle!

Kjære redaktør...

Jeg er en 8 år gammel jente. Noen av mine små venner sier at Julenissen ikke finnes. Pappa sier at "Står det i The Sun, så er det sånn det er". Vær så snill å fortelle meg sannheten, finnes Julenissen?

Virginia O'Hanlon

Virginia,
våre små venner tar feil. De er blitt påvirket av skepsisen i en skeptisk alder. De tror ikke på noe de ikke kan se. De tror at ingenting kan finnes som ikke kan fattes av deres små sinn. Alle sinn, Virginia, enten de er voksnes eller barns, er små. I vårt store univers er menneskets intellekt som et lite insekt, en maur, sammenlignet med den grenseløse verden rundt, i forhold til det intellekt som kan fatte og forstå all sannhet og kunnskap.

Ja, Virginia, Julenissen finnes. Han finnes like mye som kjærlighet, generøsitet og hengivenhet finnes, og du vet at de fyller ditt liv med den ytterste skjønnhet og glede. Skjønt, hvor trist ville ikke verden vært hvis det ikke fantes noen Julenisse? Det ville være som om det ikke fantes noen Virginia'er. Da ville der ikke være noen barnlig tro, ingen poesi, ingen romantikk som kunne gjøre vår eksistens tålelig. Vi ville ikke ha noen gleder, untatt i syn og sanser. Det tilstedeværende lys som barndommen fyller verden med, ville bli slukket.

Å ikke tro på Julenissen! Du kan like gjerne la være å tro på féer. Du kunne få din pappa til å leie inn menn for å passe på alle skorsteinene på julaften slik at de kunne fange Julenissen, men selv om du allikevel ikke fikk se Julenissen, hva ville vel det bevise? Ingen ser Julenissen, men det betyr ikke at Julenissen ikke finnes. De mest virkelige ting i verden er de som ingen kan se, hverken barn eller voksne. Har du noengang sett féer danse på plenen? Selvfølgelig ikke, men det betyr ikke at de ikke gjør det. Ingen kan fatte eller tenke seg alle vidundre som finnes, usette og usynlige, i verden.

Du kan rive i stykker babyen's ringle og se hva som lager lyden, men der er et slør som dekker den usette verden, som ikke engang den sterkeste mann, ja ikke engang den samlede styrken til alle de sterkeste menn som noen gang har levd, kan rive i stykker. Kun tro, poesi, kjærlighet og romantikk kan skyve til side dette teppet og avsløre denne uovertrufne skjønnhet og herlighet. Er alt det virkelig? Å, Virginia, i hele denne verden finnes det ikke noe annet mer virkelig og vedvarende.

Ingen Julenisse! Takk Gud for at han lever og at han alltid vil leve. Ett tusen år fra nå, Virginia, nei, ti ganger titusen år fra nå, vil han fortsette å gjøre barndommens hjerte glad.

Forbannelsen

Hei!

Navnet mitt er Signe Kari Gulagere Vognild, og jeg har en ”sak” som jeg ønsker noen i foreningen kan se litt på.

For noen uker siden sto det en artikkel i lokalavisa vår om et hotell på Oppdal som ”hadde lidd under en forbannelse, uttalt av en taterkvinne” siden 1920.

Det var to sider ved denne artikkelen som jeg finner veldig krenkende, og jeg lurte på om noen i Romanifolkets Landsforening ville lese artikkelen og gi meg noen kommentarer.

Etter min oppfatning er det to kvinner som får skylden for at dette hotellet ikke har tjent penger siden 1920, den kvinnelige eieren på det tidsrommet og en taterkvinne. Særlig dette at en taterkvinne har egenskaper til å ”forbanne et hotell i over 80 år” finner jeg veldig merkelig og krenkende på taterens vegne. Dersom dette er mulig, skulle vel hele Norge, for ikke å si, hele Europa ha vært forbannet på grunn av storsamfunnets behandling av taterne gjennom flere hundre år nå.

Jeg kan opplyse at hotelleieren er min oldemor, og jeg synes også hun får en dårlig framstillingen i artikkelen.

Håper inderlig at noen hos dere kan ta dere tid og lese og kommentere artikkelen. Da jeg ikke kan sende den ved mail, sender jeg den til adressa som står på framsiden deres på internett.

Venter spent på svar.

Vennlig hilsen

Signe Kari Gulager Vognild, Oppdal

Historien

Artikkelen det sikter til handler om det 90 år gamle Bjerklund hotell som ikke har gått med overskudd på over 80 år. Da skal en forbannelse angivelig ha rammet hotellet.

”En sen natt i 1920 herjer en rasende vinterstorm Oppdal. På hotelldøra banker en fortvilet omreisende kvinne på døra. Med seg har hun en dødssyk liten sønn. Men den mangeårige hotelleieren Marit Gulaker avviser bryskt taterkvinnen og hennes barn.

Samme natt dør den to år gamle gutten og dagen etter tropper moren opp og lyser en forbannelse over Marit Gulaker og Bjerklund hotell.”

”Dette hotellet skal aldri gå med overskudd!”

Marit Gulaker var ellers en omsorgsfull og sympatisk person, og hadde ofte latt tatere ta inn på et hus bak hotellet som de kalte for ”taterstuggu”.

Hotellet ble bygd på eiendommen til den konkursrammede landhandelen, Aune Handelsforening, som nå var overtatt av Marit og Sven Gulaker. Som følge av konkursen mistet en av landhandelens medeiere, Hans H. Trøen gården sin og alt han eide. ”Da lensmannen tok fra ham gården i Gorsetgrenda med besetning og alle eiendeler, klatret Hans opp toppen av Skjørstadhovden. Med utsikt over hele bygda tok han sitt liv.”

Det var Marit og Svens sønn, Steffen som i 1909 startet Cafe Bjørklund der og fikk idéen om å starte hotell. Lørdag 6. juli druknet han under bading, bare 21 år gammel. Marit og Sven tok da over driften, og i 1913 startet de hotellet.

Og i 1920 ble altså den nevnte forbannelsen uttalt. Marit Gulaker drev hotellet i 10 år etter dette, og siden 1930 har hotellet skiftet eiere en lang rekke ganger.

I 1983 tok Oppdal Invest over hotellet. De gjenåpnet hotellet i 1987 omdøpte det da til Hotel Nor Alpin. En av medeierne var Hjalmar Sørli. Fem år senere, etter en kraftig budsjettsmell, ble hotellet igjen nedlagt. I 1996 dro Hjalmar tilbake for å starte opp på ny. Her møter kona Sanna en mann som har følgende å si: ”Hvorfor tror du det har gått så galt her på Nor? Det er fordi det er ganna på huset, det er helt sant.”

Både Sannas familie og Hjalmar merker at noe er galt på hotellet, og spesielt i rom 101, der Hjalmar har sitt kontor.

”når jeg satte meg der ble jeg fort helt tom. Jeg ble helt utslitt etter bare et par timer, sier Hjalmar som var naturlig skeptisk til tanker om at det var overnaturlige ting som var til stede i hotellet.”

Andre opplevde også det samme, deriblant kona til en bekjent av Sørli, som sier at ”her har det skjedd noe galt”, hvorpå Sanna utbryter:

”Det er ho, det er taterkvinnen som bor her!”

Ektemannen til kvinnen bekrefter historien. ”Kona mi merket det med en gang hun kom inn på hotellet. Det var særlig rom 101 hvor hun merket at noe var galt. Hun ble varm over hele kroppen og føler omtrent som om lufta presses ut av henne. Det føltes som om hun skulle kveles når hun gå inn på dette rommet.” Selv har han ikke merket noe.

De kommer i kontakt med en av taterslekt. Gjennom denne får han bekreftet historien om forbannelsen. Disse blir bedt om å oppheve forbannelsen og det blir en bedring, men noe henger fortsatt igjen. De får beskjed om å ta ned bildet av hotellets grunnlegger Marit Gulaker.

Deretter ber Hjalmar om tilgivelse for det hans forgjenger hadde gjort, og en nordlandskvinne tar opp kampen mot de onde kreftene i rom 101. Etter dette har det blitt en helt annen, og mye lettere stemning i hotellet. Nå er taterkvinnen og hennes sønn borte.

(Kilde OPP)

Den Gamle og Kvelden

Solen har senket seg bak en ås,

nå er det atter kvelden.

Måltrosten synger en stille låt,

og trekker seg opp imot fjellen.

I stuen på volden der lyser det enn,

den gamle er enda oppe.

Han minnes vel sikkert da han var ung,

og ingen ting kunne han stoppe.

En gang hadde han kone og barn,

nå sitter han ofte alene.

Han tenker på alt det gode som var,

da hans ben var ikke så klene.

Kona er borte og barna vokst opp,

ja, barna han ser dem ei ofte.

De har ikke tid med sin gamle far,

de kan ei i stressen skofte.

De jobber og sliter i stressens larm,

for rikdom og hus som de fleste.

Rikdommen er liten, og livet så kort,

snart skal de i himmelen gjeste.

Diktet av

Dagfinn Olsen

Innlegg på møtet den 2 oktober 2003

På 10 minutter er det begrenset med hva vi kan greie å fortelle om.

Det viktigste for oss er at vi kan være ærlige, mot og med hverandre.

Det må gjelde begge veier, både fra de styrende organer, og fra minoritetene selv.

Det må vises gjensidig forståelse for dagens, og for folkets situasjon.

Fra RFL ser vi en aning av forståelse fra politikernes sin side, det er det hele.

Fra forståelse til handling er det et langt skritt.

La meg si det slik, det er ikke forståelsen det skorter på, men viljen.

Det er viljen til de styrende organer det er noe i veien med.

Nå er det blitt lagt frem den ene rapporten etter den andre, alle med dokumenterbare overgrep mot mitt folk, Taterne.

Men hva skjer så videre?

Jo, da kommer nye svik fra høyeste hold, tilsidesettelse av lovnader og av vedtak som er fattet i stortinget.

Er denne dagen også en dag bortkastet, bortkastet med fine ord fra høyeste hold, ord som ikke har noen betydning, når de ikke blir fulgt opp ved handling.

Av konkrete ting kan nevnes byggingen av ”Kompetansesenteret”.

Her er det vedtak i stortinget som blir tilsidesatt, og neglisjert.

Når Erna Solberg og Svarstad Haugland sier og skriver at den og den saken har høyeste prioritet, da er det grunn til å bli bekymret, for da er det fare på ferde.

Selv om vi fremdeles er en svak og usammensatt gruppe, så vær så snill å ikke undervurder oss.

Vi legger også merke til at Norge ikke følger pålegg fra EU kommisjonen.

Rapporten som de ba om, utsattes i 9 måneder, er det for å provosere, eller for å vise arroganse?

Det er lov til å spørre, og til å ha egne meninger.

Jeg vil fremheve myndighetenes unnlatenhet og unnfallenhet overfor mitt folk.

I ST.Meld. nr. 15 står det mange fine ord, men ingenting om at noen vil ta ansvaret for overgrepene som ble gjort i ”Statens” navn, med kirken som pådriver.

Slik som det i dag er i Norge, så stiller RFL seg helt uforstående til denne forskjellsbehandlingen som blir praktisert.

Folket mitt blir fortsatt diskriminert, ikke bare på campingplasser, i arbeidslivet og på skolene, men også av storting og regjering!

Henviser til Rådgivende komite for Rammekonvensjonen, for nasjonale minoriteter.

Gjennomføringen av Rammekonvensjonen har vært mislykket.

Kulturene og tradisjonene blir neglisjert og tilsidesatt.

RFL ser det slik at i dag så er det bare vi som taler Taternes sak i Norge.

Når folket vårt er ute på reise om sommeren, med familien, og i campingvogn, møter de ofte stengte plasser, hvor tatere ikke har adgang.

Dette har RFL gjentatte ganger tatt opp med styrende organer, helt opp i regjeringen, men fremdeles er dette tilfelle i dagens Norge.

Ser vi på arbeidsplasser, så får ikke mitt folk arbeide om de fremstår med sin egenidentitet, dette gjelder også i det militære, kommunale og statlige forvaltninger.

Blir noen arrestert, så er det fremdeles enkelte steder det blir fokusert på at dette var mennesker fra gruppen Tatere.

Politiet opptrer mange ganger ganske uforstandig, og i mange tilfeller kommer deres rasistiske legning til syne.

Unnskyld meg, men dette er sannheten.

I Oslo er det nå opprettet kurs for polititjenestemenn, i ”mangfold og dialog” og det ser vi på som et positivt tiltak.

Er det ikke også slik at Departementet tar egne slutninger, uten å samrå seg med minoritetene.

Når det blir innkalt til møte med minoritetene, (”samrådsmøte”) fra Dep. sin side, så kan det mange ganger være behov for å komme med tilleggsopplysninger på et senere tidspunkt, og dette gies det ikke plass til.

Vi kan sende et skriv, men det vet vi av erfaring at det ikke blir tatt hensyn til.

I 1998 tok RFL opp saken med ”Eskolas ordbok” som ble utgitt av Kirke og undervisningsdep. til samtlige skoler i Norge.

I denne boken var det tolkningen av ordet Tater som er svært ærekrenkende.

Ingenting ble gjort fra myndighetenes side til å stoppe, eller inndra denne boken, med de sårende og ærekrenkende ordene.

Det vil ikke være vanskelig for Norge å oppfylle sine forpliktelser ovenfor rammekonvensjonen, om samarbeidet med de organisasjonene som representerer minoritetsfolket blir fulgt.

Både myndighetene og organisasjonene må leve med en uvisshet over hvor mange individer det er i de forskjellige gruppene.

RFL kan bare snakke for Taterne, og der er det fremdeles for enkelte individer forbundet med stor skam å tilhøre denne gruppen, takket være forfølgelsene som har vært gjennomført på gruppen.

Det finnes de som er blitt assimilert inn i storsamfunnet, og finner seg til rette med det.

Men, fremdeles er det friheten til å reise som kjennetegner oss sterkt, sammen med håndverket, og selvstendigheten.

Ser vi på alle konvensjoner, traktater og regler i dagens Norge, så er de ikke verdt papiret de er nedtegnet på, om det ikke blir fattet inn i det Norske lovverket.

Lovutvalget som ble oppnevnt av Kongen i statsråd, mener det er behov for en mer omfattende lovgivning mot diskriminering overfor minoritetene.

Er det i dag slutt på at Taterne får ekstra straff bare for de at de er Tatere?

I tillegg til lover, må det sikres at folket mitt ikke blir utsatt for bortvisning på rasistiske grunnlag fra campingplasser etc.

Det er selvfølgelig anledning til å opprette campingplasser for bare spesielle grupper, men det vil igjen være enda mer diskriminerende.

Campingplasser er offentlige steder, og må være åpne for alle !!

Det hadde ikke vært av veien med ”særbehandling” enkelte ganger, jeg tenker på videregående skoler, universitet etc.

Ikke ”Særlover”, særlovene var med på å utrydde oss som folk, og det var nok av dem.

RFL kom med skarp kritikk av den forrige planen som omfattet perioden 1998-2001, og vi burde alle nå ha lært noe på denne tiden.

Ser vi videre på hva som kan gjøres i Taternes tilfelle, så vil RFL fremheve forskjellsbehandlingen mellom storsamfunnet, og taterne.

Det er stor forskjell på de sosialøkonomiske forholdene, og det er ikke blitt tilrettelagt for å fremme likhet mellom disse gruppene.

Ser vi så på Artikkel 5, punkt 29 så sier den rådgivende komiteen; Myndighetene bør trekke på de positive eksempler når de fastsetter bevilgningskriteriene og bevilgningsprosedyrer for nettopp å styrke kulturen til Room, Romanifolk og andre nasjonale minoriteter, som hittil bare har mottatt en forholdsvis beskjeden støtte fra det offentlige.

Det positive er at vi har fått noe driftsmidler, men ikke på langt nær nok.

I artikkel nr 5, punkt 80, tar for seg dokumentasjonen som kreves for å bli trodd.

Dette er særdeles viktig for oss som gruppe å bli trodd.

Vi vet, at dere vet, at det er mange arkiver som er blitt brent og tilintetgjort, både i fortid og muligens også i nåtid.

Arkiver med sensitive opplysninger om enkeltskjebner, enkeltskjebner som i dag forsøker å søke om den såkalte billighetserstatningen, men som møter veggen, da dokumentasjonen deres er borte.

Jeg vil avslutte med å si at det ikke bare er negativt det som kommer frem i møter med ”overformynderiet”.

Det skjer mye positivt også.

Vi har alltid lett for å overse dette, og det har vært likedan den andre veien.

I brev fra Same- og minoritetspolitisk avdeling måtte vi påpeke nettopp dette, og det har nå bedret seg positivt.

Før så var det alltid fokusering på ting som vi hadde gjort galt, aldri på ting som vi hadde gjort på en forsvarlig og riktig måte.

Takk.

Våler den 1 oktober 2003

HJEMMUSA OG FJELLMUSA

av Asbjørnsen og Moe
 
Det var engang en hjemmus og en fjellmus, de møttes i skogbrynet; der satt fjellmusa i et haslekjerr og plukket nøtter.
"Signe arbeidet!", sa hjemmusa; "skal jeg treffe skyldfolk her så langt ute i bygda?" sa hun.
"Det var så, det", sa fjellmusa.
"Du sanker nøtter du, og drar til hus", sa hjemmusa.
"Jeg nødes til det, om vi skal ha noe å leve av til vinteren", sa fjellmusa.
"Hamsen er stor, og nøtta er full i år, så det kan monne i sulten skrott", sa hjemmusa.
"Det er vel det", sa fjellmusa, og talte om at hun levde vel og hadde det godt.
Hjemmusa mente hun hadde det bedre; men fjellmusa ble ved sitt, og sa at det var ingensteds så godt som i skogen og i fjellet, og hun hadde det selv best. Hjemmusa sa at hun hadde det best, og dette kunne de ikke bli sams om. Til sist lovte de de skulle komme til hverandre i julen, så de fikk se og smake hvem som hadde det best. Hjemmusa var den som først skulle fare i julegjestebud. Hun fòr gjennom skog og dype daler, for enda fjellmusa hadde flyttet ned til vinteren, var veien både lang og tung; det bar imot, og snøen var både dyp og løs, så hun ble både trett og sulten før hun kom fram. "Nå skal det være godt å få mat", tenkte hun da hun var fremme.
Fjellmusa hadde krafset i hop nokså bra: Det var nøttekjerner og sisselrøtter og andre slags røtter, og mye annet godt som vokser i skog og mark, og det hadde hun i et hull dypt nede i jorden, så det ikke frøs, og tett ved var et oppkomme som var åpent hele vinteren, så hun kunne drikke så mye vann som hun ville.
Det var nok av det som var, og de åt både godt og vel; men hjemmusa synes det ikke var mer enn nødtørrtig kost.
"Med dette kan en livnære seg", sa hun, "men det er ikke rart, er det. Nå får du være så snill å komme til meg og smake hvordan vi har det", ba hun.
Ja, det skulle hun. Og det varte ikke lenge før hun kom. Da hadde hjemmusa samlet sammen av all den julekosten som konen i huset hadde spilt mens hun gikk og var ør i juletiden: Det var ostesmuler og smørbiter og talg, og klingsmuler og rømmebrød og mye annet godt. I spillfatet under tønnetappen hadde hun drikke nok, og hele stuen var full av all slags godmat. De åt og levde vel, og det var nesten ingen bunn i fjellmusa; slik kost hadde hun aldri smakt. Så ble hun tørst, for maten var både sterk og fet, sa hun, og nå måtte hun drikke en gang.
"Det er ikke langt etter ølet, her skal vi drikke", sa hjemmusa og sprang opp på kanten av spillfatet og drakk seg utørst; men hun drakk ikke mer heller, for hun kjente juleølet og visste det var sterkt. Men fjellmusa synes det var et herlig drikke, hun hadde aldri smakt annet enn vann, og tok den ene supen etter den andre; men hun kunne ikke med sterk drikke; så ble hun drukken før hun kom ned av koppen, og så ble hun ør i toppen og fikk det i føttene, så hun tok til å renne og springe fra den ene øltønna og opp på den andre, og til å danse og tumle på hyllene mellom kopper og krus, og knistre og pipe som hun var både full og galen, og full var hun da også.
"Du må ikke bære deg som du var kommen ut av berget i dag", sa hjemmusa; gjør ikke slik styr og hold ikke slik leven; vi har slik hard fut her," sa hun.
Fjellmusa sa hun aktet hverken fut eller fant.
Men katten satt på kjellerlemmen og hørte både snakket og ståket. Med det samme konen skulle ned og tappe en ølskål og hun lettet på lemmen, smatt katten ned i kjelleren, og slo kloen i fjellmusa; det ble en annen dans, det. Hjemmusa smatt ned i hullet sitt, og satt og så trygg på at fjellmusa ble fastende med ett, da hun kjente kattekloen.
"Å kjære min fut, å kjære min fut, vær nådig spar liv, skal jeg fortelle deg et eventyr", sa hun.
"Kom med det!", sa katten.
"Det var en gang to, små mus", sa fjellmusa, og pep så sent og så ynkelig, for hun ville dra det ut så langt hun kunne.
"Så var de ikke alene", sa katten, både kort og tvert.
"Så hadde vi en stek vi skulle steke oss."
"Så svalt dere ikke", sa katten.
"Så satte vi den ut på taket, så den kunne svale seg vel", sa fjellmusa.
"Så brente du deg ikke", sa katten.
"Så kom reven og kråka og tok og åt den", sa fjellmusa.
"Så eter jeg deg!", sa katten.
Men i det samme smelte kjerringa igjen kjellerlemmen, så katten ble redd og slapp taket. Og vips! så var fjellmusa oppe i hullet til hjemmusa. Derfra var det en gang ut i sneen, og fjellmusa var ikke sen om å komme på hjemveien.
"Dette kaller du å ha det vel, og sier at du lever best?", sa hun til hjemmusa. "Gud glede meg det mindre da, fremfor slik en stor gård og slik en hauk til fut! Det var jo så vidt jeg slapp med livet!"
 
Innsendt av Vivi Rosenberg

Et lite tilbakeblikk på året 2003

Som alltid har året i år også vært svært uforutsigbart. Vi starter aldri med blanke ark, (slik som det står i sangen av Alf Prøysen) her er det alltid full aktivitet og noe å gjøre hele tiden. RFL har mange baller i luften på en gang. Arbeidsmengden spenner over et bredt spekter. Hadde vi ikke delegert oppgavene mellom de ressurspersoner vi har til rådighet, så hadde dette arbeidet ikke latt seg gjøre. At arbeidet ikke stopper opp, det er det et samlet styre i RFL som ser til. Styret står i dag samlet om oppgavene, og om arbeidet ellers. Husk, det er dere medlemmer som har valgt styret, og gitt de den tilliten dette innebærer. RFLs kontor har hele tiden oversikt over arbeidets gang, og hva som blir gjort, når og hvor. Vi her flere store prosjekter som vi er sterkt engasjert i. Jeg kan i korthet nevne ”Skoleprosjekt”, ”Tatermuseet”, ”Nordisk Råd”, ”Kollektiv oppreisning”, ”Selvhjelpsarbeide”, ”Informasjonsarbeide”, ”Forskningsarbeide”, og mye mye mer. Det er beklagelig at vi må være noe forsiktige med detaljopplysninger om de forskjellige prosjekter, dette på grunn av destruktive krefter som arbeider mot oss, og som er ute etter å ødelegge for RFL. Det som vi må fatte og forstå, det er at ingen prosjekter er uvesentlige, alle henger mer eller mindre sammen, og utgjør en helhet i systemet. På begynnelsen av året, så holdt vi på å gå konkurs. Dette på grunn av at vi var lovet midler av Departementet, midler som aldri kom. Først i mars måned fikk vi utbetaling, og reddet situasjonen. Det er ALLTID noe uforutsigbart med det statlige apparatet. Personlig har jeg ikke tillit til hva de lover og sier. Først når vi har håndfaste bevis, da kan vi være sikker. Det viste seg også med de lovede midlene til nettopp ”Tatermuseet”. Der var det i det norske storting vedtatt å gi ”Tatermuseet” penger på år 2004 budsjettet. Noe som en person i regjeringen fikk omgjort, og utsatt. Nei, for meg så er ikke storting og regjering troverdige. Nå er det juletid, og vi må få frem budskapet som julen er tuftet på. La oss i det minste tenke på andre som lider og har det vondt. Tankene mine går til en mor som ikke får ha sine små hos seg, verken i hverdag eller i høytider, på grunn av at hun falt ut med barnevernet i sin hjembygd, jeg tenker på Svanhild Jensen. Dette var lagnaden til mange av mitt folk, for ikke så lenge siden. Den makten som enkelte er gitt, har i mange tilfelle lett for å bli misbrukt av personer uten skjønn og innsikt. I juni måned i år, var RFL med på en stor internationell festival i Trondheim, hvor vi fikk anledning til å treffe delegater fra 129 land på en gang. På dette seminaret fikk kongen vår overrakt RFLs brosjyrer, med innbetalingsblankett for medlemskap i RFL. Vi har ikke registrert hans innbetaling, så vi vurderer sterkt å sende purring. RFL avholdt et meget vellykket treff på Kongsvinger camping i begynnelsen av august måned, og vi vil gjøre dette til en årlig tradisjon, hvert eneste år fremover. Hver 7 mai så har vi vår markering ved ”Skammens stein” på Riis kirke i Oslo. Den 22 november avholdt vi et treff, (seminar) på Morokulien ved svenskegrensen, vellykket, men med noe lite oppslutning, bare 68 personer totalt. RFL har deltatt på møter og seminarer i Sverige, sammen med våre samarbeidspartnere. Vi har hatt nyttige møter med ”Riksantikvaren” , ”Den Norske Kirke”, ”Statsbygg”, og flere møter med forskjellige departementer. Årsmøtet var i år på Oppdal. I og med at RFL er landsdekkende som forening, så må årsmøtet legges på forskjellige steder i landet, slik at det blir rettferdig for alle.

Til slutt vil jeg ønske dere alle er riktig god jul, og et rikt og velsignet godt nytt år.

Med vennlig julehilsen fra Leif