Fant Sonja

Hun fødtes en høstkveld i skogen,
I skjær av det flammende bål.
Velsignet av fantefolks eder
I lys av det blinkende stål.

Hun svøptes i fattige pjalter,
Og sovnet så inn hos sin mor.
Mens leiet var redet av mose,
Og rein på den høstkolde jord.

Da solen forsvant gjennom baret,
Var fant-Sonjas mor sovnet av.
En svarthåret mann og en unge
Var følget til fant-kvinnens grav.

Så vandret de to mot sin skjebne,
Han dreptes i slagsmål en vår.
Men Sonja fikk lov til å leve,
Og så fikk hun bygdefolks kår.

Årene gikk, hun ble voksen.
På Kristus hun lærte å tro.
Av husbondens sønn ble hun elsket,
Mot livet hun lekte og lo.

Men jaget ble hun uten skånsel,
Fra lykken i husbondens hus.
Til glede for presten og folket,
Falt fant-Sonjas gleder i grus.

Hun døde forsmådd av den lykke,
Som bygdefolks kår henne gav.
Og barnet hun bar under hjertet,
Fikk hvile i fant-Sonjas grav.