Skal ulovlighetene fortsette? 

(Åpent brev til justisminister Aure vedr. innsyn i mappen for ulovlig 
politisk overvåking.) 

Jeg sendte brev til departementet i 1997 om å få innsyn i min mappe. Det er 
nå gått lang tid og ettersom jeg har stor tillit til justisminister Aure, 
tør jeg be om fortgang i saken. 

Jeg har vært aktivt medlem i Norges Kommunistiske Parti fra 1945 og er det 
fortsatt. Jeg har vært med i NKPs toppledelse i en årrekke, har deltatt på 
parti- og private reiser i Øst-Europa en rekke ganger siden 1960, har vært 
på besøk i Sovjet-ambassaden, har hatt sovjetrussere som 
overnattingsgjester og har hatt privat omgang med DDRs ambassadør i Oslo, 
Peter Hinzmann. 

I tillegg har jeg sett i en forhørsrapport fra 1948, at ordet "kommunist" 
var føyet til mitt navn, da jeg vitnet mot en som var tiltalt for 
landssvik. 

Ut fra det som kom fram i forbindelse med Lund-kommisjonens arbeid, er jeg 
et typisk mappeoffer. Som så mange tusener andre som aldri har foretatt seg 
noe som har berettiget politiske motstandere til å kriminalisere oss, tør 
jeg be om at jeg nå får rett til innsyn i min mappe omgående. 

I forbindelse med åpning av arkiver i andre land, er det kommet fram at 
personer er blitt ulovlig registrert som følge av rent personlige 
hevnaksjoner. Etter statsminister Gerhardsens beryktede Kråkerøytale i 
1948, ble NKPere utsatt for hatefulle beskyldninger, og jeg ser ikke bort 
fra at folk som har villet skade meg kan ha bidratt med løgner, som siden 
har skadet eller vil kunne skade mitt omdømme. 

Da jeg nå er blitt 76 år, krever jeg øyeblikkelig å få se mappen slik at 
jeg har mulighet til å kunne korrigere eventuelle feil, eventuelt trekke 
noen til ansvar, slik at ikke min familie og mitt parti skal bli uforskyldt 
skadelidende i framtida. 

Jeg håper at justisministeren har forståelse for mine synspunkter, og slik 
at de med høy fremskreden alder, og som ber om det, må få innsyn i sin 
mappe mens de lever. 
 

Åge Fjeld 
 

 Til begynnelsen 

Frihet for kurderne og Øcalan! 

Det kurdiske folk har i årtier kjempet for en sjølstyrt stat, men det har 
blitt slått ned - i Irak av Saddam Hussein og i Tyrkia av regjeringa som 
har bombet kurdiske landsbyer og satt inn soldater som har ført til at 30 
000 mennesker er blitt drept. 

I Tyrkia har kurdere som støtter kurdernes rettigheter blitt torturert og 
dømt til lange fengselstraffer av et korrupt rettsvesen. 

Abdullah Øcalan som er leder for det tyrkiske arbeiderpartiet PKK, er blitt 
en samlingsfigur i kurdernes frihetskamp. PKK vil ikke bare ha en egen 
nasjonal stat, men de vil at denne staten skal være sosialt rettferdig. 
Derfor møter de liten støtte hos maktas representanter i vest. 

Statsminister Bondeviks regjering har engasjert seg sterkt for albanerne i 
Kosovo, der løsrivelseskravet er langt mer komplisert enn for kurderne. Vi 
vil derfor sterkt bekalge den lunkenhet statsministeren viser overfor 
kidnappingen av Øcalan og det fromme ønsket hans om en rettferdig rettsak. 
Bondeviks uttalelse i norsk TV var så lunkent at den tyrkiske regjeringen 
måtte oppfatte den som en støtte for seg, sjøl om Bondevik nå heldigvis 
sier at den har misoppfattet ham. 

Italia nektet, trass tyrkiske trusler om handelsboikott, å utlevere Øcalan 
fordi de visste at han kunne få dødsdom. Statsminster Bondevik burde også 
vite hvilke rettsløse tilstander det er i Tyrkia. Han vi få alle 
progressive nordmenns støtte om han retter opp sin unnfallenhet ved å reise 
et kraftig krev til Tyrkia om å frigi Øcalan, at det kreves respekt for 
menneskerettigheten i Tyrkia og at en eventuell sak mot Øcalan bare vil bli 
akseptert om domstolen er demokratisk og at den føres under full 
internasjonal kontroll. 

Alle nordmenn må nå engasjere seg sterkere for at de tusener av kurdiske 
flyktninger som finnes i Europa, skal få et fritt land de kan vende tilbake 
til og bygge en trygg fremtid. 

Dag Norum Åge Fjeld 
leder nestleder 
Østfold NKP 
 
 
Til begynnelsen 

Politistaten inn i Guds hus 

Søndag 31. januar 1999 brøt norske myndigheter nok en barriere og sendte 
politistyrker inn i Kolstad kirke ved Trondheim. Årsaken var at en russisk 
mor, en far, og to små unger nektet å forlate hellig grunn etter 
gudstjenesten samme dag. De fire har blitt drevet fra kirke til kirke siden 
i fjor høst. Er det eventyrlyst eller søken etter lykken som driver 
barnefamilien? Familiefaren lider av en alvorlig øyesykdom det russiske 
helsevesenet ikke lenger er i stand til å helbrede. Uten fast bopel vil 
familien gå til grunne i markedsøkonomiens frie Russland. Leder for SOS 
Rasismes rådgivningsgruppe uttrykker det slik: ”Å sende små barn tilbake 
til Russland i vinter, er det samme som å sette dem ut i skogen.” Hvordan 
ble russere som ”hoppet av” til vesten tatt i mot for noen år siden? 

I desperasjon og psykisk ubalanse skar familiefaren seg opp med et 
barberblad da politiet rykket inn. Det må ha vært noe av en opplevelse for 
Jevgenij på tre og Viktoria på  sju. Mens far blei sendt på sykehus, ble 
resten av familien innkvartert ved ”Utlendingsavsnittet” ved Trondheim 
politidistrikt. Sikkert et hyggelig sted. Asylsøknaden er grunnløs, neste 
stopp for familien er gata i ”St Petersburg”. 

Slik ville vel også Jesus ha blitt møtt om man tror på den historien. For 
når leder av Menighetsrådet i Kolstad kirke blir spurt om hvordan det står 
til med nestekjærligheten er svaret at han ”ikke kan svare for kirken”(!) 
Hvilke interesser tjener kirkens tjenere? 

                                        Hans Berger, NKP 
 
 
Til begynnelsen 
 

Helse, utdanning og arbeid - en menneskerett. 

"Land vi ikke ønsker å sammenligne oss med" er blitt en stadig tilbakevendende uttalelse i våre massemedia.  De tidligere sosialistiske stater var gjerne blant de som ble omtalt på dette vis, og  dette må være langt på vei forståelig når det er snakk om folkets sosiale trygghet. Her vil en hver sammenligning sette oss i et dårlig lys.  

Hvordan kunne østeuropeiske land som nesten ble jevnet med jorda under siste krig gi sine innbyggere gratis lege, tannlege og medisiner. Hvordan kan vi forsvare at et så langt fremskredet samfunn som vårt enda ikke har oppnådd noe tilsvarende, men heller går den motsatte veien med raske skritt.  
Stadig flere områder innen helsestell gjøres om til private foretak. Dette til tross for at dette  fører til forskjellsbehandling på fattig og rik. De statlige og fylkeskommunale sykehus ser imidlertid ut til å ta opp kampen på privatkapitalens premisser. I stedet for å være en institusjon som kan motta syke mennesker ene og alene for at alle fortjener å bli behandlet på beste måte uten å måtte betale for dette, er alle midler satt i verk for å klekke ut nye former for pasientbetaling. Helsearbeidere opplever kaotiske tilstander og får telefonskrekk på grunn av umenneskelige krav om ekstravakter. Hvorfor er vi ikke i stand til å gi alle den nødvendige  medisinske behandling uten å gjøre våre sykehus om til forretningsforetak med pasientbetaling og lønnsomhetsvurdering av de ansatte? 

De sosialistiske stater hadde forstått betydningen av utdannelse som ressurs for enkeltmenneskets verdi i fellesskapet. Vi husker hvordan Kabul-regjeringen ga utdanningsmuligheter til kvinner og hvordan sandinistene i Nicaragua så godt som eliminerte analfabetismen i løpet av få år. I Øst-Europa var all utdannelse gratis og studielån og kostbare skolebøker var ukjente elementer. Hos oss gjøres forskjellen på fattig og rik enda større ved at kostnader til skolebøker er blitt et økonomisk problem for mange, også i den videregående skolen som i utgangspunktet skulle være gratis. De som er så heldige å komme inn på høyskole eller universitet sliter med studielån nesten resten av sitt aktive yrkesliv. Den tradisjonelle yrkesutdanning blir offer for tilfeldigheter og elever kan i liten grad være sikret å nå fram til fag- eller svennebrev. Men de som kommer fra ressurssterke familier har alle muligheter til å ta en kostbar privat utdanning. Dette er spesielt gjeldende innen datafag som i dag er et udekket behov, og hvor  den statlige skolen befinner seg på steinaldernivå. Hvor ble det av likhetsskolen?  

Hvordan kan vi forklare at land som ble svartmalt og boikottet av verdenssamfunnet var akkurat de som kunne tilby folket det optimale av sosiale goder og arbeid til alle? Norge som i dag er blant de fem rikeste land i verden er enda ikke i stand til å gi alle sine innbyggere  retten til eget arbeid. Vi var blant de fremste til å kritisere østeuropeiske land for brudd på menneskerettighetene, men har aldri selv vert i stand til å se oss selv i speilet. Vi har konstatert fram til i dag hvordan politikere har overgått hverandre i å bedyre at arbeidsledigheten aldri har vært så liten. Arbeidsmarkedsetaten er på trappene til nedbygging da det etter sigende ikke lenger er samme behov for tiltak for arbeidsløse. Likevel står meldinger i kø om konkurser og nedleggelser av arbeidsplasser. Papirfabrikker legges ned og verft mangler ordretilgang. Det er krise i næringsmiddelindustrien og det varsles store nedskjæringer blant kommunalt ansatte. I bygg og anlegg vil sysselsettingen være på lavnivå etter jul. Skal ikke våre styresmakter være litt mer forutsigende enn dette? Kanskje skulle vi trykke opp nye eksemplarer av «Partiskolen» eller sende rundt Harald Holms «Politisk Økonomi». Det ser ut til å trengs.  

Vi har mye å sette fingeren på når det gjelder helse, utdanning og arbeid. Her har vi alle muligheter til å forfekte våre synspunkter uten å bli stilt til veggs på grunn av tidligere meningsfeller. Rett til arbeid, gratis utdanning og gratis helsestell burde være folkets grunnleggende rettigheter. Vi kommunister må satse mer for å nå ut med dette. 

Birgit Skjæret. 

Til begynnelsen 
 

Forfølgelse og oppreisning.

Vår tids historiebok har mange mørke sider. Noen av de svarteste er fra
siste verdenskrigs forfølgelse, tortur og utryddelse av menneskegrupper 
satt i verk av et naziregime som også hadde sine avleggere i det okkuperte
Norge. Regjeringen har derfor foreslått å gi norske jøder oppreisning for
den lidelse de er blitt påført. 
En sum på 450 millioner er foreslått til dette formål, blant annet til
utbredelse av jødenes politiske og religiøse syn i Norge. 

Noe under halvparten av denne summen er satt av til personlig erstatning
for enkeltpersoner begrenset oppad til 200 000 kr, som er det dobbelte av
den øvre grense for økonomisk oppreisning til de som har vært utsatt for
politisk overvåkning. En pengesum er kanskje den eneste måten å si unnskyld
på og ingen skal benekte at ikke jødene fortjener dette. Men hvorfor gjøre
forskjell? Hitlers erklærte ikkemennesker omfattet også andre grupper som
f. eks. sigøynere, tatere, homoseksuelle og kommunister. Også etterkrigens
Norge hadde mange svin på skauen her ved sin behandling av disse. Hvor blir
det av samvittigheten når det gjelder f. eks. tvangssterilisering av
tatere? Fortjener ikke også disse oppreisning ? 

Norske kommunister gjorde en uvurderlig innsats under krigen og mange av
disse endte sine dager på eksekusjonspelotongen eller i tyske fengsler og 
konsentrasjonsleire. De som overlevde har lidd under overvåkning og
forfølgelse helt fram til i dag hvor dette svarte kapitelet ble avdekket
under Lund-rapporten. Dette er mennesker som på tross av vedvarende
mistenkeliggjøring aldri har blitt avslørt som andre makters overløpere
eller annet som kunne skade vår demokratiske forfatning. De har i stedet
blitt oppfattet som redelige i sitt engasjement når de har fått slippe til,
blant annet  i regjering og storting, kommunestyrer og i fagbevegelsen. 

Forhåpentligvis vil også mange forfulgte kommunister få en viss økonomisk
oppreisning, men den kommunistiske ide blir fortsatt skuffet under teppet.
Det var hovedsakelig medlemmer av Norges Kommunistiske Parti som ble
forfulgt, men disse har ikke kommet til orde under den debatt som fulgte
opprullingen av denne saken. Som eneste av de landsdekkende partier  ble
også kommunistene utelatt i den politiske debatten under siste
stortingsvalg.

Den norske stat har videre oppfordret til nyutgivelser av norsk
krigshistorie, men også her faller kommunistene utenfor gjeldende
regelverk. «Død over de tyske okkupanter og deres femte kolonne
quislingene» heter en nylig utgitt bok som er forfattet av fire veteraner
med tilknytning til kommunistpartiet. Dette er sannferdig og opprørende
lesning om norske sosialister og kommunisters krigsinnsats , men boken ble
ikke engang innrømmet en liten del av den potten som skulle gå til slike
prosjekter. Boken ble likevel utgitt uten statsstøtte og anbefales til en
hver som ønsker alle fakta på bordet. 

Jødene i Norge vil dersom regjeringens forslag blir vedtatt motta en sum på
250 millioner til utbredelse av sitt religiøse og politiske syn, noe som få
andre organisasjoner her i landet blir til del. Norges Kommunistiske Parti
er et av de eldste politiske partier i Norge og har hele tiden vært tro mot
det arbeidende folkets interesser i krig og fred.  Hva er det som gjør at
det mosaiske trossamfunn skal få en slik ideologisk plass i det norske
samfunn mens kommunistenes ide og innsats skal forties og
mistenkeliggjøres? 

Birgit Skjæret.
 

 
 Til begynnelsen 
 

Har Anders Langes valper blitt stuereine? 
 

Anders Langes arvtagere har vokst seg inn etablissement, næringsliv og 
Storting. Lenge var den norske avarten av skattenekterpartiene en 
ubetydelig sekt av rasister og hjemmebrennere uten særlig oppslutning. 
Parallellt med kapitalkreftenes totale maktovertakelse i Europa, har 
ytre-høyre-kreftene fått innpass og stor oppslutning i Norge.  

Har så “Fremskrittsbevegelsen”  blitt mer stuerein, eller er det nordmenns 
oppfatning som generelt har dreid seg mot høyre? Når det gjelder 
førstnevnte er det lite som tyder på det. Selv om Hagen ikke drikker 
eggelikør fra Stortingets talerstol og man har lært seg en viss dannelse, 
er det riper i lakken: 

På  Stortinget sitter en professor som konsekvent omtaler befolkningen i 
utviklingsland som en “overskuddsbefolkning”. Navnet er Fridtjof Frank 
Gundersen. Partiet? “Fremskrittspartiet”. En annen stjernepolitiker i 
partiets Stortingsgruppe, Øystein Hedstrøm er kjent for å holde foredrag 
for nynazistiske voldsforbrytere.Tema? Samarbeid mot innvandrerplagen. 
Møtet på Godlia i –95 var ingen enkeltepisode eller ”en glipp”. Nei, 
Hedstrøm holdt jevnlig kontakt med Den Norske Forening for å utveksle 
erfaringer og ideer når det gjelder kampen mot de med en annen hudfarge. Så 
intimt var dette samarbeidet at ”Fremskrittspartiet” benyttet rein avskrift 
av Den Norske Forenings materiale i sitt  Dokument  8:29, 
”Innvandrerregnskapet”. På “Fremskrittsungdommens” internettside hilser man 
hverandre med “The south will rise again” under navn som ”SS” og ”McCarthys 
fanklubb”. 

Det er lett å avfeie forhold som nevnt ovenfor som ekstreme, useriøse og 
ufarlige. Men faktum er at “Fremskrittsbevegelsen” får økt oppslutning hver 
gang  brunfargen kommer til syne. “Fremskrittsbevegelsen” har blitt 
premissleverandør for TV-debatter og mediefokusering, f. eks. om 
voldskriminalitet.  Årsaker er ikke-eksisterende (bortsett fra de som kan 
tillegges enkeltindividets moralske egenskaper), hevn er viktigste motiv 
for straff.  

Dette middelaldertankegodset finner vi nå langt inn i det etablerte 
politiske liv, la oss banke vett i de kriminelle, det er det eneste de 
forstår.   

”Fremskrittspartiet” er ikke et nasjonalsosialistisk parti. Men det er 
vanskelig å se hva som skulle skille ”Fremskrittsbevegelsen” fra Jürg 
Haider og Le Pen. Og dersom landet skulle havne i en presset økonomisk 
situasjon med framgang for venstresiden, kan ”Fremskrittspartiet” med sin 
store oppslutning bane vei for innskrenkninger i det borgerlige 
demokratiet. 
 

Hans Berger 
Norges Kommunistiske Parti (NKP) 
 
 
 Til begynnelsen 
 
 

Siste dag på jobben. 

En arbeidsdag er endt. Maskiner er slått av. Verktøyet er lagt ned. Slitne arbeidere går mot garderoben for snart etter å passere porten ut til friheten. « ha-det, sees i morgen» lyder det. Etter noen timers fritid, familie, venner og ikke minst søvn, er arbeideren igjen på post med nysmørt matpakke i veska. Klar for nye utfordringer. Time etter time, dag etter dag, år etter år. De samme rutiner og det samme « ha-det - sees i morgen». Inntil en dag  hvor det ikke lenger er noen morgendag.  

Plutselig en dag var det hele over. Dagen da verktøykassa blir åpnet for siste gang. maskinene blir slått på for kanskje aldri mer å startes igjen. Arbeiderne er overveldet av en situasjon som så brått kom. Dette var ikke noe de hadde forberedt seg til, slik som pensjonister som vet at alderen er en klokke som ikke kan stoppes. Men her er en klokke som brått stoppet å tikke. Med ett var alle de forhatte tingene så kjære. Hammeren med det løse skaftet, den skjeve boremaskinen, det ujevne  golvet og den gamle kaffetrakteren i hjørnet. Plutselig ser man arbeidskameratene i et annet lys. Her er mennesker som har delt godt og vondt i en årrekke og som plutselig oppdager et kameratskap som er i ferd med å avsluttes. Den gamle grinebiteren som alltid hadde noe å klage over, den viltre læregutten, den politiske kverulanten, kantinepersonalet og vaskehjelpen. Alle blir de kjære venner som plutselig skal spres for alle vinder. Til og med den forhatte funksjonæren får et menneskelig ansikt der man håndtakes for siste gang.  

Portene lukkes og arbeiderne tar fatt på hjemveien for siste gang. Et kapittel i livets bok er over. Et nytt blad vendes og for mange er det et liv i uvirksomhet og nedverdigelse som venter. Til å begynne med er kanskje fritiden forlokkende, men    køen på arbeidskontoret blir snart  et kjennetegn på hvor lite den tradisjonelle arbeideren verdsettes og hvor lite betydningsfull den enkelte er i et samfunn hvor de boklærde ekspertene har tatt over råderetten. Noen vil alltid klare seg, men mange av de kvinner og menn som engang bygde landet blir kasteballer mellom arbeidskontor, sosialkontor og trygdeetaten.  Økonomien skranter, den personlige frihet innskrenkes, gjeldsproblemer hoper seg opp og familier oppløses. Kanskje møtes tidligere arbeidskamerater igjen under ølkranene eller i psykiatriens korridorer, men selve livsnerven er ikke lenger den samme. De deler ikke lenger de plikter og rettigheter som de som fortsatt teller med i den store sammenhengen. De lever på siden av samfunnet.  

Massearbeidsløshetens spøkelse er igjen i ferd med å vise seg. Mange menneskelige ressurser vil gå til spille for kanskje aldri igjen bli produktive arbeidere. På toppene sitter samfunnsvitere og fabulerer , mens monopolkapitalens lakeier sitter på pengesekken og flytter menneskeskjebner som brikker i det store maktspillet. Arbeiderne er de umiddelbare tapere, men på sikt vil hele vår velstand bli skadelidende.  

Birgit Skjæret 
 

 Til begynnelsen 
 

Brun som… 

”Fremskrittspartiets” akademiske alibi, professor og medlem av Stortingets 
utenrikskomitè, Fridtjof Frank Gundersen, går i et nytt, rabiat utspill inn 
for å ”sende hjem steinkasterne”. ”Steinkasterne” er kurdiske ungdommer som 
demonstrerer mot fascist-tyrkias behandling av slektninger og landsmenn. 

Vi har selv møtt noen av dem i demonstrasjoner. De er vel som ungdommer 
flest, men til forskjell fra sine norske kamerater, mangler mange kurdiske 
ungdommer noe. En bror, en søster, en mor eller en far. Kanskje torturert i 
hjel? Eller bare forsvunnet?  

I Tyrkia skal det så lite til. Standrettene og forhørene er effektive: da 
27 år gamle Sirwan gikk i 1. mai-tog i Istanbul ble hun arrestert. Hun ble 
bragt til en politistasjon, der hun fikk bind for øynene, ble kledd av og 
banket opp da hun nektet å angi andre som deltok i demonstrasjonen. 
Politiet bandt hendene med tau, så ble hun heist opp under taket. ”Mens jeg 
hang slik festet politiet ledninger til den venstre foten min og fingrene 
mine og ga meg elektriske sjokk. Deretter festet de ledninger også til 
byster og kjønnsorgan, og øste kaldt vann over meg for at elektrosjokkene 
skulle ha maksimal effekt,” forteller hun. En lege var til stede hele tiden 
for å se til at hun stadig var i live. (kilde: CNN Norge) 

Vi skjønner at kurdiske ungdommer kaster stein. Norsk arbeiderungdom gjorde 
også voldelig motstand da vi fikk føle fascismens åk for et par 
generasjoner siden.   

Fridtjof Frank Gundersen derimot, har tatt sitt standpunkt og brakt  
”Fremskrittspartiet” nok et skritt nærmere fascismen. Professoren synes det 
er greit å sende ungdommer tilbake til tortur. Noen av dem bare 14 år 
gamle. At tyrkisk politi systematisk torturerer kurdere som slåss for sine 
rettigheter er så grundig dokumentert at professoren gjør seg selv til 
latter om han hevder noe annet. Enda en grunn til å ta FN-rapportens 
advarsler alvorlig. 
         
                                                                            
                                                            
Hans Berger 
Nestleder i NKUs sentralstyre 
 

Til begynnelsen 
 

Ut av NATO! 

Norge er alliert med NATO-landet Tyrkia som – sannsynligvis mens dette 
skrives – piner og torturerer Abdullah Öcalan før han ender i et skittent 
fangehull, ventende på dødsdom. Om så skjer vil den kurdiske befolkning få 
nok en martyr. Fascist-tyrkia har allerede blod til anklene, 30 tusen er 
drept i forsøket på å utrydde en minoritet. Samtidig med pågripelsen rykker 
3000 tyrkiske soldater inn i Nord-Irak på jakt etter PKK-soldater. 

Ytre-høyre regimet i Ankara mangler ikke støttespillere. Foruten solid 
ryggdekning i NATO-alliansen, opererer israelske Mossad som leiesoldater 
for Tyrkia. Mossad var involvert i pågripelsen av Öcalan i Kenya. Mossad 
opptrer som et slags CIA nr 2 med et verdensom-spennende edderkoppnett av 
agenter og spioner. I Tyskland ble tre demonstrerende kurdere skutt rett 
ned og drept av Mossads folk i Israels ambassade.  

Norge støtter opp om både Mossad og Tyrkia. Det var kommunisthater Haakon 
Lie som i sin tid stod bak giftemålet med Mossad. ”Kom de og bad om hjelp, 
fikk de hjelp” har han selv sagt i et TV-intervju. Et av resultatene var 
Lillehammerdrapet: de hemmelige tjenestene til en fremmed makt henretter en 
helt uskyldig person, på Norsk jord. Bondevik regner med at Öcalan vil få 
en rettferdig dom i rettsstaten Tyrkia. Tyrkisk rettferdighet går ut på 
vilkårlig fengsling, tortur, drap overfor venstreopposisjonelle og 
nedslaktingen av et folk. Det må være satans rettferdighet  som gjelder for 
vår statsminister - fra et kristelig parti. 

Vi i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjenreiser parolen Norge ut av 
NATO. Helt siden striden om norsk medlemskap i Atlanterhavspakten på 
slutten av 40-tallet har dette vært en kampsak for vår bevegelse. Ved 
slutten av vårt århundret – like aktuelt. Vi finner oss ikke i å være 
militært alliert med fascistene i Ankara. 

      for sentralstyret i NKU, 
               Hans Berger 

Til begynnelsen 
 

Ponnyekspressen anno 1999. 

Vi går mot et årtusenskifte og har opplevd et århundre som er unikt i
verdenshistorien. Informasjonsteknologien har i løpet av få år vist en slik
utvikling at at det kan ta pusten fra enhver. Spesielt ser det ut til at de
myndigheter som rår over de aller svakeste har store problemer. Fortsatt er
det slik at mange trygde- og sosialkontorer bruker ukesvis for å
kontrollere og overføre midler til de som trenger
det. På grunn av sendrektig saksbehandling blir mange av de som er rammet
av sykdom eller oppsigelse tvunget til å gå den tunge veien til
sosialkontoret for ha til livets opphold i ventetiden. 

Spesielt klanderverdig er det når den som allerede er nedverdiget nok, får
utdelt matlapper.  Bergen sosialkontor er av dem som i mangel av kontanter
benytter en slik rutine selv om dette er ulovlig. I en tid hvor vanlige
mennesker kan overføre penger og informasjoner over nettet i løpet av
sekunder er det forunderlig at våre myndigheter ser ut til å befinne seg i
at annet århundre. Har de ikke engang hørt om slike gammeldagse
betalingsmåter som sjekk eller postasvisning, eller er det et uutalt ønske
om å plassere uheldige mennesker så langt ned på rangstigen som overhodet
mulig? 

Dessverre må det antas at Bergen sosialkontor ikke er alene om å  benytte
slike ulovlige metoder. Eksempelvis kan nevnes sosialkontoret i Fredrikstad
som for noen år tilbake var skyld i at mennesker ble trakkasert foran
disken i supermarkedet. Dette ble det imidlertid satt en stopper for ved
hjelp av sosialklientenes egen forening, Klientaksjonen i Fredrikstad. 

Denne gangen var det en modig kvinne som våget å stå fram i media med sin
historie om Bergens sosialkontors inkompetanse. Hvor mange andre her i
landet som har opplevd noe lignede og lider i stillhet skal være usagt, men
muligheten for at det som bringes fram på teppet bare er toppen av
isfjellet er så absolutt tilstede. Det finnes nok også mange
sosialarbeidere som oppfatter sitt arbeid belastende under slike forhold,
men kan ikke alene opponere mot de rutiner som er fastsatt. 

Jeg vil med dette derfor oppfordre sosialklienter, arbeidsløse og trygdede
til å organisere seg på en eller annen måte. Det er ikke flaut å vise
ansikt i disse tider hvor vanlige mennesker støtes ut i uverdighet. Det er
samfunnet som som er den skyldige og begår ulovligheter. 

Birgit Skjæret.
Landsstyremedlem NKP.

Til begynnelsen