"Farlig rapport"  

Som kontaktmann for dei serbiske asylsøkarane i Norge fekk eg i november ei 
norsk omsetting av ein rapport frå den kroatiske Helsinforskomiteen om 
forholda for den serbiske befolkninga i Aust-Slavonia. Rapporten gir eit 
totalt anna bilde enn påstandane frå UDs ansvarlege for asylsakar og norsk 
presse (f.eks. NTB-reporter K.A.Nilsen i Dagbladet 9. des.). Det kan ganske 
enkelt ikkje vere samme landet det er snakk om. Det må vere nokon som 
prøver å føre oss bak lyset. 

Vi som har levd ei stund, spesielt dersom vi har arbeidd i skoleverket, 
kjenner ein del typiske reaksjoner hos folk som skrønar: Snakke om noko 
anna, teie stille, eller skylde på andre. Desse reaksjonane har vore 
påfallande i denne saka både frå pressefolk og UD. 

NTB-journalisten Nilsen unnlet i to tilsvar til meg å komme inn på denne 
rapporten, enda eg utfordra han sterkt på dette punktet. I staden tok han 
opp heilt andre ting, og kom med harde åtak på meg personleg. 

Aviser som Dagbladet, Dag og Tid og Nordlys har fått rapporten tilsendt. 
Også partigruppene på Stortinget har fått rapporten. Berre DNA har takka. 
Avisene har halvvegs lovt "å ta den opp", men ingen ting skjer. Eg tolkar 
det som ein variant av "svakt argument, skrik høgt!", som går ut på: "Godt 
argument hos motparten. Tei still."  

Denne forma for kneblingstaktikk er også brukt av UD og 
Justisdepartementet. Alle som teier om rapporten, reknar den tydelegvis som 
"ubehageleg" og som ein stein i vegen for deira ubendige lyst til å 
deportere dei heimlause serberane. Opinionen må ikkje få vite noko, for det 
kunne føre til at folks rettferdssans blir krenka. Folk flest lar seg 
nemleg ikkje så lett oppdra til å hate alle serberar som enkelte innbiller 
seg. Det har eg sterke vitnemål om frå mange hald. 

Mitt viktigaste poeng i denne sammenheng er at ingen har klart å dra 
rapporten i tvil. Riktig nok har Helsingforskomiteen sjølv lagt rapporten 
på is, truleg fordi HK tradisjonelt er nokså "vestorientert" i sitt syn på 
menneskerettsspørsmål, og rapporten frå den kroatiske avdelinga har nok 
ikkje vore så "politisk korrekt" som komiteen ønska seg. Dessuten er det 
forståeleg at ei offentleggjering ville føre til svært vanskelege 
arbeidsforhold  for HK i det halvfascistiske Kroatia. 

Korleis rapporten har nådd Vesten, trass i hemmelegstemplinga, får vi av 
gode grunner ikkje vite eksakt, da arbeidsforholda for kroatisk opposisjon 
(den reelle, ikkje den påståtte) er ekstremt vanskelege. Dei blir stadig 
infiltrert av folk som spelar "opposisjonelle" overfor Vesten, men som i 
realiteten er like nasjonalistiske som Tudjman. Faktum er nå at rapporten 
finst i norsk omsetting, og at den slår bein under offisielle norske 
påstander om Aust-Slavonia, både i radio, TV, presse og offisielle 
regjeringsdokumnet. 

Derfor er det pinleg at verken NRK; pressa eller UD/JD vil snakke om saka. 
Det luktar det skrønemakeri av. Og det luktar spesielt vondt fordi ein med 
dette underslår levekåra for den gruppa i Europa som har vore mest utsatt 
for etnisk rensing: Dei serberane som er tvangsinnlemma i Kroatia. Denne 
etniske rensinga har vore stillteiande godtatt av alle partia på 
Stortinget, av nesten alle aviser (med Friheten som unntak), og ikkje minst 
av NRKs utsendte medarbeidarar. 

(Korleis vil det gå med dette innlegget? Dersom det går som det brukar 
gjere, skjer eitt av to: 1) Det blir tatt inn, og ingen kommenterer det. 2) 
Det blir droppa i papirkorga. Dessverre er juksemakarane så mektige at 
dette går. I alle fall ei stund, inntil serberane er sendt ut av landet? 

Hartvig Sætra 

Til begynnelsen 

Nei til NATO-krig! 

NKU vil på det sterkeste protestere mot angrepskrigen som NATO landa og 
dermed Norge, har beslutta iverksatt mot Føderasjonen Jugoslavia. Dette 
angrepet har som sin hovedhensikt å destabilisere Balkan-regionen 
ytterligere for deretter å kunne legge også dette området under 
imperialistisk militær og økonomisk kontroll.  

Det er den tyske, amerikanske og tyrkiske imperialismen som hele tida har 
helt bensin på det nasjonalistiske bålet som har ført til den moderne 
tragedien Jugoslavia. Nasjonalistiske ledere innenfor Føderasjonen 
Jugoslavia har også i ulik grad bidratt til oppløsninga, krigen og 
flyktningproblemene.  

Krigen er et resultat av imperialistisk maktbegjær og behov for dominans i 
Balkan som et strategisk viktig område både militært og økonomisk. De 
grupper som har utløst borgerkrigene internt i Jugoslavia brukes bevisst av 
de imperialistiske lederne som påskudd for å rykke inn og fysisk rive opp 
den eneste maktfaktor i det tidligere Øst-Europa som fortsatt står utenfor 
direkte imperialistisk kontroll.  

Krigen vil drepe ungdom og vanlige arbeidsfolk som ikke har motstridende 
interesser, men som utkommanderes for å gjøre denne skitne jobben for sine 
maktsjuke og korrupte herrer. 

Som ellers i verden er fredelig sameksistens og sosialisme en drøm for 
menneskene som lever på Balkan. Vi regner med kraftig motstand mot 
overgriperne. 

Tarald Braathen Ellingsen 
Leder av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) 
 
 
 Til begynnelsen 

Brillene.  

Brillene våre media og myndigheter tar på oss når de skal beskrive verden  
gir  forunderlige og farlige konsekvenser.  

På Balkan er serberner overgriperne til tross for at flertallet flyktninger  
er serbere.  
Har de fordrevet seg selv?  

I Paris har NATO tvunget den Jugoslaviske regjeringen å forhandle med  
"terrorister."  
I Tyrkia har NATO-landet Hellas utlevert den kurdiske "terrorist-lederen"  
til Tyrkia.  
Forskjellsbehandling?  

Tyrkia vedtar sammen med NATO-allierte (Norge) å bombe Serbia fordi de  
undertrykker sin albanske minoritet. Selv har landet invadert nabolandene  
og drept på ti-tusenvis av sin egen minoritet, kurderne.  
Passer ordet dobbeltmoral her?  
  

I Kosovo er opprørsbevegelsen en frigjørongsbevelse.  
I Tyrkia, Algerie, på Øst-Timor og Palestina etc. er de terrorister.  
Hva avgjør merkelappen?  

Muslimer er farlige folk hvis de lever i Irak eller i Iran men ikke i  
Bosnia.  
Hvorfor ikke?  

I det gamle Sovjetunionen var menneskene undertrykte. Nå har de fleste fått  
det verre, men nå er de fri.  
Hvilken frihet er det?  

NATO skal bombe i Kosovo og Serbia for å forhindre folkemord. I Angola er  
det borgerkrig med 10000-vis drepte. FN trekker seg ut.  
Hvor er NATO-troppene?  
Er menneskene i Afrika mindre menneskeverdige og forsvarsverdige enn  
europeere?  

Disse brillene snur min verden på hodet. Disse brillene tømmer ordene for  
mening.  
Disse brillene vil de at vi skal se verden gjennom. Brilleglassene er  
linser som brenner ut hjernen på folk.  

Knut Lindtner  
Leder NKP i Nordland  
  
 Til begynnelsen 

Kroatiske overgrep. 

Vi har fått kjennskap til en "Rapport om forholdene vedrørende 
menneskerettigheter i det kroatiske Donau-området" fra 1998. Det er 
International Helsinki Federation for Human Rights som har gjennomført 
granskingen. Vi antar at rapporten er unntatt offentlighet fordi 
resultatene er kompromitterende for de kroatiske myndighetene som man 
kanskje vil holde seg inne med? Den gir eksempler på overgrep mot serberne 
som har hjemstavn i Øst-Slavonia og to andre regioner som ble erobret av 
kroatene i 1997, da FN trakk seg ut. 

Fram til og med 1998 har kroatene fordrevet serberne i en storstilt etnisk 
rensing. Noen av disse serberne har kommet til Norge, der de - av alle 
steder - er i en spesielt vanskelig situasjon som asylsøkere, jfr. 
asylant-saken i Lakselv.  

Tilbakesending vil være svært betenkelig, ut fra den aktuelle rapporten om 
overgrep. Aksjon Rettferdighet støtter de serbiske asylsøkerne i Norge og 
skal ha et møte med FNs Høykommissær for flyktninger den 15. januar i 
Trondheim.  

Den uttaler "Man har ... skapt formelle rammer for normalisering av 
tilværelsen i dette området. Men virkelighetsbildet er fullstendig 
annerledes..". Det vises til konflikter, sammenstøt, mishandling og drap. 
Et eget kapitel tar opp "Problemer knyttet til bolig og arbeid". 

Særlig ille er det fascistiske pøbelveldet, anført av grupperingen Hrvatska 
stranka. Lederen Ante Dapic priser Ustasja-fascisten Ante Pavelic og 
quisling-regimet i Kroatia under den tyske okkupasjonen: "... man benytter 
seg av kjente fascistiske hilsener ... til å true og skremme den serbiske 
befolkningen. Regjeringen og det ledende partiet Hrvatska demokratiska 
zajednica (HDZ) foretok seg ingen ting for å stanse Ante Dapic og hans 
likesinnede, men benytter derimot denne hendelsen til å forby enhver 
politisk samling i Donau-området. Faktum er at Ante Dapic offentlig 
gjør det HDZ ønsker", heter det i rapporten fra Helsingfors-komiteen. 
 

Torstein Engelskjøn 
Leder av Troms distrikt av 
Norges Kommunistiske Parti (NKP) 
 
 
 
 
 Til begynnelsen 

Massakren i Kosovo - ledd i intern maktkamp i Serbia?   

Massakren er ein bitter realitet.  I motsetning til den forrige meldinga om 
massakre i Kosovo, som også blei dementert av NATO, er det denne gongen 
ikkje tvil om at meldinga er rett.  Det betyr i realiteten eit stort 
tilbakeslag for den serbiske nasjonen i verdensopinionen. Landet kjem i ei 
enda vankelegare stilling både når det gjeld striden i Kosovo og når det 
gjeld økonomien og dei enorme flyktningproblema. Det kan også gjere vegen 
lettare for dei som vil deportere serbiske asylsøkarar frå diverse 
europeiske land, blant anna Norge.  
  
Er det ein "spesielt grusom" massakre?  Sjølsagt er det ikkje det. Mange av 
Vestens klient-regime utfører stadig slike ugjerningar, til dels langt 
verre enn dette. Dei drepne i den albanske landsbyen var nok sivile, men 
dei var samtidig utan tvil engasjerte i geriljaen. Det var vaksne menn, 
"muligens ei kvinne og eitt barn", som det heiter.  

Likevel er ein slik massakre sjølvsagt totalt uakseptabel. Ein skal ikkje 
avrette fangar i krig. Dei har klart definerte rettar etter internasjonal 
lov; også medlemmer av ein "fiendlig gerilja". Det  held ikkje å kalle 
geriljaen "terroristar", slik både Serbia og Tyrkia gjør med dei etniske 
geriljaene.  

Dei serbiske aksjonane må fordømmast. Men dei som fordømmer serberane og 
"glømmer" andre konfliktar, får eit vel så stort problem med logikk og 
moral etter dette. Liknande massakrar har blitt utført av den USA-støtta 
høgre-geriljaen i Columbia, mot landsbyar som støttar venstre-geriljaen. 
Det er snakk om drap på meir enn hundre personar, ein stor del av dei 
kvinner og barn. Årsaka er høgre-bandanes redsel for ei fredsslutning 
mellom regjeringa og venstregruppene. Ingen internasjonale reaksjonar kjem 
på grunn av dette. 

Den USA-støtta UNITA-geriljaen i Angola driv akkurat nå massakrar av eit 
langt større omfang enn dette. Men det einaste som skjer, er at FN trekker 
seg ut. Ingen trugar med militære inngrep og bombing. Det er heller ingen 
som snakkar om å trekke den blodige massemordaren Savimbi for domstolen i 
Haag. Han får lov å berike seg av Angaolas edelsteinar og mineralar, og nyt 
godt av fritt kjøp og salg på det internasjonale markedet i motsetning til 
Joguslavia.  

Forskjellsbehandlinga av Joguslavia og Angola demonstrerer kor 
dobbeltmoralsk og rasistisk Vesten og nesten heile det politiske spekteret 
i Norge opptrer. Men dette skal ikkje hindre oss i å kritisere den serbiske 
massakren. Vi har heile tida vore konsekvente i våre krav til ulike statar, 
nasjonar og militære grupperingar om å opptre humant, uansett om dei er 
akseptert av USA eller ei.   

Intern maktkamp bak massakren?  Vi veit at det knapt eksisterer nokon 
"opposisjon" i Serbia som vil gje slepp på Kosovo. Milosevic og hans parti 
står i så måte i ein slags "sentrums-posisjon", der sterke grupper på 
høgresida med tilknytning til den ekstreme presidentkandidaten Vojislav 
Seselj vil gå langt hardare fram. Også den "opposisjonen" som gjekk i 
gatene mot Milosevic, konkurrerer til dels med Saselj om å vere tøffe i 
forhold til Kosovo-albanske krav. (Draskovic, Kostunica og Djindjic). 
  
Dei såkalla "spesialstyrkane", som utførte denne siste udåden, har nær 
tilknytning til Seselj. Og for hans del er denne massakren udelt "nyttig". 
Dess meir NATO og Vesten trugar med bombing, dess sterkare står Seselj i 
opinionen. Dette er litt av den samme effekten vi ser i Irak og Libya; 
Amerikansk bombing styrker nettopp dei kreftene som dei påstår skal 
svekkast.  

Da dei ni gislane vart frigjevne sist veke, gjekk Milosevic med på å frigje 
albanske fangar til gjengjeld. Dette blir av Seselj sett på som "utilateleg 
svakhet overfor geriljaen". Og i opinionen scorar han poeng på dette.  

Vestens fokusering på Milosevic som "djevelen sjølv", kan derfor bringe 
langt meir ekstreme krefter til makta i Serbia.  Med dei enorme tragediane 
det kan føre med seg, både for den serbiske og den kosovo-albanske 
befolkninga, og i neste omgang for heile Balkan.   

Kan Serbia halde på Kosovo i lengda?  Underskrivne stilte seg i 1992 
undrande ti at Kroatia og Bosnia ville tvinge dei serbisk-dominerte 
regionane inn i ein stat som dei på forhånd hata og avskydde. Og eg foreslo 
at folkerøystingane ikkje skulle følgje dei grensene som vart fastsett av 
Habsburg, Sultanatet og Nazi-Tyskland, men foregå på eit lågare nivå der 
ein på best muleg måte aksepterte at kvar folkegruppe dominerte spesielle 
regionar. Slike avstemningar skulle foregå regionvis i alle delstatane, 
også Serbia (og dermed også i Kosovo). Nå veit vi at Tyskland var sterkt 
opptatt av å gjenopprette det "Stor-Kroatia" som eksisterte under 
nazi-tida. Og dessverre følgte dei andre vestlege landa etter, trass i at 
tanken om regionaliserte avstemmingar ikkje var fremmend for mange vestlege 
politikarar og militære.  

Det er klart at i alle regionar ville det bli mindretal frå ei anna gruppe. 
Kroatane aksepterer ikkje dette: Dei krev systematisk at alle regionar med 
eit visst kroatisk mindretal, skal styrast av kroatar. Derfor gjer dei krav 
på delar av det nåværande Serbia, der det er 15-20% kroatar. (Og Ny Tid 
under Kjell Arild Nilsen publiserte kart der dei kroatiske krava var 
markert med stipla linjer, slik det er markert på kart frå dei kroatiske 
fascistane!) 

I Kosovo er det under "normale" forhold ca 200 000 serbiske sivile. Dersom 
Serbia oppgir Kosovo, vil desse bli tvinga til å flykte. Det vil føre til 
at Serbia blir kvalt av eit flyktningeproblem som det neppe er maken til i 
verda i dag. Ennå er ikkje serberane drivne ut av Srpska. Men får 
Izebegowitz det som han vil, kjem også det til å skje, med vestleg hjelp. 
Deretter kan Sandsjak komme. Da blir flyktningeproblemet tre- til 
firedobla. Og Vesten vil stå bak den største etniske utreinsinga i 
historia, og pådra seg eit "Palestina-problem" i Europas hjerte. Dersom 
Vesten skal halde fram med å støtte etnisk utreinsing av serberar, ender 
"rest-Serbia" som ein stor flyktningeleir, eit "europeisk Gaza".  

Derfor kan ikkje Kosovo-problemet løysast utan å dra inn att både Bosnia og 
Kroatia i den samanhengen.  

Dersom det ikkje i siste instans er eit folkemord på serbarane vi vil ha - 
for å tekkes dei tyske økonomiske interessene i området? Vi veit at tyske 
adelsfamiliar med "nasjonaliserte" eigedommar i Kroatia og Bosnia nå gjør 
krav på store delar av den serbiske landbefolkningens jord. Dette, saman 
med gruve- og energi-ressursane, er grunnlaget for Tysklands krav om 
anerkjenning av Kroatia og Bosnia. Skal vi her i Norge vere med på å 
omdanne eit "Rest-Serbia" til ein slags konsentrasjonsleir for 
"Untermenschen" for å tene desse interessene? 

Hartvig Sætra 
 
 Til begynnelsen 

Norge i krig mot en parlamentarisk styrt stat? 

For første gong i norsk historie er vi direkte innblanda i å erklære krig 
mot en stat med parlamentarisk styre, og vi blir også direkte krigførende 
med materiell og mannskap. Dette avdekker to heilt sentrale skilnader frå 
Golfkrigen. Den gongen var det ein autokratisk stat som vart angripen, og 
Norge tok berre del med passiv assistanse, ikkje i direkte krigshandlingar. 

Dersom vi aksepterar at ein stat med parlamentarisk styre også er ein 
demokratisk stat.- og dette er ein definisjon som både Norge og ikkje minst 
våre allierte tviheld på når det gjeld "vennligsinna" statar -, da er 
Serbia eit demokrati,- skrøpeleg og kritisabelt, men like fullt eit 
demokrati, i vel så stor grad som vår NATO-allierte Tyrkia. 

Serbias president Milutinovic og Rest-Jugoslavias president Milosevic har 
begge fått sine verv som resultat av ein demokratisk prosess. Vi kan vere 
gnistrende ueinige med serbisk opinion, men dei er i sin fulle demokratiske 
rett til å velje kven dei vil til parlamentet og presidentvervet. 

Så seier mange: "Milosevic har jo fullstendig makt over alle media, så folk 
får ikkje velje fritt." 

Dette gjeld faktisk berre statleg fjernsyn. Andre media - radio, aviser, 
løpesedlar og bøker er langt linnare sensuret i Serbia enn f.eks Tyrkia. I 
Tyrkia kan ein demokratisk valt representant dømmast til fjorten års 
fengsel for å ha snakka kurdisk frå parlamentets talarstol, og ein 
forleggjar har fått 200 - to hundre! - års fengsel for å gi ut litteratur 
om kurdisk historie og identitet, jfr. kronikk i Dagbladet av Thv. Steen og 
Karsten Alnæs 19.03.99. Dei fortel også at dei to kan vere glade for at dei 
lever. Det er vanleg å myrde opposisjonelle, eller torturere dei til døde. 

Denne politikken er godtatt av eit flertal av den tyrkiske befolkninga, som 
har valt torturistane i frie val. I NATO-forstand er Tyrkia derfor eit 
"demokrati". 

Det er mykje galt å seie om Serbia  når det gjeld ytringsfridom. der 
førekjem både fengslingar, tortur og restriksjonar på media. Men det er 
aldri påvist at landet nokon gong har gått så langt som det "demokratiske" 
Tyrkia. Og i motsetning til til mange andre land vi kan sammenlikne med, 
står Serbia i dag i ein krigssituasjon. Da har alle land restriksjonar på 
media. Også norske berdskapslover går temmelig langt i så måte. Å bli med 
på aktive krigshandlingar mot Serbia stiller oss framfor eit dilemma som 
både styresmakter og media i vårt land gjerne vil flykte vekk frå. Derfor 
veit eg at det er både einsamt og personleg belastande å ta til orde for 
alternative synsmåtar. Ikkje minst er eg klar over at det kostar her i 
Norge å stå nokså åleine om å legge fram visse fakta som eigentleg er 
velkjente for politikarar og media, men som ein helst ikkje vil snakke om. 

---- 

La oss enda ein gong slå fast: Serbia er ikkje eit diktatur, slik som f.eks 
Irak og Burma. Det er eit parlamentarisk statssystem der vi ikkje likar dei 
haldningane som er framherskande i landet, og der vi ikkje kan fordra dei 
personane som folk har valt til å styre seg. I så måte liknar landet ikkje 
berre på Tyrkia, men også på NATO-yndlingen Kroatia, som har rehabilitert 
nazistiske krigsforbrytarar, øydelagt minnesmerket over "Balkans 
Auschwitz", Jasenovac, og ikkje mist foretatt etnisk utrensing av 500 000 
serbarar fra sine "kosovos", Krajina og Slavonia. Alt med stillteiande 
velsigning av NATO, Norge og alle parti i Stortinget. 

Serbia liknar også på Iran, der folk har valt mullaher med ulik grad av 
fundamentalisme. Landet liknar på Sri Lanka, der dei singhalesiske partia 
kappast om veljaranes gunst ved å gå inn for mest muleg brutalitet mot 
tamilane,- utan at Vesten er inne på tanken om å bombe Colombo. dersom vi 
undersøker alle FNs medlemsland med parlamentarisk styre, vil vi finne 
minst to-tre tylfter av statar som har dei samme kjenneteikna som Serbia. 
Svært mange av desse er i avhengighetsforhold til USA, Verdensbanken og 
Pengefondet, og er i realiteten marionetter under den multinasjonale 
kapitalen. Dei har alle ein eller fleire minoritetar som blir brutalt 
undertrykt av fleirtalsbefolkninga. Og ingen tenkar på at Norge skulle vere 
med på å bombe desse statane. 

---- 

Kva er det som er så spesielt med serberane, når dei er komne i ei 
internasjonal særstilling utan presedens frå liknande statar rundt på 
kloden? 

Det har med tre forhold å gjere. Det eine er Serbias historie, som er så 
nært knytta til vår eigen, men likevel så underkjent. Blant anna fordi vi 
prøver å radere ut serbisk krigshistorie frå vår historiebøker i beste 
Stalin-stil. Store Norske Leksikon har ikkje eit ord om Jasenovac, der 
minst 500 000 serberar, 60 000 jødar og 20 000 romani vart myrda av 
kroatiske fascister mellom 1941 og 45! 

Det andre forholdet botnar i at Serbia og Montenegro, i motsetning til dei 
andre jugoslaviske delstatane, gav kommunistpartiet fleirtal i frie val. 
Mange av dei mest anti-serbiske talsmennene, serleg innanfor fransk 
høgreside, har åpent gått ut og sagt at dette var ein viktig grunn til at 
dei slutta å støtte serberane. Dette har sjøvlsagt også påverka stemningen 
i det kommunist-hysteriske USA veldig sterkt. Det førte blant anna til at 
amerikanske PR-firma i stor grad vart brukt som "nyheitsprodusentar" i 
første delen av borgerkrigen i Bosnia og Kroatia. Og alt dei kom med vart 
godtatt av store delar av pressa (sjølv om det utan tvil finns heiderlege 
unntak, også i USA). 

Det tredje forhold har med dei serbiske ugjerningane å gjere. Sjølv om alle 
partar var brutale, og sjølv om det er lett å påvise tallmessige 
overdrivningar av dimensjonar, så er det uomtvisteleg at ein del serbarar 
meinte at dei hadde "lov" til å ta igjen for tidlegare ugjerningar frå dei 
andre partane. Dette botnar nok blant anna i balkanske hemntradisjonar som 
verkar framande for oss. Derfor vart dei eit lett bytte både for sine eigne 
ekstremistar, og enda meir for ei verdspresse som utnytta ugjerningane 
maksimalt, og dekte til det dei andre gjorde. 

Uansett kven som var "verst" så var dei serbiske ugjerningane store og 
utilgjevelige. Det er ingen tvil om at ein del serberar fortener 
merkelappen "krigsforbrytar", uansett kor gode orsakingar den serbiske 
befolkninga meiner å ha. 

---- 

Kva hadde skjed dersom befolkninga i Serbia hadde vore taktisk nok til å 
velje nasjonalister i staden for kommunistar til å styre omkring 1990? 

Først og fremst er det sansynleg at Tyskland som hadde (og har) store 
økonomiske interesser i Kroatia, ikkje ville fått andre land med seg på den 
anerkjenninga som var så brutal og utaktisk, og som i realiten starta 
krigen. Da ville også anerkjenninga av Bosnia stoppa opp. Dermed ville 
"Verdenssamfunnet" fåt tid på seg til å vurdere både landegrenser og 
befolkningfordeling i området. 

I så fall kunne ingen unngå å kontatere følgjande: 

1. Det "etniske Serbia", dvs. det området der den serbiske befolkninga 
reelt har budd fram til 1992, er heilt forskjellig frå den serbiske staten 
vi har i dag. Dette er ikkje ei ordning som er innstifta av Vårherre, slik 
ein ofte får inntrykk av ved å følgje med i vestlege media. Grensene for 
Serbia er med vilje lagt slik av stormaktene Tyrkia og Østerrike-Ungarn for 
at det skulle vere "lett å hanskes med serberane". Derfor blei store 
serbisk-befolka område lagt under andre statar, mens Serbia "til gjengjeld" 
fekk område som hadde eit ganske anna folkefleital. Det var nemleg viktig 
for stormaktene å splitte eit anna "brysamt" folk: Albanarane. 

2. Dersom ein skulle kunne få fred i regionen, måtte første steg vere å sjå 
heilt bort frå delstatsgrensene. Det er nemleg dei som i første rekke har 
vore krigsårsak dei siste hundre åra. Folkeavstemningar der eit 
delstats-fleirtal undertrykker eit stort mindretal med fleirtal i enkelte 
regionar, var den absolutt verste løysinga som tenkast kunne. Og akkurat 
den løysinga vart valt. Først og fremst for at Tyskland skulle få full 
uttelling for sine meir enn tvilsame "tilgodehavender" i området. 

Denne "statsgrense-fundamentalismen" vart gjor nærmast til ein religion 
gjennom vestlege politikarar og media. Desse "glømte" ganske behendig at 
dei hadde gitt klarsignal til ein FN-konvensjon som skulle tillate regionar 
med eit anna fleirtal å bryte ut av nasjonalstatar som dei ikkje ønska å 
høre til.  

Det scenariet vi kunne tenke oss, dersom Serbia hadde valt annleis i 1990, 
var altså at denne FN-konvensjonen ville bli brukt på Jugoslavia, slik at 
kvar region etter visse reglar fekk velje statstilknytning. Og da ville 
krigen vore unngått. 

Dessutan ville vi dag hatt ein FN-konvensjon å bygge på når Kosovo krev å 
bli fri frå Serbia! Presset på Serbia for å la albanarane velje sjølve 
ville stått både politisk og moralsk sterkare dersom dei serbiske 
fleirtalsregionane i Kroatia hadde fått lov å bestemme sin lagnad ved frie 
val. I staden vart Kroatia trufa gjennom som "udeleleg" stat, med akkurat 
samme grenser som det fascistiske Kroatia 1941-45. Kroatia var den einaste 
nazi-staten i Europa som ikkje måtte avgi landområde i krigsoppgjeret. 

Prinsippielt har serbiske fleirtalsregioner i Kroatia og Bosnia akkurat den 
samme retten som Kosovo til å få sjølstyre. Men vestmaktene valte frå 
første stund kynisk å sjå bort frå serbiske rettigheiter, og har støtta 
etnisk utreinsing av meir enn 600 000 serberar, dei fleste frå Kroatia. 
Dette gjer at serberane er spesielt bitre over dagens brutale aksjoner. Dei 
føler, med stor rett, at Vesten brukar ein moral for serbiske 
fleirtalsregionar, og ein heilt annan for albanske, muslimske og kroatiske. 
Denne etniske forskjellsbehandlinga (om vi skal bruke forsiktige ordelag) 
er bakgrunnen for at Norge nå vil gå til krig mot ein parlamentarisk stat i 
Europa, der styret har sterkare oppslutning enn kanskje nokon gong før. 

Det finns ikkje noko "vestorientert" alternativ til Milosevic i dag. Dersom 
Milosevic fell, vil ein koalisjon av Seselj og Vuk Draskovic vere meir 
sannsynleg. Begge dei to er meir hatske og uforsonlege overfor albanarane i 
Kosovo enn Milosovic er. Med ein viss rett kan den serbiske befolkninga 
hevde at Vesten kynisk driv og fullfører dei grensedragingane i området som 
Hitler gjekk inn for, men ikkje klarte å halde på. Ønsker vi verkeleg at 
Norge skal gi seg ut på dette? Og kva ender det med; vil det utvikle seg 
til eit langsamt massemord på serberar, etter modell av Irak? 

Harvig Sætra 
 
 Til begynnelsen 

Sov godt, Norge! 

Den 24. mars startet Norge krig mot et vennligsinnet land. Menneskene i 
landet hadde ikke gjort oss noe. Begrunnelsen er at vi ikke likte 
innenrikspolitikken deres. 

Bløff og bedrag! Tyrkia, Europas torturkammer og vår nære Nato-allierte, 
skulle da ha vært bombet for 20 år siden, men de deltar med egne bombefly i 
denne uerklærte krigen.  

Når folk begynner å bløffe har de ikke rent mel i posen. 

Verdensopinionen ville det, sier utenriksministeren som et innlært 
Clinton-ekko.  

For et ynkelig  utsagn! Kina, India og Russland fordømmer det som nå skjer. 
Her bor store deler av verdensopinionen. Sannheten er: Nato-lederne ville 
det, men de prøver å dekke seg bak fine ord. 

"Fredskapende operasjoner" er et annet utsagn som brukes av NATO-ledelsen 
for ikke å si: angrepskrig. Det er for å unngå en massakre, sier de. Og 
dermed starter de en enda verre massakre som igjen vil utløse nye masskrer 
i Kosovo. Vold avler vold. 

Det er ikke krig, men begrensete militære operasjoner, sier vår 
statsminister. 

Høres det ikke pent ut? Han driver å pynter på virkeligheten, tør ikke å si 
det rett ut: Krig! All erfaring viser at når ordbruken skal kamuflere og 
pynte på det som skjer, er saken som forsvares dårlig. 

I prinsippet har vi nå åpnet opp for at Jugoslavia kan bombe våre byer. At 
de ikke har midler og muligheter til det, gjør skammen enda større. Vi 
bomber i sør helt trygge her nord. Eller er vi det? 

I øst har vi en stor og utsultet nabo. De liker ikke det som nå skjer. Hvis 
dette sprer seg kan vi fort komme i den situasjonen at vårt land blir 
direkte innblandet. Er det dette vi vil eller har ikke våre myndigheter 
forestilt seg denne muligheten? Sov godt, Norge! 

Knut Lindtner 
Landstyremedlem NKP 
 
 
 Til begynnelsen 

STOPP USAs FORSØK PÅ VERDENSHERREDØMMET. 

I store deler av verden er det nå massearbeidsløshet, massefattigdom og økonomiske kriser. Stadig flere stiller sprsmålstegn ved de krefter som utbytter verdenssamfunnet. For  å avlede oppmerksomheten fra denne nød og urett, og for å øke våpenproduksjonen og skaffe seg flere maktmidler, må det skapes et aktuelt fiendebilde. Våre USA-påvirkede massemedier har gjennom  lengre tid formidlet ensidige og falske informasjoner, der serberne og deres folkevalgte ledere framstilles som brutale forbrytere. De nasjonale motsetningene som vesten og ikke monst Tyskland har vært med på å piske opp, og hvor alle parter har begått utilatelige brutalitet, kan ikke løses varig ved å straffe og ydmyke en av partene.  
Støttet av sine medspillere i de rike land har n USA, uten FNs godkjenning og mot det store flertallet av verdens befolknings vilje, i nattens mulm og mørke satt i gang en massiv bombing som vil ramme mennesker i alle aldre.  
Dette er den groveste krenkning av menneskerettighetene og av en suveren stat, og om USA skulle lykkes i å påtvinge serberne sin vilje nå, har de statuert et eksempel, der seinere ingen mindre stat vil kunne motsette seg USAs interesser, når de vil ta seg til rette. I dag ser vi de tragiske følgene av vårt NATO-medlemskap, der vår avhengighet til USA tvinger regjeringa til å sette inn norske ungdommer for å drepe serbere som vi kjempet sammen med for å befri Europa under den 2. verdenskrig.  
Fredselskere og andre progressive mennesker i Norge må snarest mulig danne tverrpolitiske komiteer for å påvirke regjeringa til å kreve at USA/NATO  snarest stopper den folkerettstridige og feige krigen mot det vakre Joguslavia.  

Østfold lag av Norges Kommunistiske Parti. 
v/ Åge Fjeld. 
 

Til begynnelsen 
 
 

Stopp NATO-angrepene før det er for seint. 

NATOs bombeangrep mot Jugoslavia med norsk deltakelse er en forbrytelse mot 
folkeretten. Offisielt begrunnes terroren fra USA, NATO og Norge (!) med 
humanisme. Nå er det generalene i USA og gamle koloniland som setter 
dagsorden. FN er satt på gangen. 

Bombingen blir særlig ynkelig og hyklerisk fordi en "konsekvent humanitær 
bombing" i så fall måtte ha hatt en annen prioriteringsliste. Hvorfor ikke 
bombe Tyrkia for å få slutt på massakrene i Kurdistan ? Og hva med 
massakrene i Vietnam (USA), i Øst-Timor (Indonesia), i Libanon (Israel) 
eller i Kambodsja? Den offisielle begrunnelsen for bombing stemmer rett og 
slett ikke overens med fakta.  

Under en krig er det vanskelig å trenge gjennom propagandaen. Svartmaling 
av serberne og deres parlamentarisk valgte leder, Milosovics, gjentas og 
gjentas som selve årsaken til det som skjer. Under akkompagnement av 
goebbelsk retorikk har Norges regjering og Stortingsflertallet med Erik 
Solheim på slep kastet det norske folk inn en angrepskrig mot Jugoslavia. 
Den må stoppes før det er for seint. Et bidrag til en fredelig snuoperasjon 
er å få frem alle fakta. 

Gjennom år har stormaktenes spill for å destabilisere og ødelegge den 
jugoslaviske føderasjonen fulgt et bestemt mønster. NATO har drevet 
psykologisk krigsforberedelse i lang tid. Den har skjult sannheten om de 
gamle imperiemaktenes eget renkespill. I denne sammeheng trengs nå full 
belysning av det stortyske spillet i EU på begynnelsen av 90-tallet, som 
førte fram til den ensidige anerkjennelsen av Kroatia, nærmest i helt i 
tråd med de gamle sporene fra Hitlertiden.  

Denne politikken ble presset gjennom i EUs organer. Parallelt drøftet FN en 
konvensjon som ville tillate regioner med et annet etnisk flertall enn 
flertallet i en stat retten til å bryte ut (jfr. samenes stilling i Norge). 
Hadde denne blitt brukt på Jugoslavia før krigshandlingene begynte mellom 
Kroatia og Føderasjonen Jugoslavia på begynnelsen av 90-tallet, ville 
enhver jugoslavisk region etter visse regler kunne ha valgt 
statstilknytning utfra flertallsvedtak. Da kunne krigen ha vært unngått.  

Videre krever vi at opplysningene om massakrer og etnisk rensing blir mer 
balanserte. At serberne faktisk utgjør den største gruppen av "etnisk 
rensete" flyktninger på Balkan er f.eks. en opplysning som kan bidra til 
mer objektivitet. Det vil også være fredsskapende om en istedet for ensidig 
fordømming av serbere inntar en posisjon for konsekvent likebehandling av 
alle minoriteter på Balkan som er ofre for oppsplittingskrigene.  

Angrepet på Jugoslavia kommer i dragsuget av sterke, globale kapitalistiske 
krisetrekk. Historien er slett ikke over, som noen hevdet, da sosialismen 
brøt sammen som globalt system først på 90-tallet. Det ble ingen evig 
kapitalistisk fred. Politikken og økonomien er derimot blitt mer turbulent, 
såvel i kapitalens sentre som i periferien. Bombingen av Irak og Jugoslavia 
viser med all sin gru at kapitalmaktene bruker krigen til å fremme sine 
interesser. 

Den høyteknologiske terrorbombingen er bra for krigsindustrien og dens 
profittjag, og trolig kan vi vente oss kortsiktig oppgang på børsene nå. 
Men den er - nå som før - dødelig for sivilbefolkningen, enten de er 
kristne, muslimer eller humanistiske fritenkere. 

Norges Kommunistiske Parti vil minne om de spesielle båndene som ble 
knyttet mellom Norge og Jugoslavia under kampen mot  de fascistiske 
okkupantene under 2. verdenskrig.  

Den pågående bombingen er en brutal og skremmende realitet. Men dersom ikke 
skadevirkningene skal bli uoverskuelige, må bombingen stoppes og reelle 
forhandlinger startes nå. Løsning av de etniske konfliktene i ex-Jugoslavia 
og den nåværende jugoslaviske føderasjon må ta utgangspunkt i visse etiske 
prinsipper for konfliktløsing. Det som til nå har skjedd må ha lært oss at 
likeverd og tillit mellom forhandlere utvikles ikke gjennom trusler om 
bombing eller som nå ved, at vi bomber den ene parten under dekke av 
humanisme.  

NKPs sentralstyre, 28/3-1999 
Per Lothar Lindtner 
 
 
 Til begynnelsen 
 
 

Bak ordene. 

Norge deltar i krig og verdensfreden er truet. Som alltid før er den norske statsledelsen raskt ute med å støtte USAs handlinger og argumentasjon. Den amerikanske presidentens tale til folket var fyllt av ulne fraser om å redde barns liv og "God bless America". Med sorgtungt blikk kunne vår egen statsminister beklage nødvendigheten av denne "fredsbevarende kampanjen".  

De norske massemedia har god tradisjon i å tilsløre og påvirke med bruk av subjektive begreper. For snart 30 år siden kunne man oppleve den samme strategi ved mediafokuseringen på krisa i Midtøsten. Vi hørte om Palestinske "terrorangrep" og israelske "hevnaksjoner". Mye vann er rent i havet siden den gang, og heldigvis er både synet og omtalen av Palestinaproblemet er blitt mye mer objektiv i dagens politiske miljø.  

Den samme mekanikken gjør seg gjeldende ved de siste dagers sjokkerende meldinger fra krigen i Joguslavia. Den ene statsleder omtales ganske riktig som "USAs president" mens den andre omtales som "despot, diktator og gal."  NATOs massive angrep kalles "kampanje" og "aksjon" mot militære mål med uungålige sivile tap, mens serbernes krigshandlinger kalles "massakrering" og "menneskedrap" rettet mot sivilbefolkningen, kvinner og barn.  

Det er en krig som foregår. Krig medfører lidelse og død uansett side. Undertegnede har ingen tro på at politikere og massemedia lar seg påvirke av dette lille innlegget til å kalle tingene ved sitt rette navn. Likevel oppfordrer jeg et hvert tenkende menneske til å ta selvstendig stilling til det som skjer og ikke la seg manipulere av ordbruk og begrepsforvirring.  

Et hvert fredelskende menneske oppfordres videre til å slutte seg til opposisjonen mot Norges deltagelse i denne krigen.  

Birgit Skjæret. 

Til begynnelsen 

CIA, djevler og overvåking 
 

CIA er profesjonelle i nyhetsproduksjon. Helt siden starten har påvirkning 
av massemedia vært et viktig satsningsområde for CIA, noe som er grundig 
dokumentert. De siste årene har morderorganisasjonen vært tungt inne på 
Balkan; i Albania, hos UCK, i fascist-kroatia. Og av små, små avisnotiser 
kan vi lese at CIA også driver et omfattende arbeid også i NATONorge, blant 
annet med verving av nye agenter. 

I Serbia-bombingens første dager sørger CIA for at TV, aviser og internett 
gir et passende, antiseptisk inntrykk av terrorbombingen. "Hensikten er å 
hindre en humanitær katastrofe og en større krig", sier Clinton, samtidig 
som han selv gjør ordene om til praksis. Ettersom krigen utarter og faren 
for spredning øker, tas voldsretorikken  i bruk. Øverstkommanderende 
snakker åpent om å bombe Serbia tilbake til steinalderen, om 
"tilintetgjørelse", og å "mose armeen hans i filler". Det er ingen vei 
tilbake, vi skal påvirkes til å godta vold og krig, kanskje enda nærmere 
enn vi våger å tro. Hva med å ta et oppgjør med russerne i samme slengen, 
de er jo ikke til å stole på, kommunistpartiet har 40%! 

Angrepene på Serbia og den serbiske befolkningen omtales som angrep på 
"ham". "Ham" er personifikasjonen av djevelen, Milosevisc. Hver NATO-krig 
krever sin CIA-produserte djevel. I Irak heter satan Saddam. Men til tross 
for NATOs kirurgiske djevleutdrivelse, regner fortsatt bombene over Irak. 
Og serberne må være noen smådjevler alle sammen, selv foreldre og barn på 
flukt drives ut av Guds hus ved hjelp av kirkens hjelpere: Politiet.  

Vi må regne med at omfattende overvåking er satt i verk i forbindelse med 
Norges deltakelse i krigen. Terrorfrykt piskes opp. POT "ser alvorlig på 
saken", etter at Serbias visestatsminister har tatt til orde for å 
gjengjelde volden fra NATOs krigsmaskineri. Vi får høre om økt bevoktning 
av militærforlegninger i Østfold. Det innføres brevsensur til Serbia. 
Samtlige av de 250 demonstrerende ved USA-ambassaden blir kroppsvisitert.  

Hva har vi egentlig i vente? Er det Unntakslovene fra det paranoide 
50-tallet som skal gjenopplives? Disse lovene står nemlig fortsatt ved lag; 
"Lov om særlige åtgjerder under krig, krigsfare og lignende forhold". 
Lovene innebar innføring av pressesensur og politikontroll av post og 
telefon, opprettelse av standrett uten appellrett - med dødsstraff som 
eneste straffemulighet og opprettelse av konsentrasjonsleirer i Norge(!)  

I dag, når striden om lovene er glemt, høres det vanvittig ut at slikt 
gjelder i Norge. Men det er tilfelle. Under den kalde krigen var 
Unntakslovene rettet mot kommunistene. Sovjet angrep aldri. I dag er vi i 
krig med Serbia, NATO og Norge har selv sørget for det. En naturlig 
konsekvens vil være internering av Serbere bosatt i Norge, 
fredsdemonstranter og andre som setter seg til motverge mot 
Imperialistmakten Norge.  

        
Hans Berger 
Nesteleder NKU 
Norges Kommunistiske 
Ungdomsorbund 

Til begynnelsen