Tavaritsj, (Høsten 98) Er nå helskinnet tilbake i "liksom-vesten" her i Helsinki etter noen begivenhetsrike dager i Det Ville Östen. Jada, de har det ille der borte - det er ikke noe tvil om det. Men har man dollar og oppförer seg som et relativt dekadent kapitalistsvin kan man faktisk ha det gansk kult. Turens höydepunkt kom vel på lördag kveld da vi dro på en russisk restaurant for å spise middag. Restauranten var akkurat like kitchy som bare russerne kan det og böd bl. a. på et danseband som, med rytmeboks og keyboard, serverte den ene russiske svisken etter den andre. I restauranten var det, i tillegg til oss, kanskje 20 andre russere som etter hvert svingte seg ganske heftig på dansegulvet. Dette hadde nok noe med det generelle vodkainntaket i restauranten å gjöre. Fem unge, kjekke (i hvert fall på dette tidspunktet av kvelden) vestlige menn som vi var, vakte en viss oppsikt og det varte ikke lenge för restaurantens babe, Olga (hun het faktisk det!) böd opp svenske Henrik til dans. Da skjönte vi hvor dette bar og aksellererte vodkainntaket for å kunne håndtere eventuelt andre angrep fra restaurantens kvinnelige befolkning. Spesielt så vi med frykt over skulderen på en russserkolje i 50-års alderen som stadig sendte sultne blikk vår vei. Og - selvfölgelig - der var hun og prikket meg på skulderen. "Danzja?", eller hva det nå heter på russisk, sa hun. Attpåtil var dette en rolig sang, som hun gjerneville danse "subb" til. Heldigvis var jeg sterkere enn henne (noe man ikke skulle tro utfra utseendet hennes) og klarte å holde henne på avstand. Nå forstod vi etterhvert at Olga feiret sin bursdag, og gjorde det eneste rette, dekadente vestlige kapitalister som vi er - vi sendte en flaske russisk champagne over til bordet hennes. Det hörer med til historien at Olga var der sammen med sin venninne og deres respektive menn. Disse gutta som nå begynte å bli mer enn litt skranglete skulle selvfölgelig ikke väre dårligere og kvitterte kjapt med å sende en flaske vodka i retur. Denne ble servert som man bör ved at vi först måtte godkjenne merket og deretter kontrollere at den ikke hadde korksmak. Det hadde den aldeles ikke - kanskje en anelse tresprit i ettersmaken, men ikke kork. Alle restaurantgjestene var nå blitt en kjempegjeng og da dansebandet stemte i med Russlands svar på "Det går likar no'", var alle ute på dansegulvet hvor jeg og Olga danset "Pulp Fiction"-dansen eller noe sånt. Heretter er rekkfölgen på begivenhetene noe uklar, men jeg husker at på et eller annet tidspunkt at utlendingene (oss - vi var fem) stod og sang "Happy Birthday to Olga" - noe hun ble veldig rört over. För vi dro ble vi forärt klokka til en av gutta i Olga's fölge, kelneren fikk en halv månedslönn i tips og alle var veldig blide. Litt senere på kvelden fant jeg meg selv på et toalett i et mafiakasino hvor jeg returnert noe av den kaviaren Russland hadde värt så vennlig å gi meg. Men det er en annen historie. Anders
|