En PC er ikke noe møbel og langt fra noe pyntegjenstand. Hva er da den grå kassa som piper og plinger og lager noen uforståelige lyder - sånn helt uten videre?
En PC er en "personlig datamaskin". "Computer" heter det på engelsk, derfor C istedenfor D. En PD hadde vært dumt å si. Ingen hadde forstått det grann, hvis du for eksempel hadde gått rundt og sagt: - Nå har jeg kjøpt meg ny PD. Folk flest vet i dag, at en PC er en grå kasse med en skjerm, som står på alle kontor og i de fleste hjem, særlig på gutterom eller hos far sjøl i stua.
Hos legen står PC'n midt på skrivebordet, og når han spør hva som feiler deg, ser han rett inn i skjermen. Hvordan vet PC'n hva som er galt med deg, hvis du ikke har sagt noe ennå? Men doktoren trykker på en knapp, unnskyld - tast, heter det, og vips, så begynner skriver'n å hyle ut en resept. Så blir du bra da, liksom? Fantastisk!
Selv var jeg kommet godt over middagshøyden i livet, da jeg investerte i en datamaskin. Det var til jul i 1987. Jeg hadde vært gift en del år, skilt en del år, oppdratt tre poder, mye syk og tidlig uføretrygdet, men først da fikk jeg vite hva problemer var - og er. Jeg visste nok svært lite om adrenalin, frustrasjoner, irritasjoner og forbannelser når PC'n slo seg vrang. og jeg kom også med ømme kjærlighetserklæringer og velsignelser når alt "funket" igjen. Alt dette kom i "pakka" sammen med min "personlige datamaskin" - min PC. Den ble meget personlig, mer og mer etter hvert som jeg ble kjent med den eller dem.
Livet før PC'n var som en mild sommerbris i forhold til de stormer og orkaner jeg har hatt siden.

Glad og stolt og 19.416 kroner fattigere plasserte jeg min nye Sanyo 16+ datamaskin på bordet. Av fakturaen kunne jeg se at maskinen min hadde 20 Mb harddisk, 1 Mb Ram, 1 Herkules monokrom skjerm og en Facit 9-nålers matriseskriver.
Du verden! Hva hadde jeg kjøpt for noe? Jeg skjønte absolutt ingen verdens ting, så jeg skrudde av lokket og....???? Boksens innhold var totalt ukjent for meg. Et virvar med bitte små "dingser" og brede plastic-bendelbånd, som ikke kunne sammenlignes med noe jeg tidligere hadde vært borti.
Vel, vel! Jeg hadde en kjøpt en PC, og den skulle jeg bruke. Basta! Litt veiledning hadde jeg fått i butikken, så jeg slo på maskinen. På "Meny"en fant jeg fram til WorldPerfect. Ver. 4.2 sto det med orange bokstaver. Mannen i butikken kalte det et tekstbehandlingsprogram og kostet kr.3.400,-. Jeg strøk forsiktig over det grå kalde dekslet, som jeg syntes de kalte "harddisken". Skjermen var sort med en blinkende orange strek. Det ble en lang rad med nnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnnn, da jeg holt fingeren på n.
Så, jeg hadde kjøpt denne PC'n, for jeg hadde hørt at den var så fin til slektsforskning. Ekspeditøren i databutikken kjente en mann som kom å la inn et program, hvor jeg kunne skrive inn alle slektningene mine. Selv jeg skjønte at det kunne ikke være noe bra program, for når jeg hadde skrevet noe feil, fikk jeg ikke slettet det. Bokstavene ble borte, men isteden kom det noe krusseduller, som jeg senere har fått vite heter "krøllalfa".
Noen måneder senere kjøpte jeg et nytt dataprogram, som jeg kunne legge inn slekten min i. Det het Futura og ble mest brukt til medlemslister i idrettslag. Kr. 1500,- betalte jeg. Mere fornøyd ble jeg da jeg fikk Family Edge-programmet. Det var like dyrt og enklere å bruke, men det var amerikansk. Ganske fint ble det, da det ble oversatt til norsk. Dessverre ble det ikke noe fine utskrifter. Dette var ikke "utviklet" ennå, ble det sagt. Det ble det aldri heller.
Data er ikke lett for nybegynnere. Det første kurset jeg tok var på to kvelder og kostet 1000 kroner. Kurslederen snakket flere meter over hodene våre. Etterpå skjønte jeg enda mindre enn før. Jeg prøvde et 1000-kroners-kurs til et annet sted med samme resultat. Men jeg tastet og tastet inn døde slektninger, og det gikk greit. WP 4.2 gikk også lettere etter hvert, da jeg lærte hvordan jeg skulle lagre det jeg hadde skrevet.
En ung gutt averterte i dagsavisen at han skulle ha et kurs for nybegynnere i DOS og WordPerfect. En uke i juli skulle det være og koste kr.700,-. Det startet klokka ni og varte til fire. På fem dager lærte jeg meg DOS, så jeg kunne klare meg fint. WP ble også enklere. Jeg fikk også noe forståelse for det jeg hadde lært på de andre kursene. Og ikke minst - jeg lærte hva jeg kunne spørre om.
Utpå høsten, samme året, så jeg en annonse om gratis fjernundervisning i Grunnleggende databehandling. Det kunne jo være fint å prøve dette også, særlig når det ikke kostet noe. Men, på første møte fikk vi beskjed om at vi måtte ha MODEM. Hva var nå det for noe? Det var en knall blå boks med diverse ledninger og støpsel til telefonkontakten. Den kostet kr.4000,-....... Så! Det ble aldeles ikke gratis allikevel.
Modem er gøy! Etter den første måneden kontaktet jeg televerket, for å undersøke hvor mange tellerskritt jeg hadde brukt. Egentlig kostet det 160 kroner, for å få greie på det, men jeg traff en kjekk kar som var "gratis", og han kunne fortelle at jeg hadde brukt tellerskritt for kr.15.000,-.!!!!!! Jeg datt nesten av stolen. Årsaken var at jeg bodde i Horten og hadde ringt bare fjerntakst. Han mente at jeg heller ikke hadde passet på at kontakten var brutt etter at jeg hadde vært inne på nettet. Han lærte meg at jeg skulle ta av telefonrøret, for å høre om det var en vanlig summetone der, for da var kontakten med modemet og nettet brutt. Så det har jeg gjort hver gang helt til jeg anskaffet ISDN.
Jeg syntes etterhvert at jeg kunne bruke Datus, som jeg kalte ham, ja for jeg var overbevist om at det var "hankjønn" jeg hadde med å gjøre. Senere har jeg erfart at PC'n kan tenke på flere ting samtidig, så da er nok også noen feminine tendenser der.
En dag fant jeg ut at jeg kunne ha lyst på en "bærbar" PC. Kjekt å ha med seg på arkiver og biblioteker.
En IBM til kr. 12.000,- ble min. Alt som jeg hadde på min Sanyo ble overført med kabel til IBM'n. Det gikk fort og greit, men så begynte problemene for alvor.
En "vakker" morgen jeg satte meg for å registrere avdød slekt på PC'n, var det ikke noen personer der. Jeg hadde ikke arbeidet noe særlig med dette de siste dagene, men jeg hadde laget backup av filene. Da jeg satte inn disketten med backupen, fikk jeg bare "krøller" og ansikter. Hva hadde hendt?
Etter 1 ½ år, utallige henvendelser og korrespondanse med både forhandler og Forbrukerkontoret fikk jeg en ny harddisk installert på maskinen, men først etter at en ung gutt, som jeg kjenner, fant ut at feilen var en mislykket installasjon av MS-DOS. Samspill mellom skjulte systemfiler i PC-DOS og MS-DOS fungerte ikke og fjernet 4 års slektsarbeid for meg.
Jeg kjøpte da en ny stasjonær maskin og fikk byttet inn den bærbare. Jeg kunne puste ut og begynne å legge inn min slekt på ny.
Etter halvannet år måtte jeg skifte hovedkort på maskinen. Det gikk vel greit, tenkte jeg, da det ville gå på garantien. Men akk!
Det ble sagt at maskinen min allerede var for "gammel", så det fantes ikke hovedkort, som var likt det jeg hadde. Derfor måtte det også skiftes diverse andre kort. Jeg tror i dag, at det ble satt inn det som var for hånden, der og da. Stadig avbrudd og en ufyselig uling plaget meg nesten hver dag. Og jeg fraktet maskinen til reparatøren. Opp trapper og ned trapper. Den ble "bærbar" - den også. Reparatøren skulle også ha kr.500,- for bryet. (?)
Maskinen kunne fungere to-tre dager, så var det like ille. I denne tiden kom jeg også inn på Internett, men ble koblet ut etter få minutter. Hver gang. Det ble sagt at det ville bli bra når utbyggingen ble bedre, og at det ikke var feil ved modemet, som var innebygd i maskinen. Det lengste jeg var påkoplet, var 15 minutter. Slitsomt og irriterende.
Helt til jeg en dag lånte en venns eksterne modem. Da satt jeg og koset meg i et par timer.
Dagen etter kjøpte jeg et nytt modem, så da var den sorgen slukket, men ulingen fortsatte og rett som det var sloknet maskinen - midt inne i et arbeide, og ingenting ble lagret.
For et par år siden kjøpte jeg en ny PC. Den ble min store glede og alt virket. Disse to årene har jeg hatt få problemer med mitt datautstyr. Jeg har fått meg en ekstra harddisk, en Zip-disk og 48Mb Ram. En skanner og en fargeskriver som "spriter" opp slektsforskingen er også nye av året. Nå går det greit å lage slektsbøker, og det var mange som ville ha slekta mellom to permer til jul. Det er jo det som er målet med å drive med slektsforskning med data som hjelpemiddel.
Men akk igjen! For et par uker siden "døde" den ekstra harddisken plutselig. Der lå Word-en med 7 ferdigredigerte slektsbøker.............hver på ca. 200 sider.
Borte vekk! Neida - jeg hadde ikke tatt kopier av dem, men jeg er nøye med sikkerhetskopier i Disgen.
Med ny harddisk på 6,4 GB og en 44X CD-Rom er jeg igang igjen.
På'n igjen med rtf-filer fra Disgen og inn i Word. Vel ferdig med 6 ½ bok streiket først Laserskriveren, som jeg er så glad i, for den gjør så raskt arbeid. Så begynte jeg å kjøre ut slektsbok på Canon-en som bruker 4-5 timer på 100 ark. Den sto og jobbet hele dagen, og da jeg skulle skrive ut fargebilder, ville den ikke mer. "Bare ett års garanti" sa forhandleren, mens han prøvde å selge meg en ny. Er det riktig at "data-ting" til flere tusen kroner ikke skal holde mer enn ett år. Kvitteringen min var datert 5 uker for "tidlig", det samme gjaldt kvitteringen på harddisken. Jeg fikk ordnet det med oppgradering av driver fra Internett.

Jeg har fått meg hjemmeside på Internett, men foreløpig er det ikke mye å skryte av. I høst tok jeg et Hjemmesidekurs på Folkeuniversitetet, så etter hvert skal den nok bli som jeg vil ha den.
Internett er spennende og morsomt. I fjor sommer fant jeg flere tremenninger i USA, som jeg aldri hadde hørt om. Vi har fått en hyggelig kontakt med E-post.
Jeg har nå oppgradert mitt Internett-abonnement til ISDN, etter en ny omgang med modem og oppkoblingsproblemer.

Det som fikk meg til å anskaffe meg en datamaskin, var et intervju på TV med en dame på omkring 90 år. Hun fortalte at hun hadde hatt et meget godt liv, men hun var lei seg for at hun ikke rakk å lære seg data. Da tenkte jeg, at det kan vel kanskje jeg gjøre. Jeg er nå 69 år og kan forhåpentlig plundre og feile i noen år til, og ved hjelp av nysgjerrigheten etter å følge med i alt det nye, drypper det litt lærdom inn nå og da.
Tilværelsen med datamaskinen i disse tolv årene er blitt en livsstil. PC'n er ikke bare en ting, ikke et redskap eller hjelpemiddel, men noe jeg lever med. Den er kommet inn i mitt liv. Jeg er heldig som lever i denne tiden med de nyeste utviklinger som raskt selges til folkelige priser.