Kilimanjaro
| Kilimanjaro ruver majestetisk over det omkringliggende slettelandskapet med sin hvite topp. Vel, helt hvit er den ikke lengre, men det er rundt 10 isbreer der oppe av varierende størrelse. Når den første misjonæren rundt 1850 rapporterte at det var mulig å se snø på toppen av fjellet ble det møtt med stor skepsis i hjemlandet og i Europa generelt. De faglige diskusjonene gikk høyt i flere år. Ikke så rart kanskje når man befinner seg få grader fra ekvator og varmen er trykkende. |
|
Kilimanjaro har ett vulkansk opphav, og ble dannet av tre vulkaner for ca
en million år siden. De tre vulkanene, Shira i vest, Mawenzi i øst og Kibo i midten
danner til sammen fjellet omtalt som Kilimanjaro. Kibo, som er den høyeste av disse døde
vulkanene, strekker seg hele 5.895 meter over havet. Dette høyeste punktet kalles Uhuru
Peak.
|
| Det finnes flere ruter til toppen av fjellet og disse varierer i lengde, stigningsgrad, vegetasjon og ikke minst antall mennesker. Vi valgte en rute kalt Machame. Denne er mindre besøkt og omtales som en av de flotteste alternativene med mer variert og frodig natur enn de mest vanlige. Ruten har to alternative avslutninger; en som går via Barranco hut, og en som går over Arrow glacier, også kalt Western breach. Western breach, som vi valgte, er den bratteste ikke-tekniske ruten til toppen. I ettertid har vi lest følgende: "Western Breach is only for the fittiest". Godt vi ikke var klar over det på forhånd ;-) |
 |
Vi baserte oss på en 6 dagers tur med telt. 4 dager opp, og to dager ned.
Enkelt og greit. African Adventures transporterte oss frem til Machame village som var utgangspunktet for turen. Med oss på turen hadde vi fått en Amerikaner ved navn Patrick O'Brien. Tilsammen var vi 8 stykker i Peugeoten på den 2 timers lange bilturen. Gode støtdempere. Etter en rask lunsj og innregistrering i nasjonalparken var det endelig vår tur til å forsøke oss på dette fjelleventyret. Vi var fire turister og hadde åtte bærere, en kokk, en assistent og en guide til å assistere oss. Til å begynne med virket dette noe unaturlig og nærmest latterlig, men etterhvert var vi glade for å slippe å bære telt, mat og drikke. Bærerne og kokken så vi stort sett ikke, de forsvant foran oss i høy fart, barbeint og med opptil tre anatomiske ryggsekker på hodet og ingenting på ryggen. Klarte dessverre ikke å få tatt bildet av det, men det hadde vært noe for Berghaus og Norrøna. |
| Den første etappen gikk til Machame campsite i 3000 meters høyde. Største delen av denne etappen gikk på stier gjennom regnskogen med trær som strakte seg mange titalls meter over oss. Først mot slutten av etappen ble det endring i vegetasjonen, men fortsatt var trærne på høyde med en middels norsk skog. Machame campsite nådde vi like før solnedgang. Mørket kom fort, og middagen ble servert og inntatt i mørket på ett pledd på bakken. Det er ikke stort å finne på etter mørkets frembrudd når det ikke finnes bål, og man må spare på batteriene, så det ble tidlig kveld. Faktisk tilbrakte vi stort sett 11-13 timer i teltet hver natt. Toalettene på disse stedene var en historie for seg selv, og jeg skal ikke gå i detalj, men tenk deg følgende: Kvadratisk plankeskur på 1x1 meter med ett firkantet hull i gulvet på størrelse med ett A5 ark, stummende mørke og fremmed mat. Det holder tenker jeg. |
 |
Etter en frisk og god frokost ute i det fri var vi nok en gang klare for en ny etappe. Tåken lå over leirplassen, og det var rått og kaldt. Etter bare få meter begynte tåken å lette, og solen dukket frem. Med den kom også støvet. Det var ett utrolig finkornet støv som ble virvlet opp fra stien og som klebet seg til den solkreminnsmurte huden. På grunn av dårlig tilgang på vann var denne møkka kommet for å bli for resten av turen. Ungene i barnehagen er amatører i sammenligning. |
 Patrick, Mette og Vidar ved Shira cave med Kibo og Uhuru peak i bakgrunnen. Oppstigningen var omtrent rett over hodet på Vidar. |
Denne andre dagen gikk vi opp til Shira cave i 4050 meters høyde. Naturen
var flott hele veien opp, og vi kunne av og til skimte toppen mot øst. Vest for oss lå
de opprevne toppene etter Shira vulkanen og i nord kunne vi se mt Meru som er Tanzanias
nest høyeste fjell. Naturen var fantastisk. Vi ble på denne plassen to netter for å
venne oss til høyden. Allerede i denne høyden begynner luften å bli rimelig tynn, og
aktivitetsnivået ut over det absolutt nødvendige var heller lavt. Guiden vår forsøkte å peke ut ruten for oss opp fjellet, men fra vårt ståsted så dette ut som en nærmest umulig oppgave.
|
| Vår aklimatiseringsstans ved Shira cave hadde gjort oss godt, og fjerde dagen la vi ivei mot Arrow Glacier campsite. Selv om pausene ble hyppigere og hyppigere, og praten mer og mer fylt med pauser, så var vi rimelig optimistiske. På vei oppover hørte vi kraftig buldring i det fjerne. På grunn av den lave nattetemperaturen og relativt høye dagtemperaturen var det mye issprengning i fjellet, og store steinblokker raste ned på dagtid. Etter lunsj pausen ved Lawa Tower (4600 moh) gikk stien bratt videre. Her var det partier med rullestein og enkelte felter med is. For min egen del var formen på rask tilbaketog, og jeg ble dårligere og dårligere jo nærmere vi kom teltplassen. |
 Bildet er tatt fra siste teltleir ved
solnedgangen. Fra bunnen og opp til toppen er det ca 1000 meters høydeforskjell, og
brattere enn det ser ut. |
Vel fremme følte jeg meg elendig og sovnet i teltet. Middagen ble
nå servert inne i teltet. Det er utrolig hva litt tid og mat gjør med kroppen. Noen
timer senere var jeg igjen fit for fight.Ute hadde temperaturen raskt sunket til under
null. Alle spiste så mye som overhodet mulig. Energi lagrene måtte fylles opp maksimalt
føre nattens anstrengelser. Kl. 23:30 ble vi vekket av guiden. Det var tid for te og kjeks, samt pakke sammen sekkene som bærerene skulle ta med seg rundt toppen. Ute var det en helt utrolig stjernehimmel, og kl. 00:30 var vi klare for avreise. Veggen måtte bestiges på natten, da det var minst rasfarlig. Vi monterte på oss lommelykter og fylte opp drikkeflaskene. Fjellet tårnet seg opp over oss som en enorm mørk skygge. |
| Vi stavret oss avgårde etter lyskjeglene som vi svingte foran oss. Det var ikke mye annet å se, og etterhvert ble man nærmest hypnotisert av dette vuggende, rytmiske lyspunktet. Underlaget var til tider svært ustabilt, og stadig kom det små ras av rullestein. I perioder måtte man bruke armer og bein for å komme seg opp de bratteste partiene. Hodet var stadig opptatt med tyngre tenkearbeid; høyrebein frem, venstrebein frem, høyrebein frem, 1, 2, 1, hvordan fant jeg på noe så idiotisk, høyrebein frem.... . Etter en stund meldte Vidar at han måtte gi seg. Han var helt tom for energi, og høydesyken hadde for alvor gjort sitt inntog. Han ønsket oss god tur og gikk i følge med assistenten ned til teltleiren igjen. Vi andre fortsatte sakte men sikkert videre. Tanken på å gå tilbake til teltet og legge seg i soveposen var riktignok svært fristende, men å gi seg nå var uaktuelt. Etter noe som virket som en uendelighet var vi oppe på eggen 200 meter under toppen. Vi hadde brukt omtrent 5 timer med mange, men svært korte, pauser. Kulden var sterk, og man ble raskt frossen dersom man stanset for lenge. Faktisk så frøs vannflasken som jeg hadde bak i sekken. Oppe på eggen merket jeg at balansenerven var slått ut av høyden og jeg sjanglet som en tenåring lørdag kveld. Det var ikke mulig å snu, siden det ble ansett som svært farlig å klatre ned samme rute på denne tiden av døgnet. Det var egentlig ganske morsomt og jeg gikk og lo av meg selv, men det var slitsomt å reise seg opp etter fall hele tiden. |
 |
| Etter 6 timer var vi endelig på toppen og kunne beundre soloppgangen og den flotte utsikten over skyene. Samtidig med at solen reiste seg opp i øst, dannet det seg en av verdens lengste skygger bak oss. Fascinerende den også. Mette var den som var i best form av alle der oppe. Tror faktisk ikke guiden engang hadde samme overskuddet. |
 |
Vi fikk tatt noen bilder og beundret utsikten før vi slitne, men meget fornøyde, skyndte oss nedover igjen. Her en av isbreene på toppen med skyene under oss i bakgrunnen. |
| Ved 14 tiden var vi nede på Barrafu hut i 3000 meters høyde. Her var
det frodig med trær, busker og gress. 12 timers gange i tynn luft tar på, så vi slang
oss ned i skyggen under trærne og slappet av mens vi beundret toppen i det fjerne.
"Been there". Etterhvert kom også Vidar. Han hadde hatt en lang dag med mange timers gange rundt fjellet, og han var vel så sliten. Dette tror jeg var en engangs opplevelse for Mette og meg, men Vidar vurderer å forsøke på nytt. |