Mt. Kinabalu ligger i det nord-østre hjørnet av Borneo, og er Sør-Øst Asias høyeste fjell. Med sine 4.101 meter ruver denne taggete kjempen godt over Borneos regnskoger. Regnskogens fuktige klima og temperaturene i området bidrar til at fjellet for det meste ligger innhyllet i skyer. Dette, og fjellets ugjestmilde topper, har vel vært bidragsytere til de innfødtes overbevisning om at åndene og de avdøde holdt til her. Den første som omtales som bestiger av fjellet er Sir Hugh Low. Han klarte etter gjentatte forsøk å nå toppen i 1851.
Ved foten av fjellet ligger Kinabalu Park, ett område som biologer
fra alle verdenshjørner valfarter til. Med sin rike og unike flora, samt yrende fugle- og
dyreliv er parken, og resten av Borneos regnskoger, en eventyrlig opplevelse for de
fleste.
148 år etter Low’s ekspedisjon til toppen av Mt. Kinabalu, var vi underveis. Ekspedisjonsdeltagerne var en vennegjeng på fem; tre gutter fra Sandefjord, ei jente fra Høland og ei fra Sverige. I Low’s notater om ekspedisjonen står det at selve bestigningen ikke var det største problemet. Det å komme gjennom jungelen frem til foten av fjellet var imidlertid en tidkrevende og slitsom ferd gjennom ugjestmild regnskog som tok mange dager.
Minibussen med air-condition brukte i overkant av en time.
Første kvelden kom vi frem til at navnet ”regnskog” ikke er tilfeldig. Sjelden har vi sett en regnskur så kraftig og langvarig. Depresjonen og mismotet seg innover oss, og guidens trøstende ord om at La Niña ville være over i løpet av 2-3 måneder hjalp ikke nevneverdig.
Etter en god natts søvn var det imidlertid en optimistisk gjeng med godt humør som la ut på vei mot toppen. Det lette skydekket og enkelte regndråper anså vi bare som en fordel, da sterkt solskinn ville ha gitt høy temperatur og med tilhørende væsketap.
Vi startet i 1880 meters høyde. I Norge er vi da allerede langt oppe på snaufjellet, men her var vi omgitt av regnskog med 60-70 meter høye trær. Stien gjennom regnskogen var godt bearbeidet, og bar i liten grad preg av nattens kraftige regnvær. Det første som slo oss var de flotte fargene; Alle nyanser av grønt ispedd med blomster med kraftige og skarpe farger. Her var det alle årstider på en gang, noen stod i knopp, mens andre var fulle av ferdige frukter. Stien slynget seg gjennom de forskjellige vegetasjonsgrensene på vei oppover. Fra 1880 meter og opp til 4101 meter passerte vi 4 forskjellige vegetasjonstyper, alt fra tett regnskog til blankskurt snaufjell med ett og annet gresstrå og mose. 4-5 meter høye bregner, mange forskjellige slag av Rododendron, store kannebærere (insekt etende planter) og andre eksotiske planter satt en fantastisk ramme rundt stien. Her og der svingte stien utenom en knause og ga oss en flott utsikt over de skogkledde åsene under oss. Tanken på at det inne i disse åsene var innfødte som levde helt adskilt fra vår sivilisasjon, og som bare unntaksvis kom i kontakt med ”siviliserte” satte fart i fantasien. De fleste har jo hørt om hodejegerne på Borneo….. .
Solnedgang sett fra Laban Rata |
Allerede tidlig på dagen møtte vi de første som var på vei nedover.
Med unntak av en person, hadde alle gitt seg før toppen, hovedsakelig på grunn av tett
skydekke. Dette dempet stemningen en periode, men vi bestemte oss for å gå til topps
uansett vær. Vi kunne jo ikke returnere til Norge og si at vi nesten hadde vært på toppen. Litt utpå
ettermiddagen nådde vi Laban Rata. Laban Rata er ett overnattingssted som kan
sammenlignes med turisthyttene i Norge med noen få unntak; høyden på 3200 meter, det
svært internasjonale miljøet og menyen…
|
| Kl. 02.00 gikk morgenreveljen, de heldigste av oss hadde da sovet i overkant av 1 time. Jetleg, eller jätteleg, som vår svensktalende deltager kalte det, satt ennå i kroppen. Frokosten ble inntatt av de som fortsatt hadde appetitt og klarte å holde på maten. Kl. 03.00 var vi klare utenfor hytta, utrustet med lette sekker, lommelykt og vannflasker. I løpet av natten hadde de siste restene av skydekket forsvunnet, og vi kunne etter hvert slukke lyktene og gå i det sterke måneskinnet. Under oss kunne vi skimte regnskogen med noen lave skyer. Stigningen opp mot toppen var til tider svært bratt, og man måtte dra seg opp etter tau. På rundt 3600 meter forsvant de siste restene av vegetasjon og med dem også Siw Anita. Den raske oppstigningen i tynn luft medførte hodepine og høydesyke, og hun valgte å sitte og vente på oss. Den tynne luften preget oss alle, og små spurtetapper på 20-30 meter ble straffet med 1-2 minutters pause for å få igjen pusten. Ett jevnt sig oppover var helt klart det beste. |  |
 Langt under oss så vi skogkledde åser
med små hav av skyer i mellom...... |
Da Sir Hugh Low i sin tid besteg fjellet hadde han problemer med å bestemme hvilken topp som var den høyeste. Fjellet består nemlig av en lang rekke tagger med nesten samme høyde, og disse danner en hestesko formet rygg. I midten finnes ett dypt slukt som selvsagt kalles Low’s slukt. Vi slapp heldigvis å lete etter rett topp da merkingen var god. Kl. 06.00 var vi omsider oppe på toppen. Temperaturen hadde sunket fra 28C ved 1880 meter til rundt null, og tørt ulltøy og gensere ble funnet frem mens vi ventet på soloppgangen. Med solen kom også noen skyer drivende, men de var kun med på å gjøre denne flotte soloppgangen enda bedre. Ett minne for livet. Langt under oss så vi skogkledde åser med små hav av skyer i mellom, mot øst soloppgangen og mot nord havet. |
Etter å ha beundret utsikten og spist matpakken var det på tide å starte nedstigningen. Solen kom raskt høyt på himmelen, og solkrem og solbriller ble funnet frem. Vi hadde værgudene på vår side. Benmuskulaturen bar helt klart preg av fjellturen, og det var mange smil å se når vi gikk i trapper de neste dagene. |
Siw Anita og Lill på vei ned fra toppen med regnskogene i bakgrunnen. |
