Vanlige psykologiske reaksjoner på eksiltilværelsen hos barn og familier og noen enkle råd til foreldrene

Stadig flere familier og barn blir rammet av krigshandlinger og må flykte. Eksil er ofte endestasjonen på en lang reise som kan ha startet mange år før ankomsten til Norge. Familiene kan ha vært flyktninger i eget land, med stadige flyttinger preget av utrygghet. De kan ha vært utsatt for vonde opplevelser. Kanskje sitter noen familiemedlemmer fortsatt i fengsel eller er blitt drept i krigen. Selv om familiene nå er kommet til et fredfylt land, er ikke påkjenningene over. Utryggheten i forhold til om de kan få lov til å bli i Norge og etablere seg på nytt her, preger tilværelsen for mange voksne og barn.

Barna legger merke til det som skjer rundt dem:

I noen tilfeller har barn vært direkte utsatt for skremmende handlinger. De kan ha sett eller hørt at foreldre og andre familiemedlemmer er blitt behandlet på en måte som skaper frykt hos barne. Av og til har de bare hørt de voksne fortelle om krigshandlinger, politirazzia og om faren for å bli sendt ut av landet. Selv ganske små barn registrerer det som skjer og blir sagt rundt dem. De fylles med frykt og angst. For oss voksne kan det være vanskelig å vite hvor mye barna har forstått. Av og til er barna så små at de ikke kan snakke, men de har likevel lagt merke til det som skjer rundt dem. Større barn forholder seg kanskje tause, og vi får ikke vite hva de tenker om alt det som har hendt omkring dem. Men uansett barns alder hender det at skremmende situasjoner eller triste stemninger setter seg fast i deres tanker og plager dem.

Barns reaksjoner:

Selv barn som ikke snakker kan "fortelle" om det som bekymrer dem på andre måter. Barna kan vise forskjellige symptomer i atferden. Med sin væremåte eller gjennom kroppslige reaksjoner "forteller" de oss om sine bekymringer. Her er noen normale reaksjoner hos barn som har opplevd noe traumatisk, dvs. noe som er veldig skremmende:

Søvnproblemer: Barna kan ha mareritt eller ikke få sove i det hele tatt. De våkner midt på natten eller gråter når de blir lagt for å sove.
Spiseproblemer: Barna vil ikke spise, de kaster opp, de spiser for lite eller alt for mye, og får vondt i magen.
Tristhet: Barna kan være mye lei seg. De gråter ofte, de mangler lyst til å leke og de blir apatiske.
Skolevansker: Konsentrasjonsproblemer og urolighet. Barna er aldri stille, de skaper problemer og ødelegger ting rundt seg.
Aggressivitet: Slåing, biting og krangling med andre barn og voksne. Ofte er det fordi barna er redde.
Redsel og angst: Barna kan være redde for lyder, for mennesker i uniformer og for ting eller mennesker som minner dem om de vonde opplevelsene.
Barna kan vise regresjon i atferden, dvs. at de plutselig begynner å gjøre ting yngre barn gjør: Det kan være de tisser på seg, suger på fingeren, blir klengete eller snakker baby-språk selv om det er lenge siden de vokste fra det.
Barn leker det de har opplevd: Ofte leker barna krig eller aggressive leker, særlig gutter. Det kan være voldsomme leker som både andre barn og de voksne blir skremt av.
Andre barn kan være så triste eller forvirret at de ikke har lyst til å leke engang.
Noen barn får språkproblemer og begynner å stamme.

Alle disse reaksjonene er vanlige hos barn som har opplevd mange vanskelige situasjoner. Skremmende ting, flere flyttinger o.l. er forhold som skaper usikkerhet hos barna. Denne usikkerheten kan føre til at de blir redde. De blir redde for å være borte fra foreldrene sine og de blir redde for at alt det vonde skal skje igjen. Eldre barn kan være redde for å ha blitt "gale" og vil ikke fortelle om det de tenker på. Det er viktig at voksne forsikrer dem om at det er normale reaksjoner på unormale hendelser, noe som ofte går over etterhvert. Hvis det ikke går over, er det viktig å søke hjelp hos noen som kan hjelpe barnet og foreldrene -- som f.eks. helsesøster, lege, psykolog eller sosial lærer.

Hele familien påvirkes

Det kan være slitsomt for foreldrene å takle barnas reaksjoner. Det er lett å bli irritert og sint på barna som er krevende, særlig når en selv også føler seg sliten og utrygg. Men kjefting får bare barna til å bli enda mer utrygge og klengete enn før. Det er viktig å snakke med andre foreldre i samme situasjon.

En ting som er sikkert er at alle abarn som har måttet flykte fra sitt hjemland savner mennesker de var glade i og steder de var vant til. Men slike ting kan det være vanskelig å snakke om. Det gjør også vondt for foreldre å minnes sin kjære bestemor, den lille hunden eller den fine sykkelen ingen vet noe om. Det kan være vanskelig for foreldre å vite hva de skal si og hvordan de kan trøste barna sine.

Som foreldre vil man gjerne skåne dem, og kanskje er man engstelig for at barna skal bli enda mer leis seg hvis man begynner å snakke om alt det vonde. Noen foreldre er redde for å begynne å gråte selv. Men det tåler barna hvis de får forklaring på at det ikke er deres skyld, men bare at mamma eller pappa også savner bestefar, huset eller lignende.

Som voksen kan vi føle oss hjelpeløse når vi ser at barn har det vondt. Ofte sier vi til dem: "Ikke tenk på det -- lek!", "Ikke snakk om det -- gjør leksene!", "Ikke tiss på deg -- du er stor nå", "Ikke slå din bror -- du er slem". Men barn føler seg triste og ensomme hvis de ikke får snakke med noen andre om det de føler. De trenger å få lov til å gi uttrykk for det som bekymrer dem.

Hva trenger barna?

Først og fremst trenger de fysisk og psykisk nærhet og omsorg fra foreldre og andre nære personer. Da vil de føle seg beskyttet.
De trenger tålmodighet og mye oppmerksomhet.
Barn trenger klare grenser, ikke straff. Stopp dem hvis de er aggressive eller ødelegger noe, men ikke slå eller klyp barna.
Barn trenger forklaringer underveis på det som hender omkring dem.
Barn trenger rutiner. Ha struktur på dagen. Selv om barna ikke går på skole eller foreldrene jobber, er det viktig at man står opp, spiser og legger seg omtrent slik som man ellers gjorde i hjemlandet -- den gangen alt var normalt.
Barn trenger ros. Selv barn på tre år kan få små arbeidsoppgaver. Det får dem til å føle seg viktige.
Lytt til det barna forteller om det de har opplevd, om følelser de har, om tanker og om savn.
La barna tegne det de er opptatt av.
Barn trenger ofte hjelp fra de voksne til å finne aktiviteter og leker. Det er fint om de voksne kan være med. Det gir barna trygghet.
La barna fortelle eventyr og synge. De eldste barna kan skrive dagbok med egne tanker, historier og dikt.
Vis barna at det de gjør er bra og interesserer deg.
La barna be og delta på religiøse seremonier sammen med foreldrene.
Forsøk å formidle håp.

Husk at det er ingen foreldre som klarer å møte barna sine på den beste måten hele tiden. Men det kan være bra å ha det som et mål å gi barna noe av det de trenger i løpet av dagen.