HEKSER             


Overnaturlege krefter
Brenning av hekser
Straff i tillegg til brenning på bål
Heksene sine ridereiskap

 

I følgje folketrua, er ei heks ei kvinne som stod i forbinding med djevelen og ved trolldom kunne skade folk og dyr. Heks er eit ord som truleg heng saman med ord som tyder skog og hekk. I gamle dagar likte ikkje folk hekser, fordi at dei kunne lage medisinar, og nokon hadde overnaturlege krefter. Når nokon lurte på om nokon var ei heks, så tok dei vassprøva på ho. Vassprøva gjekk ut på å kaste nokon i elva eller i sjøen. Då batt dei armane fast til beina og heiv heksa på vatnet. Dersom ho sokk var ho ikkje heks, men då drukna ho som regel. Dersom ho flaut var ho heks og vart brent på bålet. Det fanst og mannlege hekser, dei vart kalla Trollmenn. Folk trudde at ei kvinne var ei heks når ho kunne masse om urter, og masse om forskjellige medisinar. Folk kunne då seie at ho var ei heks, og ho kunne då bli brent.

Mange folk trudde at heksene kom saman i ”sabbatar”, der dei dyrka trua si. For å komme dertil trudde folk at heksene flaug på såkalla sopelimar. Heksene smurde seg ofte med heksesalve. Salven inneheldt narkotika som gav heksene seksuelle opplevingar og føling av å fly. Stadene folk trudde heksene samla seg vart kalla Blokksberg, Blåkulla, eller Lyderhorn, eller dei kunne samle seg ved ei kyrkje. Folk meinte at heksene trefte djevelen på desse stadene. Når dei trefte djevelen hadde dei orgiar, skreiv kontrakt med han, og fekk oppdrag og gjorde mange ufyselege ting.

 

Overnaturlege krefter

Heksene vart ofte sett på som kvinner med overnaturlege krefter. Dei var kvinner som var i stand til å utføre handlingar som ikkje var naturlege. Folk såg på heksene som djevelen sine tenarar og trudde derfor at dei kunne påføre folk og fe forskjellige sjukdomar og kunne gjere dei ufruktbare, i tillegg kunne dei øydeleggje avlingar.  

Brenning av hekser

Ein hadde to forskjellige måtar å brenne dei på, pelemetoden og stigemetoden. Den minst humane var pelemetoden. Denne metoden vart mykje brukt i Tyskland, men så vidt ein veit er den ikkje blitt brukt i Norden. Brenning ved pel gjekk til slik, heksa vart bunden til ein pel som vart hamra ned i bakken. Så hengde ein krutposar på ryggen og brystet for at publikum skulle få noko meir ut av avrettinga, etter det bygde ein opp bålet rundt pelen. Det skulle mykje ved til for gjere ende på eit menneske. Dette var eit langvarig skodespel for publikum, men ein forferdeleg død for heksa. Folk på denne tida tok heksebåla som ein avveksling i dagens gjeremål. Etter brenninga  vart den svarte avsvidde pelen ståande som skrekk og åtvaring for folk som sverja seg til djevelen. 

Ved brenning på stige vart heksa surra til ein stige. Og når bålet brann på sitt beste og blussa best vart stigen med heksa kasta på bålet. Ein går ut ifrå at i den sterke varmen og smerta gjorde at heksa svima av ganske raskt og døde etter ei lita stund.       

Straff i tillegg til brenning på bålet

Dersom heksa var av ein veldig vondarta karakter, vart tilleggsstraff brukt under turen til avrettingsplassen. Pisking og sviding med glødande tenger er døme på tilleggsstraff. På avrettingsplassen kunne heksa også få avhogd eit bein rett før avrettinga, men berre dersom ho var riktig vondarta. Tortur vart og nytta under rettssaker mot heksene, men ikkje før ein var heilt sikre på at  personen var ei heks. Tortur vart helst nytta for å få tak i namna på andre hekser. 

                                              

Heksene sine ridereiskap

Heksene rei gjennom lufta. Ut frå folk som meinte å kjenne til dei kunne dei ri på kva som helst, men det er som oftast sopelimar det vert snakka om. Det norske framkomstmiddelet til heksa er som regel eit levande vesen. Ulven har mogeleg vore framkomstmiddelet for trollfolk. Den norske heksemyten liknar ein god del på myten om den norrøne trollkvinna Bergen. I Europa vart det sagt at dei smurde inn sopelimane dei rei på med ein salve som dei fekk av djevelen, etter at dei hadde slutta pakt med han. Dei brukte og som regel ein rimeform til ferda som var ganske enkel. Dei snakka til sopelimen med desse orda, ”opp, ut og fram, opp ut og fram og til Blokksberg” og så gjekk det i susande fart til Blokksberg.

 

Her kan du lese om kvifor folk vart forfølg som hekser  
og kvifor hekseforfølginga tok slutt.

Her kan du lese meir om hekser og kjettarar.

 

 

Her kan du lese meir om hekser på internett:

Heksemyten om jordmødrene
Myten forteller at jordmødrene på 1500- og 1600-tallet var ofre for en omfattende heksejakt.

Her kan du lese om Kirsten frå Kiberg som vart brent på bålet i Vardø i 1634.

 

 

Tilbake til toppen

Tilbake til Historiedelen

Tilbake til hovudsida

 

Denne sida er laga av Per Inge Nordstrand og er oppdatert pr. 14.02.2001