Boktrykkjarkunsten sin tekniske føresetnad

Boktrykkjarkunsten kjem frå Kina, liksom oppfinninga av papiret. Det var ein av dei nødvendige føresetnader for at det oppstod boktrykkeri. Å skrive enkelte bøker på pergament, kunne ein nok gjere, men det var økonomisk umogleg å framstille og å selje heile opplag som var trykt på dette kostbare materialet. Framstillinga av papir i Europa starta i Italia og sør i Frankrike på 1200-talet og breidde seg litt etter litt til andre land. Frå slutten av 1300-talet brukte bokstavskrivarane dette materialet saman med pergament.

Alt i det første hundreår etter Kristi fødsel skal kinesarane ha trykt bøker med steinplater, der bokstavane var hogd ut så dei stod i opphøgd skrift. Man strauk så farge eller trykksverte over dei og trykte av tekstside etter tekstside på papir. Noko seinare gjekk ein over til å trykke med treplater, kor bokstavane var skåren  ut. Bilete blei også trykt på denne måten. I Europa tok ein til med denne form for boktrykkjarkunst på 1300-talet. Eigentleg kan man altså tale om ein boktrykkjarkunst alt på litografien eller steintrykket sitt stadium, og på xylografien eller tresnittet sitt stadium. I moderne meining tek boktrykkjar- kunsten først til med typografien, det vil seie trykking med lause typar som blir sat saman til ord, setningar og heile trykksider. Boktrykk med lause typar blei utført i Kina allereie i det ellevte hundreår, og litt seinare også i Korea. Dei kinesiske bokstavtypar vart først laga av brent leire, seinare i kopar eller bly. 

Boktrykking

Lause typar hadde den fordel at når ein hadde trykt opp så mange eksemplar av ei bestemt bok som ein ynskte, kunne ein plukke typane frå kvarandre og bruka dei til trykking av andre bøker. I Europa blei kunsten å trykke med lause typar oppfunnen uavhengig av kinesiske boktrykkjarkunst, men først på midten av 1400-talet . Takka vere denne lettvinte og billege arbeidsprosess tok denne bokproduksjon snart luven frå alle andre slags boktrykk i den grad at den kom til å danne ei epoke i verdshistoria.

I løpet av dei hundreår som er gått sidan oppfinninga av boktrykkjarkunsten, har det vokse opp ein enorm litteratur om den. Når ein så endelaus diskusjon om boktrykking har vorte nødvendig, skyldast det at ein manglar samtidige aktstykke om denne oppfinninga, og at dei få vitnesbyrd som er bevart, saknar den ynskjelege presisjon når det gjeld detaljerte opplysningar. Til dette kjem vanskane med å tidfeste og lokalisere dei eldste boktrykk, fordi nesten alle er utgjevne utan å gje opp trykkjeår, trykkjestad eller boktrykkjaren sitt namn. Men ikkje nok med det, sjåvinisme og lokalpatriotisme har i høg grad og spilt inn og ført til at ein i mangel av bevis har fabrikkert falske aktstykke.

Fira nasjonar og eit tjuetal byar, deriblant Mainz, Strasbourg, Utrecht, Oxford og Avignon, samt fleire i Nord-Italia, har gjort krav på den ære å vere boktrykkjarkunsten si vogge. Minst like mange er namna på dei menn som er utpeikt som kunsten sin oppfinnar. Spørsmålet om sjølve oppfinninga av »den nesten guddommelege kunst» er uendeleg meir komplisert enn man vanlegvis trur. Det er med boktrykkjarkunsten som med nesten alle andre store oppfinningar, fordjupar man seg grundig i deira historie, viser det seg at dei ikkje består av ein stor oppfinning, som har sprunge ut av eit geni si hjerne som eit lyn, men av ein heil rekkje mindre oppfinningar, som kvar og ein skyldast mange krevjande forsøk og først til saman har resultert i ein stor kulturell omvelting.

Det er i høgaste grad eit presisjonsarbeid å trykke bøker, bokstavane må vere tydelege, slutte seg til kvarandre med jamn avstand og danne snorrette linjer - elles blir det tungt for auga å lesa ei bok. Johann Gutenberg sin største innsats synes å vere at han fant opp ein praktisk brukeleg støypeform, og takka vere den blei støypinga av typane forandra frå eit slitsamt handarbeid til eit mekanisk fabrikkarbeid. Med det førte han oppfinninga ut  i livet og vart ein av kulturen sine fremste fakkelberarar. Men så langt hadde han aldri komen utan ein rad med eksperiment.


Tilbake til toppen

Tilbake til sida om boktrykking

Tilbake til Historiesida

 

Denne sida er laga av Per Inge Nordstrand og er oppdatert pr. 03.05.2000