En vakker vårdag i året 1854 steg den franske kabbalisten Abbe Luis Constant i land i England. Han hadde allerede da bestemt seg for og ta det magiske navnet Eliphas Levi, et navn som er blitt udødeliggjort i forbindelse med grunnleggelsen av moderne magi. Eliphas levi var på det tidspunkt 44 år, og han hadde i mange år søkt etter den gamle magiske visdom. Han hadde studert teologi og var ordinert prest i den katolske kirke, men hadde aldri praktisert i det hellige embede. Siden 1844 hadde han forkastet dogmelæren og kirkefedrenes visdom, til fordel for Agrippa von Nettesheims okkulte filosofi og gamle magiske manuskripter, som hadde funnet i bibliotekene i Paris. Ti år hadde han brukt på og studere gamle og støvete okkulte tekster, og møysommelig hadde han stavet seg gjennom hebraiske, kabbalistiske ritualer fra bøker som ikke var blitt åpnet på flere hundre år. Ja, han var så totalt absorbert i sine teoretiske studier av okkultismen at det gikk flere dager før han oppdaget at hans 18 år gamle hustru, den vakre Naomi, plutselig en dag var forsvunnet. Den ekteskapelige ulykke hadde forstyrret kabbalistens magiske kontemplasjoner, og han følte seg motvillig dradd ned på jorden igjen. Men i stedet for og løse problemet ved å gå ut i byen og finne sin kone, flyktet han fra det hele ved å stenge seg inne på arbeidsrommet og i enda større grad hengi seg til okkulte studier. Det resulterte i to ting. Han klarte å fullføre sin bok Dogme de la Magie, som senere ble offentliggjort, og han mistet sin hustru for godt. De to begivenhetene hadde sannsynligvis en indre sammenheng. Slik var den umiddelbare biografiske bakgrunn for den lærde kabbalisten som denne mai-dagen i 1854 ankom England. Han dro raskt til London og tok inn på et beskjedent hotell i nr. 57 Gower Street, og søkte straks å få kontakt med andre okkultister og magikere i byen. Men det var ikke så enkelt. Borsett fra i de hermetisk lukkede frimurerlosjene var det nesten ingen som praktiserte slike hemmelige kunster. Og de få som Levi tilfeldigvis møtte, skuffet ham ved sin useriøse holdning til emnet, borsett fra to: dr. Ashburn og Sir Edward Bulwer-Lytton. Den sistenevnte var frimurer med sterke interesser for rosenkreuzer-visdom og magi, og kansje den største samtidige autoritet på disse emner i England. Han var dessuten en anerkjent forfatter i den mystisk-romantiske stil. Mest kjent er han for de okkulte romaner Zanoni og Vril. da Levi møtte Bulwer-Lytton, forstod han at han stod ovenfor en engelskmann som hadde samme seriøse forhold til okkultisme som han selv, og som dessuten i samtaler antydet at han ikke bare var en "lenestols-magiker", men også utøvende. Lite visste Levi at nettopp dette bekjentskapet skulle føre til rystende magiske opplevelser. En kveld da han var kommet tilbake til hotellet, fant han et brev på rommet. Det inneholdt en beskjed og et kort som tydeligvis var halvparten av et større kort. Det viste den ene delen av det magiske symbolet Salomons Segl. Beskjeden lød: "Foran Westminister Abbey i morgen klokken tre vil du få den andre halvdel av kortet".Hans romantiske nysjerrighet ble med en gang vekket, og neste dag var han i god tid på det angitte sted. Til sin store overraskelse ble han hentet av en diskret tjener og vist inn i en innelukket vogn hvor det satt en dame med mørkt slør foran ansiktet. Hans forbauselse nådde et nytt høydepunkt da damen begynte og snakke med han - og viste seg å være en høyt innviet magisk adept med større kunnskaper enn han selv. Hun inviterte ham til å delta i et magisk eksperiment. Da Levi straks aksepterte, lovet hun og skaffe ham de nødvendige instrumenter og gi ham den instruksjon han trengte.Eksperimentet bestod i å mane frem et usynlig vesen gjennom magiske ritualer, det skulle kunne avsløre noe av sannheten om de høyere verdener. Dette ville kreve 21 dagers forberedelsesfase, slik at den nødvendige indre ro og styrke måtte bygges opp. Og den store dag opprant. Man bestemte seg for og mane frem ånden Appolonius av Tyana, en av sen-hellenismens store okkultister. Han måtte være den rette til å formidle kunnskap om de høyere verdener. Det magiske alter stod klart, den magiske sirkel og femstjernen var tegnet på gulvet og det magiske sverd var klar til dyst. Alt i rommet var vigslet og den magiske operasjon kunne begynne. Gjennom flammer og røyk fra alterilden bølget besvergelsene. Etter en kort stund syntes atmosfæren å endre seg. Levi's hjerte banket raskere, og han mente og registrere en svak rystelse i gulvet. Han kastet mer older- og laurbær-kvist og røkelse på ilden, og besvergelsene, en gang, to ganger, tre ganger - hele tiden med lukkende øyne. Da han åpnet øynene igjen, sto det et menneske foran ham, Skikkelsen var kledd fra hode til fot i et bølgende, gråaktig slør, og hadde et magert, melankolsk ansikt.Mens Levi betraktet fremtoningen, følte han seg gjennomstrømmet av kulde, og da han ville hendvende seg til skikkelsen, klarte han ikke å få frem ett ord. Et øyeblikk var han helt paralysert, men ved kraftanstrengelse hevet han armen som holdt det magiske sverd, og rettet det mot skikkelsen, mens han med den andre hånden rørte ved et magisk pentagram . Samtidig formet han mentalt en beskjed til skikkelsen om å adlyde ordrene. Like etterpå begynte figuren å gå i oppløsning, den forvandlet seg til en gjennomsiktig tåkedis- og forsvant. Men Levi følte seg ikke ferdig med gjesten, han var desperat bestemt på å avlure den de okkulte hemmeligheter, så han gav en ny mental ordre, denne gang om at den skulle komme tilbake. Plutselig følte han et kaldt vindpust stryke forbi., og noe rørte ved hånden som holdt sverdet. Øyeblikkelig ble underarmen lammet. Da han senket sverdet så han skikkelsen komme tilsyne igjen, men hans oppmerksomhet ble svekket av intens smerte, som spredte seg fra armen til resten av kroppen og fremkalte en sterk fornemmelse av at han sto på kanten av en avgrunn. Tilslutt maktet han ikke lenger og stå oppreist; han sank sammen i den magiske sirkelen, og gled inn i dyp bevisstløshet. Som magisk operasjon var eksperimentet både vellykket og mislykket. Vellykket fordi det, med Levi's ord, hadde ført til en reell opplevelse som gav hans abstrakte magiske forestillinger et snev av pulserende liv. Mislykket fordi ingen okkulte hemmeligheter ble avslørt. Dette var hans første paranormale opplevelse og forsøk på å mane frem og kontrollere vesener fra den andre siden, men ikke hans siste. I august samme år dro han tilbake til Paris hvor han forsatte sitt virke som lærd okkultist. Om hans praktiske magi ikke førte til de store resultater, så førte hans studium av magi til over 200 større og mindre verk fra hans hånd. Og slik står denne akademiske magiker som fødselshjelper for de siste hundre års magiske renessanse.
