Prøv med BRUNOST -
på matpakka du også !

Etter stadig mobbing av min matpakkes hoved-ingrediens, under, til sine tider,
"tunge" matpauser på spiserommet til DD på Tynset, vil jeg slå et slag for
dette utsøkte tradisjonelle pålegget som har fulgt meg i over 40 år.


Brunosten - eldre enn sitt rykte
Anne Hov fra Gudbrandsdalen har offisielt fått æren av å være opphavet til
brunosten, og årstallet skal være 1863. I sin bok om brunostens historie er
forfatter Arne Espelund fra Trondheim ikke i tvil om at denne ostens
historie strekker seg minst 300 år tilbake i tid.

        Fritt etter Ole T Hofstad ved Per Inge
Allerede i år 1647 omtaler Petter Dass myse-prim som en selvsagt del av
kostholdet på Helgeland. Denne måten å anvende melken på omtales også av
presten Jonas Rasmus i et skriv fra 1735 og av biskop J.E. Gunnerus i 1774.
Videre foreligger det en tysk reisebeskrivelse fra 1739 som omtaler
brunosten.
Arne Espelund mener tillaging av myssmør og brunost henger nært sammen med
konserveringstradisjonene her til lands. Tradisjoner som strekker seg langt
tilbake i tid.
- Historien begynner lenge før Anne Hov. Så langt tilbake at ingen kan
påvise hvor de første gang kokte inn myse til den ble brun og stivnet etter
avkjøling. Vi har nok gjennom flere århundrer laget brunost både av søt og
sur melk, både fra ku og geit, sier Espelund om mener noe av det viktigste
årsaken til ostens store utbredelse ligger i at dette brune stoffet var så
næringsrikt og holdbart i månedsvis.
Egentlig er det litt misvisende å kalle brunosten for en ost. Ost henspeiler
egentlig på ostestoffet i melka som normalt skilles ut ved første gangs
oppvarming etter tilsetting av løype, velkjent som kvitost.
- Når vi bruker ordet ost for myse etter at den er kokt inn til et brunt
karamellignende stoff, så er det fordi ordet ost i vid forstand betyr pålegg
som skjæres med kniv eller høvel og er et melkeprodukt.
Arne Espelunds interesse for brunosten har vært en ren hobby. Hans daglige
gjøren har vært knyttet til NTNU i Trondheim som professor i metallurgi og
seniorforsker. I så måte følger han fotsporene til gårdbrukeren, lensmannen
og folkeopplysningsmannen Ole Evenstad - en markant østerdøl som levde på
slutten av 1700-tallet. Evenstad ble først og fremst kjent for sine
nedtegnelser over framstillingen av jern fra myrmalm. Senere fattet han
interesse for hvordan man på den tid framstilte brunost av myse. Her utga
han et eget skrift med utførlige skildringer av framstillingsmåte og hvordan
folk på den tid benyttet denne melkematen til daglig.
- I 1782 fikk Evenstad kongens fortjenestemedalje for avhandlinga om
framstilling av jern. Både denne, og manuskriptet om bruken av myse til
ulike formål, viser at han var en folkeopplysningsmann. Han ønsket å lette
arbeidet og tilværelsen for folk flest, forteller Arne Espelund.
Med sin bok ønsker Arne Espelund å hedre Ole Evenstad, og han ønsker å
korrigere historia litt når det gjelder brunostens tilblivelse. Han ønsker
på ingen måte å degradere Anne Hov, men etter Espelunds oppfatning skal hun
først og fremst ha æren for osten utbredelse.
- Anne Hov utnyttet den tids muligheter ved overgangen til moderne
salgsproduksjon. Hun skal æren for å ha funnet fram til blandinga av søt
kumelk og geitemelk som ga den velsmakende Gudbrandsdalsosten, og som kom
til å bety svært mye for bøndene i dette dalføret. Men det er ikke riktig å
si at hun oppfant brunosten, sier Arne Espelund.
Første opplag av Espelunds bok om brunostens historie forelå i fjor. Stor
etterspørsel har gjort det nødvendig med nytt opplag. Boka utkommer på
forlaget Arketype og selges foreløpig hos bokhandlerne Mox-Næss og Tapir.