Månelandingen – 40 år etter

I en nyttårstale for noen år siden lanserte Stoltenberg et norsk månelandingsprosjekt for å redde jordens klima, nemlig CO₂-rensing av varmekraftverk. Bare to slike er aktuelle for rensing i Norge, gasskraftverkene Kårstø og Mongstad. Kårstø ligger der, og Mongstad blir ferdig senere i år. Begge er av våre politikere pålagt fullskala rensing, med tidsfrist for gjennomføringen.

Kårstø ble ferdig i november 2007, men har nesten ikke vært i bruk. Prisen på gass har vært for høy og prisen på elektrisk kraft for lav til at drift har kunnet forsvares. Mongstad er enda mer direkte involvert i månelandingen. Her ble det vedtatt å bygge et testsenter som skal prøve ut teknologier for å skille ut 100.000 tonn CO₂ per år. Det er beregnet å koste ca. 5,5 milliarder kroner. Kraftverket vil slippe ut omtrent ti ganger så mye CO₂, over en million tonn per år. Beregnet pris av selve kraftverket er mindre enn halvparten av testsenteret, ca. 2,6 milliarder kroner.

For Mongstad har våre politikere vedtatt fullskala rensing fra 2014, en tidsfrist som sentrale politikere fra regjeringspartiene så sent som 9. mai i Aftenposten bedyret ligger fast. Eieren StatoilHydro mener at nødvendig erfaring fra testsenteret krever drift uten rensing i minst 9-10 år. Man har innsett at CO₂ som skilles ut i testsenteret må slippes rett ut igjen, da transport til og lagring i et egnet deponi ikke lar seg gjennomføre tidsnok og vil bli for dyrt.

For å forstå problemene med månelandingen bør man vite mer om CO₂ enn politikere tydeligvis gjør. Karbon som brennes forbindes med oksygen i atmosfæren, slik at når man brenner ett tonn kull, slippes det ut omtrent tre tonn CO₂. Det blir enorme kvanta av det. Globale utslipp av CO₂ fra menneskelig virksomhet utgjør omtrent 90 millioner tonn per dag. Skal utskilling og lagring fra varmekraftverk ha noe håp om å påvirke jordens klima, må det altså involvere flere titalls millioner tonn hver eneste dag. Å fjerne én million tonn per år fra et norsk gasskraftverk til en kostnad av titalls milliarder av våre skattekroner vil være ”et piss i havet”, for å bruke en kjent metafor.

Utskilling av CO₂ fra et kraftverk involverer en stor kjemisk fabrikk av samme størrelsesorden som selve kraftverket. Denne fabrikken vil forbruke en vesentlig del av den kraften som produseres. Det har vært antydet omtrent 20 prosent. I tillegg kommer det som trengs for å frakte og deponere. Det enorme volumet gjør det lite praktisk å frakte i gassform, men som væske må CO₂ settes under høyt trykk. Trykket er sterkt temperaturavhengig og hele 56 atmosfærer ved romtemperatur 20 grader. At det er umulig å frakte titalls millioner tonn hver dag fra tusenvis av kraftverk til deponier langt unna for å redde jordens klima under slike forhold må politikere innse. En annen sak er at svært få eksisterende kraftverk har arealer tilgjengelig for store kjemiske fabrikker i umiddelbar nærhet, noe som også gjør det umulig. Er man fremdeles i tvil, kan man begynne å se på kostnadene.

Mange etablerte politikere fra alle norske partier har grunn til å frykte at deres håpløse energipolitikk blir et tema ved høstens valg.

Odd W. Andersen

Pensjonert professor i elkraftteknikk