Valgordninger

I Tyskland resulterte valget i nær kaotiske tilstander. I Norge så det på valgnatten lenge ut til at Kystpartiet kunne ha kommet på vippen med én representant og ha avgjort valget. Med også RV inne hadde ni partier blitt representert, og kaoset her ville ha vært minst like ille som i Tyskland. Problemene skyldes altfor mange partier og har med valgordningene å gjøre. Sperregrenser bedrer situasjonen noe, men det er tydelig at det må sterkere lut til.

Et system med enkeltkretser slik man har det for eksempel i Canada er langt å foretrekke. Landet er delt inn i like mange valgkretser som det er representanter i nasjonalforsamlingen, og hver krets velger bare én representant. Denne personen tilhører gjerne ett av to store partier og stiller til valg ikke bare i kraft av sin partitilhørighet, men også som person. Om denne personen ikke kan overbevise velgerne om sin intelligens, hederlighet, kunnskaper, erfaring og evne til å ivareta alle valgkretsens interesser, vil det være svært vanskelig å bli valgt, uansett parti. Det vil ikke være noe forbud mot små partier, men de blir som regel sjanseløse ved valg. Til gjengjeld tillater de to store partiene som blir igjen et bredt spektrum av synspunkter. Det største partiet får statsministeren og bestemmer suverent hvem som skal sitte i regjeringen. Allerede på valgnatten vil det være klart hvem som skal styre landet i hele den neste perioden.