De fleste hundefolk av noe eldre ”dato” kjenner vel navnet Geir Ellefsen. En ung fremadstormende Bergenser som godkjente sin første politihund, Mike, i1982.  Deretter fulgte 3 godkjente hunder til, nemlig: Kazan, Panto og Isko.

Geir var meget aktiv innen politihundesaken og har vært med i styret i NPHL og OPTK i flere år. Han var ildsjelen i forbindelse med oppstarten av ungehundkomiteen i OPTK.  Denne aktiviteten viste seg etter hvert å være en betydningsfull aktivitet for rekruttering av hunder til polititjeneste.

Alle har hørt om ”svenskekampen”. Dette var en konkurranse som Geir startet opp sammen med Stephan, en svensk hundefører. Uten å kunne tidfeste nøyaktig når dette var så gjorde Geir ”rent” bord de tre første årene. Han vant nemlig hver gang. Konkurranser har han deltatt ved gjennom mange år. Han er bl.a. Norgesmester 3 ganger i individuelt og en 2. pl. Han har vært nordisk mester individuelt og lagmester for OPTK flere ganger.  Han har vært lagmester i nordisk. Siste NM hvor han ble mester var i Stavanger i 1991,, for øvrig samme uke som hans siste hund, Isko, ble godkjent på  Sæter gård. Dessverre så fikk ikke Geir benyttet Isko som tjenestehund i så mange år som han hadde ønsket, da han brått måtte forlate hundetjenesten og Isko ble gitt bort til en kollega.

Første gang han deltok i NM var i 1982 og ble da JUMBO (med store bokstaver) Han ga imidlertid ikke opp og det har jo resultatene i tiden som fulgte bevist.  Geir syntes det var fint å ha en tjenestehund som han kunne konkurrere med. Det var ubetinget en klar fordel og ha en vel gjennomtrent hund både i politiarbeid og i konkurranse. Han syntes det er forstemmende å høre at enkelte hunder blir definert som konkurransehunder. Dersom disse hundene ikke er gode konkurransehunder burde de heller aldri vært godkjente som politihunder. Hans siste hund, Isko, vil han påstå var like god i lydighet som i skarpe øvelser var

Geir har dessverre hatt et noe turbulent forhold til NPHL. Dette har han gitt utrykk for bl.a. i forbindelse med at han for 4 år siden fikk tildelt  NPHL hederstegn i bronse, sølv og gull. Samme uke han fikk dette tildelt sendte han hederstegnet tilbake.  Grunnen til dette var at han aldri hørte noe fra ”hundekolleger” i NPHL i tiden etter han sluttet ved hundetjenesten. Det var i denne tiden han hadde hatt behov for slik kontakt.

Før i tiden var man mye flinkere til å ”ta vare på” (dra med seg) gamle medlemmer og kollegaer. For Geir virker det som om når man har sluttet ved hundetjenesten, ja da er alle bånd brutt. Da er det ikke behov for verken instruktører eller dommer bistand. Dette syntes han er en lite ydmyk holdning overfor de kunnskaper eldre hundeførere har opparbeidet seg gjennom tidende.

Hvorfor OPTK meldte seg ut av NPHL har han intet grunnlag for å uttale seg om. Han mener at NPHL har lidd et stort tap ved ikke å ha OPTK med. NPHL vil aldri bli en fullverdig organisasjon uten OPTK. Etter hans mening er det OPTK som har  formet hundesaken opp gjennom årene.

Geir har  gjennom sine 12 år som hundefører hvert med på det meste. Han vil imidlertid trekke frem Drangedal saken for mange år siden.

Det var i forbindelse med spaning på to svensker som var mistenkt for en rekke minibanktyverier. Situasjonen var slik at Drangedal var stedet hvor ”neste” kupp skulle foregår. Geir reiste alene til Drangedal sammen med sin tjenestehund. Han skulle bistå URO og etterretning. I Drangedal sto han på post sammen med Tor Paulsen. Ikke lenge etter at posten var opprettet, oppdaget Geir og Tor svenskene som begynte å bore i minibanken. Dette resulterte i at Geir på ca 20 m avstand anropte svenskene. Resultatet av dette var at den ene svensken snudde seg og avfyrte skudd mot Geir og Tor. Tor besvarte ilden, men Geir satte Isko i angrep. Han bet seg fast i ryggen til den ene svensken.  Dommerens avgjørelse på denne øvelsen ble  – Angrep: 10.   -  slipp: 0. – d.v.s. slipp ved legehjelp til svensken.

I fra 1995 har Geir tjenestegjort ved Majorstua politistasjon, Etterforskningsavsnittet. Først som gruppeleder ved etterforskning og i den senere tid som gruppeleder for etterretningsgruppen. Han har utviklet gruppen og har i dag 10 faste tjenestemenn og 2 hospitanter.

Geir har  vist seg å være politimann med stor P. Dette har også politidistriktet kvittert ut ved at de i 1996 ga Geir ”Kammerets ur” Dette bl.a. for hans engasjement og resultat i en større ransak hvor gjerningsmannen tilsto 14 væpnede post/bankran.

På spørsmål om hvilke følelser han har for hundearbeidet i politiet, svarer han kjapt: ”Når folk spør meg hva jeg jobbet med i politiet svarer han med stolthet at han har vært hundefører ved hundetjenesten i 12 år.

På fritiden er Geir meget engasjert i fotball. Dette har ført til at han er mye involvert i sikkerhetsarbeidet for fotballforbundet, nasjonalt og internasjonalt. Det vil i praksis si at han reiser sammen med det norske laget på alle bortekamper.  Dette skjer også løredag den 6. oktober 2001, hvor han skal bli med til Armenia

Etter å ha sittet på kontoret til Geir en drøy time så er det en ting som bekreftes, nemlig at Geir er og blir en hundemann. På veggene på  kontoret henger det bilder av hans hunder og hundekollegaer, men som han sa ikke glem å fortell om bildet av gamle br. Nr. 80 – ren skikkelig svart og hvit hundebil.