Henryk Sienkiewicz’
«Quo Vadis?»
1. Innledning
Henryk Sienkiewicz var en moden mann — 50 år gammel — og
hadde forlengst et stort navn i polsk litteratur, først og fremst som forfatter
av romaner med emne fra polsk historie, da han i 1896 utgav en roman der
handlingen utspilte seg i oldtidens Roma, i Neros regjeringstid. Quo vadis?, som boken het, ble en enestående
bestselger og gjorde løpet av kort tid sin forfatter verdensberømt.
Skulle vi sammenligne med suksesser fra vår egen tid og vårt eget
land, ville den mest nærliggende parallell kanskje være Sofies
verden, selv om
Sienkiewicz’ økonomiske gevinst nok var adskillig beskjednere enn
Gaarders.
2. Biografi
Henryk Sienkiewicz var født i 1846, som
russisk undersått, for i hele forrige århundre fantes det riktignok
polakker, men ingen polsk stat. Han studerte litteratur og filosofi ved
universitetet i Warszawa, men ble snart innfanget av journalistikken og fullførte
ikke universitetsstudiene. Som forfatter vakte han oppmerksomhet allerede i
1870-årene, med realistiske, men følelsesfylte noveller, og
reisebrev fra en Amerika-ferd som varte i to år, men hans store
gjennombrudd kom i 1880-årene, med de tre romanene Med ild og sverd,
Syndfloden og Pan
Wolodyjowski (1884-88). Denne svære
trilogien er et mektig epos om Polens historie på 1600-tallet, fengslende
ved sin spennende handling, stilistisk mesterlig og fylt av ekte patriotisme,
men samtidig ikke fritt for ensidighet og skjønnmaleri. I 1891 fulgte
nåtidsromanen Uten feste (Bez dogmatu), et oppgjør med nihilisme og dekadanse, og i 1894 kom Familien
Polaniecki, et
forsvar for tradisjonelle verdier og bestående samfunnsforhold. Med Quo
vadis vendte
han to år senere tilbake til den historiske roman. Den siste av hans
store historiske romaner, Korsridderne, ble skrevet i årene 1897-1900, og skildrer
konflikten mellom Polen og Den tyske ridderorden ved begynnelsen av
1400-tallet. Av hans senere produksjon kan nevnes Hvirvler (1910), en nokså mislykket politisk roman med brodd
mot den revolusjonære bevegelse 1905-07, og den vellykkede og uhyre
populære ungdomsromanen I ørkenen og i urskogen (1911).
I 1900 mottok Sienkiewicz godset
Oblegorek som en gave fra det polske folk. Den direkte foranledning til gaven
var feiringen tre år tidligere av hans 25-årsjubileum som
forfatter, men den sjeldne utmerkelsen vitnet også om hvilken
enestående posisjon Sienkiewicz hadde vunnet i polakkenes bevissthet, først og fremst
gjennom sine bøker, men også ved sin patriotiske holdning, som
bl.a. ytret seg i protester mot Bismarcks germaniseringspolitikk.
I 1905 ble Sienkiewicz tildelt
nobelprisen i litteratur, utvilsomt først og fremst på grunn av Quo
vadis. Han
døde i Sveits i 1916, sytti år gammel, opptatt med å
organisere hjelp til krigens ofre i Polen.
3. Sammendrag av Quo vadis?
Som i alle Sienkiewicz’ historiske romaner,
møter vi også i Quo vadis to unge elskende som først får
hverandre på bokens siste sider, etter mange gjenvordigheter og viderverdigheter,
som gjerne begynner med at den skjønne blir bortført — men
aldri utsatt for «en skjebne verre enn døden».
Handlingen utspilles i oldtidens
Roma, i keiser Neros regjeringstid, i år 64 etter Kristus. Hos den
fornemme Aulus Plautius, hvis hustru er kristen, møter Marcus Vinicius,
en ung patrisier og offiser, lygierkongens datter Lygia, som lever i Roma som
gissel og i likhet med sin pleiemor er kristen. Han forelsker seg i henne, og
en innflytelsesrik venn av ham, Petronius, som har en høy stjerne hos
keiseren, forsøker å hjelpe ham til å få henne.
På Neros bud blir Lygia brakt til det keiserlige palass, hvorfra hun
etter få dager skal føres til Vinicius’ villa. Ærbar
og tilbakeholdende som hun er, blir hun imidlertid skremt av Vinicius’
pågåenhet under et gjestebud hos Nero, og sørger derfor for
at hun på veien til Vinicius blir befridd av sin bomsterke tjener, den
kristne lygieren Ursus, som får hjelp av andre kristne. Hun tør
ikke vende tilbake til sine pleieforeldre, ettersom det er det første stedet
hvor man vil lete etter henne, og går derfor, sammen med Ursus, under
jorden i det kristne miljøet i Roma. Vinicius er fra seg av smerte og
fortvilelse etter hennes forsvinning. Først etter mye strev klarer han,
med hjelp fra en forsoffen gresk visdomslærer, Chilon, å oppspore
henne. Et forsøk på å bortføre henne med assistanse
av Romas sterkeste gladiator mislykkes imidlertid. Gladiatoren blir drept av
Ursus og Vinicius selv såret. Til hans forbauselse tar Lygia og de andre
kristne seg av ham og pleier ham. Under hans rekonvalesens i en romersk
leiegård bebodd av plebsen, sås de frø som med tiden skal
vokse til en kristen overbevisning og til sist føre Vinicius frem til
dåpen, etter at han er blitt kjent med både Peter og Paulus, som
på denne tiden opphold seg i Roma. Vinicius beslutter seg til å
gifte seg med Lygia, men før han rekker å gjøre det,
inntreffer den første av de to skjellsettende historiske begivenheter
som boken beretter om — den katastrofale brannen, som i 64 etter Kristus
la størsteparten av Roma i aske. Nero, hvis ambisjon er å skape et
udødelig dikt om Trojas undergang, lar sette fyr på byen, for
å bli inspirert av synet. For å stagge befolkningens raseri og
avlede mistanken fra seg selv, leter han etter en syndebukk, og ender med
å legge skylden på tilhengerne av den nye og skadelige sekt som
ærer en viss Chrestos. Dermed innledes beretningen om den andre av bokens
to store historiske hendelser — kristenforfølgelsene under Nero.
Sammen med utallige andre kristne blir Lygia og Ursus fengslet, for senere
å lide døden på en av de utspekulerte måter Nero
avlivet de kristne på. Vinicius, som i mellomtiden har latt seg
døpe, forsøker forgjeves å befri henne. Etter at villdyrene
i flere dager har reve kristne i stykker, blir Lygia mot slutten av lekene, som
et siste høydepunkt, bundet naken til hornene på en urokse fra
Germania og sendt inn på arenaen, hvor Ursus venter alene og
våpenløs. Det forferdelige synet gir ham overmenneskelige krefter,
og han griper tak i hornene på oksen og tvinger den i kne og knekker
nakken på den. Folket på tribunene er grepet. De krever at keiseren
skal vise de to nåde, og Nero gir motvillig etter. Slik blir Vinicius og
Lygia omsider forenet, og kan forlate det bunnfordervede Roma for å søke
tilflukt på Vinicius’ godser på Sicilia.
Romanen slutter med flere
kortere, oppsummerende kapitler, som forteller hva som skjedde etter at
Vicinius og Ligia drog fra Roma. Petronius bukker under i kampen med
Tigellinus, sjef for pretorianergarden og Neros onde ånd, og blir
nødt til å begå selvmord, en mulighet han lenge med stor
sinnsro har imøtesett. Etter at Nero er kommet tilbake fra sin
kunstneriske turné i Grekenland, blir motstanden mot hans styre så
sterk at Galba gjør opprør i Spania, og også pretorianerne
faller fra. Nero flykter til en villa i nærheten av Roma, hvor han lar en
slave drepe seg.
Romanens hovedtema er
motsetningen mellom den degenerende hedendom med dens sedelige forfall og den
ekspansive nye religion, kristendommen, som til sist går av med den
moralske seier. Oppbygningen er tydelig og ukomplisert, karakterene er klart
risset opp og plassert i kontrast til hverandre. Hedningene, enten det dreier
seg om den høyt kultiverte, forfinede Petronius eller den grusomme og
innbilske Nero, er tegnet med rikere farvere enn de kristne. Ikke minst Lygia
kan virke noe blass i sin lyse renhet. Hennes oppgave er først og fremst
å drive frem Vinicius’ forvandling fra en tøylesløs
ung romer til en moden kristen.
4. Romanens tittel
Tittelen Quo vadis henspiller på en legende som går tilbake til
oldtiden og som bl.a. fortelles i Legenda aurea. Under de forferdelige
kristenforfølgelsene overtales Peter av sine medkristne til å
forlate Roma. På Via Appia møter han imidlertid i et syn Kristus,
som kommer vandrende mot ham. Peter roper til ham: «Quo vadis,
Domine?» (Hvor går du hen, Herre?), og får til svar:
«Til Roma, for å bli korsfestet på ny.» Peter
forstår dette som et pålegg om å påta seg martyriet, og
vender om.
5. Inspirasjon og kilder
Sienkiewicz har selv fortalt at romanens
tilblivelse dels skyldtes lesning av Tacitus, dels et opphold i Roma:
«Maleren Siemiradzki, som den gang bodde i Roma, var min cicerone i den
evige stad, og viste meg under en av våre vandringer Quo vadis-kapellet.
Det var da jeg fattet det forsett å skrive en roman fra denne perioden,
og takket være mitt kjennskap til Kirkens eldste historie klarte jeg
også å virkeliggjøre det.»
Sienkiewicz’ antikke
kilder var først og fremst Tacitus’ Årbøker (Annales), Svetons Nero-biografi
og Dio Cassius. Av samtidig
litteratur finnes det en rekke bøker av større eller mindre
litterær verdi som kan ha inspirert ham. De plagiatbeskyldninger som
dukket opp i kjølvannet av verkets suksess, fremsatt bl.a. av den kjente
franske kritiker Ferdinand Brunetière, synes imidlertid helt
ubegrunnede. Nyere forskning har likevel påvist diverse likhetspunkter
med Flavien ou de Rome au désert — en roman fra 1835 av den senere helt glemt fransk forfatter
Alexandre Guiraud, hvor det fortelles om en ung romersk aristokrats
kjærlighet til en kristen pike fra Gallia.
Vel så sterk som den
litterære inspirasjon var antagelig den maleriske, som utgitt bl.a. fra
den allerede omtalte Henryk Siemiradzki, hvis spesialitet var idylliske scener
fra det antikke romerske patrisiats dagligliv, ofte med erotiske overtoner.
Siemiradzki malte imidlertid også monumentale bilder som Neros
gjestebud
(1872) og Neros fakler (1876).
6. Original og oversettelse
Quo vadis er den polske roman som hyppigst har vært
utgitt i Norge. Fra 1902 til 1988 er den kommet i seksten utgaver. Dessverre fortjener ingen av disse
egentlig betegnelsen oversettelse, hvis man med dette forstår en
noenlunde adekvat og uforkortet overføring av en tekst til et annet språk.
Ingen av de seksten utgavene er
oversatt direkte fra originalspråket, og alle er hensynløst
forkortet, som regel uten at det opplyses om dette på tittelbladet.
De fleste av utgavene er
opptrykk eller reviderte versjoner av Marie Mathisens autoriserte oversettelse
for Danmark og Norge fra 1902. Hvilket språk denne oversettelsen ble
gjort fra, sier tittelbladet intet om. Et visst inntrykk av hvor radikale
inngrep det dreier seg om, får man kanskje når man hører at
beskrivelsen av det store gjestebudet hos Nero i 7. kapittel, hvor også
Lygia og Vinicius deltar, i originalen er på på 1085 linjer (31
sider), mens den i Aschehougs utgave fra 1941 opptar bare 460 linjer (11
sider), dvs. ca 40 % av originalen. Den norske teksten nevner på langt
nær så mange personer som den polske, og beskriver langt
færre realia. Sammenlignet med originalen gjør den et blekt og noe
ukebladsaktig inntrykk. Det er rett og slett umulig å vurdere Quo
vadis? som
litterært verk på grunnlag av de eksisterende norske oversettelser.
Det faktum at verket, tross sin
popularitet, har fått en slik skjebne og aldri er blitt skikkelig
oversatt, vitner vel om at det i realiteten ikke henregnes til den
seriøse litteratur, men er klassifisert som oppbyggelig lesning eller
litterært ikke altfor lødig underholdning.
Den som uten å kunne polsk
vil vite hva Sienkiewicz virkelig skrev, kan f.eks. gå til Jeremiah Curtins engelske
oversettelse, som utkom i Boston for hundre år siden, i 1897. Så
vidt jeg kan bedømme ut fra diverse stikkprøver, reproduserer
Curtins engelske versjon Sienkiewicz’ så nøyaktig som
overhodet mulig. Omtrent like tro mot originalen er Kroczeks tyske oversettelse
fra 1902.
7. Polske henspillinger i romanen
Lygia, eller «Kalina» som hun egentlig
heter, er lygier. Lygii (eller Lugii) nevnes av Tacitus i Germania, kapittel 43, som et folk eller
et forbund av stammer som bodde mellom Oder og Wisla, sør for Gotones.
Sienkiewicz
oppfatter dem åpenbart som slavere (polakkenes forfedre), og stiller dem
i motsetning til germanerne. Mens den godmodige Ursus er en kjempe med armer av
stål, er germanerne svære, men har mer fett enn muskler. Ursus
seier over «tur germanski» (den germanske uroksen, eller uroksen
fra Germania), var nok fra Sienkiewicz’ side ment som en politisk
allusjon, og slik ble den utvilsomt også oppfattet av samtidens polske
lesere, som hadde Bismarcks germaniseringspolitikk overfor polakkene i frisk
erindring.
8. Gombrowicz om Sienkiewicz
De polske intellektuelles holdning til
nobelprisvinneren Sienkiewicz har vært ambivalent. Karakteristisk i
så måte torde følgende passus fra Witold Gombrowicz’ Dagbøker være:
«Jeg leser Sienkiewicz. En pinefull lektyre. Vi sier: ganske dårlig!, og leser videre. Vi utbryter: godtkjøpslitteratur! — og kan ikke rive oss løs. Vi roper: utålelig opera!, og fortsetter å lese, aldeles bergtatt. En mektig begavelse! Aldri før har det antagelig eksistert en så førsteklasses annenrangs forfatter. Dette er Homer av annen sortering, Dumas den eldre av første skuffe. Det skal godt gjøres å finne et tilsvarende eksempel i litteraturhistorien på en forfatter som har trollbundet en hel nasjon på denne måten, og så magisk påvirket massenes fantasi.
[...]
Hvorfor vekker disse
forferdelige pinsler og grusomheter som det vrimler av i Trilogien eller Quo vadis?, ingen protest hos
følsomme ungmøer, som dåner når de leser
Dostojevskij? Jo, fordi det er en kjent sak at pinslene hos Sienkiewicz
skildres ‹for fornøyelsens skyld›, her blir selv den fysiske
smerte et sukkertøy. Hans verden er truende, mektig, overveldende, den
har alle den virkelige verdens fortrinn, men utenpå den er det klistret
en merkelapp der det står ‹til underholdning›, og derfor har
den også dét fortrinn at den ikke virker skremmende.»