Ole Michael Selberg
Sensuren i Polen
før 1990
die geistige Einheit
gibt uns die Zensur,
die wahrhaft ideelle
—
Sie gibt die innere
Einheit uns,
die Einheit im Denken
und Sinnen;
ein einiges Deutschland
tut uns not,
einig nach aussen und
innen.
Heinrich Heine (1844)
Ovenstående
ironiske linjer fra Deutschland — Ein Wintermärchen kunne stått som motto over
hovedinngangen til Mysia-gaten 5 i Warszawa, der Glowny Urzad Kontroll
Prasy, Publikacji i Widowisk
(Hoveddirektoratet for kontroll av presse, publikasjoner og forestillinger)
holdt til i gamle dager. I dette nervesenteret for den polske arbeider- og
bondestatens mediamaskineri våket flittige yrkeslesere med høyt
utviklet sans for ubetimelige allusjoner og malplasserte bibetydninger over
etterlevelsen av de forskrifter som regulerte diskursen i det offentlige rom.
GUKPPiW
— institusjonens offisielle forkortelse — skal ha vært en god
arbeidsplass. «K-62», en forhenværende sensor, som etter
august 1980 lot seg intervjue av ukeavisen Solidarnosc, mintes jobben i
sensuren «med tilfredshet», og tilføyde at det var den
eneste «business» han i sin yrkeskarriere hadde vært borti,
hvor alt fungerte knirkefritt.
Noen polsk oppfinnelse var denne velsmurte
mekanismen selvfølgelig ikke. Her, som så ofte ellers, måtte
forbildet søkes lenger øst, i sosialismens store fedreland.
Russlands
herskere har bestandig forstått å demme opp for uønskede
påvirkninger. En glimrende skildring av tsartidens sensur, slik den ble
praktisert i Privislanskij Kraj
(den russiskokkuperte del av Polen før første verdenskrig) gir
Georg Brandes i boken Indtryk fra Polen (1889).
Allerede tollkontrollen ved den
østerriksk-russiske grense måtte fylle den tilreisende fra Vest-Europa
med bange anelser. Samtlige bøker, tidsskrifter og papirer som tollerne
«ikke kjente», ble ubønnhørlig konfiskert og
oversendt til sensurmyndighetene i Warszawa. Her kunne eieren så, hvis
han var heldig, få dem igjen, etter at de var behørig gjennomsett
og befunnet uskadelige.
Brandes var invitert til å holde tre
foredrag på fransk i Warszawa. Disse ble forlangt innlevert i renskrevet
stand en måned i forveien, da de skulle underkastes en dobbelt sensur:
først den alminnelige, og deretter den spesielle, som gjaldt for
offentlige forelesninger. Ovenikjøpet var det også en sensor til
stede i salen under fremførelsen av foredragene for å påse
at ikke Brandes avvek fra den approberte ordlyd.
Men om datidens sensur var nidkjær, la
den til gjengjeld ikke skjul på sin virksomhet. Baksiden av tittelbladet
i alle trykte skrifter ble troskyldig forsynt med påtegningen
«Dozvoleno tsenzuroju» (Tillatt av sensuren). I senere dagers
sovjetiske bøker lette man forgjeves etter den slags opplysninger. At de
manglet, betydde imidlertid ikke at sensuren var forsvunnet. Tvert om —
det beste bevis på dens suksess var at den langt på vei
oppnådde det som må være enhver sensurmyndighets drøm,
nemlig å sensurere seg selv bort fra det offentlige liv!
Bolsjevikene
var fra første ferd klar over sensurens enorme betydning. Allerede i
oktober 1917 ble de første «ekstraordinære» tiltak mot
den «kontrarevolusjonære» presse truffet. Ifølge Lenin
ville en eventuell avskaffelse av sensuren være ensbetydende med
sovjetstatens selvmord. At en senere tids sovjetiske ledere fullt ut delte
denne oppfatning, tør vi vel bl.a. slutte av det faktum at det
første den tsjekkoslovakiske regjering ble tvunget til å
gjøre etter Warszawapakt-landenes invasjon i august 1968, var å
gjeninnføre sensuren, som var blitt avskaffet den 26. juni 1968.
En egen sovjetisk sensurinstans ble
offisielt opprettet i 1922, under det uskyldige navn Glavnoe upravlenie po
delam literatury i izdatel'stv
(Hoveddirektoratet for litteratur- og forlagsspørsmål) — forkortet
gjerne kalt Glavlit. Opprinnelig sorterte Glavlit under
undervisningsministeriet, men i 1960-årene fikk det en mer selvstendig
status og ble stilt direkte under Ministerrådet. Dets offisielle
benevnelse ble senere endret til Glavnoe upravlenie po okhrane voennykh i
gosudarstvennykh tajn v petsjati
(Hoveddirektoratet for beskyttelse av militær- og statshemmeligheter i
pressen).
Glavlits indre oppbygning og bemanning er
overhodet ikke omtalt i sovjetiske leksika. Slår man opp på
«Sensur» i
siste utgave av Den store sovjetencyklopedien, viser det seg at bare ti av artikkelens
269 linjer behandler forholdene i SSSR, mens hele 145 linjer redegjør
for innskrenkninger i trykkefriheten i det førrevolusjonære
Russland. Om den sovjetiske sensuren sies det bare at den har til oppgave
å «forhindre at det i den åpne presse og massemediene
offentliggjøres eller spres opplysninger som representerer
statshemmeligheter, eller som er egnet til å skade det arbeidende folks
interesser».
Gjennom mange tiår utgjorde sensuren
en av sovjetimperiets viktigste bæresøyler. I likhet med det
hemmelige politi og militærapparatet var den er det et av de få
hjul i samfunnsmaskineriet som arbeider forholdsvis knirkefritt. Slik skildres
den i Vladimirovs klassiske karakteristikk fra 1970: «Sensuren er
sovjetmaktens største prestasjon. Midt i den alminnelige uorden og
forvirring er den faktisk det eneste som fungerer med jernhard og uforstyrrelig
presisjon. Intet trykt skrift i Sovjetunionen — det være seg en bok
eller et frimerke, en avis eller en flaske-etikett, et tidsskrift eller et
karamellpapir — ser dagens lys før sensoren har gitt sitt
samtykke. Ingen radiosending går på luften og ingen utstilling blir
åpnet før en stillferdig og uanselig skikkelse har godkjent den
med sitt navnetrekk og sitt nummererte stempel. Dette er storslagent, dette er
noe som endog avtvinger respekt.» (L. Vladimirov, Rossija bez prikras
i umoltsjanij, Paris 1970,
s. 238)
«Svartebok»
på avveier
I
Den polske folkerepublikk ble sensur etter sovjetisk mønster
innført ved et dekret sommeren 1946. Men selv om man på grunnlag
av nyhets- og informasjonshåndteringen i etterkrigstidens polske media
kunne danne seg et ganske fyldig bilde av de retningslinjer sensuren arbeider
etter, var det først i 1970-årene almenheten fikk anledning til
å studere en slik sensorveiledning i detalj.
Den 10. mars 1977 tok Tomasz Strzyzewski,
som i nærmere to år hadde vært ansatt ved GUKKPiWs
lokalkontor i Kraków, fergen fra Swinoujscie til Ystad i Sverige. Med
seg i bagasjen brakte han avskrifter av hele den hemmeligstemplede polske
sensurhåndboken. Fra Sverige ble kopier av dokumentene samme høst
sendt til KOR i Warszawa, som offentliggjorde dem den 18. november 1977,
ledsaget av en erklæring der det ble redegjort for deres innhold og
opprinnelse. Omtrent samtidig utkom de på polsk i London, under tittelen Czarna
ksiega cenzury PRL (Den
polske sensurens svartebok), 1—2, Aneks 1977, 1978).
Kopier av sensurinstruksene ble distribuert
til en rekke sentrale instanser og organisasjoner innen polsk kulturliv —
vitenskapsakademiet, forfatterforeningen, journalistforbundet, episkopatet o.a.
Resultatet var almen bestyrtelse og harme. At sensuren spilte en sentral rolle
i myndighetenes mediapolitikk, var selvsagt noe journalister og forfattere visste
fra før. Men mens man tidligere, som i et puslespill, hadde vært
henvist til å sette sammen løsrevne opplysninger om inngrep i
tekster skrevet av en selv eller ens bekjente, fikk man nå for
første gang se svart på hvitt hvilke retningslinjer «tante C»
arbeidet etter. Det viste seg at sensurens virksomhet favnet videre enn de
fleste kunne forestille seg, selv i sin villeste fantasi. Ved å
tilbakeholde bestemte informasjoner og å gi andre en spesiell vinkling
manipulerte den systematisk almenhetens bevissthet i samsvar med partiledelsens
direktiver.
Det
omfattende utsmuglede materialet (over 700 trykksider i alt) falt i tre
kategorier.
Første kategori ubestod av
retningslinjer og instrukser for sensorene. Her ble det foreskrevet inntil
minste detalj ikke bare hvilke opplysninger som skulle
«elimineres», men også hvordan forskjellige typer
ømtålig stoff skulle presenteres. Skalaen av problemer som ble
berørt av for- og påbudene, spente fra utenrikspolitiske forhold
og saker av nasjonal rekkevidde til rent lokale foreteelser. Her er noen
smakebiter fra forbudsmenyen:
*
Opplysninger om kontakter mellom Polen og Syd-Afrika-republikken må
elimineres.
*
Det må ikke offentliggjøres tekster som uttrykker sympati med den
eritreiske frigjøringsbevegelsen i Etiopia.
*
Det er forbudt å informere om innskrenkninger i kommunisters og
kommunistiske partiers handlefrihet i arabiske land.
*
Informasjoner vedrørende Comecon (SEV) er underlagt en rekke
begrensninger. Bl.a. er det ikke tillatt å offentliggjøre kursen
på den såkalte transfer-rubelen, og heller ikke kursforholdet
mellom de enkelte valutaer innbyrdes. Dette forbudet må ikke
gjøres kjent for utenforstående.
*
Av hensyn til Polens utenrikshandel må ikke konkrete polske varer omtales
på en slik måte at utenlandske importører kan tape tilliten
til dem.
*
Meldinger om forekomst av parasitter, skadedyr og husdyrsykdommer (deriblant
munn- og klovsyke) må ikke offentliggjøres, da slike opplysninger
kan innvirke negativt på eksporten av polske landbruksprodukter.
* Enhver omtale
av den økte hyppigheten av leverkreft blant PVC-arbeidere er
utillatelig.
*
Det må ikke gis noen informasjon om bruk av livs- eller helsetruende
kjemikalier i jordbruket.
*
Alle kritiske bemerkninger om religiøse forhold i land tilhørende
den sosialistiske leir må elimineres.
*
Det må ikke tillates offentliggjort noen som helst opplysninger om salg
av kjøtt fra Polen til Sovjetunionen.
Annen kategori bestod av opplysninger om
tekster som sensurmyndighetene har «hatt bemerkninger til». Det
dreier seg om fjortendaglige oversikter over foretatte sensurinngrep, ledsaget
av utførlige sitater fra de anstøtelige tekstene.
Tredje og siste kategori omfattet
instruksjonsmateriale utarbeidet av den såkalte «Seksjonen for
etterkontroll». Denne avdelingen hadde til oppgave å
gjennomgå publikasjoner som allerede var utkommet, for å avdekke
så vel forsømmelser og forglemmelser som såkalte
«overflødige inngrep». Eksempler på overdrevent
lemfeldig sensur ble analysert særlig inngående for å anspore
til skjerpet årvåkenhet i fremtiden.
Av
det publiserte materialet fremgikk det at antallet sensurinngrep i midten av
1970-årene androg til ca. ti tusen i året. Om lag tusen tekster ble
underkjent i sin helhet. Med andre ord: hver dag forbød
sensurmyndighetene i gjennomsnitt tre tekster, og lemlestet samtidig bortimot
tredve andre.
Heller ikke disse tallene gir imidlertid noe
helt dekkende bilde av overvåkningens omfang og intensitet. Det fantes
nemlig institusjoner og organer som ikke sorterte under GUKPPiW, men hadde sin
egen sensur, direkte underlagt sentralkomiteen. Det var f.eks. tilfellet med
radioen og fjernsynet, med det statlige telegrambyrået PAP og med
partiets hovedorgan, Trybuna Ludu.
I tillegg til alt dette kom så de
former for sensur som ikke berodde på direkte inngripen fra myndighetenes
side — for det første selvsensuren (dvs. skribentenes unnlatelse
av å skrive ting som de visste eller antok ville bli stoppet) og for det
annet den redaksjonelle sensur. Hvordan den sistnevnte kunne arte seg, har
lyrikeren Stanistaw Baranczak fortalt om. I begynnelsen av 1970-årene
skulle han utgi en diktsamling hvor ordet «leverpølse»
(watrobianka) forekom. Den kvinnelige forlagsredaktøren forklarte ham,
rolig og tålmodig, at leverpølse var den simpleste
pølsemakervare som fantes i handelen. Når diktene hans gav
inntrykk av at gjennomsnittspolakken ustanselig fortærte dette
mindreverdige produkt, kunne enkelte forledes til å tro at det hersket
kjøttmangel i landet. Da Baranczak naivt innvendte at det jo vitterlig var knapphet på kjøtt, smilte hun
bare overbærende…
Å
vinne aksept for et system som gav seg så groteske utslag, var ikke lett.
Det kan derfor være interessant å se litt på hvordan makthaverne
søkte å rettferdiggjøre den rådende.
Inntil juli 1981 var hovedhjemmelen for
sensurens virksomhet det allerede nevnte dekret av 5. juli 1946 (med senere
endringer og utfyllende forskrifter), som bestemte at det skulles opprettes et
«Hoveddirektorat for kontroll av presse, publikasjoner og
forestillinger». Det nye direktoratets oppgaver skulle ifølge
dekretet bestå i å forhindre:
a)
angrep på Den Polske Folkerepublikks politiske system;
b)
krigspropaganda;
c)
avsløring av statshemmeligheter;
d)
virksomhet til skade for den polske stats internasjonale forbindelser;
e)
lovstridige handlinger og krenkelse av bluferdigheten;
f)
desinformering av almenheten ved offentliggjørelse av uriktige
opplysninger.
De springende
punkter i denne oppregningen var litteræ a og d. Det fremgikk med all
ønskelig tydelighet også av statsministerens forordning av 22.
april 1975 om GUKPPiWs virksomhet, der hoveddirektivet for sensurens arbeid ble
formulert slik: «GUKPPiW skal ikke samtykke i spredning av trykte skrifter
eller gjengivelse av bilder eller skrevet tekst samt offentlig
fremførelse av verker i kunstnerisk eller underholdende øyemed
såfremt disse kan være skadelige for Den Polske Folkerepublikks
interesser.»
Også
i polsk rett gjelder lex superior-prinsippet.
Det vil si at dekretet av 5.7.1946 og de regler som ble utferdiget i medhold av
dette, utledet sin gyldighet av forfatningen, og måtte være i
overensstemmelse med denne. I artikkel 83 i den polske grunnloven av 1952, med
endringer av 1976, het det: «Den polske folkerepublikk sikrer sine
borgere tale- og trykkefrihet (...) For å virkeliggjøre denne
frihet stilles trykkerier, papir, offentlige bygninger og lokaler,
sambandsmidler, radio og andre nødvendige ressurser til rådighet for
det arbeidende folk og dets organisasjoner.»
I Norge er det alminnelig antatt at
«så vel borgerne som domstolene og andre statsorganer ville ha rett
og plikt til å se bort fra f.eks. en lov som innfører
pressesensur; grunnlovsbudet i § 100 om trykkefrihet står i veien»
(Knophs oversikt over Norges rett,
7. utg., Oslo 1957, s. 57). Dertil kommer at domstolene hos oss ifølge
sedvane har rett til å prøve lovers grunnlovsmessighet, selv om
prøvingsretten nok kan reise vanskelige politiske problemer.
Hvordan forholdt det seg så med dette
i Polen? Artikkel 58 i den polske grunnloven syntes å gi domstolene
myndighet til å avgjøre hvorvidt regler fastsatt av statlige
forvaltningsorganer var i samsvar med gjeldende lov. Dette betydde imidlertid
ikke noe innhugg i de overordnede myndigheters beføyelser. Noen adgang
for domstolene til å overprøve lovers grunnlovsmessighet
åpnet den polske forfatningen ikke. En slik adgang ville forøvrig
også være temmelig fiktiv, all den stund domstolene ikke var uavhengige.
Selv om det ovenfor siterte pkt. 2 i
grunnlovens artikkel 83 skapte inntrykk av at tale- og trykkefriheten i Polen
var en frihet som skullel utøves på statens premisser, idet
myndighetene stilte de nødvendige ressurser og fasiliteter til
rådighet, kunne det neppe være tvilsomt at grunnlovens ordlyd
vanskelig lot seg forene med dekretet av 5.7.1946, som institusjonaliserte en
preventiv sensur. Enda mer åpenbart ble spriket hvis man tok utgangspunkt
i den rådende sensurpraksis.
Hvilke fortolkningsmessige krumspring
regimetro jurister måtte utføre når de skulle prøve
å godtgjøre at GUKPPiWs virksomhet ikke stred mot grunnlovens
artikkel 83, viser følgende sitat: «Det klassepreg enhver stat
har, medfører klassebetingede innskrenkninger i de borgerlige
rettigheter og friheter, deriblant også i tale- og trykkefriheten. I de
sosialistiske land innebærer dette at tale- og trykkefriheten må
tjene de arbeidende klassers interesser. Derfor gis det i Folkepolen ingen
tale- eller trykkefrihet for dem som er fiender av sosialismen.» (Podstawowe
prawa i obowiazki obywateli PRL (Borgernes
grunnleggende rettigheter og plikter i Den polske folkerepublikk), Warszawa
1978)
Den vesteuropeer som leste ovenstående, fikk
antagelig en mistanke om at ordene her ikke lenger betydde hva han er vant til
å legge i dem. Var det ikke egentlig meningsløst å si:
«NN har full frihet til å skrive hva han vil så lenge han
mener det samme som meg»? «Nei,» svarte sensurens
marxistisk-leninistiske defensorer, «det er nettopp dette som er frihet.
Å være fri vil si å erkjenne den ytre, objektive
nødvendighet, og å handle i samsvar med denne innsikt. Siden
revolusjonen er et nødvendig stadium på veien mot Historiens
nødvendige endemål, det klasseløse samfunn, og sensuren er
et nødvendig middel til å sikre og befeste revolusjonens seier, innebærer
det å rette seg etter sensuren frihet i ordets egentligste
forstand.»
De fleste av oss har vel en
fornemmelse av at begrepene partiskhet og objektivitet gjensidig utelukker
hverandre. Fra et sovjetisk synspunkt forelå det imidlertid ingen motsetning
her. Tvert om: fordi proletariatets klasseinteresser, slik de var definert av
Partiet og formulert i den offisielle ideologi, falt sammen med Historiens
gang, kunne sovjetkommunisten uten å blunke tale om «objektiv
partiskhet».
Det avgjørende
objektivitets- eller sannferdighetskriterium var for den kommunistiske
idealskribent ikke overensstemmelsen mellom saksforhold og saksfremstilling,
men Partiets bedømmelse av hvordan saksforholdet burde fremstilles.
Sannhetsbegrepet var altså i høy grad funksjonelt-pragmatisk,
relatert til det man så som Historiens endelige mål, opprettelsen
av det kommunistiske samfunn. Alt som brakte dette målet nærmere,
var «sant», for så vidt som det var var pakt med historieforløpets
iboende lovmessighet. Omvendt måtte alt som sinket oppnåelsen av
målet, ut fra det samme kriterium betegnes som «usant».
Det
ovenfor siterte forsøket på å bevise at Mor Nille er en
sten, gjorde neppe inntrykk på andre enn troende kommunister — og dem
var det ikke mange av i Polen før 1989! Allikevel er den anførte
passusen interessant. Hvis man byttet ut «de arbeidende klassers
interesser» med «de herskendes interesser», svarte det bildet
den tegnet, forbløffende godt til realitetene.
Så åpenhjertige var regimets
apologeter imidlertid sjelden. Som regel prøvde de å
rettferdiggjøre GUKPPiWs eksistens ved å påberope seg
hensynet til landets sikkerhet. Sensuren var nødvendig — hevder de
— for å hindre at viktige statshemmeligheter ble røpet.
Man behøvde ikke å studere
sensorenes virksomhet lenge for å bli klar over at dette var et argument
av samme type som østtyskernes påstand om at Berlin-muren ble
reist for å beskytte DDR mot vestlige spioner og agenter. Ugjendrivelig
bevis for at det forholdt seg slik, fikk man da Den polske sensurens
svartebok utkom. De ca. 700
sidene inneholdt bare fem-seks opplysninger som med en viss rimelighet kunne
henføres til kategorien «statshemmeligheter» (disse ble
utelatt i den trykte utgaven). Det helt overveiende flertall av inngrep var
ikke rettet mot CIA og Bundesnachrichtendienst, men mot menigmann i Polen. Hensikten med dem var åpenbart
å avskjære polske borgere fra muligheten til å danne seg et noenlunde
adekvat bilde av det samfunn de levde i. Med en lett tillempning av littera f i
dekretet av 5.7.1946 (ovenfor) kunne GUKKPiWs primære oppgave beskrives
som «desinformering av almenheten ved tilbakeholdelse av riktige
opplysninger».
I hvilken grad sensuren lyktes i sitt forehavende,
er et annet spørsmål. Selv i et moderne, gjennomkontrollert
samfunn finnes det påvirkningskanaler som myndighetene ikke har
herredømme over. Når det gjelder Polen før 1989, kan vi i
fleng nevne utenlandske radiostasjoner som sendte på polsk, undergrunnsutgivelse
av bøker og blad, og — sist, men ikke minst — Kirken.
Eksistensen av disse kanalene tvang undertiden de offentlige mediene til
å ta opp problemer som ellers ville være blitt forbigått i
taushet (jfr. pressens jevnlige angrep på Radio Fritt Europas sendinger
på polsk). Reaktiveringen av støysenderne etter den 13. desember
1981 for å forebygge uønsket informasjon og påvirkning
gjennom eteren viste seg heller ikke å være noe udelt velegnet
middel. Hadde man en god mottager med et bredt kortbølgespektrum, var
det ofte mulig å finne et «vindu», fordi også
myndighetene avlyttet sendingene. Dertil kom at innkoblingen av
støysenderne, f.eks. i det øyeblikk BBC kl. 1600 avsluttet sin
sending på tsjekkisk og gikk over til å sende på polsk,
tjente som en stadig påminnelse om myndighetenes manipulering av
informasjonsstrømmen. Konsekvensen var i mange tilfelle et forsterket
hat til «dem på toppen», som ikke bare hindret folk i å
høre på BBC, men også sørget for at deler av Polens
nyere historie var svartsladdet.
Alt i alt er det ikke
usannsynlig at sensuren under polske forhold gjorde mer skade enn gagn,
også sett fra myndighetenes synspunkt. Bevisstheten om dens eksistens
utviklet hos mange automatiske avvergereaksjoner overfor informasjon og
påvirkning fra offisielt hold. Følgelig risikerte myndighetene at
de ikke blir trodd selv når de gikk ut med korrekte opplysninger og
fornuftige oppfordringer. Dette må antas å være et generelt
problem i alle samfunn hvor man har en preventiv
sensur, som man ikke effektivt greier å kamuflere.
Offentliggjørelsen
av de graderte sensurdokumentene i Warszawa og London høsten 1977
utløste forskjellige beroligende mottrekk fra myndighetenes side, i form
av vage løfter om avskaffelse av misbruk og opprettelse av en slags klagenemnd,
som skulle ha som oppgave å behandle tvister mellom sensurdirektoratet og
skribentene. Noe forsøk på å benekte dokumentenes ekthet ble
imidlertid ikke gjort.
Det var neppe noen tilfeldighet at samtidig
med at almenheten fikk kjennskap til det fulle omfang av sensurens manipulering
av opinionen, antok den offisielle forlagsvirksomheten karakter av en
landsomfattende bevegelse. Gjennom sine bok- og tidsskriftutgivelser skaffet
den et økende antall polakker adgang til usensurerte tekster, skrevet av
innen- og utenlandske forfattere.
Høsten 1979 uttalte forfatteren
Andrzej Szczypiorski i en artikkel i Index on Censorship: «[...] kampen
mot sensuren i Polen er ikke utelukkende begrenset til vitenskapsmenn,
skribenter og kunstnere. Det er en kamp for å overleve, ført av et
helt samfunn som er truet av en dødelig sykdom.» Szczypiorskis ord
kunne den gang virke som ønsketenkning, og både i utlandet og i
Polen var det nok mange som avfeide dem med en skeptisk skuldertrekning. Ikke
desto mindre gav utviklingen Szczypiorski rett. Ikke fullt ett år senere,
i august 1980, ble lempninger i sensuren reist som et hovedkrav under streikene
som førte til dannelsen av Soliaritet.
Prinsipalt ønsket man en fullstendig
opphevelse av sensuren. Det store flertall innså imidlertid at en slik
ideal fordring ikke kunne innfris på grunn av «de geopolitiske
realiteter». I denne situasjonen måtte man nøye seg med det
nest beste, dvs. søke å oppnå en innskrenkning av sensurens
vilkårlighet og en klar presisering av den juridiske rammen for dens
virksomhet .
Den 31. juli 1981 vedtok Sejmen en ny lov om
kontroll av presse, publikasjoner og forestillinger. Forut for
parlamentsbehandlingen hadde det gått en omfattende offentlig debatt, som
hadde munnet ut i to lovutkast, utarbeidet henholdsvis av en gruppe intellektuelle
med tilknytning til Solidaritet, og av representanter for myndighetene
Det første av de to utkastene bygde
på tre forutsetninger, nemlig: 1) at tale- og trykkefriheten, slik den
prinsipielt var fastslått i grunnloven, var å betrakte som det normale,
og at alle avvik fra denne regel derfor må anses som unntak som krevde en
klart formulert hjemmel; 2) at sensorenes rolle skulle begrense seg til å
forebygge spredning av informasjoner eller ytringer som uttrykkelig var forbudt
i henhold til polsk lov, og at sensurdirektoratet var den eneste instans som
var bemyndiget til dette; 3) at sensurmyndighetenes avgjørelser
måtte være offentlige, og kunne påankes.
Myndighetenes utkast avvek sterkt fra de
uavhengige ekspertenes, og det viste seg umulig å komme frem til et
felles, omforenet forslag, som kunne danne utgangspunkt for den videre
behandling i nasjonalforsamlingen. Lovens endelige ordlyd ble da også
på flere punkter svært lite tilfredsstillende. Prinsippet om at
tale- og trykkefrihet skulle være hovedregelen, som bare unntaksvis
— i klart definerte tilfeller — kunne fravikes, ble således
ikke opprettholdt. Isteden het det i loven: «Hvordan tale- og
trykkefriheten kan brukes i publikasjoner og offentlige forestillinger, er fastsatt
i denne lov.» Både denne og andre formuleringer impliserte at de
nevnte friheter ikke var å betrakte som borgernes selvklare rett, men som
en gave skjenket dem av myndighetene.
Videre ble det fastslåttt at det var
forbudt å bruke tale- og trykkefriheten til å «omstyrte, fornærme,
latterliggjøre eller bakvaske» Polens politiske system. Ordlyden
gjorde det nærliggende å anta at også en rent verbal
tilkjennegivelse av misnøye med det rådende styresett ville komme
i konflikt med loven.
Ekspertukastet hadde foreslått at det
skulle være forbudt å offentliggjøre «statlige,
økonomiske og militære hemmeligheter, slik disse er definert i
denne lov». I den endelige versjonen forsvant forbeholdet om at lovens
definisjon skal legges til grunn. Dermed var det overlatt til myndighetenes forgodtbefinnende
å tolke begrepet «hemmelighet».
Et
lyspunkt ved den nye loven var at den — i tråd med almenhetens krav
— åpnet en viss adgang til å bringe sensurens
avgjørelser inn for domstolene. Dessuten fikk redaktør eller
forlegger anledning til å avmerke sensurinngrep i teksten. Hvis man
benyttet seg av sistnevnte rett, tapte man imidlertid muligheten til å
få sensurens avgjørelse rettslig prøvet.
Den nye loven trådte i kraft den 1.
oktober 1981, drøye to måneder før Jaruzelski den 13.
desember 1981 innførte unntakstilstand («krigstilstand») i
Polen. I løpet av denne korte tiden viste det seg imidlertid at
ankeadgangen ble brukt flere ganger, og det med hell. Den katolske ukeavisen
Tygodnik Powszechny, som antagelig var det presseorgan som opp igjennom
årene hadde vært utsatt for flest sensurinngrep, avmerket dessuten
konsekvent alle strykninger i spaltene, med angivelse av den lovhjemmel
myndighetene hadde beropt seg.
Ved kuppet i desember 1981 ble flere av lovens
bestemmelser satt ut av kraft. Det gjaldt bl.a. adgangen til å anke
sensurmyndighetenes avgjørelser inn for domstolene. Hvilke andre
bestemmelser som var suspendert, lot seg vanskelig fastslå med sikkerhet,
ettersom dekretet av 12. desember 1981 om innføring av unntakstilstand
bare henviste til en instruks utferdiget av sjefen for sensurdirektoratet. Til
tross for at denne instruksen var å betrakte som bindende, ble den ikke
offentliggjort.
Så lenge unntakstilstanden varte, ble
dekretet av 12. desember flittig benyttet som sensurhjemmel. I den katolske
ukeavisen Tygodnik Powszechny for 1. mai 1983 ble det således henvist til
unntakstilstandsdekretet ved hele 21 av i alt 34 avmerkede inngrep i
løpende tekst. Bare i tretten av tilfellene påberopte sensurmyndighetene
seg ett eller flere punkter i sensurlovens artikkel 2.
Ved opphevelsen av unntakstilstanden
bortfalt adgangen til å anvende dekretet som en sekkehjemmel for
strykninger. Noen forbedring av pressens faktiske stilling betydde dette
imidlertid ikke. Sensurlovens artikkel 2 var utformet slik at myndighetene
stort sett kunne tolke den etter forgodtbefinnende. Allikevel kom Jaruzelskis
regjering til at det var nødvendig å skjerpe loven på
enkelte punkter.
Endringsforslagene ble vedtatt den 28. juli 1983.
Under voteringen stemte ni av Sejmens 460 representanter imot, mens nitten
avholdt seg fra å stemme. Ifølge det kvinnelige parlamentsmedlem
som fremla innstillingen, dreide det seg om mindre modifikasjoner, som skulle
bidra til «mer effektivt å beskytte statens interesser på
dette felt av samfunnslivet, ved å eliminere muligheten for at de
eksisterende rettigheter blir misbrukt til skade for Folkerepublikken Polens
interesser». Hun understreket at endringene ikke gjorde noe skår i
det forfatningmessig garanterte prinsippet om ytringsfrihet.
Konkret gjaldt endringene bl.a. listen over
publikasjoner som skulle underkastes forhåndssensur. Sensurpliktige ble
nå, i motsetning til tidligere, bl.a. vitenskapelige publikasjoner og
skjemaer utarbeidet av forskningsinstitusjoner med henblikk på innhenting
av forskjellige typer data. Begrunnelsen for disse innstramninger var nødvendigheten av å
forhindre offentliggjørelse av opplysninger som var å betrakte som
statshemmeligheter. Under denne kategorien henførtes både
økonomiske hemmeligheter og tjenestehemmeligheter som angikk forsvaret
og de væpnede styrker.
Sensurfriheten ble også opphevet for
fagforeningsbulletiner og fagforeningsrapporter, og den opprinnelig generelle
frafallelse av sensurkravet når det dreier seg om «nyopptrykk av
publikasjoner som er utgitt i Folkepolen, og som tidligere er meddelt
trykningstillatelse» ble endret til bare å gjelde «nyopptrykk
av vitenskapelige publikasjoner og lærebøker». Endelig ble
«utstillinger av bilder, skulpturer og fotografier av kunsterisk
karakter» igjen gjort sensurpliktige.
De nye bestemmelsene innskrenket også
forskningsinstitusjonenes og skribent- og kunstnerorganisasjonenes adgang til
å innføre og oppbevare utenlandske periodika som ikke hadde
«debit» (distribusjonstillatelse) i Polen. To ministre skulle
sammen med sekretæren for Det polske vitenskapsakademi utarbeide en
fortegnelse over de biblioteker som fortsatt skulle ha rett til å
abonnere på den slags periodika, og dessuten fastsette nærmere
regler for oppbevaring og utlån av forbudte utenlandske publikasjoner.
I realiteten innebar dette en forverring,
ikke bare sammenlignet med Solidaritets-perioden, men også i forhold til
den praksis som ble fulgt frem til september 1980. Også den gang fantes
det nok i bibliotekene egne lukkede avdelinger for «prohibita»
(forbudt litteratur) — jfr. de sovjetiske bibliotekenes spetskhrany — men samtidig hadde forfattere og
oversettere en viss mulighet for å følge med i f.eks.
Paris-tidsskriftet Kultura, som var tilgjengelig for forfatterforeningens
medlemmer.
Blant
de ni som den 28. juli 1983 stemte mot forslaget til endringer i sensurloven,
var sosiologen, professor Jan Szczepanski (i sin tid formann for Den nasjonale
enhetsfront). Han sa bl.a.:
Vi hadde en meget sterk sensur i 1956.
Den loven som gjaldt den gang, gikk adskillig lenger enn den som foreslås
i dag. Også i 1980 gjaldt en mer vidtgående lov, som gav sensuren
langt større muligheter for å beskytte systemet. Og hva så?
Vår hukommelse rekker visst ikke langt. I hvilken grad greide sensuren
å forhindre krisene i 1956 og 1980?
[...] sensuren har bestandig stått
de revolusjonære bevegelser bi. [...] Når ventilene tettes til,
øker trykket i kjelen. Har vi glemt den historisk-materialistiske tese
som sier at hvis situasjonen i et land er eksplosiv, vil undertrykkelse bare
fremskynde utbruddet — ikke forhindre det?
Det er nettopp illusjonen om at sensuren
kan bevare systemet, jeg vil advare mot. I virkeligheten forholder det seg
stikk motsatt: en preventiv, undertrykkende sensur blir en dialektisk
selvødeleggelsesfaktor i systemer som mangler evne til å utvikle
seg og til å forsvare sine verdier i åpen kamp.