Språk
forandrer seg, men med vekslende resultat. Utviklingen fører ikke alltid
til større funksjonalitet, slik mange synes tilbøyelige til
å tro — resultatet kan også bli det stikk motsatte! Ad
naturlig vei har vi f.eks. i bøyningen av de personlige pronomener i
norsk riksmål/bokmål (heretter kalt RM/BM) fått deres som eiendomsform både til de (3. p. pl.) og til dere (2. p. pl.). Dermed er det oppstått
et sammenfall som savner motstykke ikke bare i nynorsk (dykkar : deira), dansk (jeres : deres) og svensk (er, ert, era : deras), men også stort sett i norske
målføre.
Dette sammenfallet kan i visse tilfeller
gjøre det nødvendig å ty til stilistisk mindre heldige
omskrivninger for å forhindre tvetydighet. Et eksempel på det er
det kjente bibelverset om himmelens fugler (Matt. 6.26), som lyder slik i den
reviderte oversettelsen av 1930: «Se på himmelens fugler: De
sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og eders
himmelske Fader før dem allikevel».» I den nye oversettelsen
av 1978, der I, eder, eders er skiftet ut med dere, deres, har verset fått
følgende ordlyd: «Se på fuglene under himmelen! De sår
ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i
himmelen, gir dem føde likevel.»
Mindre
sjenerende i funksjonell henseende enn homonymien deres (2. p. pl.) : deres (3. p. pl.) er antagelig RM/BMs manglende
skjelning mellom subjektsform og objektsform (oblikv form) i 2. p. pl.: dere
ser meg : jeg ser dere — skjønt
det må medgis at
spørsmålet «gleder dere dere?» ikke klinger fullt
så bra på riksmål som på nynorsk («gleder de
dykk?»), dansk («glæder I jer?») eller svensk
(«gläder ni er?»).
Dersom
vi ser bort fra den, det, som
i RM/BM, likesom i dansk og svensk, brukes ved referanse til ikkepersoner,
finner vi at RM/moderat BM ved alle andre personlige pronomener enn dere skjelner mellom en subjektsform og en
objektsform:
|
|
subj. |
oblikv |
|
subj. |
oblikv |
|
1. person sg. |
jeg |
meg |
pl. |
vi |
oss |
|
2. person sg |
du |
deg |
pl. |
dere |
dere |
|
3. person sg. m. |
han |
ham |
pl. |
de |
dem |
|
3. person sg. f. |
hun |
henne |
|
|
|
I
andre varieteter av norsk kan denne subjekt/oblikv-distinksjonen være
mindre fremtredende. En del målføre har f.eks. skillet bare i 1.
og 2. p. sg. Begrenser vi oss til 3. person, finner vi at standard nynorsk (NN)
inntar en mellomstilling mellom RM/moderat BM på den ene side, og de mest
ekstremt nøytraliserende dialektene på den annen side, idet det i
3. p. sg. m. har enhetlig han
som i mye talemål (vi ser bort fra den tillatte, men sjelden brukte
formen honom), i 3. p.
sg. f. enten enhetlig ho
eller differensiert ho : henne,
og i 3. p. pl. enhetlig dei,
svarende til tilstanden i dialektene, der det også bare opptrer én
form (de(i) eller dem).
Utenfor
de normerte skriftspråkene RM/BM og NN står de enklitiske
(trykksvake) formene av de personlige pronomener i 3. person sg: så
’n meg? : jeg så ’n, så ’a meg? : jeg så
’a. De er alminnelige
i talespråket (’n
i folkelig talemål og til dels også i familiære varianter av
det talte riksmål, ’a
vel kun i folkelig talemål), men forekommer i skrift stort sett bare i
gjengivelse av replikker. Som det fremgår av eksemplene, har de ingen
egen avhengighetsform.
RM/BMs
insistering på distinksjonen mellom subjektsform og oblikv form i 3.
persons pronomener er til dels ikke uproblematisk for språkbrukerne. BM
tillater riktignok, i motsetning til RM, enhetlig han istedenfor det oblikve ham (han kjenner meg : jeg kjenner han), men en tilsvarende bruk av enhetlig de (jeg kjenner de : de kjenner meg) eller dem (jeg
kjenner dem : dem kjenner meg)
faller utenfor både RM og BM.
Spesielt
stor usikkerhet, også blant språkbrukere som generelt ikke finner
det vanskelig å holde subjektsform og oblikv form fra hverandre (de
kjenner meg : jeg kjenner dem), volder erfaringsmessig setninger av typen vi
tenner lys for dem som gråter
eller tenk på dem som kommer etter oss. Her oppstår det øyensynlig en
konflikt mellom mange språkbrukeres intuisjon og det de oppfatter som
grammatikkens regler. Spørsmålet om hvorvidt subjektsformen de er akseptabel i slike setninger,
hører til gjengangerne i språkspalter og bøker om korrekt
språkbruk.
Søker
man veiledning på dette punkt i Råd om språk fra Norsk
språkråd (Oslo
1983), blir man tilrådet å «følge den tradisjonelle
regelen og bruke objektsformen dem
etter preposisjon», men får også vite at det ikke kan anses
som «direkte galt å bruke de foran som»
(s. 34). Anbefalingen i Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk (Oslo 1986, s. 118) går i samme
retning: «Det hender at den adjektiviske formen brukes når det
følger et ord efter pronomenet, så dette oppfattes som brukt
adjektivisk: har du spurt de der? Især
er dette tilfellet i forbindelse med et efterfølgende som: jeg spurte
de som sto på hjørnet.
I begge disse tilfeller kan vi tenke til et substantiv: har du spurt de
(guttene) der? jeg spurte de (guttene) som sto på hjørnet. En bør foretrekke dem i disse setningene: har du spurt dem
der? jeg spurte dem som sto på hjørnet. Men bruk av de i det siste eksempelet bør ikke
regnes som feil.»
Tendensen til erstatte avhengighetsformen dem med de i setninger som jeg
spurte de som sto på hjørnet synes å være gammel. Norsk
riksmålsordbok
nevner den (bd I, sp. 593) og gir litterære eksempler fra annen halvdel
av 1800-tallet: «ofte brukes, også litt., subjektsform for
avhengighetsform når det umiddelbart efterfølgende relativpron. er
subj. i sin setn.: han fik uddele af den daarligste sæk samt af de,
der vare at bortsortere som bedærvede (Jonas Lie); gi plads for de, som yngre
er
(Ibsen)».
Hva er
grunnen til at språkbruken er såpass ustø i slike tilfeller?
Skyldes vaklingen den omstendighet at «dialektene har bare én
form», slik Råd om språk fra Norsk språkråd vil ha oss til å tro? Som forklaring
blir vel dette for enkelt. Det påfallende er jo nettopp at ikke så
få språkbrukere som aldri ville falle på å skrive annet
enn jeg kjenner dem
— og selvfølgelig også jeg kjenner ham og jeg kjenner henne — godt kan tenkes ikke bare å si, men
også å skrive jeg kjenner de som bor der, ja til og med (når naturen går
over opptuktelsen!) jeg kjenner han/hun som bor der. Dette tyder på at det stikker det
noe mer under enn bare en usikkerhet forårsaket av interferens fra
talemål som ikke skjelner mellom subjekts- og objektsform.
Så lenge man holder
seg innenfor sitt morsmåls horisont, er alt på en måte
selvsagt, iallfall for den ureflekterte språkbruker. Kommer man derimot i
den situasjon at man må overføre en tekst fra morsmålet til
et annet språk, hender det at man ser tingene i et annet lys. Finn-Erik
Vinje diskuterer i Kompendium i grammatisk analyse (Oslo 1970, s. 106) hvilke
ledd det er naturlig å oppfatte som henholdsvis subjekt og predikativ
(predikatsord) i de to setningene (1) Frøken Pettersen er Nordens
skjønneste kvinne, (2) Norden skjønneste kvinne er frøken
Pettersen. Hans
konklusjon, nemlig at førsteleddet bør anses som subjekt i begge
setninger, slik at frøken Pettersen i setning (2) sies å være
predikativ, virker ikke urimelig innenfor en germansk-romansk
språkhorisont, der ingen formelle kjennetegn gjør det mulig
å avgjøre hva som er predikativ, og hva som er subjekt.
Prøver man imidlertid å oversette eksempelsetningene til polsk, viser
det seg at frøken Pettersen, enten hun plasseres først eller sist i
setningen, må være subjekt og følgelig stå i nominativ,
mens leddet Nordens skjønneste kvinne, uansett plassering, må være predikativ og
følgelig stå i instrumentalis. Den faktiske språktilstanden
i polsk underbygger dermed hva Otto Jespersen resonnerte seg frem til i The
Philosophy of Grammar: «it seems natural in such cases to take the proper name
as the more special and therefore as the subject» (sitert etter Vinje op.cit.).
La oss
nå gjøre det eksperiment å oversette til tysk, engelsk og
polsk noen setninger av den typen vi drøftet ovenfor, dvs. setninger der
et 3. persons pronomen som er direkte objekt eller styrelse til en preposisjon,
etterfølges av relativet som (et foranstilt * markerer at setningen er ugrammatisk):
(1a)
jeg har snakket med dem/de som var til stede
(1b)
ich habe mit denen gesprochen, die anwesend waren
(1c)
I've talked to those who were present
(1d)
rozmawialem z tymi, ktorzy byli obecni
(2a)
jeg kjenner ham/han som skrev det
(2b)
ich kenne den/den Mann, der es geschrieben hat
(2c)
I know the man/the person who wrote it
(2d)
znam osobe, ktora to napisala
(3b)
* ich habe mit ihnen gesprochen, die anwesend waren
(3c)
* I've talked to them who were present
(3d)
* rozmawialem z nimi, ktorzy byli obecni
(4b)
* ich kenne ihn, der es geschrieben hat
(4c)
* I know him who wrote it
(4d)
* znam jego, ktory to napisal
Som
vi ser, må de personlige pronomenene ved overføringen til tysk, engelsk
og polsk gjengis enten med demonstrative pronomener eller med andre
konstruksjoner (substantiver). Forsøk på «ordrett»
oversettelse (3b,c,d og 4b,c,d) resulterer uvegerlig i ugrammatiske tyske,
engelske og polske setninger. Årsaken til dette er at de norske
personlige pronomener— ikke bare de/dem, som ifølge grammatikker og
ordbøker kan være både demonstrativt og personlig pronomen,
men også han/ham
og hun/henne —
blir brukt påpekende på en måte som ikke er mulig i tysk, engelsk
og polsk. I setningen jeg har snakket med dem som var til stede henviser ikke dem til personer som allerede er nevnt, slik
det gjør i setningen Ola og Kari er her — jeg har snakket med
dem. Først den
etterfølgende relativsetningen gjør det klart hvem dem refererer til. Det er i den slags tilfeller
den moderne språkfølelse tillater at pronomenet settes i
subjektsform, selv om en slik språkbruk — spesielt ved han og hun — strider mot all skolelærdom.
En
oversikt over hvordan 3. persons personlige pronomener i trykksterk stilling
faktisk fungerer i norsk i dag, kunne kanskje se slik ut (hun er brukt som eksempel, siden forskjellen
mellom subjektsform og oblikv form her blir særlig tydelig):
A.
Med anaforisk (bakoverpekende) henvisning:
1.
normal bruk: Jeg
liker ikke Eva. Hun er alltid så negativ.
2.
gjenopptagende:
Eva, hun skal nå alltid finne noe å kritisere
3.
etterhengt
uthevende: Eva er nå alltid så kritisk, hun
4.
i utbrytning: det
var hun/(sj.)henne som
sa det!
B.
Med kataforisk (fremoverpekende) henvisning:
1.
foregripende: Hun
er nå alltid så kritisk, Eva
2.
påpekende-individualiserende:
a.
foran
relativet som: ser du henne/hun som sitter borte ved vinduet?
b.
foran
preposisjonsuttrykk: snakk med henne/hun i kassen
c.
foran
fellesnavn i best. form: ring til Eva, hun/henne(?) hjemmehjelpen du vet
d.
foran
egennavn: jeg traff hun Eva fra sekretariatet i dag
e.
foran der/her: kjenner du hun der?
Et
søk med Google i februar-mars 2003 etter diverse forbindelser av typen
«[preposisjon] +
[pronomen i 3. person] + som» på norske internettsider gav følgende
antall treff: med dem som:
5.660; med de som:
7.959; med henne som:
274; med hun som: 121; til
dem som: 17.000; til de
som: 30.300; til henne
som: 268; til hun som: 173; om henne som: 138; om hun som: 130. (Tallene må tas med adskillige
klyper salt, for søket, som ikke tar hensyn til skilletegn, er for
vidmasket til å skille ut irrelevante treff, f.eks. han konfererte med
henne som med en kamerat; når jeg herjer med henne som verst; hva har hun
egentlig holdt på med, hun som var…)
Nedenfor
følger et utvalg autentiske belegg med hun (sitatene er ikke kildefestet, da de lett
kan finnes ved søk på nettet: I. med hun som: (a) det var jo triste greier med hun som døde av
kreften sin; (b) da
flyttet jeg sammen med hun som nå er min kone; (c) hva med hun som ikke kan sitte stille
i mer enn ti minutter; (d) jeg
hadde en radioseanse med hun som nå har blitt kulturminister; (e) du er på fornavn med hun som
tar imot pizza-bestillingene; møtet med hun
som ble min viktigste støttespiller; II. om hun som: (a) har du hørt om hun som ikke fikk spille gitar
fordi faren var streng; (b)
fortsatt snakkes det nedlatende om hun som aldri ble gift; (c) historien om hun som skulle ha blitt
Sveriges neste statsminister; (d)
selvfølgelig handler det om individet, om hun som tåler og han
som ikke tåler; (e) den
vakre sangen om hun som ventet i 20 år på mannen som omkom på
sjøen; III. med
hun der: (a) du kan
ikke jobbe sammen med hun der; (b)
man vet jo aldri med hun der; (c)
jeg har sett et par episoder med hun der dommeren i Connecticut; (d) jeg vil gjerne bli brevvenn med hun
der naken-hud-damen (e) Nico
skal på fest med hun der finske.
Selv
om Gunnar Reiss-Andersen neppe hadde skrevet Glem aldri hun du aldri
møtte istedenfor Glem
aldrig hende du aldrig møtte
hvis han hadde levd i våre dager, bekrefter materialet på norske
internettsider at bruken av subjektsform av 3. persons pronomen hvor man skulle
vente oblikv form, i dag er meget utbredt. Det gjelder ikke bare for de/dem, der denne praksisen synes å nyte en
viss motvillig aksept, men også for han/ham og hun/henne, hvor utskiftningen av avhengighetsformen
med subjektsformen kolliderer med alt som har vært god latin i
ordbøker, grammatikker og språkrådgivning.
Ser man instrumentelt på dette, viser det seg
at subjektsformen i visse tilfeller kan forebygge en potensiell tvetydighet. I
setningen det finnes en egen bok om henne som heter «Sol av Isfolket» (funnet ved
søk på forbindelsen om henne som) kan relativet henvise
enten til bok
(dvs. det finnes en egen bok om henne, og den heter «Sol av
Isfolket»)
eller til henne (dvs. det finnes en
egen bok om den kvinnen som heter «Sol av Isfolket»). Erstattes henne med hun, blir setningen entydig
(men for enkelte kanskje ugrammatisk): det finnes en egen bok om hun som
heter «Sol av Isfolket».
Tar vi
utgangspunkt i inndelingen i skjemaet ovenfor, kan vi antagelig si at
objektsformen fremdeles bør foretrekkes fremfor subjektsformen i B2a, og
vel også i B2b, iallfall i normalprosa. Subjektsformen er imidlertid i
våre dager så utbredt — ikke bare i B2b, men også i B2a
— at det sannsynligvis er få språkbrukere som reagerer
på den, selv når de møter den i skrift.
Som nevnt i et petitavsnitt
ovenfor avgrenser Norsk riksmålsordbok i artikkelen om de bruken av subjektsform for
avhengighetsform til tilfeller hvor «det umiddelbart efterfølgende
relativpron. er subj[ekt] i sin setn[ing». Denne innskrenkningen har ikke
gyldighet for usus i dag (jf. internetteksempler som disse: en type
skurtreskere som minner litt om de som vi hadde i Norge for noen år
siden; strømningsforhold som minner om de vi har simulert ovenfor), og den kan også
for eldre språktrinns vedkommende muligens oppfattes som et forsøk
på gjøre et grammatisk besværlig fenomen mer salonfähig
ved å fremstille det som en art kasusattraksjon — m.a.o. en form
for språklig kortslutning som forekommer i de beste familier, f.eks. i
klassisk latin. Et interessant enkeltstående eksempel som differensierer
som postulert i Norsk riksmålsordbok, er imidlertid dette: […] om
sorgen du aldri snakket om, om stedene vi vil reise til, om hva som styrer
skjebnen, om henne jeg har såra, om hun som såra deg
I B2c, som er en utpreget muntlig konstruksjon, føles
subjektsformen i dag kanskje mer naturlig enn objektsformen, slik denne sistnevnte
er brukt i eksempelet [hun] begyndte at spørre mig ut om Stine, hende
piken som tjente her før
(Heiberg). I B2d (med trykksterkt pronomen) må objektsformen nå
antas å være nærmest utelukket, og også i B2e torde den
være ytterst uvanlig. På dette punkt er det åpenbart skjedd
en endring i løpet av de siste hundre år (skjønt allerede
Jonas Lie kunne i 1880-årene skrive: «Hun der kaprer de mig ikke
så let,» hviskede kanoneren; han pegte med piben efter Sara). Coward, som i sin Riksmålsgrammatikk ennå så sent som i 1986
rådet leserne til å foretrekke konstruksjonen har du spurt dem
der? fremfor har du
spurt de der?, fulgte
åpenbart et kart som ikke lenger stemte med terrenget. Sannsynligheten
for at en riksmålstalende nordmann i våre dager vil si har du
spurt dem der? (idet han
med et nikk eller en håndbevegelse antyder hvem han sikter til), må
bedømmes som forsvinnende liten.
Vender
vi blikket ut over Norges grenser, til vårt søsterspråk i
syd, ser vi at norsk og dansk fra et felles utgangspunkt har utviklet seg
forskjellig hva angår den demonstrative bruken av personlige pronomener.
Mens talt (og langt på vei også skrevet) norsk tenderer mot å
generalisere subjektsformen, gjennomfører talt (og til dels skrevet)
dansk avhengighetsformen: Ham, der sidder der, er brudgommen. Når Hamsun et sted, i strid med
både grammatikken og alminnelig norsk språkbruk, skriver «En
af Negrene, ham som vi kaldte Doktoren, var ogsaa hæftig
forelsket i hende», skyldes det høyst sannsynlig dansk
påvirkning, ikke kasusattraksjon. Derimot torde det være mer
tvilsomt om det bør skrives på danskenes konto at man i enkelte
engelske dialekter (men ikke standardspråklig!) kan si Him as did
that, ought to be punished.
Forskjellen mellom dansk og norsk trer klart frem
også hvis vi går ut over det som er emnet for betraktningene ovenfor,
nemlig den kataforisk-demonstrative bruken av 3. persons personlige pronomener,
og isteden ser på forholdet mellom subjekts- og objektsform av 1., 2. og
3. persons pronomener i utbrytninger, dvs konstruksjoner av typen det er jeg
som […].
Et Google-søk
på norske nettsider 5. mars 2003 gav 304 treff for det er du som
bestemmer
og bare 3 for det er deg som bestemmer. Ved tilsvarende søk på danske
og svenske sider ble det funnet følgende forekomster: (dansk) det er
dig, der bestemmer 457,
*det er du, der bestemmer 0; (svensk) det är du som bestämmer 726, *det är dig
som bestämmer
0. Mens dansk bare har objektsform, og svensk bare har subjektsform i denne
typen setninger, synes norsk altså å befinne seg i en
mellomposisjon, skjønt langt nærmere svensk enn dansk.
Også svensk bruker
imidlertid, i likhet med norsk, objektsform av pronomenet når det
umiddelbart etterfølgende relativpronomen er objekt i sin setning: det
är henne som jag har känt allra längst, det er henne som jeg
elsker (som
oftest utelates da som, spesielt i norsk: det er henne jeg elsker).