Både sosial klasse og sosialt lag dreier seg i stor grad om makt og
innflytelse.
Hva er sosial klasse, hva er psykiatri? Hva er psykiatrisk lidelse? Hva skyldes psykiatrisk lidelse? Hvordan kan en fjerne psykiatriske plager, hvordan kan en hindre at slike plager oppstår, hvor går forskjellen mellom psykiske smerter og psykisk sykdom osv.
Det er ikke mulig å gi noe utfyllede svar på disse spørsmålene, og uenigheten er stor. En av grunnene til at det er vanskelig å bli enig er at problemstillingene er verdiladet. I mitt hode betyr det at svaret på dem henger sammen med våre grunnleggende forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen, vilke krefter som virker i denne verden og vilke utslag disse kreftene får på den enkelte under ulike vilkår og betingelser.
Disse forestillingene er til dels trosbaserte og dermed utilgjengelige for diskusjon og avklaring enten via logikk eller vitenskapelig dokumentasjon. Dokumentasjon er dessuten noe mange som arbeider innen psykiatrien stritter imot bare de hører ordet nevnt. Jeg mener likevel at den verden vi lever i er det mulig å vite noe om gjennom undersøkelser og systematisk innhenting av informasjon og erfaringer.
Det er ikke slik at det er et motsetningforhold mellom tro og viten - tvert imot. Det en ikke vet noe om må en forholde seg til på mer eller mindre trosbasert grunnlag. Men troen må erstattes med kunnskap med en gang det er mulig. Dessuten er det visse spørsmål som ikke kan avklares gjennom kunnskap og det er viktig å bli seg også dette bevisst.
Er det noen sammenheng mellom menneskenes livsvilkår, både oppvekst, skole, arbeidsliv etc. og sansynligheten for å få psykiske lidelser? I så fall, vilke er disse sammenhengene? Vilke psykiske plager følger av vilke livsvilkår?
Både sosial klasse og sosialt lag dreier seg i stor grad om makt og
innflytelse.
Er det noen sammenheng mellom sosial klasse, makt og maktesløshet og psykiske lidelser? Er det noen sammenheng mellom sosial anerkjennelse (sosial status) og psykiske plager? Er det sammenheng mellom vold, sosial status og psykiske lidelser? Til disse siste problemstillingene har jeg ikke funnet noe systematisert kunnskap - ikke fordi det ikke finnes, tror jeg, men fordi begrepene, makt, avmakt, vold etc. ikke er anerkjente som relevante for psykiatrien. Dette siste er i seg selv slik jeg oppfatter det ikke bare bemerkelsesverdig men egentlig sensasjonelt, ikke minst fordi psykiatrien er et av samfunnets legaliserte maktmidler (eks. tvangsinnleggelse evt. tvangsmedisinering).
Disse problemstillingene reiser på sin side det grunnleggende spørsmålet om vilken vitenskap psykiatrien egentlig er?
Hva er sosial klasse? Svaret på dette spørsmålet avhenger av hvilke definisjoner en velger å bruke. Innen sosiologien, sosialpsykologien, sosialøkonomien og andre samfunnsvitenskaper brukes ulike definisjoner.
Den klassiske definisjonen har vi fra marxismen hvor samfunnsgruppene i
vårt samfunnssystem, kapitalismen, er delt i tre hovedgrupper:
1. Proletarer, i vår tid kalles de lønnstakere. Denne gruppen som i dag er
den største, består av mennesker som må selge sin arbeidskraft for å leve.
2. Småborgeskapet. Mennesker som lever av sitt eget arbeid og som eier sine egne arbeidsredskaper. (Eks. Håndverkere, bønder, sjarkfiskere, priv. leger, tannleger etc.)
3. Borgerskapet. Mennesker som lever av andres arbeid, dvs. gjennom sin eiendom. (Eks. bedriftseiere, storaksjonærer etc.)
I tillegg kommer enkelte andre grupper, eks. filleproleteriatet (f.eks i
vår tid uteliggere, rusbrukere, etc.) på den ene siden og børsspekulanter
på den andre siden av skalaen.
I samfunnsvitenskapene er denne definisjonen lite brukt i dag fordi den gir dårlig grunnlag for sammenligning av mennesker - kategoriene er for grove (gruppe 1) eller for små (gruppe 3) og fordi samfunnet ikke er tjent med en marxistisk forståelse. Den marxistiske definisjonen er imidlertid uovertruffen i beskrivelsen av hvordan de reelle maktforholdene under kapitalismen deler menneskene i uforsonlige samfunnsgrupper.
I dag brukes imidlertid begrepet sosial klasse i betydningen sosialt lag. En bruker da andre kriterier for å dele menneskene i samfunnet i ulike grupper. De vanligste måtene å dele inn menneskene på er følgende:
A. Etter inntekt, f.eks slik: 1. Høy inntekt
----------------------------: 2. Over middels inntekt
----------------------------: 3. Middels inntekt
----------------------------: 4. Under middels inntekt
----------------------------: 5. Lav inntekt
B. Etter sosial status.
C. Etter plasseringen i arbeidslivet
D. Etter utdanning, f.eks slik: 1. Univ.utdannelse
------------------------------: 2. Høyskoleutdannelse
------------------------------: 3. Fagbrev innen kontoryrker
------------------------------: 4. Håndtverksutdannelse
------------------------------: 5. Uten yrkesutdannelse
Det som i denne sammenheng er viktig er at uansett valg av grupper så er hensikten med dette å prøve å sammenligne om det er noen systematiske forskjeller mellom menneskene som følger enten deres, inntekt, sosiale status, utdannelse etc. og hva disse forskjellene består i, entern det gjelder sykdommer, valg av bilfarge eller vaskepulver.
Formelt og offisielt er psykiatrien en delvitenskap under legevitenskapen. Dette kommer til uttrykk både i Norge og internasjonalt ved at det er bare leger som kan bli psykiatere, dvs. bærere av tittelen som viser til vitenskapen. I praksis er dette også uttrykt i Norge og ellers internasjonalt ved at maktutøvelsen innen dette faget formelt bare kan tillegges leger. Psykologer, psykiatriske sykepleiere eller andre yrkesgrupper er i praksis psykiaternes hjelpere i utøvelsen av faget psykiatri.
Psykiaterne (legene) har dessuten visse retter som bare følger dem gjennom uttdanningen, f.eks. retten til tvangsinnleggelse (en makt-rettighet), retten til tvangs-medisinering (dvs. retten til maktbruk gjennom kjemiske eller fysiske virkemidler), og retten til foreskriving av sykemeldinger eller medikamenter. Den siste er meget viktig ikke minst fordi den knytter meget sterke bånd mellom en kapitalsterk legemiddel-industri og en bestemt yrkesgruppe.
Som en delvitenskap under medisinen vil psykiatrien som offisiell og praktisert virksomhet måtte forholde seg til en bestemt virkelighetsoppfatning. Denne er basert på visse oppfattninger og forestillinger om hva som er sant og hva som ikke er det. Det er uformelt rom for ulike virkelighetsoppfatninger innen psykiatrien. Men når hva som er korrekt virkelighetsoppfatning settes på spissen,vil den rådende, altså den som forvaltes av makten bli den autoritative, dvs. den avgjørende. Spørsmålet er meget komplisert og har mange sider, men for enkelthets skyld vil jeg skissere det slik:
At makt og myndighet tillegges legevitenskapen vil føre til at
oppmerksomheten innen psykiatrien av naturlige grunner vil rettes mot
prosesser i kroppen som forklaringsmodeller for psykisk avvik - til tross
for at dette, etter min mening, med langt større fornuft kan forståes som
et resultat av læring i videste forstand. At legemiddelindustrien av egne
økonomiske interesser ønsker å holde fast ved en kroppsorientert
forståelse, sier seg selv. Det motsatte standpunkt og
virkelighetsforståelse, at psykisk avvik er et resultat av læring, ville
være økonomisk selvmord for denne industrien.
Men spørsmålet er: Er dette sant? Er psykisk avvik, psykisk lidelse, et resultat av prosesser som har gått feil inne i kroppen på folk eller skyldes det noe annet? Eller i dataspråk: Skyldes psykisk avvik maskinfeil eller skyldes det progammeringsfeil? Valg av tilnærming og virkemidler vil måtte avgjøres med utgangspunkt i svaret på bl.a. det spørsmålet.
For hvis det er slik jeg tror, at det overveiende flertallet vi får med å gjøre i psykiatrien sliter med uhensiktsmessige måter å forholde seg på til konflikter - da kan ikke disse menneskene gjøres mer funksjonelle i samfunnet uten gjennom en ny læring. og læring er det pedagogikken som vitenskap som først og fremst beskjeftiger seg med.
Hvor mange pedagoger er det som arbeider i psykiatrien og i hvor stor grad tillegges pedagogikken vekt? Svaret på begge disse spørsmålene forteller at utfra mitt ståsted overhode ikke er overensstemmelse mellom de problemene vårt fagfelt er satt å forvalte, hvem som er satt å forvalte dem og de virkemidlene de har gjennom utdannelsen til rådighet.
Det betyr at i mine øyne er faget i en kronisk krise. og det har det, etter min mening, vært i så lenge det har eksistert.
Mange vil være enig med meg at hovedproblemene til praktisk talt alle de vi arbeider med skyldes uløste konflikter i videste forstand. Vi tenker oss at disse indre konfliktene må løses opp, endres eller justeres på en eller annen måte. Dette kan gjøres enten ved at vi prater med vedkommende, setter vedkommende under sosial påvirkning f.eks. i ulike grupper eller f.eks. påfører vedkommende kjemiske agenter.
Men hva er det som gjør folk psykisk syke, hva forårsaker psykiatrisk lidelse - altså hvordan komme disse konfliktene (djevelbesettelse i kirkelig sammenheng) seg inn i folk? Og selv om kjemiske stoffer kan løse opp andre stoffer, hvordan kan det løse opp en stoffløs tilstand som en konflikt?
I psykiatrien er det mange forklaringsmodeller, fra genetiske
disposisjoner, nevrologiske feilkoblinger, via nevrotiske spenninger
gjennom oppdragelsen (S. Freud), og forestillinger om bestemte
kommunikasjonsmønstre i familiesystemene som ødeleggende og skadelige
(Laing, Bateson) til ulike typer arv- og miljø-forklaringer.
Men jeg mener at et hovedskille i forståelsesmåte går mellom de som ønsker å legge hovedvekten på biologiske forklaringsmodeller og å individualisere problemstillingene, og de som ønsker en ytre forklaringsmodell.
Min mening er følgende: mennesket er ikke født sykt eller med disposisjoner til psykisk avvik, slik disposisjoner er noe det tilegner seg som følge av de livsvilkår det får i videste forstand.
(Det betyr ikke at ikke genetiske forhold kan spille tildels betydelig rolle for enskelte, men her snakker jeg om regelen). Mennesket er ved fødselen grunnleggende sosialt. Det er en struktur (disposisjon) som er åpent for ethvert sosialt læringsprogram det utsettes for. Derfor blir barn som vokser opp i Norge norske, i Etiopia etiopiske og derfor blir mennesker som vokser opp med ulver ulver. Derfor blir forholdene under de første leveårene av særlig betydning for deres voksne funsksjonsevne.
(Som en parentes i denne sammenhengen er dette et meget viktig spørsmål som ikke etter hva jeg har sett vært diskutert som et moment i forbindelse med kontantstøtteordningen, altså hvilke sosiale minimumsforhold i løpet av de første leveårene trenger barna for å bli gode konfliktløsere, samarbeidere og kommunikatører som voksne. Personlig tror jeg gode barnehager er en bedre løsning enn frustrerte hjemmeværende foreldre, selv om også dette spørsmålet har mange vanskelige sider.)
Utfra denne forståelsen har det betydning hvilke betingelser som gis under oppveksten. Og det sier seg selv at sosial klasse er et meget viktig forhold som er med på å prege hele oppvekstatmosfæren på alle måter. Det betemmer hvem som blir dine foreldre, deres måte å løse konflikter på, deres verdier, hva de belønner og straffer, hva de misliker og liker, hva de tror på, ønsker og ser frem til, hvem de omgåes som venner og familie, hvilke interesser de har osv.
Dessuten bestemmer det de materielle rammene som skal være under oppveksten: hva du får og ikke får, hva du kan ønske deg og regne med, hvilke krav som stilles og normene som gjelder for lønn etter innsats. Og ikke minst bestemmer det hvordan du skal se på deg selv som menneske. Vilken plass du har i samfunnet og vilken verdi du har sammenkignet med andre. Det bestemmer hva du må finne deg i, vilken makt du kan regne med å få og vilken avmakt du må regne med.
Makt og avmakt er meget viktige betingelser for den enkeltes psyksiek helse og substansen bak disse begrepene er i høyeste grad knyttet til økonomi, sosial status, utdannelse, dvs. den posisjonen den enkelte har i samfunnet, dvs. til sosial klasse både i borgerlig og i marxistisk forstand.
Det som er åpenbart er at psykiatri er en meget uklar vitenskap. Det er uklart hva som er dens objekt, altså hva psykiske plager er, hva psykiske plager skyldes og hvordan de skal håndteres. Det siste følger naturligvis av det første. Vet en ikke vilket fenomen en står overfor og hva som er dets grunnleggende karakter eller kjennetegn, er det heller ikke mulig å vite hvordan det skal håndteres.
Har du en rød prikk i ansiktet er det avgjørende for hva som skal videre skje å avklare fenomenet. Er det en fregne gjør du ingenting med det. Er det en kvise kniper du kanskje på det. Er det starten på en kreftsvulst skjærer du det omgående vekk eller gjør andre drastiske ting med det. Slik sett bestemmer forståelsen tiltaket. I psykiatrien er dette bare sant til en viss grad og knapt nok det. Forståelsen av depresjon avgjør hva en gjør med den. Skyldes den feilaktige genetiske programmer er det ok å bremse eller motvirke disse med kjemi, sprøyter eller piller. Men sier forståelsen at det først og fremt er knyttet til det livet du har levet og lever, med det mennesket du etterhvert er blitt - da er bruken av kjemi å skyte med skarpt mot spøkelser, det er å påvirke maskinvaren til tross for at det er en programfeil en står overfor, det er som å rase mot fjernsynsapparatet på grunn av et dårlig fjernsynsprogram.
Er det noen sammenheng mellom sosial klasse og psykiatriske symptomer?
Er mennesker fra ulike sosiale lag disponert for ulike typer psykiske plager? Foreligger det noen fakta her?
Både ja og nei!
Det foreligger en overveldende og entydig mengde forskningsdata som viser en ting: det er en meget nær sammenheng mellom sosial klasse og helse. I praktisk talt alle helseundersøkelser viser det seg at jo lenger ned en kommer på samfunnstigen - i desto støre grad risikerer en helseplager av ulik art. Jo laver utdannelse, status, økonomi etc. en har, desto større er sjansen for sykdom og tidlig død! Akkurat dette er det ikke tvil om. F.eks viste en levekårsundersøkelse som ble offentliggjort i 1997 at en mann oppvokst i Oslo Vest vil bli ca. 7 år eldre enn en mann fra Oslo Øst. For kvinnene var det samme tendensen, men litt mindre utslag, ca. 5,5 år.
Det som diskuteres er årsaken til disse systematiske forskjellene. I dag etter en langvarig høyrebølge er det blitt et populært syn i visse kretser og i en del av populærlitteraturen at disse forskjellene skyldes gener. Dårlige gener gir lav sosial posisjon og status! Det er en lite holdbar påstand og fungerer mer som en politisk begrunnelse for at urettferdige og helsskadelige forhold skal fortsette og forsterke seg, mer enn som et vitenskapelig fundert argument.
Men når det gjelder den psykiske helsen er det vanskelig å finne data som viser sammenhengen mellom psyksisk helse og sosial klasse. I et flere timer søk på internett fant jeg nesten ingenting. Det kan nok skyldes meg men jeg tror nok i like stor grad skyldes det at det er gjort lite systematisk på dette området.
Jeg vil likevel presentere de data jeg fant fordi de er i stor grad i overensstemmelse med alle andre data om helse og sosial klasse.
1. Det er en overrepresentasjon av psykopatologi (psykiatrisk sykdom) i de
laveste sosial lagene
2. Psykosene (de mest alvorlig og ødeleggende psykiske lidelsene) synes å
ha sterkest klassetilhørighet.
3. Depresjoner er også i sterk grad klasserelatert. Mennesker med dårligst
utdannelse, økonomi etc. er langt mer disponert for depresjoner enn
mennesker fra øverste sosiale lag.
4. Stress som følge av dårlige sosiale materille livsvilkår bidrar til
mental sykdom.
5. Mental sykdom fører til fall i sosial status.
6. Diagnoser bruks i større grad overfor lavere sosiale lag enn høyere.
7. Høyere sosial lag får mer behandling.
8. Høyere sosiale lag figurerer i mindre grad i statistikker over mental
sykdom.
Disse konklusjonene er på ingen måte overraskende for mennesker som kjenner litt til den helseforskning som foreligger. Likevel er sammenhengen mellom sosial klasse og mental sykdom er ikke så enkel som oppsummeringen overfor tyder på. Når vi kommer ned på det induviduelle nivå må hvert enkelt tilfelle undersøkes konkret og generelle sammenhenger mellom sosial klasse og mental sykdom kan ikke brukes. Dessuten er det langt mer komplisert å fastslå hvordan denne sammenhengen finner sin vei gjennom den enkelte til gruppen som helhet og på vilke måter den gjør seg gjeldende. Det er en rekke irrganger og komplserte veier her vi vet lite om.
Det er også viktig å understreke at innen den praktisk anvendte psykiatrien er det er rekke dyktige, engasjerte og kunnskapsrike mennesker som arbeider. Disse betraktningene må ikke oppfattes som en kritikk av deres praktiske virksomhet som hver deg fører til lindring og lette hos mange mennesker som sliter med psykiske plager av ulik art. Jeg mener det er viktig å skille mellom det faktiske atbeidet som skjer hele tiden og den sammenhengen psykiatrien som samfunnsmessig virksomhet inngår i.
Og i denne siste sammenhengen er det min mistanke er at psykiatriens begrepsapparat for å forstå disse sammenhengene er lite egnet og det kompliserer forståelsen i vesentlig grad.
Jeg vil avslutte disse betraktningene med noen spørsmål som nok kan betraktes som en overordnet kritikk av psykiatrien og egentlig også psykologien med utgangspunkt i behovet for et nytt begrepsapparat.
A. Hvorfor er ikke tro og håp begreper som anvendes innen dette fagfeltet? Vi vet og har visst lenge fra forskningen at troen er en meget virksom faktor for bedring både fra vanlige sykdommer og ikke minst fra mentale sykdommer. F.eks. skyldes halvparten av effekten i bedring av depresjoner troen på å bli bra og ikke noe annet. Akkurat dette forsterker f.eks.kravet om at ansettelser innen psykiatrien må skje på grunnlag av evnen til å skape tro på egne bedrings-krefter, mer enn på formell utdannelse.
B. Hvorfor er ikke makt og avmakt sentrale begreper innen dette feltet? I alle mellommenneskelige relasjoner og alle konflikter er dette virksomme agenter, ofte avgjørende for utfallet av konflikter. Begrepene brukes ikke til tross for at de gir konkret mening på en helt annen og mer håndfast måte enn kompliserte psykodynamiske teorier som i min øyne ofte fører konfliktene inn i den psykologiske tåkeheimen, hvor ingen skjønner noe av dem.
C. Hvorfor er ikke ansvar et virksomt begrep innen psykiatrien. I min erfaring er ansvar og ansvarsløshet meget avgjørende i forståelsen av en rekke aktuelle problemer vi står overfor. Barn som påføres for stort ansvar under oppveksten, noe jeg har sett flere tilfeller av, utsettes ofte for spesielle plager som voksne når vi møter dem i psykiatrien. Ansvarsløshet skaper andre problemer. I alle fall er dette meget viktige begreper for å forstå mange av de menneskene vi møter som pasienter og de indre og ytre konflikter de sliter med.
D. Hvorfor er ikke penger et begrep for psykiatrien, mens f.eks.psykose eller borderline (hva nå det er for noe merkelig) er det? Er ikke penger noe av det viktigste i de fleste menneskers liv enten de er rike eller fattige? Styres ikke mange nettopp av behovet for penger eller mangelen på penger? Er ikke penger blant de tema de fleste snakker mest om i livene sine og bruker mest energi på å skaffe seg, f.eks psykiatere elle psykologer. Er det noen som gidder å være psykiatere elle psykologer uten at de får penger for det. Er hobby-psykiater eller gratis-psykolog menigsfulle begrep?
Men med innføring av slike nye begrep blir spørsmålet: har vi da med en vitenskap å gjøre? Kanskje det likevel vil fungere bedre enn nå - tross alt? For kanskje er det slik at psykiatrien først og fremst er et kamuflert maktmiddel som brukes mot den delen av befolkningen som har størst behov å riste av seg avmaktsfølelsen, for å ta ansvar for sine egne liv slik at de kan skape seg tro og håp om en bedre fremtid. Kanskje psykiatrien er et av samfunnets viktigste midler for å sikre at den bestående orden og den rådende urettferdighet fortsette, og at begrepsapparatet som benyttes er en del av denne makten som skaper avmakt hos mange?
 |
 |
 |
 |
 |
|---|---|---|---|---|
| Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P. | For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene. | For å lese Det Kommunistiske Manifest. | For å lese arbidspogramet til NKP. | Til NKUs sider der finer du linker til andre organisasjoner og littratur. |