Det utspiller seg nå noe verden ikke har vært vitne til på et halvt århundre: En verdensomspennende finanskrise. Og til tross for den seineste oppgangen på aksjemarkedet, er det ingen grunn til å anta at finans-rystelsene har stoppet med dette.
Og selv om så skulle være tilfellet er den skaden disse rystelsene har
forårsaket verdensøkonomien uoversiktelige. Ti millioner arbeidere er
kastet ut i arbeidsledighet, varer har hopet seg opp i havnene og de
økonomiske forholdene til hundrevis av millioner er blitt nærmest
katastofelignende.
Og det vil bli verre før det bedrer seg. Hvor mye verre er det eneste spørsmålet det er hensiktsmessig å debattere.
Ikke vent at svaret kommer fra de selvoppnevnte økonomiske ekspertene. Fra forhandlingene i det siste møtet til det Internasjonale Pengefondet (IMF), Verdensbanken og lederne fra de største kapitalistiske landene, fremgår det tydelig at ingen har løsningen på hvordan en skal kunne holde kontroll på den finasielle uroen i verden.
I virkeligheten var det eneste de klarte å bli enige om at USAs Fødreale Bank skulle kutte sin utlånsrente. Og det ble gjort. Bankens leder, Alan Greenspan, annonserte kort tid etter møte et rentekutt ned til 5%. Sammen med andre finans-senter rundt i verden hilste Wall Street dette rentekuttet med tilfredshet.
Men i og med at denne senkning av utlånsrenten følger tett etter tidligere rentekutt, er ikke Greenspans beslutning tegn på en underliggende styrke i verdensøkonomien, heller ikke er det uttrykk for at de verste rystelsene nå er over. Snarere er dette uttrykk for den grunnleggende svakheten til verdens-kapitalismen. Hvilken effekt denne rentesenkningen vil ha utover en midlertidig opptur i aksjemarkedet er ikke klart på noen måte. Imidlertid vet vi at den ikke gir bedring til de hundrevis millioner som er slått flate av denne finansielle orkanen. Som begivenhetene etterhvet smertefullt viser vil ikke noe land bli skånet fra de voldsomme vindkastene fra den pågående økonomiske stormen i verden.
Hvordan skal dette forklares? Umiddelbart er svaret at verdens finans- og varemarked er nå så tett sammenflettet at et økonomisk problem i et land forplanter seg over hele verden i en langt større grad enn det vi tidligere har vært vant til under kapitalismen.
Fra sin begynnelse har kapitalismen vært et globalt system på grunn av sin iboende natur til å akkumulere kapital. Naturligvis var kapitalismens ekspansive natur et hovedtema til Karl Marx og Friedrich Engels i Det Kommunistiske Manifest, denne milepelen av en bokutgivelse som det feires 150-års jubileum for i år. Slik sett er den globaliserende og integrerende tendensen ved kapitalismen ikke noe nytt fenomen.
Imidlertid gjennomløper globaliseringen og intergreringen av kapitalismen
ulike stadier over tid. Dagens globlisering har nådd et nytt stadium som er
kvalitativt forskjellig, ikke bare sammenlignet med kapitalismen fra Marx
og Engels tid, men også sammenlignet med kapitalismen for bare noen
ti-talls år siden.
For å forklare disse endringene må vi se på fremveksten av transnasjonale foretak og banker. Til tross for at den transnasjonale formen både for industri- og bank- foretak ser ut til å være et vanlig og vedvarende trekk ved det økonomiske landskapet, er det i historisk forstand et ganske nytt utviklingstrekk.
Fra 1960 av, har de transnasjonale (som i dag overstiger 20 000 i antall) blitt dominerende i verdensøkonomien. Denne dominansen har blitt forsterket og utdypet for hvert ti-år siden den gang. I dag utgjør de den strukturen som er bærebjelkene til kapitalismen som verdenssystem.
I og med at de sitter på toppen av en enorm økonomisk pyramide er det de transnasjonale som organiserer et viltvoksende nettverk som funksjonelt knytter produksjon, sevice og finasielle aktiviteter sammen på tvers av grenser, regioner, kontinenter over hele verden. Det som ytterligere setter fart i globliseringsprosessen og integrasjonen av verdens markeder er gjennombruddene m.h.t ny teknologi i kommunikasjon, informasjon og teknologi.
Disse nye teknologiene gjør det mulig for de transnasjonale selskapene å samordne sine mangeslungne og verdensomspennende aktiviteter, organisere globale produksjons-kjeder, gå ut og inn av markedene meget fort, flytte pengekapital fra land til land i et forrykende tempo, og ikke minst utnytte arbeidskraften helt hensynsløst. Kanskje er det noe overdrevent å si at vi lever i en global landby i dag, men vi holder til i en verden hvor politiske og økonomiske rystelser overføres fra den ene delen til den andre på et øyeblikk. Og det er dette vi har kunne iakta i de siste månedene i forbindelse med verdens finanskrise.
Den finansielle nedsmeltingen startet i Thailand og spredte seg til andre asiatiske land, og så Japan og Kina. Og derfra spredte smitten seg til andre deler av verden. Kanskje er det landet som blør voldsomst i dag Russland.
Der har vi en økonomisk nedsmelting og kollaps, som er så voldsom og dyp at John Kenneth Galbraith bemerket i en nylig New York Times-artikkel at "det måtte en russisk erfaring med kapitalismen til for at Sovjet-kommunismen skulle fremtre som god". Således gir ikke dominasen fra de transnasjonale selskaper og banker en krisefri og robust voksende kapitalisme, slik kapitalistiske smug-ideologer har hevdet i lang tid.
Istedet har vi en langsom og ujamn vekst, ulikhet og fattigdom, hensynsløs utplyndring av arbeidskraften, barnearbeid, massiv utestengning av organiserte arbeidere fra produksjonslivet, enorm gjeld og en finansiell struktur som henger sammen i en vev som bærer merket av den globale kapitalismen i 1990-årene.
Kort sagt, historien er ennå ikke over, slik noen proklamerte da sosialismen sammenbrudd kom i tidlig på 1990-tallet og kapitalismen fremto uten rivaler og konkurranse på sitt globale stadium. Istedet har det politiske og økonomiske livet blitt mer, ikke mindre, turbulent både i verdenskapitalismenes sentrer så vel som i pereferien. Klassekampen forsterkes.
Tett sammenflettet med en syklisk krise regner nå den finansielle stormen elendighet over hundrevis av millioner.( Syklisk krise er en del av selve det kapitalistiske systemet og den oppstår periodisk med bestemte kjennetegn).
Den økonomiske veksten vil dette året bli negativ i Japan, ifølge Pengefondet (IMF). Selv optimistene sier at neste år ikke vil bli særlig bedre, og dette skjer etter flere år med treg vekst. Japans asiatiske naboer var også iferd med å miste sin økonomiske dynamikk selv før krisen brøt ut. Ikke særlig bedre stilt er de Vest-Europeiske økonomiene. Tydeligst vises dette gjennom arbeidsledigheten som i gjennomsnitt er omtrent det dobbelte av hva den lå på de første ti-årene etter 2. verdenskrig.
Den økonomiske elendigheten er hovedgrunnen som forklarer dannelsen av sentrum/venstre-regjeringer - flere hvor også kommunistene deltar - over hele Europa. I Sør-Amerika øker også de økonomiske vanskene. Og i USA er vi i ferd med å se slutten på en en lang ekspansjonsperiode, som har vært så svak og ujamn etter historiske målestokker at Louis Uchitelle, redaktøren av New York Timess forretnings-sider skrev:
"Etter alle de strålende gevinstene i aksjemarkedet, etter alle pengene som er sprøytet over amerikanerne, særlig de rike, etter alt det gode som disse tidene har ført med seg, ville karrakterboka for økonomisk vekst fått foreldre til å gråte, hvis et barn hadde brakt den hjem fra skolen."
Og han fortsetter:
"...til tross for den seineste veksten, har den økonomiske veksten på 1990-tallet vært den svakeste siden 2. verdenskrig."
Den pågående uroen i finansmarkedet med en syklisk nedtur i de fleste regioner i verden er ikke noe sæskilt i og for seg. Det som er spesielt i dag er imidlertid at den finasielle sturkturen som ligger over den globale økonomien er av elefantiske proporsjoner.
Den eksplosive veksten i finanssektoren siden 70-tallet i form av gjeldsoppblomstring, sammensmelting av storforetag, nye finasislle institusjoner, fremveksten av nye instrumenter som opsjoner, etc. savner sidestykke under kapitalismen.
Dessuten, når denne oppsvulmete finansielle stukturen kombineres med deregulering av finansmarkedene og med ny teknologi, oppstår det et nytt skjørt element i den globale økonomien som gir den potensiale, slik vi ser i dag, til å utløse en krise av verdensomspennede dimensjoner.
1973 markerer et vendepunkt, hvor perioden før 1973 fremviser den høyeste vekstraten i verdenskapitalismen i dette århundre. Dette står i motsetning til den etterfølgende perioden som viser en gradvis senking i vekstraten. Noen økonomer viser til denne perioden som kapitalismens Gull-år.
I 1970-årene var vekst -raten i G-7-landene (USA, Japan, Tyskland, Canada, Frankrike, Italia og England) på 2,8%. I 1980-årene var deres vekstrate på ca. 2,55%. Og i løpet av de første 6 årene på 90-tallet var den falt til 1,6% og vil sansynligvis synke ytterligere mot slutten av dette ti-året. I løpet av den samme perioden eksploderete finans-sektoren i størrelse, noe som fikk Business Week til å bemerke: "Svak vekst og dagens voldsomme bølge av økonomiske spekulasjoner er sammeflettet i et økonomisk favntak".
Så motsetningfullt som dette virker ved første øyekast, kan det lett
forklares: den finansiell eksplosjonen er en utvekst av den økonomiske
oppbremsingen og stagnasjonen i produksjonssektoren av økonomien.
For å utdype det: Investeringskapitalen som alltid søker maksimum profitt, har flyttet seg fra vareproduksjonen som har en fallende vekstrate som følge av bl.a. overproduksjon, og over til finansektoren hvor profittraten er høyere. Og gjennom dette bidrar den også til skjørheten i dagens finassektor.
Når vil den økonomsike kirsen være over? Hvor dyp vil den bli? Akkurat nå vet vi ikke sikkert noe om dette. Det vi kan si er at krisen forverrer seg i noen deler av verden. Særlig i utviklingslandene er situasjonen dyster. På en måte hopper vi ut i mørket: vi kan verken utelukke en dyp økonomisk krise eller forvente en nært forestående kollaps av verdensøkonomien.
Det er liten grunn til å anta akkurat nå at senkningen av lånrenten fra USAs statsbank, bortsett fra den midlertidige virkningen ved å pumpe penger inn i verdensøkonomien, vil motvirke den voksende sammentrekningen av verdensøkonomien. Heller ikke er det særlig grunn til å anta at hvert enkelt land, ved å følge opp sin eksport-strategi for å unngå å havne i kjeven til sin egen økonomiske krise, vil klare å puste nytt liv verken i sin egen eller verdenskapitalismens økonomi.
I virkeligheten vil en slik strategi, som fremtrer som fornuftig for enkeltkapitalister og enkelt-stater, - den vil ganske enkelt forsterke det nåværende problemet med overkapasitet og overproduksjon i den ene produksjonslinjen etter den andre over hele verden.
Det som var fantastisk god fornuft, altså en eksport-stratgi for land som Japan og Tyskland i de første ti-årene etter 2. verdenskrig hvor den oppdemmete etterspørselen var enorm, konkurransen var mindre intens og arbeiderbevegelsen svekket, har nå snudd 180 grader rundt i en globalt økonomisk marked med voldsom konkurranse, ulik utvikling og mettete markeder. Til tross for alt snakket om å lage en "ny global akitektur er det av de før nevnte årsakene ikke grunn til å regne med nye reformer i verdens-økonomien.
Utvilsomt vil det bli foretatt noen justeringer, først og fremst med det siktemål å unngå fremtidige nedsmeltinger i globla skala, men det er vanskelig å se noen forandringer som kan stanse de svingningene som herser med verdensøkonomien nå.
Sansynligvis vil eventuelle reformene bli mer kosmetiske en reelle. De vil favorisere de imperialsitiske kreftene.Svært lite vil bli gjort for å dempe den raske mobiliteten til kapitalen som er den egentlige årsaken til mange av dagens økonomiske vansker. Og naturligvis vil kapitalist-klassen, slik den prøver under alle økonomiske kriser, ensporet prøve å flytte vekten av krisen fra egne og over på lønnstakernes skuldre, både i eget land og i utlandet.
Stenging av fabrikker, oppsigelser, lønnskutt, rasjonaliseringer, intensifisering av driften kombinert med virkemidler fra myndighetene med siktemål å hjelpe kapitalen å overvinne krisen og gjenvinn profittraten, vil være blant de favoriserte virkemidlene til kapitalen.
Uansett valgresultat den 3. nov. i USA (vi vet nå at valget ble et nederlag for høyrekreftene, overs. merkn.) krever den nåværende situasjonen nye former for klassekamp, og nye allianser og nye krav til den internasjonale arbeiderklassen.
Arbeiderklassen kan ikke løse kapitalismens krise, krisene er innebygget i
systemet og er uungåelig. Men arbeiderkalssen kan og må sloss for sine
umiddelbare behov. Dessuten må klassen , jo før desto bedre, sloss for
"retten til sosialisme," som er den grunnleggende løsningen på
kapitalismens krise.
Dette er den største utfordringen til den internasjonale arbeiderbevegelsen, og denne utfordringen vil den helt sikkert møte. Vår egen arbeiderbevegelse (USAs), særlig etter skiftet av toppledelse i 1995, kjemper mot de transnasjonale selskaper og banker på en ny måte som har vært fraværende i et halvt århundre - i noen tilfeller med seier.
På samme måten kjemper arbeiderbevegelsen andre steder på kloden med en ny besluttsomhet. Globaliseringen bringer helt sikkert frem nye vansker for hundretalls millioner lønnstakere. Men den utvider også arbeiderklassen i global målestokk, inkludert de landene hvor den tidligere bare utgjorde en liten del av befolkningen.
Dette fordyper og forsterker den internasjonale solidariteten og klargjør scenen for nye fremskritt til den internasjonale arbeiderklassen.
Denne artikkelen er hentet fra USAs Kommunistiske Partis internet-utgave av Peoples Weekly World, lagt ut den 31 oktober 1998. Den er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner.
 |
 |
 |
 |
 |
|---|---|---|---|---|
| Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P. | For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene. | For å lese Det Kommunistiske Manifest. | For å lese arbidspogramet til NKP. | Til NKUs sider der finer du linker til andre organisasjoner og littratur. |