Det er i dag noen nye dramatiske utviklingstrekk som på en radikal måte er i ferd med å endre den grunnleggende økonomiske strukturen i landet vårt. Disse trekkene påvirker USA politisk og ideologisk. Over hele verden bidrar dette i stor utstreknng til å forsterke det vi kaller "globalisering".
Dette er en rekke sammensatte utviklingstrekk som virker innbyrdes på hverandre og på helhetsbildet. I den seineste tiden har disse relativt nye utviklingstrekkene sammen skapt en ny overordnet situasjon. De er vanskelige å vurdere. De er imidlertid av en så stor betydning at det er nødvendig å prøve å analysere dem, av mange grunner, men spesielt fordi de vil påvirke vår politikk og taktikk.
Globalisering:
Det første utviklingstrekket er den vedvarende mega-fusjoneringbølgen som ruller over finans-og storselskapene i verden. Bare størrelsen, ustrekningen og omfanget av sammenslåingene er bokstavelig talt i ferd med å endre verdens økonomiske struktur. Globaliseringen har nå utviklet ett nytt kvalitativt nivå av imperialismen.
Den amerikanske imperialismen er fullstendig involvert i denne løpende prosessen overalt i verden. Den er hovedaktør og influerer dermed hele verden. Den finansielle krisen i Sørøst-Asia er akkurat nå dypest i Indonesia hvor hele økonomien og den poltiske strukturen er i ferd med å falle samme og hvor den revolusjonære kampen vokser. Denne krisen er akkurat nå det lettest synlige resultatet av globliseringen og påvirkningen fra spekulasjonskapitalen, finanskapitalen.
Sammen med IMF (Det Internasjonale Pengefondet) og Verdensbanken, som i hovedsak kontrolleres av USA-imperialismen, er veksten av konglomerater (sammenfletningen av kjempekonsern) en vesentlig del av den verdensomspennende krisen i kjølvannet av globaliseringen.
I Asia påfører naturligvis stormakts-sjåvinismen og den forsterkete utbyttingen tilleggslidelser i en rekke land på befolkniger som er nasjonalt og rasistisk undertrykt fra før. Det fleste av de globale monopolene har utviklet seg til å bli umettelige beist som sluker alt de kommer over hvis det kan bidra til å øke profitten og makten.
Alle gamle barriærer er blitt overvunnet. Sammensmeltninger på tvers av oseaner og kontinenter er blitt rutine.
Skyter voldsom fart.
Marx forutså for 150 år siden den historiske utviklingen til kapiatlismen mot monpolkapitalisme da han sa at de store fiskene ville spise de små fiskene. Men selv ikke Marx kunne forutse den utrolige farten sammensmeltingene av storselskaper skjer med i dag . Historisk finnes det ikke paralleller til det som nå foregår.
Storselskaper slutter seg nå sammen til organismer hvor begrepet "stor" ikke lenger er dekkende. I dag er "små fisker" egentlig store fisker som spises av enda større fisker, altså verdensomspennede selskapsmonstere. Marx forutså altså prosessen, men hadde ingen mulighet til å kunne forutse den kollosale størrelsen på dagens monpol-giganter. De er blitt så store at de kan sammenlignes med stjernetåkene (gallaksene) i universet. Noen av de seineste mangemilliard-dollar sammensmeltningene illustrerer det enorme økonomske omfang denne prosessen har:
Travelers-Citycorp, 70 mill$(milliarder), SBC-Ameritech, 62 mill$, Bank America-NationsBank, 60 mill$; WorldCom-MCI, 37mill$, Boeing-McDonnell Douglas, 16 mill$, Bell-Atlantic-NYNEX, 20 mill$ og Daimler-Chrysler, 90 mill$.
I tilknytning til Microsofts monpol pågår akkurat nå en voldsom krig mellom programvare-produsentene (data-bransjen) om profittandeler. Selskaper i mange av USAs stater trekker nå fram "anti-trust"-lover, ikke fordi de er imot monopol, men fordi de ikke kan fravriste Microsoft markedsandeler på noen annen måte.
Ett av de mange problemene som følger i kjølvannet av kjempefusjoneringene er spørsmålet om hvem som egentlig driver og kontrollerer disse nye mulitnasjonale selskapene. For eksempel: vil det være Daimler-Benz i Düsseldorf eller Chrysler i Detroit? Antagelig vil det være Düsseldorf som vil være sjefen, men jeg tror at driften vil skje fra fra Detroit. Hvordan fagbevegelsen vil organisere kampen mot disse nye internasjonale konglomeratene er et annet av de store spørsmålene?
Nye finans-imperier.
Bare med stor konsentrasjon og bevegelighet av kapital kan slike finansimperier som Travelers og Citicorp håndtere transaksjoner i mangemilliard (dollar)-klassen. På omtrent alle områder i samfunnslivet overtar nå monopolene kontrollen, men særlig sterk er denne tendensen innenfor telekommunikasjon, elektronikk, bilproduksjon, datamaskinprodusjon, produksjon av progravare til data og innen banknæringen.
I virkeligheten er det er det disse relativt nye bankene og finansinstitusjonene som muliggjør kjempesammenslåingene og dermed globaliseringsprosessen. Disse omfatter verdensomspennende institusjoner som IMF (pengefondet) og Verdensbanken som er hovedinstrumentene for globaliseringen.
Overalt blir nå mindre banker kjøpt opp, likvidert eller stengt. De gjenværende finansimperier presser ut mindre banker som i dag betjener små-industrien, lokalsamfunnene og forbrukerne. Kongressens seineste deregulering av bankene har gitt en impuls til en ny runde med banksammenslåinger.
Finanskapitalen har nå til rådighet en makt uten historisk sidestykke som den bruker, ikke bare til økonomiske utpressing av mindre selskaper, men også for kontoll og dominans over store felt av vår nasjonale økonomi. Disse digre finasimperiene har en stadig større og voksende betydning over hele verden. Dette betyr en endring av hele verdens grunnleggende økonomiske struktur og dermed den politkken og ideologien som støtter oppunder og rettferdigjør den.
Vi er klar over at MAI (Multilateral Agreement on Investments)-avtalen vil forsterke og finslipe de transnasjonale selskapenes muligheter til å utnytte arbeidskraften, konsumentene og omgå miljøkrav. Viktigst av alt: Denne avtalen vil fjerne alle restriksjoner som fortsatt hindrer kapitalens muligheter til å flyte fritt. Det er ikke rart at det vokser frem en verdensomspennende motstand mot denne avtalen.
Massemedia:
Fusjoneringene skaper ern rekke andre virkninger. Bak lukkede dører overtar storselskapene og bankene massemedia og alle viktige påvirkningsmidler. Monopolenes kontroll over informasjonsstrømmen er nesten total.
Banker, finansimperier og reaksjonære milliardærer kjøper hele informasjonsnettverk, forlagsimperier og mediasammenslutninger. Aviser, inkludert New York Times, blir i økende grad kontrollert av høyrekreftene. Reaksjonære mennesker som Robert Murdoch overtar enkeltaviser eller hele aviskjeder.
På samme måten som det har skjedd med offentlige institusjoner som skoler, sykehus og transport, øker privatiseringen av alle typer offentlige publikasjoner. Store private økonomiske interesser kjøper opp radiostasjoner, fjernsyn og filmproduksjonsselskaper. Forfattere mister ethvert skinn av uavhengighet.
Film-, fjernsyns- og videoproduksjon domineres - og dette er er høyre-dominans - av emperier som som Disney og Time-Warner. En rekke kjente programmer i radio og fjernsyn påvirkes ideologisk av høyre-orienterte grupper som finansierer dem.
Selv om Wall Street og Finanskeftene i USA bedyrer at stadig større bedrifter (monopoler) er bra for landet, vokser nå bekymringen blant enkelte borgerlige økonomer og finanskommentatorer om dette faktisk kan være sant. I New York Times 17.mai utgave, skriver Peter Passel:
" Naturligvis viser fakta fra tidligere selskapsfusjoneringer .... at dette skaper like mye skade som det gjør gavn. Silke bedriftssammenslåinger er ofte resultat av storhetsdrømmer innen bedriftsledelsen og forkjempernes drømmer om bonuser og kjempefortjenester."
Som følge av den nye utviklingen sammen med de nye vilkårene som moderne teknologi gir (datamskiner og roboter), blir fagbevegelsen og hele arbeiderklassens måte å forholde seg til disse fenomenene stadig viktigere.
I en av sine taler til et møte i det Demokratiske partiet, ga AFL-CIOs (USAs fagbevegelse) leder, John Sweeny, uttrykk for bekymring for den voldsomme veksten av monopoler som følge av sammenslåinger. Han sa at dette krevde en sterkere organisering og kampkraft fra fagbevegelens side for å bekjempe den nye selskapsstrukturen..
Sweeny beskyldte dessuten nylig "storselskapene, politiske høyreorganisasjoner og konservative lobbyister for å iverksette en samordnet kampanje over hele landet for å kneble meningene til vanlige lønnstakere i den politiske debatten."
Faren for fascisme i USA.
Enda en nyskapning i det politiske landskapet i USA er den fascist-lignende utviklingen som henger sammen med den eksplosive veksten i selskapsfusjoneringer. Verdensomspennende storselskaper er støttespillere for ultra-høyre kreftene. Jo større selskapene er, desto mindre demokratisk og mer anti-fagbevegelse og anti-arbeiderklasse blir de.
Slik gjenspeiler politikken i USA i økende grad den nye rollen og makten til storkonsernene, altså det nye nivået til stats-monopol-kapitalismen. Dette er den underliggende årsaken til økingen i aktivitetene og voldsomhetene til det ytterste høyre og til den fascistlignende fløyen i det Republikanske partiet. Den forsterkete innflytelsen til de fascistlignende kreftene i det Republikanske partiet er hovedårsaken til splittelsen i partiet.
Gruppeleder i kongressen for de ytterliggående republikanerne, Newt Gingrich, som forsvant en stund fra den offentlige debatten, er nå tilbake med fynd og klem. Han har kalt Clinton for "ulovlig"og uskikket til å være president. Hans siste beskyldning er at Clinton-administrasjonen er å sammenlignes med det gyselige "talk-showet" til Jerry Springer.
En annen Republikansk ekstremist, Dan Burton, leder av den kommiteén som etterforsker Clinton, friga forfalskede lydbånd i et forsøk på å bevise Clintons skyld.
Denne fascist-lignenede utviklingen kommer likevel tydeligst frem gjennom den ukonstitusjonelle og anti-demokratiske virksomheten til den såkalte uavhengige anklagerens kontor. Kenneth Starr blir stadig dristigere. Jo mer upopulær han blir, jo mer han presses, desto mer arrogant lyder han.
Storjuryen og høringene i regi av representantenes hus har uten lovlige vedtak tilranet seg makt til å stevne hundredevis av mennesker. Folk som Susan McDougal og Webster Hubbell blir hensynsløst stevnet for retten fordi den nekter å lyge om Clinton.
Disse høyre-ekstremistene forsøker å dirigere Kongressen ved å sette til side grunnleggende sivile, demokratiske rettigheter. De overtrer åpent den første og fjerde grunnlovsretten og bryter den ene loven etter den andre. Dette er juridisk terrorisme.
Kenneth Starr er høyrefløyens front-figur og representerer mangemillionæren og høyre-ekstremisten Richard Mellon Scaife som finansierer hele "ta Clinton"-kampanjen. Scaife har bare ett siktemål: å få festet storselskapenes grep og kontroll over regjeringen på alle nivåer. For å greie dette har han gitt høyrekreftenes organisasjoner 150 millioner$.
For å kjøpe Starrs tjenester har Scaife punget ut til en ny skole "for lov og statsforvaltning" ved Pepperdine Universitetet i Malibu (California) hvor Starr er tilbudt stillingen som rektor. Det var først da nyheten om denne "koselige" avtalen lekket ut at Stakk annonserte at han ikke ville ta stillingen men, istedet fortsette heksejakten sin på Clinton.
Ultra-høyre kreftene samler seg rundt Starr fordi de tror at han kan skape den nødvendige politiske beveglse som til sist kan felle Clinton-administrasjonen, skade demokratene og på den måte legge forholdene til rette for å styrke makten ytterligere til de ekstreme republikanerne. Disse kreftene prøver å ødelegge presidenmakten fordi den er en viktig del av den demokratiske strukturen. De planlegger helt bevisst å oppnå dette ved å ødelegge den nåværende administrasjonen og derigjennom redusere makten til selve presidenten.
Hvordan kan vi vinne?
Ultra-høyre faren vil komme til uttrykk i de kommende valgene. Republikanerne, som gjennom taler og andre aktiviteter er blitt mer og mer fascistorientert, satser alt på å vippe ballansen i Kongresssen. Dette er en meget god grunn til å øke våre anstrengelser og delta i valg. Hvis vi skal ha inflytelse på de kommende valgene må vi begynne nå.
Motstand mot ultra-høyre og den fascist-lignende politikken må være vår politikk. Vi må ta bladet fra munnen og avsløre alle slike krefter og aktiviteter. Fremveksten av denne faren tvinger oss til nøye å vurdere vilken type motstand som det er mulig å organisere. Det trengs langt flere motstandere av storselskapene og for lønnstakere og dette krever brede valgallianser.
Vi må finne mer effektive måter å bygge koalisjoner med arbeiderbevegelsen, med de nasjonalt og rasistisk undertrykte minoritetene. Faktum er at nå er de mest progressive poitikerne Afro-Amerikanerne. Ras Baraka, som stiller til valg til bystyret i Newark, New York, er et eksempel på dette.
Clintons popularitet skyldes ikke at folk synes han er en bra president. Den skyldes at folk frykter ultra-høyre mer enn de misliker Clinton. Legger en så til den sterke usikkerheten og den totale mangelen på tiltro til selve systemet, kan en forstå hvorfor det er et stemningskifte til fordel for venstrekreftene mot høyrefløyen og storselskapene. Dette åpner muligheten for å slå tilbake det ytterste høyre og øke vårt partis inflytelse i kampen mot den fascistiske faren.
Vi må finne måter å foren kreftene våre med uavhengige og representanter for mindre partier. Vi må også innse at til tross for at de er svake, befinner de fleste progressive kreftene seg i det demokratiske partiet. De fleste lønnstagere støtter det demokratiske partiet og støtter demokratenes kandidater. Hvis vi kan bidra til organiseringen av brede koalisjoner vil disse også befinne seg i det demokratiske partiet.
Det er behov for kommunistiske kandidater som kan spille en særskilt viktig rolle i direkte motstand mot de ekstreme ultra-høyre kandidatene. Tiden er moden for store forandringer, for å hindre en ekstremistisk overtakelse og for å skape en effektiv bevegelse mot den løpske grådigheten til storselskapene.
Denne artikkelen er hentet fra USAs Kommunistiske Partis avis Peoples Weekly Worlds hjemmeside som ble utlagt på internet 23.mai 1998. Artikkelen er oversatt og bearbeidet for Friheten av Knut Lindtner.
|
|
|
|
|
|---|---|---|---|---|
| Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P. | For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene. | For å lese Det Kommunistiske Manifest. | For å lese arbidspogramet til NKP. | Til NKUs sider der finer du linker til andre organiasjoner og litratur. |