Barnearbeidets svøpe.

Av Lisa Armstrong.

Et par Nike-sko til $150, $60 for et par Levi Strauss-jeans. Et sett Pocahontas-pyjamas for barn til $80.

Hva har disse tingene til felles? De er alle merkevarer som unge mennesker i De Forente Stater sparer til for å kjøpe, og høyst sansynlig er de produsert av et ungt menneske som lever i Indonesia, Honduras eller Haiti.

Hvis du tror at kampen mot barnearbeid og slavearbeid ble vunnet for flere år siden, må du tro om igjen. Barn og ungdom over hele verden lider under de samme kårene som man har gått ut fra tok slutt i USA tidlig på 1900-tallet.

Situasjonen er sjokkerende: lønninger på fattigdomsgrensen, 18 timers arbeidsdag, ingen helsetjeneste, grusomme arbeidsvilkår, ingen sjanse til utdannelse, og det viktigste av alt: ikke et fnugg av mennesklig respekt.

I et forsøk på å fø familiene sine er disse unge kvinnene og barna som arbeider i slavebedrifter, tvunget til å oppgi enhver sjanse til å leve et normalt, sunt liv, og må istedet slave for kapitalens grådighet.

I det siste er det kommet frem flere opplysninger om denne situasjonen. Ut fra den beklemmende følelsen Kathie Lee Gifford helt riktig ga uttrykk for i kampanjen mot Nike-sko, lar kundene nå selskapene i økende grad få merke at slavefabrikker og barnearbeid ikke lenger godtaes.

Først og fremst som følge av folks opprørthet drøftes temaet barnearbeid i Washington. En løsning som er foreslått er "Harkin-loven", som vedtatt vil innebære forbud av varer produsert av barnearbeidere. En annen løsning er et utvalg for å få bukt med misbruket av barnearbeid i slavefabrikkene og som skal avgi rapport til president Clinton ved utgangen av dette året.

Imidlertid er det et men ved alt dette. Ved å vri hendene i bekymring over alt bernearbeidet, oversees ofte hvorfor barnearbeidet i det hele tatt forekommer. Problemet er ikke bare forbundet med sjofle arbeidsgivere som Kathie Lee og Disney. Det er også et problem som dreier seg om handel mellom utviklingsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika på den ene siden og de rike nasjonene, slike som USA, som dominerer verdensmarkedene og setter handelsbetingelsene. Hva annet har disse landene enn billig arbeid i bytte for valuta?

Store selskaper drar fordel av det globale frie marked skapt av f.eks. NAFTA (det Nordamerikanske Fellesmarkedet) og andre handelssammenslutninger. De mulitinasjonale selskapene bruker det billigste arbeidet på steder med de svakeste arbeidervernlover og fagorganisasjoner og så selger de produktene i de mest lønnsomme markedene i industriland som USA. I praksis betyr dette: Varene produseres så billig som mulig som gir ekstra høy profitt og slik fylles bankkontoene fortest.

Noen av de som forsker på barnearbeid unnskylder dette med at fattigfolk trenger slavearbeidet for å overleve. De sier at forbud mot barnearbeid og slavearbeid bare fratar dem muligheten til å skaffe seg den daglige matrasjonen. Det de ikke klarer å innse er at arbeidsforholdene kan og må forbedres, lønnngene kan og må økes, helsestell og utdannelse kan og må virkeliggjøes og respekt kan og må vises alle arbeidere. Dersom voksne familieforsørgere får en lønn å leve av, da behøver ikke barna arbeide.

Altså: Istedet for å straffe landene som bruker slavearbeid slik Harkin-lovforslaget går inn for, burde vi kjempe for alle arbeideres rett til å danne sterke fagforeninger.Med fagforeninger kan arbeidsfolk kreve og tilkjempe seg sine rettigheter, både respekt, rettferdig lønn, sikre og gode arbeidsforhold og utdannelse.

Barnearbeid er et problem ikke bare i utviklingslandene. Regjeringens sentralbyrå meldte nylig at det var 290200 barnearbeidere i USA. Den største gruppen av disse er gårdsarbeidere. På grunn av stor bruk av kjemiske plantevernmidler og lønninger under minimumsnivå arbeider disse under de verste arbeidsforhold i USA sammenlignet med en vilken som helst industriell virksomhet.

Storselskapene drar fordel av en global økonomi for å øke profitten. Dette betyr at den eneste løsningen for arbeiderne er å organisere seg i global skala for å sikre rettighetene for alle arbedere.Å støtte alle arbeideres rett til å danne og organisere seg i fagforeninger vil bety vidtrekkende endringer for den måten "business" drive i USA og i land som f.eks. Mexico, Indonesia, Honduras og India.

Når vi som er arbeidere i USA blir klar over at vår kamp for et godt liv, gir oss mer i fellesskap og solidaritet med arbeiderne i andre land enn med de rike i vårt eget land, da vil ikke storselskapene lenger være i stand til å sette arbeider opp mot arbeider for på den måten å kunne øke selskapenes profitt på vår bekostning. Enhver arbeider - uansett alder, nasjonalitet og land er en del av kampen for menneskerettigheter.

Denne artikkelen er hentet fra USA s Kommunistiske Partis avis Peoples Weekly World sin internet-side fra den 9. mai 1998. Artikkelen er oversatt av Signe Ødegaard og bearbeidet av Knut Lindtner og Alice Karlsen.

Klikk her for å få kontakt med Nordland N.K.P.	For å vite noe mere om han som vedlike holder disse sidene.	For å lese Det Kommunistiske Manifest.	For å lese arbidspogramet til NKP.	Til NKUs sider der finer du linker til andre organiasjoner og litratur.