Lokal-laget i Lofoten og Vesterålen

Aksjoner

Stor aksjon i Iran
Som nå er kjent for de fleste så har jeg og Cliff sammen med 27 andre fra Norge, vært med NORSAR til Iran for å lete i jordskjelvruinene etter overlevende i Bam. Den gjengen som dro har blitt en meget sammenspleiset gjeng, og jeg har hele tiden følt meg trygg. Brannmennene fra Oslo Brann og Redning har tenkt sikkerhet i bygg for og med oss (hundeførerne), og Norsk Luftambulanse var tilstede for å ivareta vår helse hvis det skulle skje noe. Og det gjorde det ikke. Vi er alle like friske og hele som da vi dro, hundene også. 
 
Turen ned ristet oss sammen som gruppe i en Hercules. Vi fløy i 10 timer med mellomlanding i Tyrkia for å fylle bensin. Pilotene ville egentlig ikke fly inn til Bam i det hele tatt, for på deres kart var flyplassen der markert som ubrukbar. Vi ventet på dagslys og fløy likevel inn. Det var ikke noe kontrolltårn så flyene trakk kølapp ved å kommunisere med hverandre. Fremme i Bam fikk vi beskjed om at det ikke var bruk for oss, vi kunne bare reise hjem igjen. Lang maske. Men vi ble og det er vi glade for, selv om vi ikke fant noen i live. 

Jeg så ingen lik! Men jeg så mange skjebner. Etter hvert skjønte vi at ikke alle som vi traff var fra Bam, mange var tilreisende som kom for å se (og plyndre?). Jeg skjermet meg selv ved ikke å involvere meg i de etterlatte, dette fordi jeg ble veldig psykisk sliten. Alle var veldig interessert i oss og hundene. Jeg tok på meg en avvisende mine for å holde folk på avstand. Noen orket å prate med lokalbefolkningen (på tegnspråk), beundringsverdig. 

Husene i Bam var bygget på en så dårlig måte at det bare var stein og støv igjen av endel av dem. Forholdene var veldig vanskelige for hundene, det var så tykt lag med masse de skulle prøve å "lukte seg igjennom". Jeg har funnet ut at lavinetrening er svært relevant også i ruinsøk, tro det eller ei. I lavine blir hundene trent til å finne folk under tre meter med snø. Å finne folk i halvannen meter med masse av stein og grus er vel ikke så ulikt? 

Vi bodde i sivilforsvarets "oppblåsbare" telt med varme. Meget behagelig. Sovepose og liggeunderlag hadde vi med. Maten var stridsrasjoner fra forsvaret. Bare hell på varmt vann, god mat i løpet av 5 min. Vi hadde egen do i et stort buetelt. Det eneste som ikke fungerte var Optimus primusene. De likte ikke diesel. Men hva har vi brannmenn til; en T-shorte dynket med bensin og diesel i kjele fungerte som komfyr og vi fikk varmt vann. Vi bodde lagvis og hundene sov i bur i samme telt som oss. 

På hvert lag var vi en leder, tre hundeførere, to brannmenn og en fra Norsk Luftambulanse. Hundeførerne fikk med seg en fra OBRE i hvert søk for å passe på at vi ikke lente oss på ustabile vegger, gikk inn under ting som kunne falle ned osv. Jeg syntes litt synd på anestesilegen fra NLA som var med oss. Hun satt stort sett og passet på sekkene våre. Det hadde jo vært dumt å ha henne med inn i søket, for da ville hun også blitt skadet hvis det hadde skjedd noe. Vi søkte over alle områder med to hunder. En sikkerhet for oss som hundeførere. Tenk om vi gikk over noen! Med to som søkte hvert område var vi sikrere og vi kunne eventuelt dele skylden hvis det skulle være at man fant noen der senere. Markerte bare en hun i førest runde tok vi inn tredje hunden for å se om den reagerte. Spørsmålet var jo, skal vi grave her eller ikke? 

Hjemturen gikk med charterfly! Hundene fikk sitte i kabinen med oss. Hundefører med hund fikk tre seter sammen og vi storkoste oss med servering og film på veien. Vi kunne snakke oss gjennom gode og vonde opplevelser i Iran, for vi hadde god tid torsdagen før vi reiste til flyplassen i Kreman på kvelden. Dette for å være ute i god tid til flyet skulle gå fredag morgen. Allikevel fortsatte evalueringen da vi kom hjem. Vi hadde mye mer å prate om enn vi trodde. Hjemmegruppa tok flott imot oss da vi landet. Distriktsveterinær ordnet med papirer, helsesjekk og vår egen veterinær hjalp til med å ta blodprøver (Marianne, NRH). Så gikk vi noen hundre meter til forsvarets hundeskole der folk stod klare til å vaske hunder og bur. De fikk nye tepper i burene, og tyggebein da de var ferdige. Hvilken luksus. Varm bil til hotellet for våre hunder var også ordnet. Hjemmegruppa har også ringt alle pårørende en gang hver dag for å informere om hva vi har gjort og hva som har skjedd i Iran. Hjemmegruppa ble informert av ledelsen via satellitt telefon. 

Med vennlig hilsen
Nina og Cliff

Utvikler        Eidar Knutsen        Webside