Blodforbudet for Jehovas vitner

Forfatteren av denne artikkelen, Norman Hovland har selv mange år bak seg i Vakttårn­organisasjonen, og har derfor god kjennskap til organisasjonens indre liv. De siste årene i organisasjonen brukte han til å sette seg grundig inn i Selskapet Vakttårnets historie av stadig skiftende lære og standpunkter, helt fra starten i 1870 årene og frem til våre dager. Det var umulig å kommunisere funnene fritt til medlemmene i organisasjonen, uten at det ville føre til alvorlige sanksjoner mot ham. Han forlot organisasjonen i 1988.

De færreste har kjennskap til hva Vakttårnets blodforbud egentlig går ut på (1). Det er derfor nødvendig med informasjon om emnet. Vakttårnet hevder at blodforbudet utgjør et etisk problem for leger og helsepersonell, men en nærmere undersøkelse av Jehovas vitners motstand mot bruk av blod avdekker en hel del underlige forhold, og viser at det «etiske» problemet dessverre er et konstruert problem som hører hjemme hos Selskapet Vakttåmets egen ledelse i Brooklyn, New York.

Opp igjennom årene har Vakttårn­organisasjonen gitt uttrykk for en del merkverdige oppfatninger om helse og menneskekroppen. Da vaksinering ble vanlig, møtte denne praksis meget sterk motstand hos Vakttårn­ledelsen. 11920­ og 1930­årene tordnet bladet Den Gylne Tidsalder mot vaksinasjon og betegnet det som en «forbrytelse» og et brudd mot «Guds bestemmelser» (2). Bladet brakte også i samme tidsrom en artikkel som het Bakterier, nutidens overtro (3). Helt opp til 1986 trodde og lærte Vakttårnet at hjertet var «sete for våre motiver og følelser» (4, 5). Blodtransfusjoner var farlige fordi donorens blod kunne påvirke ens personlighet (6). Et Jehovas vitne kan heller ikke benytte seg av blodigler, det ville «være det samme som med overlegg å gi disse skapningene blod» (7).

Begrunnelsen for blodforbudet
Vakttårnet hevder at deres forbud mot blodtransfusjoner er religiøst fundert og oppgir i hovedsak tre bibeltekster, 1. Mos 9: 3, 4; 3. Mos 17: 13, 14 og Apostelgjerningene 15: 19­21. Det innrømmes at disse tekstene ikke omtaler blodtransfusjoner, men det hevdes at tekstene forbyr mennesker å spise blod. Da alle forstår at Bibelen ikke omtaler medisinsk bruk av blod, har Vakttårnet vært tvunget til å konstruere en religiøs begrunnelse idet det hevdes at det å motta en blodtransfusjon er det samme som å spise blod.

Er en blodtransfusjon det samme som å spise blod?
Når man i den moderne legevitenskap argumenterer for at en blodtransfusjon ikke er det samme som å spise blod, kaller Vakttårnet argumentet uvitenskapelig:

«For å rettterdiggjøre sin handlemåte hevder legene at det å gi blodoverføring ikke er ensbetydende med å tilføre kroppen næring, og at det derfor ikke er et brudd på Guds lov. Dette er imidlertid et uvitenskapelig argument. Ettersom blodet ved blodoverføring ikke blir ført inn i munnen og går igjennom fordøyelseskanalen, blir kroppen ved denne behandlingsmåten i virkeligheten tilført næring på den raskeste og mest direkte måte, og det er derfor en behandlingsmåte som er direkte i strid med den lov Gud ga Noah, og det vedtak som ble truffet av de kristnes styrende organ i Jerusalem...» (8).

Når Vakttårnet vil finne leger som støtter deres svært spesielle syn på blodtransfusjoner, siterer de en dansk og en fransk lege som begge levde på 1600­tallet! (9,10). Da den franske legen ble sitert, ble det ikke nevnt når han levde. Hele argumentasjonen blir imidlertid enda mer eiendommelig idet Vakttårnet samtidig hevder at en blodtransfusjon er en "vevstransplantasjon" (11). Det gis aldri noen forklaring på hvordan en blodtransfusjon kan være både en transplantasjon og et inntak av næring. Ikke desto mindre utgjør dette resonnement selve grunnlaget for Vakttårn­ledelsens «religiøst» begrunnede motstand mot blod. Det er på grunnlag av dette resonnement at lederne føler seg bemyndiget til å befale at millioner av mennesker skal avstå fra bruk av blod.

Forskjell på blod og blod?

Et annet og mer ukjent forhold som stiller Vakttårnets blodforbud i et enda mer underlig lys er det faktum at Vakttårnet faktisk har delt blodet opp i tillatte og forbudte komponenter (12).

Vakttårnets meget knappe begrunnelse for denne oppdelingen er følgende:

«Noen kristne mener at det å ta imot en liten mengde av et stoff som kommer fra blod, med ovennevnte hensikt, ikke ville være å vise ringeakt for Guds lov; deres samvittighet ville tillate dette (Luk 6: 1­5.)» (13).

Det er altså «tillatt» å bruke visse blodkomponenter fordi det dreier seg om «en liten mengde». Dreier det seg om en liten mengde? For å fremstille en eneste sprøyte gammaglobulin går det med ca. tre liter blod. For å fremstille preparat (faktor VIII og IX) som kan gi en alvorlig syk bløder en normal livslengde kreves det minst 100 000 1iter blod. Man kan vel vanskelig si at det dreier seg om "en liten mengde» blod.

Hvis mengden er avgjørende, blir dette inkonsekvent, idet hvite blodlegemer som er forbudt, utgjør mindre enn 1% av blodvolumet, mens albumin, som utgjør ca. 2% av blodvolumet, er «tillatt». Forbudet mot hvite blodlegemer virker derfor ikke særlig gjennomtenkt. Hvis Vakttåmet skulle være konsekvent, ville de også måtte forby mødre å amme sine barn, idet morsmelk under de første måneder etter fødselen inneholder 5­12 ganger høyere konsentrasjon av hvite blodlegemer enn det selve blodet inneholder (14). Et diende spedbarn får dermed i seg mer hvite blodlegemer enn om det skulle fått en daglig transfusjon av fullblod. Det er også i høyeste grad inkonsekvent at Vakttårnet forbyr bruken av blodplasma samtidig som de tillater bruk av de tre blodkomponentene som sammen med vannet i plasmaet utgjør 99 % av selve blodplasmaet.

En ytterligere inkonsekvens blir det når Vakttårnet «tillater» at Jehovas vitner bruker disse blodkomponentene som blir fremstilt av tusenvis av liter lagret blod, samtidig som Vakttårnet har totalforbudt bruk av lagret blod. Lagring av blod er forbudt og har den konsekvens at det hindrer Jehovas vitner fra å benytte seg av såkalt «autologt blod» som går ut på at man tapper, samler opp og lagrer pasientens eget blod, for senere å gi det som en blodoverføring (15, 16). Tapping og lagring av noen få liter av sitt eget blod er altså forbudt for Jehovas vitner, mens tapping og lagring av store mengder blod til fremstilling av Vakttårnets «tillatte» blodkomponenter er i orden.

Rettigheter
Jeg synes det er naturlig at det er adgang for pasienter ved norske sykehus å nekte å ta imot blodtransfusjon. Men det må være viktig for sykehuset og den behandlende lege å ha forstått at når en pasient nekter å motta en blodtransfusjon, er dette pasientens eget personlige ønske. Pasienten må ikke være utsatt for utilbørlig press eller påvirkning fra andre, og pasienten må ha tilstrekkelig og relevant informasjon slik at han selv kan foreta en vurdering på bakgrunn av denne.

Som vist i sitatet foran skrev Vakttårnet at når det dreide seg om en liten mengde blod, ville «deres samvittighet... tillate dette». Vi er her ved problemets kjerne. Vakttårnet definerer for det enkelte Jehovas vitne hva deres samvittighet kan tillate eller ikke tillate. Det definerer derfor de områder der det enkelte Vitne kan bestemme selv. På grunn av dette krav om absolutt lydighet mot Vakttårnets regler har altså det enkelte Jehovas vitne kommet i den meningsløse situasjon at deres samvittighet kan «tillate» at de mottar blodkomponenten albumin men deres samvittighet ikke kan «tillate» dem å ta imot blodkomponentene røde eller hvite blodlegemer.

Et Jehovas vitne som trosser Vakttårn­organisasjonens lov om ikke å ta imot deres forbudte blodkomponenter, vil bli utsatt for svært alvorlige sanksjoner, som bl.a. består i at Vakttårn­organisasjonen pålegger hele hans familie og alle venner, ja hele hans sosiale nettverk å sky ham (17).

Overvåkning og kontroll
Som flere leger har personlig erfaring for, er det en del Jehovas vitner som når alvoret går opp for dem, tar imot blodtransfusjon hvis det kan holdes hemmelig for Vakttårnet. Ledelsen i Brooklyn har også innsett at de har hatt en svært mangelfull mulighet til å overvåke og kontrollere det enkelte Jehovas vitnes kontakt med leger og sykehus. De rettet derfor på denne situasjonen i 1990 ved å opprette en ny avdeling i Brooklyn som ble kalt Hospital information services. Underlagt og styrt av denne ble det så opprettet underavdelinger ved Vakttårnets avdelingskontorer rundt om i verden.

Ved Vakttårnets avdelingskontor i Ytre Enebakk finnes derfor i dag Sykehusinformasjonstjenesten som i sin tur styrer de lokale sykehuskontaktutvalgene som tidlig i 1991 utgjorde 12 utvalg bestående av til sammen 55 «eldste» (18). Vakttårnet er svært opptatt av at alle Jehovas vitner som skal innlegges i sykehus, varsler de eldste om dette:

«Ta kontakt med de eldste i din menighet hvis du ikke allerede har gjort det. (Spesielt av hensyn til vårt standpunkt til blod er det forstandig alltid å ta kontakt med de eldste før vi innlegges på sykehus).» (19).

Vakttårnet stoler åpenbart ikke på det enkelte Jehovas vitne og vil helst at de til en r tid skal ledsages av en representant for det lokale sykehuskontaktutvalg. Sentralledelsens behov for kontroll med det enkelte Jehovas vitnes liv stopper imidlertid ikke med dette. Det sier seg selv at det ikke er alltid at representanten for sykehuskontaktutvalget får følge med inn til legen
og overvåke samtalen.

I en instruks til representantene for sykehuskontaktutvalgene heter det derfor i punkt 19 at menigheten bør opprette døgnvakt ved sykesengen hvis legen ikke er «samarbeidsvillig». Instruksen sier videre at de som sitter vakt ved sengen bør notere ned navnene på de ansatte ved sykehuset som pleier pasienten, hva de foretar seg, osv. Hvis sykehuspersonalet foretar seg noe «uvanlig» må den som har vakt, «øyeblikkelig rapportere» det til representanten for Vakttårnets lokale sykehuskontaktutvalg (20).

Hvis et Jehovas vitne mot formodning skulle makte å forsere alle disse hinderne og klare å få en «hemmelig» avtale med sin lege, har Vakttåmet enda en mulighet til å skaffe seg opplysninger om hva som foregikk ved en eventuell operasjon. Vakttårnet har nemlig bestemt at alle Jehovas vitner som arbeider i stillinger innen helsevesenet og ellers der de har tilgang på arkiver og journaler som inneholder konfidensielle taushetspliktbelagte opplysninger om andre Jehovas vitner, skal gjøre disse kjent for menighetens eldste. Det kan dreie seg om slike brudd på Vakttårnets regler som at et Jehovas vitne er behandlet for en venerisk sykdom, har fått foretatt en abort og naturligvis om noen har fått en blodtransfusjon. Det spiller ingen rolle om vedkommende Jehovas vitne har avlagt 1øfte om taushetsplikt, underskrevet en erklæring o.l. Det eventuelle 1øfte eller taushetsed man har avlagt overfor en verdslig institusjon betyr ingenting mot det 1øfte man har gitt Jehova (21). Men det kan bety svært mye for en lege eller en helseinstitusjon, siden den personen som blir angitt meget sannsynlig vil saksøke institusjonen. Det er blitt rapportert om slike tilfeller i USA (22).

Avmakt?
Alt sammen blir ytterligere komplisert fordi det hevdes å være et religiøst spørsmål. Leger, helsepersonell og myndigheter er av den grunn naturligvis redd for a bli beskyldt for ikke å vise tilbørlig respekt for religionsfriheten. Man bør imidlertid være seg bevisst at selv religionsfrihet har klare begrensninger!

Gir religionsfrihet den sentrale ledelsen i en organisasjon uinnskrenket rett til å sette sine medlemmers liv og helse på spill, ved å nekte dem å underkaste seg en anerkjent og alminnelig medisinsk behandling. når ledernes begrunnelse for dette er direkte i strid med alle tilgjengelige medisinsk­vitenskapelige fakta og kjensgjerninger?

Gir religionsfrihet disse lederne rett til ved hjelp av trusler om sanksjoner, å nekte disse menneskene selv å bestemme i spørsmål som gjelder deres eget liv og helse?

En etisk utfordring?

Pasienter som er Jehovas vitner, utgjør uten tvil en etisk utfordring for leger og sykehus. Men først og fremst er blodforbudet et alvorlig etisk problem for Vakttårn­ledelsen, som har skapt og opprettholder det. Som vist i denne artikkelen, er begrunnelsen for blodforbudet mildest talt spinkel og inkonsekvent. Det er svært betenkelig at en internasjonal organisasjon vil gå ut og befale at deres medlemmer skal sette sitt liv og helse på spill på et slikt grunnlag.

Norman Hovland

Litteratur

1. Dixon JL, Smalley MG. Jehovah's witnesses. The surgical/ethical challenge. JAMA 1981; 246: 2471 ­2.

2. Den Gylne Tidsalder 1934,10: 10.

3. Dresden EH. Bakterier, nutidens overtro. Den Gylne Tidsalder 1934, 10: 140.

4.Vakttårnet 1971; 92: 316­22.

5. Vakttårnet 1986; 107: nr. 11, 15- 20

6. Vakttåmet 1962; 83: 66.

7. Vakttåmet 1982; 103: nr. 21, 30.

8. Vakttåmet 1968, 89: 224­37.

9. Blod, legevitenskap og Guds lov (brosjyre) 1963, 14.

10 Hvordan kan blod redde ditt liv? 1990, 6.

11.Hvordan kan blod redde ditt liv'? 1990, 8.

12. Hvordan kan blod redde ditt liv? 1990, 27.

13. Vakttåmet 1978; 99: nr. 21, 23.

14. Goldman, Pong Goldblum. Yearbook of pediatrics. Chicago: 1985; 73: 87.

15. Hvordan kan blod redde ditt liv? 1990, 27. 16. Vakttårnet 1978; 99: nr. 22, 22 23.

17 Vakttårnet 1961; 81 143.

18 Vår tjeneste for Riket (internt blad) 1991; 34: nr. 1,3.

19. Vår tjeneste for Riket (internt blad 1991; 34: nr. 1,5.

20. Vakttårnets interne instruks for Sykehuskontaktutvalgets representanter Fås ved henvendelse til forfatteren.

21. Vakttårnet 1987; 108: nr. 17, 12­5.

22. Bullock GL. Medical Economics 19. August 1985,110­6.