Norwegian Moon - Reisebrev 09

09 - Grand Canari
27.10-2002 til 26.11.2002

<< -01- 02 - 03 - 04 - 05 - 06 - 07 - 08 - 09 - 10 -11 - 12 - 13 -14 - 15 - 16 - >>

4,5 døgn etter avgang Lagos kom vi til Gran Canaria og Las Palmas 27/10. Det ble tårevått og gledelig møte med bestemora og bestefaren(Arve og Sylvi). De kom fra Puerto Rico for å møte oss. Senere samme dag kom tante Randi og onkel Ivar som også var på øya med en vennegjeng! Dessuten også Hilde og Ole fra Florø! Kjempekoselig!!! Vi gjorde formell innsjekk i Las Palmas og var klar for å komme oss sørover på øya. Planen var å ligge i Puerto Rico men der fikk vi ikke engang legge til for å snakke med dem på havnekontoret. Vi ble irritert over måten vi ble behandlet på og dro etter hvert sørover mot Puerto Mogan. Der var marinaen også full så vi la oss på anker utenfor. Ikke den beste plassen å ligge på svai for det var forholdsvis mye svell der. Etter ca. 2 uker på anker fikk vi plass i havna, det gjorde mange ting enklere for oss. Puerto Mogan var den koseligste turistplassen på Gran Canaria synes vi, liten og fortsatt litt intimitet igjen. Øya er trolig Europas turistplass nr. 1. Store deler av øya er allikevel nesten turistfri, det så vi da vi leide bil en dag sammen med tanta (Irene) som kom på 2 ukers visitt etter at Ann-Kristin`s foreldre dro.

Dessuten kom Ann-Kristins bror Stig og sambo Kari-Ann og deres 2 små, Selma og Samuel og var ei uke. For ei gjensynsglede! Bjørg Batalden og hennes reisefølge Syad var også der. De ventet på S/Y Sportiga Mari som var forsinket av dårlig vær i middelhavet, trolig det samme uværet som gjorde at vi ble liggende på vent i Portugal.

Livet på Kanariøyene

Vi hadde gode dager på stranda og på bassengkanten. Ella og Olav synes det var koselig med besøk, de hadde gleda seg mykje til alt som skulle skje; alle som skulle komme på besøk og at vi skulle ligge i ro så lenge som vi gjorde. Olav fikk utløp for uro i kroppen, han ville springe nesten hele tida. En dag sprang han fra oss, løp naken rundt mellom husene i Mogan i ca. ½ time før vi fant ham igjen, mor og far så redde; han strålende fornøyd og ville springe meir da vi fant ham.

Som alle forstår; mye besøk, stor gjensynsglede og ditto tunge stunder når folk dro igjen. Vi visste det kunne bli lenge til neste gang vi så mange av dem igjen.
De fleste båtene vi møtte i Puerto Mogan, skulle over havet som oss. En del valgte å dra til Kapp Verde-øyene først, bl.a. for å dele opp distansen over Atlanterhavet. I havna, eller rettere bestemt på den irske puben, gikk diskusjonen på hva som var smarteste taktikk ifht. rutevalg, hvilke forberedelser en skulle gjøre, hvilket kommunikasjonsutstyr, sikkerhetsutstyr, energikilder.
Mange problemer ble både løst og skapt over ølglassene.
Noen dager før avgang kom Trond Strømgren og hans sønn Torleif på 4 år som skulle være med oss over havet. Vi var glad for å ha med en ekstra mann, ungene synes det var spennende å ha med Torleif som de ikke kjente så godt i fra før.

Den gamle Rockeren fra Florø
En dag drog vi til Anginigin for å forsøke å handle stort på utførsel. Men vi hadde dårlige beskrivelser på hvor denne butikken var så vi fant oss en fortausrestaurant og satte oss ned. Inne på restaurantområdet var det telefonkiosk og vi ringte til Per Vidar for å sjekke med han siden de handlet der da de var i samme farvann med S/Y Tahina. Vi fant ikke ut av det med det samme så han ville ringe opp igjen. Etter litt hadde han løst vårt problem. Tilbake til de andre fra telefonen satt det noen damer og snakket norsk (ikke uvanelig i Anginigin). Jeg stoppet opp og kom i prat med en av dem og de to andre forlot stedet. Det viste seg at det var Liv Reidun Nesse fra Sogn og hun hadde en tid bodd og jobbet i Florø. Så startet den sedvanlige leken med kjenner du den eller kjenner du den. Ja så var det nå denne gamle rockeren fra Florø da, om vi kjente han? Hm, vi sirklet rundt grøten lenge for vi hadde begge en følelse av at vi kjent han. Og til slutt var vi enige om at den hun snakket om og tenkte på, "Den gamle Rockeren fra Florø" var Per Vidar Ottesen (og da hadde jeg nettopp avsluttet telefonsamtalen med han, for et sammentreff).

Møte med en krigshelt.
En dag i Puerto Mogan stod det en eldre mann på kaia og leste på navnet og registreingshavnene som står på hekken. Er du fra Florø spurte han? Ja svarte jeg. Kjenner du Åge Sandvik fra Florø, nei egentlig ikke hvordan det. Og så kom det, dette var Kristian Ottosen opprinnelig fra Bergen. Han hadde vært dypt involvert i motstandarbeid/illegal virksomhet under krigen. Jeg hadde lest en bok om dette arbeidet der han var en sentral skikkelse og de hadde faktisk sitt skjulested på ett kjellerloft midt på Bryggen i Bergen. Som en følge av opprulling av dette arbeidet ble han arrestert og havnet i konsentrasjonsleir i Tyskland. Det var der han hadde møtt Sandvik fra Florø. Han hadde også vært i Florø og besøkt han der etter krigen. Han hadde mye godt å si om Åge Sandvik. Mellom mennesker som har slike opplevelser sammen knyttes det nok bånd sterke bånd. Ottosen hadde gjort Puerto Mogan på Kanariøyene til sitt hjem for ca 20 år siden og hadde gjort det til en vane å ta en bryggesleng der. For de som ikke vet det har Ottosen gjort omfattende arbeid for norske krigsfanger etter krigen og skrevet bøker om dem som satt i fangeleire både i Japan og Tyskland. Jeg spurte om han hadde møtt eller kjente til Jostein Knapstad fra Florø, men det jorde han ikke på stående fot.
Noen dager etterpå kom han igjen langs kaien og kunne gi en mer detaljert beskrivelse av Jostein Knapstads kriksfangeskap og død der. (For dem som ikke vet det så var Jostein, Dag Magnes onkel. Han var politimann i Florø og en fremragende idrettsmann).

C-Mapen
C-Mapen som jeg fikk installert via Per Vidar før jeg drog har vært helt fantastisk. Jeg hadde jo trodd at jeg måtte kjøpe kart underveis, men C-Mapen var så detaljrik at det ikke har vært nødvendig.
Dessverre hadde ikke min versjon noen detaljer over verken Karibien eller Stillehavet, så jeg har nå kjøpt papirkart over Karibien. Men forleden dag var jeg borte hos en Tysker som hadde en C-Map versjon med alle detaljene som trengtes over både Karibien og Stillehavet Han hadde fått denne av en russer ved å sende 250 euro i en konvolutt til en bestemt adresse uten noen kvittering etc. Men han fikk CDen.

Siste forberedelser før Atlanterhavskryssing.
Vi hadde avtalt at de nye seilene våre skulle sendes til Kanariøyene men Seilmaker With klarte ikke å få dem frem i tide til vår avgang. Etter litt overveining bestemte vi oss for å dra allikevel uten de nye seilene. Vi hadde ingen garanti for når de ville komme frem. De andre seilene våre var 14 år gamle og ganske slitt men vi satset på at de holdt. Atlantic Race for Cruisers (ARC)-racet dro fra Las Palmas i 45 knops vind 24/11 og vi stod ute på moloen å så noen av båtene. Det var dårlig vær og mange snudde og noen hadde skader allerede. Vi fulgte nøye med på værmeldingene og etter hvert bestemte vi oss for avgang den 26/11. Værmeldingene ble studert via internett som har diverse hjemmesider for akkurat dette. Og etter å ha studert fem dagers varsel noen dager drog vi.