Norwegian Moon - Reisebrev 08

08 - Cascais til Grand Canari
Lisboa 11/10 2002

<< -01- 02 - 03 - 04 - 05 - 06 - 07 - 08 - 09 - 10 -11 - 12 - 13 -14 - 15 - 16 - >>

Vidar Nupen ble den første fra Florø som besøkte oss. Han var på ferie i Portugal og tok seg tid til å besøke oss i Cascais. Det ble en svært hyggelig kveld om bord som ble så lang at overnatting ble det eneste alternativet. Ungene synes det var artig at det lå en mann i salongen om morgenen. Olav koplet Vidar med Per Vidar og begynte og spør hvor Rakel og Eivor var. Etter en lang frokost både om bord og på land var det tid for å si adjø til Nupen. Vi hadde besluttet å kutte ut Madeira pga dårlig vær og omgangssyke om bord. Ann-Kristin var heller ikke god så vi seilte rolig sørover kysten til Sines om ettermiddagen.

Sines
Sines har i lange tider vært en turistby pga den vakre stranden midt i byen. Det var ikke en moderne neonlysende by, men mer preget av at turismen hadde vært på sitt høyeste på 50 tallet. Vasco Da Gama hadde Sines som utgangspunkt på sin berømte sjøreise der han ”oppdaget” India i 1497-98. Alleen rundt stranden og mange andre steder var viet hans minne. Nå var Sines blitt en viktig (via EU støtte) industrihavn. Det var moloer, kaianlegg, losseutstyr overalt. Mange vi snakket med savnet tydeligvis det gamle Sines som turistplass. Her møtte vi igjen familien Ankum-Brinkman i seilbåten Sally Lightfoot. Vi møtte dem første gang i Lisboa og de seilte med barna Boris og datteren Esther på henholdsvis 20 og 4 mnd. Esther var født om bord i båten!!!! Det var artig å høre deres erfaringer med barn om bord i båt. Vi hadde koselige dager sammen med dem, for første gang underveis synes vi det var vanskelig å dra fra mennesker vi møtte på veien. Etter noen dager i Sines drog vi en kveld ut av havna for å seile videre sørover, men det viste seg at været var for dårlig og vi måtte snu tilbake. Så var det Mortens tur å ha omgangssyke, men etter noen dager var både han og været bedre og vi seilte sørover. På sørvestspissen av Portugal og det sørligste punktet på det landfaste Europa mot vest, ligger det et ruvende og stort fyranlegg på en 60 m høy klippe, Cabo de Sao Vicente (vi tenkte på Brede på Ytterøyane).

Ungene
Det går egentlig bedre med ungene enn vi turde å håpe på. De tilpasser seg de fleste situasjoner bra. Er det sjø ligger de i salongen. Da ser de på video, vi synger og prater, hører på lydbok. Ella blir lettere sjøsyk enn Olav, men hvis vi forebygger med sjøsyketbl. går det alltid bra og ingen kaster opp. Ellers er det mye Lego, modellkitt, tegning og maling, synging og lesing det går i om dagene. Vi ser i album og snakker mye om dem hjemme; familie, barnehage, venner. Ella savner i perioder bestemora og bestefaren mye, nå er det en stund siden vi har hørt noe om dette. Begge snakker mye om Samuel og Frida. Dessuten hører vi at når de leker er ofte både Samuel, Frida, Torje, Sander, Rakel, Eivor, Astrid og Martine med på leken. Ellers er de som før hverandres beste venn og uvenn, alt ved det gamle. De har godt av å få være litt alene iblant så Ella leker mye med sine ting i deres lugar og Olav har sine leker i forpiggen. Når vi er i havn forsøker vi å splitte dem opp litt hver dag, vi tar med en hver og finner på noe koselig. Dessuten er det spennende å komme til nye plasser med nye spennende typer is, er det strand på stedet, hvor er lekeapparatene og parkene, spennande ting å utforske. Vi er opptatt av at de skal få bevege seg mye når vi er i land; går turer, løper på stranda, klatrer, bader…Dessuten har vi hatt flott vær nesten hele turen. Ungane har ikke brukt dressane siden Skagerrak eller regntøyet siden Kristiansand. Ella kan endelig bruke kjole hver dag.
I forsøker også å seile mest mulig om natta, når vi skal være på sjøen i 36 timer, seiler vi alltid 2 netter for at ungene skal få færrest våkne timer om bord. Ann- Kristin går da og legger seg når ungene sover, ca.21.00 og sover til kl. 01-02 mens Morten styrer. Deretter styrer Ann-Kristin til 05-0530 når Morten tar over igjen. Ann-Kristin sover da til ungene våkner ca. 0800. Han styrer litt utover og får seg et par timer på puta om formiddagen når Ann-Kristin styrer.

Alt i alt synes vi det går bra om bord, det går bedre med ungene enn vi turde å håpe på. Allikevel merker vi at vi ikke er vant til leve så tett, så det er en utfordring, spesielt for ungane som krever fysisk atspredelse. Dette er allikevel det gode liv, spennende å komme til nye steder, møte ukjente mennesker, gå ut og spise. Når i tillegg været har vært så bra som vi har hatt det føler v oss privilegerte. No er vi på vei til stranda i Sines, det er 13/10 og i morgen er det første vinterdag. Vanskelig å forestille seg at heime er det frost og hustrig høstvær nå. Om et par dager drar vi videre til Kanariøyene før vi ca. 25 nov. seiler over Atlanteren.

Lagos
Vi havnet i en liten turistby, Lagos, som har en ny og flott Marina. Det var bra for nå var været blitt så dårlig at det var bare å smøre seg med tålmodighet. Her var ca 30-40 båter som alle ventet på bedre vær for å seile til Kanariøyene så været var det store samtaleemnet. I havn bruker vi å ha VHF-en stående på før vi skal seile. En morgen overvar vi samtalen mellom en Russisk lastebåt og den spanske Kystvakt der Russeren hadde søkt nødhavn pga 10 meter høye bølger, da forstod vi at det var bedre å være i havn. Egentlig følte vi presset på å dra straks for vi hadde avtale om å møte Sylvi og Arve på Kanariøyene den 27. oktober.
Portugal var et spennende land både å være i å seile i. Ikke bare lå det i støpeskjeen til å bli nytt seileldorado med mange flotte nye marinaanlegg og tilhørende kulturelle og historiske attraksjoner til dette. Det er også et land preget av en kombinasjon av fattigdom og av å være kanskje det landet i Europa som mottar mest EU- støtte. Kontrastene var mange i dette landet, et land virkelig i støpeskjeen. Forhåpentligvis klarer de allikevel å bevare særpreget gjennom all fornying og oppbygging som foregår!?

Det er 640nm fra Lagos til Las Palmas på Grand Canaria. Vi startet den 22. oktober om kvelden. Dette ble vår første lange etappe i åpen sjø. Det var småruskete det første døgnet etter stormen som hadde herjet de siste dagene. Men dag to skjedde to positive ting: Været løyet betraktelig og vi fikk vindroret til å virke for første gang. Dersom GPS eller andre navigasjonsinnstumenter skulle svikte på denne overfarten kan vi anbefale å følge alle de flyene som går til/fra Kanariøyene døgnet rundt, trolig flere hundre. De første dagene var det mye kryssende trafikk av fartøy som gikk inn eller ut av Gibraltarstredet.
Endelig var vindene stabile nok til at også vindroret virket, dets inntreden gjorde tilværelsen utrolig mye enklere for oss alle. Det er som et ekstra par hender om bord, styrer sikkert og bruker ikke energi. For et instrument! Det er ikke få ganger vi har lovprist det!
Siste kvelden til sjøs seilte vi ganske nært et stort fraktefartøy og tok kontakt med det på VHF for å høre om han hadde sett oss. Stor ble skuffelsen da vi forstod at han ikke hadde sett oss verken visuelt eller på radar. Seilasen gikk fint og vi gledet oss til å møte familie og venner igjen.