Turen til Lisboa var kort og grei. Men som vanlig kom vi dit etter
at solen var gått ned og da er jo alt egentlig litt mer klønete.
Når vi nærmet oss byen så vi noe stort noe som var vaskelig å
identifisere (gleder meg til å få kikkert om bord). De var lys og
lanterneføringer om en annen, men da vi kom nærmere så vi at det
var et Amerikansk hangarskip med 3-4 forskjellige store og små
båter longside og akterut. Jeg antar dette ikke er vanlig kost i
Lisboa. Vi la oss inn i første og beste marina, men da det grydde
av dag skiftet vi til en annen som lå nærmere sentrum. Her møtte
vi S/Y Flying Eagle og tre hyggelige norske gutter. Vi skulle nå
forsøke å skaffe oss diverse deler før vi forlot ”fastlandet” og
da var ”Carlos” god og ha. Carlos var marinaens ”handyman” med
forkjærlighet for nordmenn utviklet gjennom mer enn 10 år på
norske båter (hovedsakelig hos Fred Olsen og tank). Det kan sies
mye pent om Lisboa, men oversiktelig for folk som er ute etter
diverse utstyr til seilbåter er den ikke. Carlos hadde bil og
kjørte deg rundt på alle mulige og umulige steder i byen etter
deler. En rundtur med to etasjers guidebuss gav oss en fin
innføring i byens severdigheter. Det er lett å se at Portugal og
Lisboa har vært preget av rikdom tidligere, men at de nå har
problemer å vedlikeholde alle de gamle ærverdige bygningene. En
dag på det Maritime museet var en suksess, men det var nok
barnemuseet ungene vil komme til å huske. Der var maling og all
slags leker og ting, men det beste var nok avdelingen til Lydia.
Hun hadde en avdelig der hun tok barna og voksne inn i en aktiv
lekeverden av instrumenter, lyder, farger, forming og leker. Det
var få andre der så hun ofret seg for oss og etter hvert som vi
lekte og prata ble vi bedre kjent. Enden på visa var at hun gav
oss en diger pose med leker og stoff til å ha ombord til ungene.
Vi fikk etter hvert handlet og fikset det vi skulle, men nå var
været egentlig for dårlig til å dra til Madeira.
|
