I meget kort trekk går orgelbygger-tradisjonen ut på at Finland ikke har noen særlig fortid når det gjelder  store eller historiske instrumenter (det eldste er fra 1600-tallet og er bevart på Nasjonalmuseet), men at den nyere tid preges av import fra Danmark, stelt i stand av fagmenn på leting etter noen av verdens beste orgler. Følgelig finnes det en god del Marcussen og Bruno Christensen instrumenter. 

Derved ble første stoppested Sibbo Kyrka med sitt prektige Marcussenorgel fra 1951. Dette ble Finlands første representant for det nye klangidealet som på kontinentet hadde begynt som orgelreformbevegelse med forbilde eldre tiders orgelkunst. Etter en restaurering av luftforsyningen og forbedringer av etterkrigsmaterialer i spillepulten, og uten noen form for omintonering,  fremstår instrumentet som meget friskklingende i nordtysk stil.

Dag Ulrik Almqvist spilte Weckmanns ’Preludium á 5 vocum’, og to koraler samt ’Commu-nio’ av Salonen. Neste stoppested ble Kerava Kyrkja, et moderne byggverk fra 1963. I forbindelse med en omstrukturering av kirkens interiør ble det bestilt nytt orgel fra Hinrich Otto Paschen Kiel Orgelbau GmbH i 1993. Legg merke til disposisjonen: 

NKM’s lesere skulle ikke være i tvil om hva slags orgel det her er tale om, særlig når jeg kan konstatere at stemmene klang nøyaktig etter beskrivelsen og at helheten ble en stor opplevelse med en utrolig dynamisk spennevidde. Noen kopi av et romantisk orgel var det ikke, heller en videreutvikling i symfonisk retning av den svensk høyromantiske klangen fra århundreskiftet. For å demonstrere dette spilte Ero Annala hele Liszts ’Weinen, Klagen’. Selv om spillet ikke var 100% trygt, ble opplevelsen likevel en stor oppvisning av registreringskunst som viste orgelet fra sine mange flotte sider. Det eneste lille minus var en antydning til luftforsyningssvikt – men – bare en antydning! En besiktigelse av dette orglet burde være en ’must’ for den som vurderer installasjon av denne type instrument.

Stoppested nr. 3 ble Nurmijärvi kyrkja hvor det finnes en Schnitger kopi bygget av Urkurakentamo Martti Porthan OY i 1993. En om-fangsrik disposisjon av stemmer finnes bak en stilriktig fasade i en trekirke med relativt lavt tak og lite, men nok, akustikk. Dag Ulrik Almkvist spilte ’Allein Gott’ (bicinium) og ’Herzlich thut mich ver-langen’ av Telemann, og Preludium  og fuge i B fra de 8 små som tilskrives Bach. Flott spill, behagelig temperering (Kirnberger), men noe stiv klang. Det kan jo være vel og bra med kopier i enkelte sammenhenger, men som Gripentrog sa, dette er ikke noe mål for finske orgelbyggere. Så kan man også spørre om hva slags begrensninger slike orgler setter for de me-nigheter som må leve med dem. 

Stoppested nr. 4 var Hämeenkylän Kuvakirkko, en betongkatedral fra 1994 som har skapt en del diskusjon i arkitektkretser. Rommet opplevde jeg som direkte utrivelig, stivt, firkantet og lite vakkert. Praktisk var det nok, helt ned til seter trukket i svart vinyl og en døpefont som var ikke noe annet enn en grå vaskebalje i plast fra –nille! Orglet her er bygget av Veikko Virtanen OY i 1994 bak en fasade som ser ut som en gigantisk høyttalerkabinett med diverse innfelte pipefelt. Disposisjonen røper ikke noen bestemt stil, og er muligens et forsøk på en egen stiltradisjon i romantisk retning. De fleste ingrediensene er tilstede  i en eller annen form, og etter en konsert bestående av to preambuli  og en andante i F av Haydn, og en trio, andante con moto og allegretto  av Gade, kunne jeg konstatere at programmet var valgt for å vise fram labialstemmene, angivelig  som det mest interessante ved instrumentet. Men hovedinntrykket var at her var det en intonasjonskunst som hadde tilstrebet størst mulig jevnhet og varme. Vakkert nok, men det ble lite naturlig dynamikk i klangen uten bruk av svell eller omregistreringer, slik at det ble noe kjedelig i lengden. 

Siste stoppested var Myrbacka Kyrka, igjen en kirke som med sin  utforming har skapt mye debatt. Men her er 90 graders vinklene anvendt på en helt annen måte enn ved den forrige kirke. Rommet er trivelig og innholdsrik, utformingen er svært forseggjort og helhetlig, og møbleringen, belysningen osv. står i stil til helheten. Orgelet her er bygget opp med fire nesten identiske fasader i forskjellige størrelser, svellverk ved siden av pedalverk, hovedverk foran, og ryggpositivet bak spillepulten. Disposisjonen er nord-tysk med grunntonefattige manualverk og meget kraftig pe-dalverk. Dessverre fant jeg ikke ut hvem som hadde bygget instrumentet, men ifølge kirkebrosjyren er det bygget i Kangsala og er det største orgel bygget i nordtysk barokkstil i Finland. Akustikken i rommet var ypperlig og vi fikk høre  en improvisert preludium og fuge i nordtysk stil av Dag Ulrik Almqvist. Dette besøket ble mulig p.g.a. tid til overs og var nok utilsiktet,  dermed det ustemte rørverk!

Så til symposiets store orgelaftener: Den første fant sted i Helsingfors’ Kallio (Berghäll) kirke, en steinkirke i nyromanesk stil fra 1910. Rommet har halvsirkulær hvelving i hovedskipet og halvrundt apsis. Den rike, hvis ikke lange etterklangen, passer da godt til det gedigne og svært helhetlige Åkerman & Lund instrumentet, strukket langs kirkens bakvegg på galleriet. Orglet stammer fra firmaets  ’høyfranske’ periode og disposisjonen  er ekte Cavaillé-Coll med spillepult og registreringshjelpemidler i samme stil. Kalevi Kiviniemi spilte følgende program: