Vi har fått vite at historisk-kulturelle, etniske og religiøse forskjeller er grunn til konfliktene og krigene i det tidligere Jugoslavia, mens den internasjonale storfinansens ødeleggelse, partering og overtakelse av den jugoslaviske økonomien har vært tabu for massemedia. Ødeleggelsen av et økonomisk system, medregnet overtakelsen av de produktive ressursene og utvidelsen av markedene og "jakten på territorier" på Balkan er den virkelige grunnen til konfliktene i landet. Slik sett er Jugoslavia bare et spesielt eksempel på hva som har skjedd i alle de land som tidligere ble kalt kommunistiske.

De internasjonale kreditorene la den jugoslaviske økonomien inn under sine vinger gjennom såkalt makroøkonomisk omstrukturering. Denne omstruktureringen besto av avtaler som regulerte statsøkonomien og av lover som gjorde det mulig å gjennomføre de såkalte bedriftsreformer.

Resultatet av det hele var sammenfall av den nasjonale økonomien, oppløsning av industrisektoren og nedrigging av en bra utviklet velferdsstat, galopperende fattigdom i befolkningen, partering av det jugoslaviske territoriet, oppblomstring av etniske- religiøse og andre motsetninger, krig, etnisk rensing, utvikling av den dypeste fattigdom, elendighet og håpløshet i store deler av området.

Allerede fra 1980, like før Tito døde inngikk den jugoslaviske staten avtaler med sine kreditorer som "førte til økonomisk og politisk ødelegging… Nedsatt vekst, oppsamling av utenlandsgjeld og øking av kostnader for å betjene den så vel som devaluering førte til et fall i levestandarden til den gjennomsnittlige jugoslav… Den økonomiske krisen truet den politiske stabiliteten… og truet med å spisse til ulmende etniske spenninger".

Disse reformene ble satt ut i livet samtidig som det ble undertegnet avtaler med offisielle og kommersielle kreditorer for å restrukturere gjeld. Begge tiltak til sammen svekket føderalstatens institusjoner og skapte politiske skillelinjer mellom Beograd og regjeringene i republikkene og de autonome provinsene. Statsminister Milka Planinc, som skulle sette ut i livet programmet, måtte love Det internasjonale pengefondet en øyeblikkelig økning i forskuddsrenten på lån og mange flere tiltak for å få del i de tiltakene som gikk inn i arsenalet til Reaganomics…"

Den økonomiske og "strategiske" omstruktureringen foregikk samtidig. Den første skulle styrke den siste. For å få til dette ble Washingtons innblanding formalisert i 1984 i et direktiv (nr. 133) fra USA sitt nasjonale sikkerhetsråd. Det fikk overskriften "USAs politikk overfor Jugoslavia" og ble merket "HEMMELIG FØLSOMT" En sensurert versjon av dette ble offentliggjort i 1990. Det samsvarte stort sett med et annet direktiv av 1982 (nr. 54) fra det nasjonale sikkerhetsråd som gjaldt Øst-Europa. Målsettingene i det siste direktivet inkluderte "utvidete anstrengelser for å fremme en "stille revolusjon" for å styrte kommunistiske regjeringer og partier" og å føre landene i Øst-Europa inn i den markedsorienterte økonomien. Jugoslavias "markedssosialisme" skulle nedrigges og Balkan skulle integreres i det "frie markeds"systemet.

I 1982 kom den neste såkalte stabiliseringspakken med støtte fra Det internasjonale pengefondet. Den resulterte i massiv inflasjon. Sammen med liberalisering av import og frys av kreditt førte den til et uovertruffet sammenfall i investeringene. Veksten i den årlige industriproduksjonen hadde lagt på 7,1% i perioden 1966-79. Etter at de første økonomiske reformene var satt ut i livet falt den til 2,8% i årene 1980-87, til 0% i 1987-88 og til minus 10,6% i 1990.

I mai 1988 ble et anti-inflasjonsprogram satt i verk. Det førte til at inflasjonsprosessen gikk hurtigere. En kommentator sa at "alt gikk den veien høna sparker etter okotober-opprøret i Vojvodina og Montenegro".

Reformtiltakene nådde høydepunktet sitt under statsminister Ante Markovic som var svært USA-vennlig. Han lovte å føre en positiv politikk med støtte til industrien, men i virkeligheten tok han tiltak for å deregulere systemet. Da prisene ble deregulert og valutaen devaluert eksploderte inflasjonen fordi det var bygget opp et sterkt prispress gjennom mange år. Konsumprisindeksen steg med 2 700% i 1989.

Høsten samme år, like før Berlinmuren falt, reiste Markovic til Washington for å møte president George Bush. Han hadde fått løfte om "en finansiell hjelpepakke" i bytte for omfattende økonomiske reformer inkludert en devaluert valuta, frys av lønninger, nedskjæring av regjeringens utgifter og avvikling av de selvstyrte samfunnsmessig eide bedriftene. Grunnarbeidet for flere av reformene var allerede lagt (inkludert en stor omlegging av lovgivning om utenlandsk investering) av byråkratiet i Beograd med hjelp av vestlige rådgivere.

En stor økonomisk pakke ble lansert i januar 1990 som del av en såkalt stand-by avtale med Det internasjonale pengefondet og et strukturelt tilpasningslån fra Verdensbanken. Kuttet i sentralregjeringens budsjett fordi inntektene skulle gå til å betjene utenlandsgjelden ville føre til at det ble slutt på overføringene til regjeringene i republikkene og de autonome provinsene. Dette ville ha styrket tendensen til balkanisering og løsrivning.

Regjeringen i Serbia avviste Markovics spareprogram og 650 000 serbiske arbeidere gikk ut i protest mot føderalregjeringen. Fagforeningsbevegelsen sto sammen i denne kampen. "arbeidernes motstand gikk på tvers av etniske skillelinjer da serbere, kroater, bosniere og slovenere mobiliserte … skulder til skulder med arbeidskameratene sine."

Den avtalen som føderalregjeringen undertegnet med Det internasjonale pengefondet krevde kutt i utgiftene på 5% av brutto nasjonalprodukt. Mens inntektene hadde minket på grunn av inflasjon hadde Det internasjonale pengefondet også krevd at lønnene skulle fryses på det nivået det hadde midt i 1989. Samtidig fortsatte prisene å gå opp til tross for at dinaren ble festet til tyske mark. Reallønnene falt med 41% i løpet av de første seks månedene i 1990. Inflasjonen var over 70%. I januar 1991 ble det foretatt enda en devaluering av dinaren, denne gangen med 30% og det førte til videre prisstigning. I 1991 var inflasjonen 140%, i 1992 937% og i 1993 1 134%.

Januarpakken inneholdt også full innvekslingsfrihet for dinaren, liberalisering av bankrenten og ytterligere reduksjoner i importkvotene. Kreditorene hadde kontroll over pengepolitikken. Avtalen som ble undertegnet med Det internasjonale pengefondet hindret regjeringen fra å ha tilgang til kreditt fra sin egen sentralbank (Jugoslavias nasjonalbank). Dette vilkåret paralyserte like frem budsjettprosessen og ødela sentralregjerings evne til å finanisere økonomiske og sosiale programmer. Dessuten førte dereguleringen av handelskreditt sammen med bankreformene til at investeringene til de sosialt eide foretakene ble enda mer innskrenket.

Frysingen at alle pengeoverføringer til republikkene hadde skapt en tilstand av "de facto" adskillelse. Igangsettingen av disse tiltakene (som lå i avtalen med Det internasjonale pengefondet) var også del av arrangementer for å refinansiere gjelden som en hadde kommet frem til med finansklubbene i London og Paris. Budsjettkrisen som Det internasjonale pengefondet hadde skapt hadde ført til sammenbrudd av fiskalstrukturen i føderasjonen. Denne situasjonen fungerte på en måte som et fait accompli før den formelle utskillelsen av Kroatia og Slovenia i juni 1991. Politisk press på Beograd fra EU sammen med Tysklands plan for å dra Balkan inn i sin geo-politiske sfære hadde også oppmuntret utskillingsprosessen. Likevel var det slik at de økonomiske og sosiale vilkårene for å bryte i stykker Jugoslavia var blitt godt podet inn gjennom ti år med "strukturell tilpasning".

Vi skal så gå over til å se på bedriftsreformene. Mesteparten av disse reformene ble vedtatt fra 1988 til 1991.

Først ble Loven om utenlandsk investering vedtatt i 1988. Denne loven åpnet for uhindret adgang for utenlandsk kapital innen industri, bankvesen, forsikring og tjenesteyting. Før denne loven hadde utlendinger bare adgang til å investere i fellesselskaper sammen med samfunnsmessig eide selskaper.

Bedriftsloven av 1989 som ble vedtatt under statsminister Ante Markovic spilte en viktig rolle for å styre industrisektoren mot konkurs. Målet med restruktureringsprogrammet til Beograds kreditorer var å oppløse systemet med samfunnsmessig eide foretak. Bedriftsloven krevde at de Forente arbeidernes grunnorganisasjoner ble oppløst. Disse grunnorganisasjonene var samfunnsmessig eide produksjonsenheter under selvstyre med Arbeiderrådene som viktigste beslutningstaker. Under Bedriftsloven skulle disse produksjonsenhetene omformes til private bedrifter under kontroll av foretakets eiere, deriblant kreditorene. Målet var å gjennomføre massiv privatisering av økonomien i landet og oppløsning av den offentlige sektor. Byråkratene i kommunistpartiet skulle sette dette ut i livet, og særlig folk innen militærvesenet og etterretningen fikk løfte om politisk og økonomiske oppbakking på betingelse av at de fjernet den sosiale beskyttelse som arbeiderne i Jugoslavia hadde oppnådd.

For å støtte opp om omstruktureringsprosessen ble det også vedtatt en rekke andre lover i all hast i 1989 ved hjelp av utenlandske rådgivere og konsulenter. Loven om finanstransaksjoner av 1989 inneholdt såkalte "gjennomsiktige" og "likeverdige" bestemmelser om når foretak skulle regnes som insolvente og slås konkurs. En lov som hang sammen med denne var Loven om tvungens gjeldssanering, konkurs og likvidering som hadde bestemmelser for å beskytte "kreditorenes rettigheter". Kreditorene kunne ifølge denne loven ta initiativ til konkursprosedyrer som gjorde dem istand til å ta over og/eller likvidere de forgjeldete foretakenes aktiva. I 1989 kom også Loven om sirkulasjon og styring av samfunnsmessig kapital og i 1990 kom Loven om samfunnsmessig kapital. Begge disse lovene hadde bestemmelser om oppsplitting og salg av de samfunnsmessig eide foretakene innbefattet salg til utenlandsk kapital. Den siste loven hadde også bestemmelser for opprettelse av "Organer for restrukturering og rekapitalisering" som hadde mandat til å "verdsette" foretaks aktiva før de ble privatisert. Verdien av foretak i Øst-Europa og Sovjet var basert på "bokført verdi" uttrykt i lokal valuta. Denne bokførte verdien var som regel svært lav og dermed kunne de samfunnsmessig eide aktiva bli solgt på billigsalg. Slovenia og Kroatia hadde laget utkast til privatiseringslover i 1990.

I 1990 ble det også vedtatt en ny Banklov for å sette i gang likvideringen av de samfunnsmessig eide "Assosierte banker". Mer en halvparten av landets banker ble nedlagt. Det ble lagt vekt på å danne "uavhengige profittorienterte institusjoner". I løpet av 1990 var hele det tredelte banksystemet som bestod av Jugoslavias nasjonalbank, de nasjonale bankene i de åtte republikkene og autonome provinsene og foretningsbankene nedlagt under rettledning av Verdensbanken. For å ta hånd om de problemene som oppstod på grunn av dette forhandlet man frem et Justeringslån for den finansielle sektor fra Verdensbanken i 1990. Det ble vedtatt av regjeringen i Beograd i 1991. I juni 1990 ble det opprettet et føderalt organ for rehabilitering av bank- og forsikringssektoren. Mandatet var å restrukturere og "reprivatisere" de restrukturerte bankene. Dette skulle skje over en femårs periode. Man skulle også fremme opprettelsen av meglerfirma, firma for investeringsmanagement og forsikringsselskaper.

Et viktig mål for kreditorene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet var å slå bedrifter konkurs. Industriforetak ble nøye kategorisert. Under reformene som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet krevde hadde kreditt til industrisektoren blitt frosset for å få fart på konkursprosessen. Under Loven om finanstransaksjoner av 1989 var det satt strenge regler for når et foretak måtte inngå gjeldsforhandlinger med kreditorene sine. Hvis en bedrift var insolvent i 30 dager på rad eller i 30 dager innen en 45 dagers periode måtte de holde et møte med kreditorene innen de neste 15 dagene for å komme frem til en avtale. Denne mekanismen tillot kreditorene (inkludert nasjonale og utenlandske banker) å omdanne lånene sine til en kontrollerende andel i de insolvente bedriftene. Regjeringen hadde ikke lov til å intervenere. Hvis en ikke kom frem til en avtale ble konkursprosedyre satt i gang og under disse fikk vanligvis ikke arbeiderne utbetalt lønn.

I følge offisielle tall ble 248 bedrifter slått konkurs og likvidert i 1989 og 89 400 arbeidere fikk sparken. I løpet av de første ni månedene av 1990, like etter at pengefondets program var begynt å virke, ble det satt i gang konkursforhandlinger for 889 bedrifter med 525 000 arbeidere. Flesteparten av konkursfirmaene lå i Serbia, Bosnia-Herzegovina, Makedonia og Kosovo.

Mange samfunnsmessig eide foretak prøvde å unngå konkurs ved å ikke betale ut lønninger. En halv million arbeidere eller omtrent 20% av arbeidsstyrken fikk ingen lønninger i de første månedene av 1990 for å bedriftene deres skulle kunne møte kravene fra kreditorene under "gjeldsforhandlingsprosedyrene" som var bestemt i Loven om finansielle organisasjoner.

Reallønnene var i fritt fall, sosiale programmer hadde falt sammen med konkursene av industribedriftene. Arbeidsløsheten herjet og skapte en atmosfære av desperasjon og maktesløshet i befolkningen. En kommentator sa det slik. "Da hr. Markovic til slutt satte i gang privatiseringsprogrammet sitt, så satte det republikanske oligarkiet, som alle hadde sine egne visjoner om nasjonale renessanser, i gang krig for å skjule de virkelige grunnene til den nasjonale katastrofen, istedenfor å velge mellom et virkelig jugoslavisk marked og hyperinflasjon."

I løpet av 1990 bidro utvilsomt den pakken som Det internasjonale pengefondet hadde stått fadder for til økende tap for bedriftene og kastet mange av de store bedriftene innen elektrisitet, oljeraffinering, maskinbygging, teknikk og kjemi ut i konkurs.

Samtidig ble utenrikshandelen deregulert i januar 1990 og en flom av importerte varer bidra til å destabilisere økonomien ytterligere. Denne importen ble finansiert med lånte penger som var gitt under omstruktureringspakken fra Det internasjonale pengefondet. Fondet, Verdensbanken og enkeltkreditorer ga forskjellige såkalte hurtig-utbetalte lån. Importbølgen bidro til at Jugoslavias utenlandsgjeld este opp og til at renten steg kraftig. De høye prisene som de innenlandske bedriftene måtte betale for sine inputvarer sørget for at de hjemlige produsentene ble utelukket fra sitt eget nasjonale marked.

I tillegg til dette hadde långiverne i Øst-Europa en strategi som gikk ut på å destabilisere eller bryte opp store industriforetak i mindre for å skape "større effektivitet" og "fremme konkurranse". Denne prosessen ble kalt "Reform ved partering". Den førte til at det integrerte systemet for nasjonal transport ble brutt opp i en mengde små individuelt eide transportbedrifter. Disse blir kalt "etterfølgerforetak".

Nedriggingen av industrien hadde et enormt omfang og fikk svært brutale følger. Verdensbanken hadde anslått at der i september 1990 fremdeles var 2 435 bedrifter med 1,3 millioner ansatte som var klassifisert som "insolvent" av en gjenværende total på 7 531. Når vi husker på at 600 000 arbeidere (av en total på 2,7 millioner) allerede hadde fått sparken før september 1990, antyder disse tallene at omtrent 1,9 millioner ansatte var blitt klassifisert som "overflødige". De fleste "insolvente" firmaene fantes innen energi- og tungindustri, metallprosessindustri, skog- og tekstilsektoren og var blant de største industriforetakene i landet. I september 1990 representerte de 49,7% av den totale gjenværende arbeidsstyrken som var i arbeid. Loven om finansiell organisering hadde bestemmelser for automatisk avskjed uten kompensasjon for arbeidere i bedrifter, mens de som fikk avskjed i "profittable" bedrifter kom inn under Loven om arbeid av 1989. De som kom inn under denne loven kunne avskjediges, men de hadde beholdt retten til å motta betaling i forbindelse med dette. Verdensbanken syntes at bestemmelsene i den loven gjorde det unødvendig vanskelig og dyrt å avskjedige folk. De skrev at "under den nåværende loven kan kostnadene ved innskrenking bare unngåes dersom en bedrift blir erklært konkurs." Verdensbanken foreslo derfor å sette opp et nytt system "for å beskytte arbeidere som hadde mistet jobben" og en anbefalte oppretting av mange små og middelstore bedrifter der disse kunne skaffe seg utkomme. Men dette skulle altså skje under vilkår der det var svært vanskelig å få kreditt.

Innstrammingstiltakene hadde, som en del av videre strategiske interesser, lagt grunnlaget for "rekoloniseringen" av Balkan. I flerpartivalgene i 1990 sto den økonomiske politikken i sentrum for den politiske debatten. Separatistiske koalisjoner skjøv ut kommunistene i Kroatia, Bosnia-Herzegovina og Slovenia. Etter den endelige seieren til den høyreorienterte Demokratiske Unionen som var ledet av Franjo Tudjman i mai 1990, fikk adskillelsen av Kroatia formell støtte fra den tyske utenriksminister Hans Dietrich Genscher som var i nesten daglig kontakt med sin kroatiske kollega i Zagreb. Tyskland hadde jobbet for dette i mange år og presset sine vestlige allierte til å anerkjenne Slovenia og Kroatia. Jugoslavias grenser minnet nå om situasjonen under 2.verdenskrig da Kroatia var en satellitt under aksemaktene og styrt av det fascistiske Ustasja. En kommentator skriver: "Den tyske ekspansjonen er fulgt av en voksende bølge av nasjonalisme og fremmedfrykt…Tyskland har prøvd å få frie hender av sine allierte for å oppnå økonomisk dominans i hele Midt-Europa".

USA på sin side hevder at de ønsket "en løs enhet mens de oppmuntret en demokratisk utvikling".

Håpet var heller ikke stort for nye uavhengige republikker. Gjeldsforhandlinger er en integrert del i fredsprosessen. Det tidligere Jugoslavia er blitt delt opp under nøye overvåkning av sine utenlandske kreditorer. Utenlandsgjelden er blitt omsorgsfullt delt og tildelt republikkene og hver av dem er nå kvalt av sine egne avtaler om gjeldsoppgjør og strukturell justering. Lederne i republikkene har samarbeidet nært med kreditorene: "Alle de nåværende lederne av de tidligere jugoslaviske republikkene var funksjonærer fra kommunistpartiet og hver av dem strevde for å møte kravene fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet for å bli bedre kvalifisert til å få investeringslån og muligheter til fordeler for ledelsen… statsindustrien og maskineriet ble plyndret av funksjonærer. Utstyr dukket opp i "private foretak" drevet av familiemedlemmer til nomenklaturen". Privatiseringsprogrammene som ble satt i verk under overvåkning av långiverne hadde ført til at republikkene hadde nådd enda et nytt stadium av økonomisk oppløsning og fattigdom for befolkningen. I Makedonia hadde brutto nasjonalprodukt falt med så mye som 50% i løpet av 4 år (1990-93).

Kroatia, Slovenia og Makedonia hadde inngått separate forhandlinger om lån med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Ifølge pengefondet hadde ikke "sjokkbehandlingen" i Kroatia i januar 1990, som ble vedtatt før utskillelsen under Ante Markovic, helt ut nådd sine mål. Det trengtes enda en runde med "stabilisering med restrukturering". Under en avtale som ble undertegnet med pengefondet i 1993, fikk ikke regjeringen i Zagreb lov til å mobilisere sine egne produktive ressurser gjennom fiskalpolitikk og pengepolitikk. Pengepolitikken var helt i hendene på dens utenlandske kreditorer. De massive budsjettkuttene som ble forlangt i avtalen hadde umuliggjort muligheten til at de kunne få til en gjenoppbygging etter krigen. Dette kunne de bare klare ved å ta opp nye utenlandske lån, en prosess som vil øke Kroatias utenriksgjeld til langt inn i det 21. århundret. Kostnadene med å bygge opp igjen Kroatias krigsødelagte økonomi ble anslått til omtrent 23 milliarder US dollar.

Under virkningen av Det internasjonale pengefondets program av 1993 økte Kroatias offisielle arbeidsløhetsprosent fra 15,5 % i 1991 til 19,1% i 1994. Lønningene hadde blitt oppspist av inflasjonen og var falt til forskrekkelige lave nivåer. En ny nasjonal valuta, kunaen, ble lansert i oktober 1994. Ifølge offisielle tall hadde 95% av de samfunnsmessig eide foretakene blitt omdannet til aksjeselskaper. En enda strengere Konkurslov ble vedtatt, sammen med prosedyrer for å partere de store statlig eide foretakene. Ifølge et brev til pengefondet og Verdensbanken hadde også regjeringen i Zagreb lovet å restrukturere og privatisere fullt ut banksektoren med assistanse fra Den Europeiske Bank for Rekonstruksjon og Utvikling og Verdensbanken.

I 1994 ble forhandlinger med kreditorklubbene i London og Paris stanset på grunn av en disputt om "hvor mye av det tidligere Jugoslavias gjeld" Kroatia skulle påta seg. Bare hvis Zagreb påtok seg ansvar for hele sin del av denne gjelden kunne Kroatia få reforhandlet gjelden sin og låne friske penger. I 1995, noen få måneder før Dayton-avtalen var ferdig, foreslo Det internasjonale pengefondet på vegne av kreditorbankene og de vestlige regjeringene, at gjelden til det tidligere Jugoslavia skulle fordeles som følger: Kroatia 28%, Slovenia 16%, Bosnia-Herzegovina 16% og Makedonia 55.

I Makedonia var mønsteret omtrent likt. Auksjonen av de samfunnsmessig eide bedriftene ledet til sammenfall av industrien og stor arbeidsløshet. En rekke økonomiske reformer ble vedtatt i 1993, under et organ som var sponset av pengefondet (Systemic Transformation Facility – STF), for å presse ned reallønnen og fryse kredittene. Mangemilliardæren Georg Soros hadde som privatperson tatt initiativ til den såkalte Internasjonale støttegruppen ved siden av Nederlands regjering og Bank of International Settlements. Pengene som ble skaffet av støttegruppen skulle ikke brukes til bygge opp igjen Makedonia. Såkalt "bro-finansiering" ble skaffet for å sette Skopje-regjeringen i stand til å betale den den skyldte til Verdensbanken.

Det ble tatt initiativ til en andre fase i "strukturjusteringen" i 1994 gjennom en avtale mellom regjeringen til statsminister Branko Crevenkovski og Det internasjonale pengefondet. Lederen for pengefondet sin forhandlingsgruppe, Paul Thomsen uttrykte sin tilfredsstillelse ved å uttale at "resultatene av stabiliseringsprogrammet (under STF) var imponerende" spesielt når en tok hensyn til "den effektive lønnspolitikken" som ble vedtatt av Skopje-regjeringen (under Lønnsloven). Ifølge forhandlerne fra pengefondet burde man fortsette med anstrengelsene for å kutte underskuddet på budsjettet (som allerede var kuttet med 50% i 1994). Men disse anstrengelsene ville uvilkårlig kreve ytterligere sammenpressing av de sosiale programmene og utbetalingene av alderspensjoner. Ved hjelp av avtalen med pengefondet skulle regjeringen i Skopje få reforhandle gjelden sin til

klubbene i Paris og London.

Pengefondet krevde spesielt at regjeringen stengte "insolvente" bedrifter og sparket "overflødige" arbeidere. I 1994 gikk "hver annen bedrift i Makedonia med tap, og antallet slike bedrifter kom da opp i 4000". Finansdepartementet uttalte i denne situasjon at det (under Loven om rehabilitering av bankene) "bokstavelig talt var umulig å finne et foretak i landet som ville være i stand til … å dekke utgiftene på grunn av renten" som var så høy. Det internasjonale pengefondet sin økonomiske kur for Makedonia besto av et sammenhengende "program for konkurs" som ledet til at hele industrisektoren ble rigget ned. De mest profitable aktiva var på salg på børsen i Makedonia som åpnet dørene sine i 1995. Aksjemarkedet fungerer som en enhet innen Privatiseringsbyrået. Finansminister Ljube Trpevski uttalte stolt på en pressekonferanse at "Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet plasserer Makedonia blant de mest vellykkede landene når det gjelder de nåværende overgangsreformene".

Den sosiale virkningen av reformene ble åpent erkjent. Verdensbanken bekreftet at "skarp nedgang i offentlige ressurser (førte) til uvanlig alvorlige utbrudd av vannkopper og meslinger blant spedbarn og barn (…) En voksende del av befolkningen, for det meste de som ikke er forsikret, blir avvist fra grunnleggende helsetjenester fordi de ikke kan betale. At en må ty til slike midler viser hvor alvorlig den finansielle krisen er, og er ikke uten alvorlige sosiale og politiske konsekvenser for et samfunn som lenge har ment at helse er enn grunnleggende borgerrett og som har vært stolt over universell adgang til helsevern. Verdensbanken forslo derfor utvikling av et "markedsorientert" helsevernsystem som "løsning".

Bosnia-Herzegovina fikk en særlig hard medfart. Under en fredsslutning under NATOs kanoner, satte Vesten i 1995 ut i livet et "rekonstruksjons" program som fullstendig frarøvet Bosnia-Herzegovina den økonomiske og politiske suverenitet. Dette programmet bestod stort sett i å utvikle Bosnia-Herzegovina som et delt territorium under militær okkupasjon av NATO og Vesten. Med ryggdekning i Dayton-avtalen hadde USA og Europaunionen installert en fullstendig koloniadminstrasjon i Bosnia. Lederen var deres utpekte høye representant (HR), en ikke-bosnisk person. HR har full utøvende makt i alle sivile saker, med rett til å forbigå regjeringene i Den bosniske føderasjon og i bosnisk-serbiske Republika Srpska. HR skulle handle i nær samforstand med IFOR militære overkommando og med långiverkontorene.

En internasjonal politistyrke under ledelse av en tidligere utvist kommisjonær var utpekt av generalsekretæren i FN. Rundt 1700 politimenn fra femten land ble sendt til Bosnia etter et fem dagers treningsprogram i Zagreb. De fleste av dem hadde aldri satt beina på balkansk jord.

Mens Vesten hadde understreket støtten sin til en demokratisk utvikling, var den nasjonalforsamlingen som ble skapt etter "grunnloven" og fullført under Dayton-avtalen stort sett et "sandpåstrøings"organ. Bak den demokratiske fasaden hvilte den virkelige politiske makt i hendene på en "parallellregjering" ledet at FNs høye representant og bemannet med utenlandske rådgivere.

Dessuten overga den grunnloven som en var blitt enige om under Daytonavtalen, makten over den økonomiske politikken til Bretton Woodsinstitusjonene og den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD). Artikkel VII fastslo at den første direktøren for sentralbanken i Bosnia og Herzegovina skulle utpekes av Det internasjonale pengefondet og at vedkommende "skal ikke være borger i Bosnia og Herzegovina er en nabostat.."

Banken hadde heller ikke, ifølge grunnloven, rett til å fungere som sentralbank: "I løpet av de første seks årene … kan den ikke utvide kreditt ved å skape penger, og operere slik som a currency board." (Artikkel VII.) Den nye "uavhengige" etterfølgerstaten fikk heller ikke lov til å ha sin egen valuta (kan utstede papirpenger bare når det er full oppbakking på betalingsbalansen), og den fikk heller ikke lov til å mobilisere sine interne ressurser. Lik sentralbankene i de andre etterfølgerrepublikkene var den helt fra begynnelsen kneblet.

Oppgaven å styre den bosniske økonomien hadde blitt nøye delt opp mellom giverorganene. Sentralbanken ble styrt av pengefondet, EBRD ledet Kommisjonen for offentlige foretak som overvåket driften av alle offentlige bedrifter inkludert energi, vann, postverk, veier, jernbaner osv. Presidenten i EBRD utpeker direktøren for kommisjonen som også overvåker restrukturering av den offentlige sektor, hvilket først og fremst betyr å selge ut statseide og samfunnsmessig eide aktiva og å skaffe langsiktige investeringfond.

Man kan ikke la være å ta standpunkt til et grunnleggende spørsmål: er den bosniske grunnloven som formelt sett er blitt til gjennom en avtale mellom statssjefene i Dayton virkelig en grunnlov? En dyster og farlig presedens er skapt i historien om internasjonale forhold: Vestlige kreditorer hadde lagt inn sine interesser i en grunnlov som ble raskt skrevet for dem: ikke-bosniske borgere utpekt av de vestlige finansistitusjonene ble ansatt i utøvende stillinger i det bosniske statssystemet. Ingen grunnlovsforsamling, ingen konsultasjon med organisasjoner av borgere i Bosnia og Herzegovina, ingen "konstitusjonelle endringer".."

I 1995 hadde den bosniske regjeringen anslått at gjenoppbyggingen ville koste 47 milliarder USdollar. Vestlige givere hadde lovet 3 milliarder i gjenoppbyggingslån. Bare en del av denne summen ble virkelig utbetalt. Dessuten var en del av disse pengene øremerket til å finansiere noen av de lokale kostnadene til Iverksettingsstyrkens (IFORs) militære oppgaver under Daytonavtalen så vel som å avbetale etterslep på gjeld til de internasjonale kreditorene. Under Daytonavtalen betalte ikke NATOpersonell skatter og flere av de lokale kostnadene i forbindelse med militæroperasjonene ble betalt av regjeringen i Bosnia. "Regjeringen i Republikken Bosnia og Herzegovina skal uten kostnad sørge for det som NATO trenger til forberedelse og iverksetting operasjonen sin." (Anneks 1-A.)

På vanlig måte skulle "friske lån" brukes til å betale tilbake "gammel gjeld". Nederlands sentralbank hadde vært så gavmild å sørge for "brofinansiering" av 37 millioner US dollar. Men pengene var øremerket slik at de skulle tillate Bosnia å betale tilbake det de skyldte til pengefondet. Uten at dette vilkåret ble oppfylt ville ikke fondet låne ut friske penger. Det er et grusomt og absurd paradoks: det lånet som man ville ha fra Det internasjonale pengefondets nylig opprettete "Nødsvindu" for såkalte "etter-konflikt land" skulle ikke brukes til gjenoppbygging etter krigen. I stedet ble det brukt til å tilbakebetale gjeld til Nederlands sentralbank som hadde hostet opp pengene for å betale pengefondets gjeld i første omgang. Samtidig som gjeld bygget seg opp fløt det ingen nye finansielle ressurser inn i Bosnia for å bygge opp den krigsødelagte økonomien.

Den territoriale oppdeling av Bosnia-Herzegovina var av økonomisk interesse for de vestlige økonomiske interessene under Daytonavtalen. Denne avtalen styrket "Den mellom-etniske grenselinjen" mellom Føderasjonen Bosnia-Herzegovina og den bosnisk-serbiske Republika Srpska. Dokumenter som er i hendene på Kroatia og bosnisk serbere tydet på at kull- og oljedepoter var funnet på østsiden av Dinaridene. Denne regionen var "den viktigste kampfront mellom denne sommerens (1995) massive offensiver fra den kroatiske hæren mot serber-opprørere i Bosnia og Krajinaregionen i Kroatia …Ifølge bosniske tjenestemenn var det Chicago-baserte Amoco (American Oil Company) ett av flere utenlandske firmaer som etterpå satte i gang leiting etter olje i Bosnia". Vesten var ivrig etter å utvikle disse regionene: "Verdensbanken – og de multinasjonale selskapene som hadde operasjoner i området – er (august 1995) tilbakeholdende med å offentliggjøre de siste rapporter om leitingen til de krigførende regjeringene, mens krigen pågår". I tillegg er der også "betydelige oljefelt i den serbisk kontrollerte delen av Kroatia like over Savaelven fra Tuzla-regionen". Den sistnevnte var del av USA sin militærdivisjon med hovedkvarter i Tuzla.

Den territoriale delingen under Daytonavtalen går god for "etnisk rensing". Plasseringen av ni tungt væpnede brigader med 70 000 soldater (nesten like mange som (tidlig) i Vietnamkrigen) skulle ikke "sikre freden" men heller å administrere den territorielle oppdelingen av Bosnia-Herzegovina i samsvar med Vestlige økonomiske interesser. Dette målet ble også nådd gjennom territoriell oppløsning, dvs. ved å sementere socio-etniske delinger i en struktur med territoriell oppdeling og dermed hindre felles mostand fra jugoslaver av alle etniske opphav mot gjenkoloniseringen av fedrelandet sitt.

De økonomisk-politiske tiltakene som er behandlet her har bidratt mye til å ødelegge en hel nasjon. De sosiale og politiske virkningen av den økonomiske restruktureringen av Jugoslavia har blitt hvisket ut av vår samfunnsmessige bevissthet og den kollektive forståelse av "hva som i virkeligheten skjedde". En "falsk bevissthet hadde invadert alle sfærer av kritisk debatt. Det som står på spill i det tidligere Jugoslavia er livet til millioner av folk. Makro-økonomiske reformer ødelegger levebrødet og fjerner retten deres til arbeid, mat og bolig. Grenser blir omdefinert og hele det legale systemet blir forandret. De samfunnsmessig eide foretakene ble styrt mot konkurs, finans- og bank- systemet ble rigget ned, sosiale programmer og institusjoner ble revet ned. Når vi ser tilbake er det verd å huske på Jugoslavias økonomiske og sosiale fremganger i etterkrigsperioden (før 1980): BNP vokste gjennomsnittlig med 6,1 % i året i løpet av en tyve års periode. Legedekningen var en lege pr 550 innbyggere, der var frie medisinske tjenester og 91% av befolkningen kunne lese og forventet livslengde var 72 år.

Jugoslavia er et "speilbilde" av lignende omstrukturerings-programmer som vi finner ikke bare i de fattige landene, men også i det senere år i USA, Canada og Vest-Europa. Folk blir forledet til å tro at bedrifter må legges ned, arbeidere må få sparken og sosiale programmer må bli strøket. Vi må forstå krisen i Jugoslavia på denne bakgrunn. Drevet til det ytterste er reformene en grusom refleks av en ødeleggende "økonomisk modell" som er blitt påtvunget nasjoner over hele verden under den nyliberale dagsorden.