Siste nummer av månedsbladet "Le Monde Diplomatique" (mai 99) inneholder flere analyser av situasjonen på Balkan. Den mest oppsiktsvekkende er kanskje den hemmelige historien om Rambouillet-forhandlingene av journalisten Paul-Marie De La Gorce som er spesialist på amerikansk politikk. Her er et sammendrag av historien.

I januar 1999 dannet USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Russland en gruppe som inviterte regjeringen i Beograd og representanter for det albanske samfunn i Kosova, til forhandlinger for å få slutt på den politiske krisen i provinsen. Hvis Den jugoslaviske føderasjonen ikke kom til forhandlingene ville den bli utsatt for militære represalier.

Det ble fastsatt ti prinsipper som måtte oppfylles under forhandlingene.

1. Maktbruken i Kosova måtte straks ta slutt og våpenhvile inngåes og respekteres.
2. En skulle nå frem til en fredelig løsning på krisen gjennom dialog mellom motstanderne.
3. Det skulle være en overgangsperiode på tre år for å få i stand en varig løsning.
4. Forbud mot all ensidig forandring i den midlertidige avtalen for provinsen.
5. Den jugoslaviske statens territoriale integritet skulle opprettholdes og følgelig integriteten til nabostatene.
6. Respekt for alle partenes rettigheter, særlig med hensyn til språk, religiøse institusjoner og undervisning.
7. Frie valg under kontroll av OSSE.
8. Ingen rettsforfølging mot aksjonene som var utført under kosovakonflikten, unntatt der det gjaldt krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.
9. Amnesti og løslatelse av alle politiske fanger.
10. Internasjonal deltaking og samarbeid mellom de to partene i Kosova for å sette ut i livet den fremtidige løsningen på krisen.

representantene for det albanske samfunn. De ville at avtalen skulle inneholde en passus om at innbyggerne i Kosova etter hvert kunne erklære seg som uavhengig stat.

I Rambouillet forandret ikke partenes posisjon seg særlig. UCK ville bare godta en ordning som klart gikk inn for at Kosova med tiden skulle har rett til selvstendighet.

Den jugoslaviske delegasjonen protesterte ikke på innholdet i avtaleteksten (Ramboilletavtalen), men forkastet den delen som sa at Kosova skulle okkuperes av NATO, slik amerikanerne ville ha det. Lederen for den jugoslaviske delegasjonen utformet til og med et kompromissforslag som antydet muligheten for et "internasjonalt" nærvær i Kosova og alle visste at det dreide seg om styrker som kom fra forskjellige land som Russland, Hellas og land i Vest-Europa og ikke styrker som direkte og offisielt hørte inn under NATO og under kommandoen til USAs president.

Det amerikanske diplomatiet ville ikke ha det slik. Her hadde en regnet med at den albanske parten ville ha godtatt avtalen og at den jugoslaviske parten ville ha avvist den. Med et slikt resultat ville en da ha kunne stilt Milosevic overfor et ultimatum og hvis han ikke ga etter, så kunne en ha startet bombekrigen.

USA sin utenriksminister kom derfor selv til Rambouillet for å overtale den albanske delegasjonen, men hun lyktes ikke. Imidlertid ble det åpnet direkte samtaler med UCK-geriljaen. USA la ned fire nye prinsipper i disse samtalene.

1. Det skulle snarest mulig holdes valg i Kosova, slik at lederne for det albanske samfunnet kunne overta styret i provinsen.
2. Avvæpningen som var nevnt i Rambouillet skulle ikke gjelde private, personlige våpen.
3. NATO-styrker i Kosova skulle garantere at Jugoslavia fulgte den midlertidige ordningen i provinsen.
4. Ved slutten av overgangsperioden på tre år skulle kravet om uavhengighet for provinsen behandles dersom den regionale og internasjonale situasjonen tillot det.

Den militære delen av avtalen forutsatte permanent tilstedeværelse av NATO-tropper i Kosova og en del av avtalen sa også at OSSE skulle overta kontrollen over politi og rettsvesen. Et punkt sa også at NATO skulle bestemme dersom partene ikke var enige.

Med dette hadde USA gjort det umulig for Milosevic å undertegne avtalen, og dermed lå veien mot angrepet på Jugoslavia åpen. USA hadde, med sterk diplomatisk innsats, fått det som de ville. Slik jeg ser det kunne de dermed sette i gang militære operasjoner som skulle stanse den voksende tyske innflytelsen i området, redusere Milosevics makt og styrke den amerikanske makten i Sydøst-Europa. USA kunne bare sikre sin makt i området gjennom våpenbruk. Her finner vi hovedgrunnen til at bombekrigen ble satt i gang.

Terje Valen, leder for AKP i Hordaland, 03.06.1999.