Medarbeidere: Roar Meum, Jørgen Johansen, Torolf Stålvik, Øistein Holen,
Lars Berntzen, Øystein Kleven.
Nyhetsbrevet er frittstående og ikke tilknyttet noen organisasjon, og utgis
uavhengig av antikrigsnettverkene i Norge. Abonnementet er gratis, og
antallet abonnenter er 392.

Nyhetsbrevet sendes utelukkende ut til abonnenter som aktivt har bedt om å
få det tilsendt. Har du mottatt nyhetsbrevet uten å selv ha bestilt det, så
har du antagelig fått det videresendt av en venn/bekjent som selv abonnerer
og som regner med at du er interessert i innholdet. Informasjon om hvordan
starte/avslutte abonnementet står nederst i nyhetsbrevet.

Artiklene i nyhetsbrevet gir ikke nødvendigvis uttrykk for redaksjonens
syn, men reflekterer saker vi synes er interessante.

Nyhetsbrevet vil bli utgitt så lenge Norge er i krig.

============================================================
 

         MØT OPP TIL DEMONSTRASJON LØRDAG 5. JUNI
 

   Lørdag 5.juni arrangeres det store demonstrasjoner
   mot krigen verden over. Det holdes demonstrasjoner i
   de fleste større byer i USA og Europa.

   Lørdag 5.juni vil krigen allerede ha vart over 70
   dager. NATO har trappet om bombingen nesten
   hver eneste dag siden luftkrigen startet:
   Kosovoalbanernes situasjon har samtidig blitt verre
   og verre, og antall sivile dødsofre for bombene har
   økt jevnt og trutt. Opposisjonen i Jugoslavia er knust,
   og landets sivile infrastruktur er ødelagt.

   NATOs bombing har ikke gitt noen positive resultater.
   NATOs talsmenn gjentar til det kjedsommelige at luft-
   krigen virker, men har ingenting konkret å vise til.
   Etter 70 dager med meningsløs bombing er det på tide
   å legge prestisjehensynene til side, og starte
   seriøse forhandlinger.

   Det er derfor viktig at så mange som mulig møter opp
   for å vise sin protest mot krigen, og for å kreve at
   norske myndigheter skal endre sin Balkanpolitikk.

   En oversikt over demonstrasjoner rundt i landet finnes
   lenger ned i nyhetsbrevet.
 

============================================================
I N N H O L D
============================================================

DEMONSTRASJONER OG ARRANGEMENTER MOT KRIGEN:

1. Demonstrasjoner og arrangementer mot krigen

KOMMENTARER OG BAKGRUNNSSTOFF

2. Anklagen mot Milosevic
    Stephen R. Shalom kommenterer krigsforbrytertiltalen
    mot Milosevic: "Hvis ledere skal ekskluderes fra
    forhandlinger fordi de er kriminelle, så vil det aldri
    forekomme fredsforhandlinger."

3. Mislykket diplomati
    Rollie Keith, en tilbakevendt kanadisk
    menneskerettighets-observatør fra OSSE gir et
    annerledes perspektiv på Kosovo, sett fra bakken.

4. Europas dominobrikker i Kosovo
    Av Denisa Kostovicova. Natos bombekampanje mot
    Jugoslavia risikerer å skape "nye kosovoer" i Sentral-
    og Øst-Europa.

5. Clinton-administrasjonen bryter "War Powers Act"
    Ifølge "War Powers Act" fra 1973 må USAs president
    "stoppe enhver bruk av USAs væpnede styrker" innen 60
    dager etter at en militær aksjon er kunngjort hvis
    ikke han mottar kongressens autorisasjon.

6. Krigen kan skape sult
    Krigen mot Jugoslavia får konsekvenser for mat-
    forsyningen. Årets avlinger står i fare og noen lokale
    myndigheter bryter med Beograd for å fremtvinge
    krigsrasjonering.

7. Mord er begått
    John Pilger kritiserer journalister for å være tafatte
    og svikte sin plikt til å dekke nyheter som ikke
    støtter NATOs linje.

8. Balkan - konfliktanalfabetisme som statsmannskunst
    Jan Øberg om konfliktanalfabetismen som råder blant
    vestens politiske lederskap.

9. Kapitulér - og bli okkupert
    John Pilger om hvordan krigen startet.

10. Galtung: "Sikkerhetskonferanse kan løse konflikten"
    2 500 demonstrerte mot krigen i Stockholm mandag 24.mai

APPELLER, LESERINNLEGG OG OPPROP:

11. "Kvinneopprop"

ORGANISERING AV MOTSTANDEN

12. Foreløpig oversikt over antikrigsnettverk i Norge
13. Materiell og effekter mot krigen i Jugoslavia
14. Appellant/innleder til debatt

OM UTGIVELSEN AV NYHETSBREVET

Om utgivelsespolitikk, abonnementstegning, spredning av nyhetsbrevet og
innsending av bidrag.

============================================================
Demonstrasjoner og arrangementer mot krigen
============================================================

1. Demonstrasjoner og arrangementer mot krigen

Lørdag 5. juni er det demonstrasjoner en rekke steder i Norge og resten av
verden. Det planlegges bl.a. en stor markering i Washington.

Oslo:
Lørdag 5.juni er det en ny, stor demonstrasjon mot krigen. Oppmøte foran
Stortinget kl.13.30. Appeller ved bl.a.
- Inger Lise Husøy, stortingspolitiker for AP og internasjonal leder i LO-Oslo
- Gunnar Garbo, tidligere leder i Venstre
- Åshild Mathisen, nestleder i KrFU
- Berit Ås, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, tidl. SV-politiker
- Ane Hoel, skuespiller
- Agnete Haaland, skuespiller

Hovedparoler er: "Stopp NATOs bombing", "Norge ut av krigen", "Åpne grenser for
flyktninger og krigsmotstandere", "Milosevic og NATO: stopp fordrivinga av
kosovoalbanere"
Arr: Antikrigsnettverket i Oslo

Kvinner i Svart i Oslo er å finne utenfor Stortinget i stille protest
annenhver onsdag kl.16.30 så lenge krigen pågår. Den første onsdagen var
28.april. Neste gang er 9.juni.

Trondheim:
Lørdag 5.juni er det ekstra stor kulturmønstring og demonstrasjon. Møt opp
i Kongensgt. ved Hornemansgården klokken 13.00. Stein Ørnhøi (tidl.
stortingsrep. for SV) er hovedtaler. Appeller bl.a. ved Morten Lund
(stortingsrep. for SP) og en representant for De Grønne. Tale Næss og Kim
Småge leser dikt, og fire band spiller.
Arr: Antikrigsnettverket i Trondheim

Hver lørdag kl.13.00 er det punktmarkering på toppen av Nordregate.
Planleggingsmøte hver tirsdag i Prinsens gt. 14 kl. 20.00.
Arr: Antikrigsnettverket i Trondheim.

Stavanger:
Fredag 11.juni. Debattmøte i studentersamfunnet kl. 19.00. Johan Galtung
innleder.

Lørdag 12.juni. Demonstrasjon mot krigen på torget kl. 15.00. Det blir
paroler rettet mot alle aktørene i krigen:
Til Nato: Stopp bombinga nå
Til Milosevic: Stopp terroren mot kosovoalbanerne
Til Bondevik: Ta Norge ut av krigen
Til Clinton: Slutt som verdenspoliti, respekter FN og folkeretten.
Til alle parter: stopp etnisk rensning.

Tromsø:
Laurdag 5.juni kl 12 på Stortorget:
Ekstra stor markering med appellar frå så mange politiske parti som mogleg.
Arr: Tverrpolitisk aksjon mot krigen i Jugoslavia

Tysdag 8.juni kl 15-18, Stortorget/Katolske kyrkja:
Demonstrasjon i høve NATOs feltprestkonferanse, der statskyrkjebiskopen og
den katolske biskopen arrangerer felles mottaking for konferansedeltakarane.
Arr: Tverrpolitisk aksjon mot krigen i Jugoslavia

Kvar laurdag kl. 12 og så lenge krigen varer, punktdemonstasjon med
appellar på Stortorget. Kulturinnslag og nye appellantar kvar gong.
Allsong: "Til ungdommen".
Straks etterpå (ca kl 13) nytt planleggingsmøte for alle interesserte på
Flerbrukshuset (Skipperg. 7A)
Arr: Tverrpolitisk aksjon mot krigen i Jugoslavia.

Bergen:
Lørdag 5.juni: demonstrasjon på Tårnplassen kl.13.00

Mandag 7. juni: Folkemøte 7. juni i Festsalen i Folkets Hus kl.19.30. Innleder
bl.a. Hallgeir Langeland.

Husk lystenning på Torgallmenningen (ved Den blå stenen) kl.20.00 hver
kveld inntil krigen er over.

Antikrigsnettverket i Bergen har møter hver tirsdag kl.19.00 ved Strandgt.
2B, 3.etasje. Alle som vil bidra til arbeidet eller komme med innspill og
forslag er velkommen.

                    ----------

Sverige:
Torsdag 10.juni arrangeres et åpent seminar i Göteborg:
"Efter bomberna - om skapandet av ett framtida fredligt Balkan"

Internationella sekretariatet vid Göteborgs universitet arrangerar i
samarbete med Centrum för Europaforskning, Institutionen för journalistik
och masskommunikation och Institutionen för freds- och utvecklingsforskning
ett öppet seminarium om det senaste kriget på Balkan.
Tid: Torsdag 10.juni kl. 10.00 - 16.00.
Plass: Göteborgs universitet, Handelhögsskolan, Vasagatan 1, Malmstensalen

* Vad gikk snett? Och framtida konsekvenser. Med Christina Doctare (G.borg
univ.), Per Gahrton (EU-parlamentet), Kristin Schultz (Copenhagen Peace
Research Inst.), Hans Zettermark (Försvarshögskolan), Marko Persson
(demokratiarbetare).

* Folkrätten och mänskliga rättigheter. Med Ove Bring (Folkrättsekspert
v/FHS), Per Cramér (Handelhögsskolan), Göran Mellander
(Wallenbergstiftelsen)

* Medias roll och ansvar. Med Ulf B. Andersson (Arbetaren), Christina
Jutterström (professor), Manuela Nikolic (B92), Sören Sommelius
(Helsingborgs Dagblad).

Påmelding med navn og universitet til tlf. 031-773 5328

Spørsmål om seminaret stilles til Jørgen Johansen, Department of Peace and
Development Research, P.O. Box 700, SE 405 30 Göteborg. Tlf: +46 (0) 708
509 633. E-mail: jorgen.johansen@trada.se

============================================================
Kommentarer og bakgrunnsstoff
============================================================

2. Anklagen mot Milosevic

Av Stephen R. Shalom

Rett etter andre verdenskrig ble et krigsforbrytertribunal dannet i Tokyo
for å bringe japanske politiske og militære ledere inn for retten. Det er
ingen tvil om at de tiltalte var ansvarlige for rystende grusomheter. Men,
som den indiske dommeren på tribunalet som tok ut dissens skrev, hadde de
seirende allierte selv begått grove forbrytelser, og USAs atombombing av
Hiroshima og Nagasaki var den mest forferdelige krigsforbrytelsen i
Stillehavskrigen. Men bare ugjerningene begått av japanere ble straffet.
Kort sagt representerte rettssaken mot krigsforbryterne "seierherrenes
rettferdighet".

I de siste år har det vært gjort anstrengelser for å danne en internasjonal
domstol, en instans som skal kunne reise tiltaler om alvorlige forbrytelser
mot menneskeheten uansett hvem som begår dem. I multilaterale samtaler har
USA gjort sitt beste for å svekke en slik domstols autoritet, og var i 1998
et av bare syv land - sammen med bl.a. Libya, Irak og Israel - som stemte
mot dens opprettelse. 120 land stemte for. Washington var fast bestemt på å
sikre at de aldri ville bli underlagt en slik lovgivning.

Tidligere hadde FNs sikkerhetsråd opprettet to spesialiserte
krigsforbryterdomstoler, en som tok for seg Jugoslavia (etablert i 1993) og
en som tok for seg Rwanda (etablert i 1994). Disse fikk støtte fra
Sikkerhetsrådet fordi de ble satt opp på en slik måte at mektige stater
gikk fri. Fullmaktsresolusjonen for domstolen i Rwanda var for eksempel
ordlagt slik at den franske regjeringen og franske borgere som fraktet
våpen til drapsmennene i Rwanda ikke kunne bli tiltalt.

I de siste seks årene har den Internasjonale Krigsforbryterdomstolen for
det tidligere Jugoslavia tiltalt 84 individer for krigsforbrytelser. Men
siden domstolen er avhengig av andre for å framskaffe bevis, så har ikke
alle de som har begått alvorlige ugjerninger blitt tiltalt. Spesielt kan
man merke seg at de kroatiske militære lederne som var ansvarlige for
Operasjon Storm, der to hundre tusen serbere i regionen Krajina i Kroatia
ble etnisk renset - drevet ut, med mange tilhørende drap - ikke har blitt
tiltalt. Dette skyldes i stor grad at USA, som hjalp til med operasjonen,
har nektet å framskaffe de nødvendige bevisene.

Domstolen har nå tiltalt den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic og
fire andre jugoslaviske statstjenestemenn. Det er ingen tvil om at
Milosevic er skyldig i brudd på internasjonal rett (Jeg vet ikke nok om de
indre mekanismene i den jugoslaviske regjeringa til å si noe om
straffskyldigheten til de andre fire, med deres posisjoner tilsier at de
også er skyldige.) Men to spørsmål forblir ubesvart. For det første, er
dette fortsatt "seierherrenes rettferdighet"? Og, for det andre, hvilken
betydning har tidspunktet tiltalen ble framsatt på?

Domstolen ble opprettet av Sikkerhetsrådet, og dommerne ble valgt av
generalforsamlingen fra en liste forberedt av Sikkerhetsrådet. Til nå har
kun én av de 14 dommerne ved domstolen felt noen dom, den samme som
godkjente anklagerens tiltale. Anklageren blir valgt av Sikkerhetsrådet ved
nominasjonen av generalsekretæren. At Sikkerhetsrådet har en rolle her -
istedenfor generalforsamlingen alene - er udemokratisk (fordi rådet
representerer og gir vetorett til de mektige), men det er likevel ikke
riktig å si at domstolen kun er en brikke for USA. Men ikke desto mindre, i
to henseender representerer ikke domstolen objektiv rettferdighet.

- For det første, ved å være begrenset til brudd på internasjonal rett i
det tidligere Jugoslavia blir noen av de verste ugjerningene i verden
ignorert. Slik er de USA-ledete sanksjonene mot Irak, som har ført til
slike enorme tap av menneskeliv, immune mot kritikk, og det samme gjelder
massakrene i Tyrkia, Øst-Timor og andre steder.

- For det andre, selv når vi fokuserer på de nåværende begivenhetene i
Jugoslavia, er ikke Milosevics ugjerninger de eneste som berettiger
fordømmelse. NATO har nå åpenlyst den sivile infrastrukturen i Serbia som
mål, og dette er en krigsforbrytelse. Tidlig i april advarte Human Rights
Watch NATO og ba dem passe på å holde sivile tap på et minimum, men den
eneste endringen i NATOs politikk har vært å fjerne flere restriksjoner på
bombingen. Og USA bruker klasebomber som, slik Human Rights Watch har
bemerket, er spesielt farlige for sivile og flyktninger, og som sprer
småbomber som er dødelig i mange år framover (barn tiltrekkes særlig til de
skarpe udetonerte restene). Det er ganske rart at de tiltaler Milosevic og
kompani for litt over fire hundre drap og forblir tause om de flere tusen
sivile dødsfallene NATOs bomber har forårsaket - de fleste ikke tilsiktet,
det er sikkert, men utført med en likeglad ringeakt for tap av sivile
menneskeliv.

Det som er nytt med tiltalen mot Milosevic er at det er første gang en
sittende [stats]leder har blitt tiltalt for krigsforbrytelser mens disse
forbrytelsene fortsatt pågår. På en måte er dette helt klart en bra ting:
Det er bedre å forsøke å stoppe ugjerninger mens de skjer enn å huske dem i
minnestunder. Men det er grunn til å være bekymret over at tiltalen vil øke
istedenfor å døyve den humanitære krisen. Da domstolens anklager Louise
Arbour offentliggjorde tiltalen sa hun:

"Selv om de tiltalte har rett til å bli ansett som uskyldige inntil de er
dømt, har bevisene som denne tiltalen hviler på reist alvorlige spørsmål
ved om de [tiltalte] egner seg til å stå som garantister for noen som helst
slags avtale, for ikke å snakke om en fredsavtale."

Slike tanker, hvis de aksepteres av NATOs ledere, utelukker enhver
diplomatisk løsning på krigen, og vil kreve en bakkeinvasjon og styrting av
Milosevic. Å styrte krigsforbrytere er alltid velkomment, men de som vil
lide mest for en slik invasjon vil være kosovarene, både fordi det ville
framprovosere flere serbiske grusomheter mot dem og på grunn av den
voldsomme økningen i "collateral damage" [nytale for tap av menneskeliv,
ovs. anm.] som en bakkekampanje fra NATO vil medføre.

Betyr det at forhandlinger bør holdes med løgnaktige, brutale
krigsforbrytere? Ja, Clinton må involveres i forhandlinger, og det må også
Milosevic. Hvis ledere skal ekskluderes fra forhandlinger fordi de er
kriminelle, så vil det aldri forekomme fredsforhandlinger. Og alternativet
til slike forhandlinger er en kamp til døden - mange uskyldige menneskers
død.

                     ----------

Artikkelen er oversatt. originalen ligger på:
http://www.lbbs.org/milosevic_indictment.htm

En pressemelding om tiltalen kan lese på:
http://www.transnational.org/features/indicted.html

============================================================

3. Mislykket diplomati

Av Rollie Keith
Rollie Keith var OSSE-observatør i Kosovo

Canada deltar for tiden i NATO-koalisjonens bombing av Den Føderale
Republikken Jugoslavia, angivelig for å fremtvinge en akseptasjon av
betingelsene satt ned ved Rambouillet og i den påfølgende "Midlertidig
avtale for fred og selvstyre i Kosovo." Rettferdiggjøringen av denne
aggressive aksjonen var at Jugoslavia skulle tvinges til å gi etter og
akseptere den såkalte "avtalen". Bombingen skulle også få en slutt på de
påståtte bruddene på internasjonal rett og menneskerettighetene som ble
begått mot kosovoalbanske borgere i den serbiske provinsen Kosovo, der
etniske kosovoalbanere er i flertall. Bombingen blir forsvart med at FNs
menneskerettighetserklæring har forrang foran FN-charteret som omhandler
suverene staters ukrenkelighet. Jeg er opptatt av brudd på
menneskerettighetene, og jeg tror også at mange land, hvis ikke alle, helt
klart vil kunne rammes av en slik kritikk [om brudd på
menneskerettighetene]. Derfor trenger vi en bedre mekanisme enn bombing for
å forhindre at nasjoner bryter menneskerettighetene.

Hvordan var imidlertid situasjonen i Kosovo før den 20. mars? Blir vi nå
villedet av partisk informasjon fra media? Kan denne aggressive krigen
virkelig rettferdiggjøres ved at den skal få slutt på påståtte overgrep,
eller tilpasses problematiske premisser for å rettferdiggjøre
fiendtlighetene? Uansett har diplomatiet mislykkes, og den pågående
bombingen har i stor grad forverret situasjonen og gjort et indre
humanitært problem til en katastrofe. Det fantes ingen internasjonale
flyktninger de siste fem månedene av OSSEs (Organisasjonen for Sikkerhet og
Samarbeid i Europa) nærvær i Kosovo, og interne flyktninger utgjorde kun
noen få tusen i ukene før luftkampanjen startet.

Som observatør for "OSSE Kosovo Verification Mission" (KVM) i februar og
mars i år, var jeg leder for feltavdelingen ved Kosovo Polje, like vest for
provinshovedstaden Pristina. De 1380 observatørene i KVM, fra 38 av OSSEs
55 medlemsland, inkludert 64 kanadiere, var autorisert av resolusjon 1199
fra FNs sikkerhetsråd til å overvåke og bekrefte eller avkrefte
overholdelse av våpenhvilen, til å etterforske brudd på våpenhvilen og
uautoriserte veiblokader, assistere humanitære organisasjoner i å
tilrettelegge tilbakeflytting for flyktninger og hjelpe til med
demokratiseringsprosesser som etterhvert kunne føre til valg. Avtalen som
var grunnlaget for KVM (jeg referer til den som "Holbrooke-Milosevic
avtalen") ble signert den 16. oktober 1998 og markerte slutten på den
forutgående åtte måneder lange indre konflikten. På grunn av KVMs
internasjonale sammensetning, tok det tid å få styrken organisert og satt i
drift, så den var ikke fullt ut virksom på enkelte områder før tidlig i
1999.

På det tidspunktet da jeg ankom, ankom også kjøretøy og andre hjelpemidler
sammen med flertallet av de internasjonale observatørene. På dette
tidspunktet ble også våpenhvilen svekket som følge av KLAs stadig hyppigere
provokasjoner i form av angrep på de jugoslaviske sikkerhetsstyrkene.
Sikkerhetsstyrkene til "Departementet for det Nasjonale Sikkerhetspoliti"
var støttet av hæren, og svarte med å etablere tilfeldige veiblokader som
førte til at bevegelsesfriheten til flertallet av kosovoalbanere ble
forstyrret. Den generelle situasjonen var, på tross av dette, slik at
hoveddelen av befolkningen hadde slått seg til ro etter det forutgående
årets uroligheter. Imidlertid bygde KLA seg stadig sterkere, og forsøkte å
reorganisere seg som en forberedelse til en militær løsning, i håp om
militær støtte fra NATO og Vesten. Følgelig ble ikke "Holbrooke-Milosevic
avtalen" fra oktober, som skulle begrense aktiviteten til det nasjonale
sikkerhetspolitiet og hæren, strengt overholdt. Dette fordi uautoriserte
styrker ble utplassert for å ivareta sikkerheten på de største stedene og
langs de indre kommunikasjonslinjene. Etter mitt skjønn fikk imidlertid KLA
uten motstand beholde kontrollen i store deler av de avsidesliggende
områdene. Disse områdene utgjorde minst femti prosent av provinsen. I
tillegg fortsatte den parallelle albanske regjeringen til Kosovos
Demokratiske Liga (KDL) å utøve et begrenset lederskap for majoriteten av
kosovoalbanere.

Denne lav-intensitets krigen som hadde pågått siden slutten av 1998 hadde
ført til en serie opptrinn mot sikkerhetsstyrkene, som det ble svart på med
noen håndfaste sikkerhetsoperasjoner, hvorav én var den såkalte "massakren"
av 45 kosovoalbanere ved Racak i midten av januar. [Kommentar fra Eric
Fawcett, som har skrevet et tillegg som følger etter denne artikkelen:
"BEMERK: "Racak-massakren" ble gransket av William Walker, en amerikansk
diplomat som ledet en OSSE-gruppe for undersøkelse av krigsforbrytelser.
Walkers tvilsomme karriere er beskrevet i tillegget til denne artikkelen og
kaster betydelig tvil om påliteligheten til hans versjon av denne
hendelsen, som Javier Solana selv beskriver som et vendepunkt i utviklingen
av krisen i Kosovo."]

På tidspunktet for min ankomst utviklet krigen seg i økende grad til en
middels intens konflikt, i det bakholdsangrep, overtagelse av viktige
kommunikasjonslinjer og kidnapping av sikkerhetsstyrker resulterte i en
betydelig økning i menneskelige tap på myndighetenes side. Dette førte
>igjen til at Jugoslavia gjengjeldte med omfattende sikkerhetsoperasjoner,
som inkluderte stridsvogner, motoriserte enheter og artilleri for å sikre
de samme kommunikasjonslinjene. I begynnelsen av mars førte disse terror-
og antiterror-operasjonene til at innbyggerne i flere landsbyer flyktet
eller ble spredt til enten andre landsbyer, byer eller fjellene for å søke
tilflukt. Som observatører forsøkte vi å følge og rapportere om disse
bruddene på våpenhvilen, men jeg og mine kolleger fortsatte også å arbeide
både med forskjellige Kosovo-fraksjoner og de indre flyktningene for å
utføre de andre delene av vårt oppdrag.

Innenfor det området vår feltavdeling hadde ansvaret for, gjorde vi
fremskritt i tilretteleggingen for gjeninnflytting i en landsby som ble
forlatt forrige sommer, mens seks andre landsbyer var i ferd med å bli
forlatt på grunn av de økende fiendtlighetene. Vi hadde utført flere dusin
forhandlingsmøter med både krigførende parter så vel som fordrevne
landsbybeboere, for å nevne et eksempel på dette humanitære arbeidet. Vårt
mål var å skape tillit og stabile forhold og å starte gjeninnflyttingen av
landsbyen Donje Grabovac. Denne landsbyen som tidligere hadde 700
innbyggere ligger ved en viktig kullgruve, bevoktet av sikkerhetsstyrker,
som forsyner et varmekraftverk i nærheten. På den andre siden av landsbyen,
mindre enn én kilometer unna, hadde KLA okkupert en annen landsby. Donje
Grobovac var gjenstand for daglige skyteepisoder og i dette tilfellet var
det antagelig for det meste gruvevaktene som startet episodene. Uansett,
spenningen var høy, og KLA hadde forårsaket tap av menneskeliv og hadde
kidnappet gruve- og sikkerhetsvakter før vår ankomst. Etter våre lange
forhandlingsrunder ble alle parter enige om å ikke provosere sine
motparter, og vi var i ferd med å eskortere delegasjoner av tidligere
landsbybeboere tilbake for å gjenoppta bosettingen. Dersom denne formen for
program hadde blitt utvidet og bygd videre i hele Kosovo, kanskje støttet
av et utvidet internasjonalt observatøroppdrag for å bedre redusere
bruddene på våpenhvilen, tror jeg både den internasjonale bombingen og
intensiveringen av borgerkrigen kunne vært unngått. Vestlig diplomati måtte
imidlertid ha vært mer fleksibelt for at dette skulle kunne ha skjedd.

Situasjonen var tydelig den at KLAs provokasjoner - jeg var personlig vitne
til bakholdsangrep på sikkerhetspatruljer med dødsfall og andre skader som
resultat - var klare brudd på den forutgående oktoberavtalen.
Sikkerhetsstyrkene besvarte med påfølgende trakasseringer og
motoperasjoner, og disse førte til en intensivert opprørskrig. Men, som jeg
har sagt tidligere, jeg var ikke vitne til, og fikk heller ikke kjennskap
til, noen som helst tilfeller av såkalt "etnisk rensning". Og det var
overhodet ingen tilfeller av "folkemordspolitikk" i løpet av den tiden jeg
var med KVM i Kosovo. OSSE-observatørene ble evakuert den 20. mars for å gi
den nest siste advarselen, for å tvinge Jugoslavia til å etterkomme
Rambouillet og det tilhørende Paris-dokumentet, og for å muliggjøre
iverksettelsen av NATOs bombing den 24. mars. Det som har hendt siden
tilbaketrekningen har opplagt resultert i brudd på menneskerettigheter og
en svært alvorlig humanitær katastrofe, i det 600.000 kosovoalbanere har
flyktet eller blitt fordrevet fra provinsen. Dette skjedde imidlertid ikke
før den 20. mars, så jeg vil gi NATOs bombing, og antiterrorkampanjen den
førte til, den direkte eller indirekte skylden for den humanitære
katastrofen.

Så hva var det som førte til dette sammenbruddet i fredsprosessen og til
bombingen? Rambouillet og det deretter endrede Paris-ultimatumet
"Interimavtale for fred og selvstyre i Kosovo" var delt i en politisk og en
militær del for gjennomføringen. Den politiske overenskomsten krevde en
gjeninnføring av politisk, kulturell og rettslig autonomi til
Kosovo-provinsen som tidligere var sikret i konstitusjonen av 1974, og
denne var generelt akseptabel for begge parter. Uenigheten lå i at den
serbiske delegasjonen insisterte på Jugoslavias langsiktige territorielle
integritet og den føderale lovens overherredømme. Men på grunn av KLAs
ønske om full uavhengighet, og amerikansk føyelighet, ble kosovoalbanerne
lokket med en folkeavstemning om tre års tid for å avgjøre den endelige
politiske fremtiden til Jugoslavia. Når det gjelder den militære
overenskomsten krevde kontaktgruppen [for det tidligere Jugoslavia], med
unntak av Russland, og ambassadør Chris Hill at en NATO styrke måtte settes
inn for å sikre gjennomføringen av den foreslåtte planen. Dette var helt
uakseptabelt for Jugoslavia. Årsaken var at dette innebar fremmed
okkupasjon av deres suverene territorium fra den vestlige alliansen. På den
andre siden aksepterte KLA den overvåkede avvæpningen først etter at
amerikanerne hadde lokket dem med åpenbar uavhengighet. Resultatet var at
de foreslåtte avtalene faktisk var ultimatumer, uakseptable både for
>Russland og Jugoslavia, fordi de ga landet det klare valget mellom
kapitulasjon eller bombing.

Fantes det et diplomatisk alternativ? Jeg tror at det alltid finnes
politiske alternativer til krig, men jeg er ikke pasifist, og jeg mener at
defensive fiendtligheter kan rettferdiggjøres når man har gode grunner. De
vestlige medlemmene av Kontaktgruppen, EU, USA og den russiske
føderasjonen, kunne ha arbeidet innenfor FN. Da ville russerne ha vært med
på laget. For å gjøre nærværet av en utvidet OSSE- eller
FN-observasjonstyrke i Kosovo mer forlokkende, kunne man opphevet de
økonomiske sanksjonene fra 1991 mot Jugoslavia, og tilbudt økonomiske
restruktureringsfond. Dette for å fremme landets integrasjon i det nye
Europa, med en garanti, som motytelse, om å få slutt på alle brudd på
menneskerettighetene i Kosovo. Det foreslåtte nærværet av et forsterket
OSSE, muligens støttet av et begrenset og bevæpnet FN-nærvær, kunne godt ha
vært akseptabel for de vestlige maktene, med det siktemål å overvåke en
rettferdig og genuin Kosovo-avtale.

NATO-bombingen har imidlertid vært kontraproduktiv fordi den har skapt et
betydelig europeisk humanitært problem med mer enn 600.000 eksterne
flyktninger, som truer med å destabilisere de omkringliggende sårbare
nasjonene, og som forverrer den regionale sikkerheten. I tillegg er det
antatt at i overkant av 600.000 interne flyktninger fra Kosovo også lider
under borgerkrigen. Og til slutt vil det internasjonale samfunn være
tvunget til å gjenoppbygge ikke bare Kosovo, men også resten av Jugoslavia,
for å sikre dets fremtidige deltagelse i det nye Europa i det 21. århundre.
Dette er hva det mislykkede diplomatiet og den etterfølgende dårlig
forberedte og dårlig uttenkte bombingen har medført.

Det som er av avgjørende betydning nå, er å få slutt på den ubegrunnede
moralske skråsikkerheten som har resultert i demoniseringen og bakvaskelsen
av Jugoslavia og dets nasjonalistiske president Milosevic, og å erstatte
denne med en rasjonell diskurs som muliggjør en rettferdig og rimelig
løsning man kan enes om.

NATO har gått til krig for å forhindre den humanitære fordrivelsen av en
etnisk minoritet og har forårsaket den kosovarske flyktningekatastrofen. De
vestlige styresmakter, ledet av uskikkede diplomater og politikere, har
feilet i å sikre et rasjonelt og diplomatisk alternativ, og har isteden
skapt en uansvarlig folkelig opinion. Denne opinionens samvittighet har
fått den til å kreve handling for å løse problemer den ikke forstår. NATO
er nå i en krig de ikke kan vinne. NATOs mål om å frigjøre kosovoalbanerne
fra serbisk vanstyre har vært ufruktbar, og har i stedet resultert i
fordrivelse av kosovoalbanerne. Krigen har brutt internasjonal lov,
forbigått FNs charter og brutt NATOs mandat. Dette har beviselig og
ugjenkallelig ødelagt drømmene om og anstrengelsene for å skape et
rasjonelt diplomati og lovlig styre, som var ment å etablere et
internasjonalt system som kunne sette grenser for store maktambisjoner.

Det fantes politiske alternativer til denne krigen, men vi burde også ha
visst hva som ville skje. Og det skjedde. Den meningsløse og nedverdigende
bombingen må stoppes, og rasjonelle internasjonale forhandlinger må
begynne. Alternativet er ubegripelig.

                    ----------

Rollie Keith arbeidet med OSSE Kosovo Verification Mission (KVM) ved
Pristina, hovedstaden i Kosovo, helt til 20. mars, fire dager før NATO
satte i gang sine voldsomme angrep. Rollie Keith bor i Chilliwack.

Følgende tillegg til artikkelen beskriver den tvilsomme karrieren til
William Walker, amerikansk leder av en OSSE-gruppe som gransker
krigsforbrytelser. Det var denne gruppen som rapporterte om den beryktede
Racak-massakren, som var forspillet til NATOs angrep på Serbia.
 
 

TILLEGG: William Walkers bakgrunn

Av Eric Fawcett
(Professor i fysikk ved Universitetet i Toronto)

I følge flere avisartikler begynte Walker sin diplomatiske karriere i 1961
i Peru. Han tilbragte da ifølge opplysningene det meste av sin lange
karriere i utenrikstjenesten i Sentral- og Sør-Amerika, inkludert en høyst
kontroversiell stilling som assisterende oppdragsleder [Deputy Chief of
Mission] i Honduras tidlig på 1980-tallet, akkurat på samme tid og sted som
opprørstyrken Contras ble formet. Contras-styrken var hjørnestenen i
daværende CIA-leder William Caseys hardhendte antikommunistiske direktiv,
og Honduras ble, sammen med El Salvador, regnet som frontlinjen i krigen
mot Sovjetunionen. Derfra ble Walker, i 1985, forfremmet til posten som
viseassisterende utenriksminister [Deputy Assistant Secretary of State] for
Sentral-Amerika. Denne forfremmelsen gjorde ham til en spesialassistent for
assisterende utenriksminister Elliot Abrams, en figur hvis navn snart
skulle havne i avisenes daglige overskrifter i forbindelse med en ny
skandale, som av pressen ble kalt "Iran-Contras"- affæren.

Walker skulle snart for en kort stund bli satt sammen med sin sjef i det
offentlige søkelyset. I følge opplysninger i den omstendelige
tiltalebeslutningen fra den uavhengige advokaten Lawrence Walsh, mot Abrams
og Oliver North, var Walker ansvarlig for å arrangere en falsk humanitær
operasjon på en luftbase i Ilopango, El Salvador. Denne dekkorganisasjonen
ble brukt til å føre våpen, ammunisjon og forsyninger til Contras rebellene
i Nicaragua.

Til tross for at han ble navngitt i Walshs tiltalebeslutning (selv om han
aldri ble tiltalt selv) og hengt ut i den internasjonale pressen som
våpensmugler, fikk ikke dette, som en kanskje skulle tro, betydning for
Walkers videre diplomatiske karriere. Merkelig nok fortsatte han å
avansere. I 1988 ble han utnevnt til ambassadør i El Salvador, et land som
på den tiden fortsatt var i klørne på amerikansk-sponset statsterror.

Walkers historie som ambassadør i El Salvador er forbløffende lesning i
dag, sett i lys av hans nylige gjenkomst i verdens søkelys som en mann som
moralsk forarget dokumenterer rasistiske hatforbrytelser. Hans nåværende
posisjon der han gir uttrykk for moralsk avsky mot serbisk etnisk rensning
kan virke overbevisende i dag, men er vanskelig å få til å stemme med den
nesten komisk ufølsomme likegyldigheten han konstant utøvde mot de eksakt
samme typene hatkriminalitet da han tjenestegjorde i El Salvador.

Sent i 1989, da salvadoranske soldater henrettet seks jesuittprester, deres
husholderske og hennes 15 år gamle datter, ved å blåse hodet av dem med
skytevåpen, leet Walker knapt på øyelokket. Da han ble spurt på en
pressekonferanse etter bevis som kunne knytte drapene til El Salvadors
overkommando, gjorde han alt han kunne for å unnskylde stabssjefen Rene
Emilio Ponce, og avviste mordene som en slags tilgivbar organisasjonsglipp,
omtrent som å gå tom for tôner til kopimaskinen. "Administrative
kontrollproblemer kan oppstå i denne typen situasjoner", sa han [på en
pressekonferanse].

I bredere anlagte diskusjoner om statlig vold og undertrykkelse - som
ihvertfall ikke var mindre utbredt i El Salvador på den tiden enn i det
Serbia han observerte fra oktober i fjor til mars i år - var Walker
bemerkelsesverdig forsiktig. "Jeg lar det ikke gå upåaktet hen, men i
situasjoner som dette med voldsomme følelser og voldsomt sinne, skjer slikt
som dette", sa han [Associated Press 5 des. 1989], og hadde tydeligvis ennå
ikke bestemt seg for å søke OSSE-jobben.

Til slutt, i det som kanskje må være den mest forbløffende uttalelsen av
alle, gitt hans nåværende posisjon, stillte Walker spørsmål ved evnen til
enhver person eller organisasjon til å fordele skyld i saker som dreier seg
om hatforbrytelser. Etter å ha trukket på skuldrene av øyenvitne-rapporter
om at mordene på jesuittene hadde blitt utført av menn i uniformer fra El
Salvadors hær, fortalte Walker kongressmannen Joe Moakley fra Massachusetts
at "enhver kan skaffe seg uniformer. Det faktum at de var kledd i militære
uniformer var intet bevis for at de var militære" [Washington Post 21.mars
1993].

Senere anbefalte Walker utenriksminister James Baker at USA "ikke skulle
risikere" sitt forhold til El Salvador ved å undersøke "tidligere dødsfall,
uansett hvor avskyelige de var." [internt telegram til
utenriksdepartementet, deklassifisert, sammenfattet i National Catholic
Reporter, Sept. 23, 1994]

Dette er sannelig en ironisk kommentar, i det den kommer fra en mann som
senere skulle anbefale USA å gå til krig på grunn av ...avskyelige dødsfall.

En siste fengslende biografisk notis: I 1996 besøkte Walker en seremoni i
Washington som ble holdt til ære for 5.000 amerikanske soldater som i
hemmelighet kjempet i El Salvador. Da Walker var ambassadør i El Salvador,
var de amerikanske myndighetenes offisielle historie at det kun var 50
militære rådgivere i landet [Washington Post, 6. mai, 1996].

Et uhyggelig valg

Med en bakgrunn som denne virker det usannsynlig at Walker ville bli valgt
av USA til å lede den kosovarske granskningsgruppa på grunnlag av hans
tidligere engasjement for menneskerettighetene. Det virker mer sannsynlig,
gitt Walkers bakgrunn, at han ble valgt på grunn av hans dokumenterte
villighet til å si akkurat det hans styresmakter vil ha ham til å si, og
til å holde munn når han blir bedt om det-- om saker som
våpensmuglings-operasjoner, eller tilstedeværelsen av 4.950 hemmelige
leiesoldater (hvis eksistens han flere ganger benektet uten å blunke) i
bananrepublikken hvor han var ambassadør.

Iran-contras affæren er ikke den eneste hendelsen i Walkers karriere som
gir grunn til ettertanke. En annen er hans merkelige evne til å forbli i
Sentral- og Sør-Amerika gjennom nesten hele sin diplomatiske karriere.

Ikke siden før Kinas fall har Utenriksdepartementet tillatt sine folk å
forbli på et sted i lengre perioder.

Etter den kinesiske revolusjonen, forordnet Utenriksdepartementet det som
har blitt kjent som Wristonreformen, som dikterer at departementets ansatte
roteres ut av sine poster med noen års mellomrom. Med denne reformen håpet
myndighetene å få satt en stopper for det problem de betegnet som
"quiet-itis"-- utviklingen av "overdrevne" sympatier for vertslandets
kultur.

Med Wristonvedtaket, fikk de amerikanske styresmakter endelig akkurat det
de ønsket - et utenriksdepartement karakterisert av festningslignende
ambassadekomplekser, som amerikanerne lever i eller i nærheten av, blant
sine egne i en enspråklig, isolasjonspreget lykksalighet, der de teller
timene til de skal roteres ut til sin neste jobb i Liberia, eller Peru,
eller andre steder. Som et resultat av dette besitter de fleste
statsansatte tre eller fire forskjellige poster i ulike hjørner av verden
hvert tiende år. Det er imidlertid velkjent blant folk i utenlandstjenesten
at et av de få unntakene til denne regelen er CIA-agentene i ambassadene.
Våre hemmelige agenter bruker lenger tid på å utvikle sine kontakter, og
for å bevare disse "personlige kontaktene" (mottakerne av bestikkelser
liker ikke å skifte handelskontakter), har de en tendens til å bli værende
lenger.

Walker var i Latin-Amerika praktisk talt gjennom hele sin karriere, inntil
han ankom Kosovo. Han hadde ingen erfaring fra denne regionen som
kvalifiserte ham til å lede granskningsgruppa i Jugoslavia. Videre besatt
han gjennom hele 1980-tallet statlige stillinger på et høyt nivå i
Sentral-Amerika, under Reagans og Bushs perioder i Det Hvite Hus, en tid da
regionen forårsaket mer spenninger mellom øst og vest enn noe annet sted i
verden. Sentral-amerikanske ambassader var de mest beryktede
CIA-gjennomsyrede ambassadene vi hadde. Du kan trekke dine egne slutninger.

Uansett, en trenger ikke å bevise at Walker er en CIA-agent for å
argumentere for at USA gjorde en alvorlig feilbedømmelse da de utnevnte
ham. Uansett om han ble sent til Kosovo for å garantere at bevis for etnisk
rensning ville bli "oppdaget" eller ikke, og uansett om det i det hele tatt
eksisterer en skjult plan, som Walker kan være en del av, for å installere
en semipermanent amerikansk militærstyrke på Balkan, er det ille nok at
andre land kan identifisere Walker etter sine egne kriterier og anta det
verste. Og det vil de, i følge politiske analytikere som kjenner historien.

"Ambassadør Walkers forhistorie i El Salvador ugyldiggjør ikke apriori hans
vitnemål om massakren i Kosovo, men det sår betydelig tvil om hans
pålitelighet som et objektivt vitne," sa James Morell, forskningsleder ved
det Washington-baserte "Center for International Policy"..

Det er en utbredt oppfatning ikke bare i Russland, men også i andre land,
at Walkers rolle i Racak var å assistere KLA med å fabrikkere en serbisk
massakre som kunne brukes som en unnskyldning for militær aksjon. Allerede
to store kommersielle franske aviser - Le Monde og Le Figaro - så vel som
fransk rikskringkasting har kjørt avsløringer om Racak-hendelsen. Disse
historiene nevnte en rekke selvmotsigelser i Walkers versjon av hendelsene,
inkludert fravær av patronhylster/granater og blod i grøfta hvor kroppene
ble funnet, og fravær av øyenvitner til tross for tilstedeværelsen av
journalister og observatører i byen under kampene mellom KLA og serberne.

Til slutt fulgte til og med Los Angeles Times opp og trykte en historie med
tittelen "Spørsmål om massakren i Racak: Ble grusomhetene fabrikkert?"
Teorien bak alle disse fremstillingene var at KLA hadde samlet sine egne
døde etter kamp, fjernet uniformene, tatt på dem sivile klær, og så kalt
inn observatørene. Det er av betydning at Walker ikke så kroppene før 12
timer etter at det serbiske politiet hadde forlatt byen. Som Walker vet,
kan ikke bare "hvem som helst ha uniformer", men hvem som helst kan få dem
tatt av, også.

                    ----------

Rollie Keiths artikkel er fra "The Democrat" fra mai, men Nyhetsbrevet fikk
tilsendt artikkelen indirekte fra en mailingliste fra International Peace
Research Association, der Eric Fawcetts tillegg var lagt til.

Teksten er oversatt, og originalen kan leses på Nyhetsbrevets hjemmeside
(blir lagt ut litt etter utgivelsen av dette nyhetsbrevet):
http://home.sol.no/~antikrig/

Tillegget manglet opprinnelig en del direkte kilder til sitater, men vi
fant de fleste sitatene med kilder i en artikkel fra mediaorganisasjonen
"The Consortium":
http://www.consortiumnews.com/c012699a.html

============================================================

4. Europas dominobrikker i Kosovo

Av Denisa Kostovicova, Bratislava
(Denisa Kostovicova er doktorgradskandidat ved Cambridge University, med
fokus på kosovoalbanernes parallelle utdanningssystem.)

NATOs bombekampanje mot Jugoslavia har sendt sjokkbølger gjennom
Øst-Europa, og rokker ved fundamentene til regionens unge demokratier. Hvis
demokratiet skulle tape terreng, i en del av verden som er overstrødd med
potensielle, ennå ikke detonerte Kosovoer, så ligger alt til rette for den
verst mulige etniske politikk.

Spasér igjennom gatene i Bratislava, Slovakias hovedstad, og du kunne bli
tilgitt for å tro at du er i Beograd. "STOPP NATO" er det skriblet på
veggene, med et hakekors presset inn i "O"en i NATO. Lenger ned veiver
demonstranter med sine plakater: "NATO, ligg unna Jugoslavia."

Støtte til den knallharde nasjonalistiske politikken til den jugoslaviske
presidenten Slobodan Milosevic er bare delvis et uttrykk for en slavisk
solidaritet mellom slovaker og serbere. Det gjenspeiler også holdningene
nasjonalistiske slovaker har til Slovakias ungarske minoritet. De etniske
ungarerne, som utgjør 10.6 prosent av landets befolkning, er faktisk
allerede skremt av den åpenbare tiltrekningen den balkanske oppskriften på
etnisk rene nasjonalstater har på noen slovakiske nasjonalister.

Den nye reformistiske og liberale regjeringen ønsker slovakisk medlemskap i
NATO, og har til og med tillatt alliansen å bruke deres luftrom for
operasjonen mot Jugoslavia. Men majoriteten av slovaker, som tidligere har
vært nølende, er nå overbevist om at de ikke vil gå med i NATO. Og de er
imot luftkrigen mot Jugoslavia.

Mens Slovakia forbereder seg på å gå til stemmeurnene for å velge ny
president, har NATOs bombekampanje vekket nasjonalistiske lidenskaper til
fordel for landets egen sterke mann, Vladimir Meciar. Frykten for en
tilbakevending til et autoritært styre med Meciar ved roret blir mer
merkbar for hver dag. Han har, når det kommer til stykket, allerede
foretatt to mirakuløse politiske comeback som statsminister, før han
endelig mistet makten ved valget sist høst.

Etniske ungarere, som nå har tre ministere i regjeringen, er inderlig klare
over hva Meciars tilbakekomst kan bebude. En av hans siste lovgivningsgaver
var et forbud mot ungarsk språk på vitnemål i skolen, og en underlegging av
de ungarsk-språklige skolene under slovakisk jurisdiksjon.

Stilt ovenfor den felles trusselen har alle de ungarske politiske partiene
satt sine ideologiske forskjeller til side, og gått sammen om å danne en
nasjonal blokk. Det er et fenomen som slovakiske politiske analytikere har
kalt "Slovakias Kosovisering"

Nasjonalister over grensa i Ungarn hever også stemmen. Selv om de utgjør en
marginal kraft i ungarsk politikk, er de ikke desto mindre representert i
parlamentet. De krever en endring i Ungarns sydlige grenser for å beskytte
den ungarske minoriteten i Serbias nordlige provins Vojvodina, som de ser
på som serbiske gisler.

Janos Martonyi, landets utenriksminister, har fordømt de ungarske
nasjonalistene, og det har også lederen for Vojvodinas ungarere, som også
har fordømt NATOs intervensjon, ikke én gang men flere ganger. Verken
serbiske eller slovakiske ungarere, ser det ut til, ønsker grenseendringer.

Kravene fra de ungarske nasjonalistene er, ikke desto mindre, musikk i
deres slovakiske motstykkers ører. Som alltid nærer ekstremistene seg på og
henter styrke fra hverandre.

Rumenerne trenger ikke innblanding fra Budapest for å føle seg uvel når det
gjelder sin ungarske minoritet, som utgjør 7.1 prosent av landets
befolkning. Rumenerne har allerede utpekt serberne til helter og ser på
Kosovo som en uvelkommen presedens. I deres øyne kjemper NATO en
uavhengighetskrig på vegne av Kosovos albanere. De frykter at det
ungarsk-dominerte Transylvania står for tur.

Derfor er det ikke rart at NATO-fobi har spredd seg i Romania i kjølvannet
av bombekampanjen mot Jugoslavia. Selv om de nylig var entusiastiske
tilhengere av å melde seg inn i militæralliansen, snakker mange rumenere nå
om NATO som en aggressor og USA som en bølle som blander seg inn, i
vendinger lik dem deres serbiske naboer bruker.

Vanlige rumenere er i økende grad på kant med sine valgte representanter
som fortsatt ønsker NATO-medlemskap. Men den folkelige støtten til Serbia
har ikke gått ubemerket hen for Romanias ungarere. Forbedringene i de
inter-etniske forholdene i Romania det siste tiåret er på ingen måte
irreversible.

Den demokratiske enigheten mellom lederskapet og velgerne har blitt satt
under press, også i de sentral- og østeuropeiske landene som er forholdsvis
om ikke fullstendig etnisk homogene, og som av den grunn skulle være
trygge. Igjen har den utløsende faktor vært NATOs offensiv mot Jugoslavia.

Folkelig motstand mot NATOs operasjon vokser også i den tsjekkiske
republikken. Ikke før ble tsjekkerne medlemmer av NATO, så opphørte NATO å
være den alliansen de i utgangspunktet hadde ønsket å gå med i. Tsjekkerne
søkte medlemskap for å få sikkerhet mot trusselen de føler fra øst, ikke
fordi de ønsket å bli trukket inn på Balkan.

Minnene om Jugoslavias støtte til Tsjekkoslovakia i 1968 da Sovjet grep inn
for å "hjelpe" sin "kommunistiske bror" har blitt frisket opp igjen. Det
samme gjelder minner om jugoslaviske venner som åpnet sine hjem for de som
tilfeldigvis var på ferie i Jugoslavia den skjebnesvangre sommeren. Dette
gjør at mange er ukomfortable med deres lands nylig oppnådde status som
NATO-medlem.

Tilstanden til de etniske albanerne har ikke desto mindre skapt voldsom
moralsk forargelse. "Takk Gud for NATO. Noen som kan hjelpe albanerne. Det
var ingen som kom oss til unnsetning i 1968" sa en mann blant publikum på
et populært tsjekkisk tv-show og fikk stående applaus. Mens vanlige
mennesker gir seg i kast med sine moralske kvaler, nyter NATOs aksjon
støtte fra den tsjekkiske regjeringa.

I Bulgaria arbeider det pro-vestlige lederskapet for medlemskap i NATO, men
må besvare et vanskelig spørsmål: Vil NATOs profil og oppgave ha endret seg
så mye når angrepet på Jugoslavia er over at velgerne vil gå imot
medlemskap?

Majoriteten av bulgarere har konsekvent gått imot NATOs aksjon i
Jugoslavia. Dette er ikke fordi serbere, som bulgarere, er ortodokse
slavere, for historisk har de to folkene ofte vært fiender. Det er heller
fordi de har en viktig ting felles: de stoler ikke på muslimene.

Frykten for at Kosovo-konflikten skal spre seg til andre steder på Balkan,
til Makedonia, Albania, Hellas og Tyrkia, har i vesten ofte blitt nevnt som
en grunn til den internasjonale intervensjonen i Kosovo. Mens
dommedagsprofetene med sine dominoeffekter generelt har kastet blikket
sørover, blir de kanskje nødt til også å se andre steder i regionen.

                   ----------

Artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet til Institute for War and Peace
Reporting (IWPR <http://www.iwpr.net/>), nr.31, 13.mai 1999.
For å abonnere på deres nyhetsbrev send en email til
   majordomo@iwpr.org.uk
I emailens brødtekst skriver du
   <subscribe balkan-reports>

Teksten er oversatt, og originalen kan leses på Nyhetsbrevets hjemmeside
(blir lagt ut litt etter utgivelsen av dette nyhetsbrevet):
http://home.sol.no/~antikrig/

============================================================

5. Clinton-administrasjonen bryter "War Powers Act"

Fra en pressemelding fra FAIR 28.mai 1999, angående den ledende USA-avisa
New York Times mangelfulle dekning av krigen:

"Anklagen mot Slobodan Milosevic for krigsforbrytelser er dagens hovednyhet
- New York times hadde to forsideartikler om det samme dag som nyheten ble
kunngjort (27.05.99). Selvfølgelig er anklagen mot Milosevic en viktig
nyhet å dekke for amerikanske medier. Men er det ikke minst like viktig for
pressen å dekke beskyldninger om at USAs president fører en ulovlig krig?
Denne nyheten har nesten ikke blitt nevnt i Times." (...)

"Ifølge "War Powers Act" fra 1973 må presidenten "stoppe enhver bruk av
USAs væpnede styrker" innen 60 dager etter at en militær aksjon er
kunngjort, hvis ikke han mottar kongressens autorisasjon til å handle
annerledes. Denne perioden utløp 25.mai. 4 dager ut i det som ser ut til å
være et klart brudd på loven, har New York Times (...) ikke sagt et ord om
at tidsfristen i War Powers Act har utløpt" (...)

"War Powers Act er, som USA Today bemerket, laget for å garantere en
fundamental demokratisk sikkerhetsforanstaltning - at folket har et ord med
i laget, gjennom sine valgte representanter, over hvorvidt landet skal gå
til krig. Clinton er den første presidenten noensinne til å bryte
tidsfristen som er nedsatt i loven, ved å holde tropper i kamp uten
autorisasjon fra kongressen. Hvorfor er ikke denne nyheten 'egnet til å
settes på trykk'?"

Pressemeldingen forteller i tillegg at Tom Campbell og 16 andre
representanter har saksøkt Bill Clinton for brudd på "War Powers Act".

Se pressemeldingen på:
http://www.lbbs.org/action_alert.htm

============================================================

6. Krigen kan skape sult

Mens mange familier nå er uten inntekt, står avlinger i fare og noen lokale
myndigheter bryter med Beograd for å fremtvinge krigsrasjonering.

Av en journalist i Novi Sad

Etter to måneder med NATOs bombing er de fleste serberes daglige kamp for å
få mat på bordet så alvorlig at selv regimetro medier har måttet innrømme
det.

En fersk utgave av Beogradavisen Glas Javnosti satte søkelyset på økonomien
til familien Petrovic fra Lenin Boulevarden i Ny Beograd. På tross av at
alle fire familiemedlemmene arbeider - faren er ingeniør, moren er lærer,
og de to barna kombinerer studier med rengjøringsjobber - er de nødt til å
låne penger mot slutten av hver måned for å finansiere matregningen.

Hvis Petrovic'ene med sine fire lønninger strever med å få endene til å
møtes, må forholdene for majoriteten av befolkningen være enda
vanskeligere. Den gjennomsnittlige månedslønnen, for de som har arbeid, er
på 1000 dinarer (100 tyske mark), og mange familier er uten en eneste
familieforsørger.

Ettersom det ikke er tegn til opphør i NATOs luftkrig, er det mange
analytikere som frykter at forholdene vil forringes ytterligere i månedene
som kommer. Og, dette i en slik grad at de sårbare delene av den serbiske
befolkningen kan komme til å rammes av sult på senhøsten.

I forsøk på å styre unna matforsyningsproblemer har myndighetene i Nis,
Serbias tredje største by, og andre steder, innført rasjoneringstiltak -
noe Beograd anser for unødvendig.

"Avgjørelsen til noen byer i Serbia om å utlevere matvarer ved hjelp av
kuponger er ulovlig, og tilbaketrekning av disse er beordret," sier den
serbiske handelsministeren Zoran Krstic.

Han hevder at matforsyningene stort sett er som før krigen og at mangelen
på sukker, matolje, ris og andre basisvarer er midlertidig, og forårsaket
av unødvendig hamstring.

Uansett grunn, så er butikker i store deler av landet nå tomme for
>essensielle produkter og det svarte markedet blomstrer. Dessuten vil
tilgangen på mat bli dårligere hvis årets avling svikter.

Offisiellt er regjerings-representanter fortsatt optimistiske.
Statsministeren i Vojvodina, Bosko Perosevic, skryter av at 97 prosent av
den dyrkbare marken i hans provins, Jugoslavias brødkurv, som står for
>mellom 80 og 90 prosent av landets jordbruksproduksjon, har blitt sådd med
suksess "trass i NATOs aggresjon."

"Hveteavlingen vil bli omtrent like stor som gjennomsnittet de siste
årene," sier han. "Og byggavlingene forventes å bli større enn i de
foregående år." Med den samme optimisme forfekter Perosevic gode avlinger
av mais, solsikkefrø og sukkerbeter.

Den føderale jordbruksministeren, Nedeljko Sipovac, går enda lenger, og
insisterer: "Vi har uten tvil sikret innbyggerne forsyninger av mat, kjøtt,
melk og melkeprodukter, så vel som et overskudd av disse produktene for
eksport."

Jordbrukseksperter deler ikke politikernes optimisme. De frykter
katastrofalt lave avlinger på Vojvodinas gårder i år. Hvis deres prognoser
slår til kan dette seriøst true forsyningene av mat til det serbiske
markedet.

Allerede før NATOs bombekampanje startet hadde Milorad Rajic, en ledende
jordbruksekspert, advart mot at årets avling kunne bli liten på grunn et
elendig forarbeide til våronna. Han sier at bøndene ikke maktet å pløye
jordene skikkelig i vinter, at de ikke hadde penger nok til å kjøpe frø,
var ute av stand til å anskaffe nok bensin og kunstgjødsel, og ikke hadde
fullgode maskiner og reservedeler.

Selv om Vojvodinas jord er eksepsjonelt fruktbar, har mangelen på
investeringer gjennom det siste tiåret resultert i reduserte avlinger.
Gjennomsnittsalderen på traktorer, skurtreskere og andre jordbruksmaskiner
er over femten år. Mange er ikke lenger i drift og beholdes kun som
reservedeler. De fleste bønder er så fattige at de ikke har råd til
nødvendige deler, for ikke å snakke om nye maskiner.

Som resultat produseres det nå kun 3,5 tonn hvete per hektar i Vojvodina.
Til sammenligning produseres det mer enn 5 tonn i Ungarn, syv tonn i
Storbritannia, og 8 i Nederland.

Ljiljana Vasic, president i "Alliansen for kooperativer i Vojvodina", sa på
slutten av våronna at hun frykter at Serbia snart blir nødt til å importere
ikke bare sukker og matolje, men også hvete og mais. Hun advarte om at
avlingene i Vojvodina har falt til 1965-nivå.

Helt siden NATO-bombingen startet har bøndene forlangt bensinkuponger. I
april fikk de tilgang til 8 liter per hektar; i mai kun 4 liter. De sier at
med så lite bensin kan de knapt nå fram til sine egne gårder, langt mindre
arbeide på dem.

Innhøstingen av hvete starter om en måneds tid. Men hvis ikke krigen tar
slutt, og hvis det ikke gis ekstra bensinforsyninger, vil mye av hveten
sannsynligvis bli stående på jordene og råtne på rot. Selv om forholdene
bedrer seg og en fredelig løsning finner sted, finnes det ikke nok
skurtreskere til en fullstendig innhøsting.

Å transportere jordbruksprodukter til lagringssiloer og foredlingsfabrikker
vil også bli vanskelig. I tillegg til bensinmangel må bøndene kjempe med
Serbias ødelagte infrastruktur, skadene som er påført veiene, og spesielt
broene over Donau som forbinder Vojvodina med resten av landet.

Å betale for jordbruksprodukter vil bli et særskilt problem. Staten har
ikke klart å betale det den skylder bøndene for fjorårets produksjon. Som
et resultat av krigen kan denne situasjonen bare bli verre.

Bønder frykter at staten vil konfiskere produksjonen deres med makt slik
kommunistene gjorde etter andre verdenskrig gjennom "obligatoriske kjøp."
Som bevis peker bøndene på restriksjonene, som staten akkurat har innført,
på mengden korn bøndene kan male til eget behov. Implikasjonen er at
ethvert overskudd må overlates til staten.

Forfatteren er en uavhengig journalist i Novi Sad hvis navn er holdt
tilbake [av Institute for War and Peace Reporting].

                    ----------

Artikkelen er hentet fra nyhetsbrevet til Institute for War and Peace
Reporting (IWPR <http://www.iwpr.net/>), nr.37, 25.mai 1999.
For å abonnere på deres nyhetsbrev send en email til
   majordomo@iwpr.org.uk
I emailens brødtekst skriver du
   <subscribe balkan-reports>

Teksten er oversatt, og originalen kan leses på Nyhetsbrevets hjemmeside
(blir lagt ut litt etter utgivelsen av dette nyhetsbrevet):
http://home.sol.no/~antikrig/

============================================================

7.  Mord er begått

Av John Pilger, tirsdag 18.mai 1999.
(John Pilger er journalist og dokumentfilmskaper. Han er mangeårig
medarbeider i The Guardian, New Statesman og Aftonbladet.)

Rommet er fyllt med barnelik, drept av NATO i Surdulica i Serbia. Flere av
dem kan kun gjenkjennes på tøyskoene. Et dødt barn vugges i sin fars armer.
Disse og mange andre bilder har ikke blitt vist i Storbritannia; det vil
bli påstått at de er for gruoppvekkende. Det er imidlertid normalt at man
forsøker å minimere den britiske stats straffeskyld når den deltar i
kriminell aktivitet; sensur skjer i form av utelatelser og misbruk av
språket. Det inntrykket media gir av en rekke NATO-"tabber" er falskt. De
som gransker den upubliserte listen over målene NATO har truffet kan
knappest tvile på at det er en veloverveid terrorkampanje som føres mot den
sivile jugoslaviske befolkningen.

Atten sykehus og klinikker og minst 200 barnehager, skoler, høyskoler og
studentinternater har blitt skadet eller ødelagt, i likhet med
boligbebyggelser, hoteller, biblioteker, ungdomssentre, teatre, musèer,
samt kirker og klostre fra det 14. århundre som står på FNs liste over
kulturminner [World Heritage list]. Bondegårder har blitt bombet og
avlinger satt i brann. Slik fredagens bombing av byen Korisa i Kosovo
viser, skilles det ikke mellom serbere og de som "reddes." Hver dag dreper
NATO tre ganger flere sivile enn det antallet kosovarer som ble beregnet å
ha blitt drept per dag i månedene før bombingen.

Det britiske folket informeres ikke om strategien som forårsaker et slikt
kriminelt blodbad, og som i høy grad er planlagt av deres egen regjering.
Politikernes hyklerier og "talsmennenes" løgner setter i stor grad
dagsorden for nyhetene. Ingenting merkes av de voldsomme reaksjonene som
har gjort seg gjeldende over hele verden mot denne fullstendig ulovlige
aksjonen, mot at Milosevics forbrytelser avstraffes med enda større
forbrytelser, og mot de krigerske klovneriene til Blair, Cook og Robertson,
som har skapt karikaturer av seg selv internasjonalt.

"Det var intet behov for å sensurere våre reportasjer. Vi var våre egne
sensorer," skrev Phillip Gibbs, journalist i The Times i 1914-18.
Stillheten er annerledes nå; det råder en illusjon om at pressedekningen er
fullstendig, mens den i virkeligheten er ensformig og repeterende, og
framfor alt skaper politisk trygghet for gjerningsmennene.

Noen få dager før drapene på makeup-damer og kameramenn i den jugoslaviske
TV-bygningen, skrev Jamie Shea, NATOs mann, dette til det Internasjonale
Journalistforbundet: "Det finnes ingen strategi for å angripe TV- og
radiosendere." Hvor ble det av avskyropene fra de berømte navnene hos BBC,
bortsett fra John Simpson? Hvem avbrøt den gjensidige overdrevne
jovialiteten under forrige ukes prisutdeling fra "Royal Television
Society"? Stillhet. Siste nytt er at BBCs nyhetsopplesere må kle seg i
rosa, lavendel og blått så "vi kan tillate oss å være et hakk mer
avslappede i måten vi diskuterer begivenhetene på."

Her er noen av nyhetene de utelater: Appendikset i Rambouillet-"avtalen",
som ikke har vært publisert i Storbritannia, viser at NATOs agenda ikke
bare var å okkupere Kosovo, men hele Jugoslavia. Dette ble forkastet, ikke
bare av Milosevic, men av hele det valgte jugoslaviske parlamentet, som
foreslo å sette en FN-styrke til å overvåke en fredsavtale: et genuint
alternativ til bombing. Clinton og Blair ignorerte dette.

Storbritannia angriper samtidig to land som ikke utgjør noen trussel. Irak
bombes hver dag og dette refereres nesten aldri i nyhetene. I forrige uke
ble 20 sivile drept i Mosul, og en gjeter og hans familie ble bombet.
Sauene ble bombet. I løpet av de siste 18 månedene har Blair-regjeringen
sluppet flere bomber enn de konservative har gjort gjennom 18 år.

NATO lider betydelige tap. Pålitelige alternative kilder i Washington har
telt opptil 38 nedskutte eller styrtede fly, og et uvisst antall
amerikanske og britiske soldater i spesialstyrker er drept. Dette er holdt
hemmelig, selvfølgelig.

Protester mot bombene gir gjenlyd rundt i verden: 100.000 mennesker i Romas
gater (182 italienske parlamentsmedlemmer inkludert), tusener i Hellas og
Tyskland, protester finner sted hver natt på høyskoler og i rådhus over
hele Storbritannia. Nesten ingenting av dette blir rapportert. Er det ikke
merkverdig at det ikke har blitt offentliggjort noen nasjonal meningsmåling
om krigen siden 30. april?

          -------------

Artikkelen er oversatt, original kan finnes på:
http://www.lol.shareworld.com/murder.htm

John Pilger oppgir ikke kilden til de 38 nedskutte flyene, men henviser til
"pålitelige alternative kilder i Washington". Dette kan dreie seg om den
Washington-baserte International Strategic Studies Association (ISSA).

ISSA er en ikkestatlig organisasjon for høyerestående offiserer som jobber
med nasjonale sikkerhetsspørsmål, og har medlemmer fra 165 land. De har i
sin journal "Strategic Policy" på grunnlag av "mengden og kvaliteten" til
etterretnings-informasjon de har mottatt fra "høyst aktverdige kilder"
slått fast at "NATO-styrkene allerede har lidd betydelige tap av menn,
kvinner og materiell." De hevder at NATO allerede 20. april 199 hadde
mistet 38 kampfly, 6 helikoptre, 7 ubemannede fly (UAV), og mange
kryssermissiler (tapt til AAA eller SAM antiluftskyts).

En pressemelding fra ISSA om dette datert 4.mai finnes på:
http://www.strategicstudies.org/press.htm#Yugoslavia

============================================================

8. Balkan - konfliktanalfabetism som statsmannakonst

Av Jan Øberg

Varför har det gått så snett för det internationella "samfundet" Balkan
sedan 1980-talet? Har vi haft goda motiv och misslyckats eller haft mindre
goda motiv och lyckats? Det är självfallet ett av världens svåraste
konfliktkomplex. Konflikterna kom upp till ytan i en tid av global
omstrukturering efter det att det gamla kalla kriget försvann. Men det
förklarar inte tragedin på Balkan - om vilken det finns en sak att lära:
hur det får aldrig hända igen.

Lite basfakta om konflikter

En konflikt är en oförenlighet mellan ett antal parter (i praktiken alltid
mer är två) om mål, framtidsvisioner eller intressen. Konflikter
aktualiseras under vissa omständigheter, varför de aldrig enbart kan
lokaliseras i individer utan också i situationen, i strukturer såsom
ekonomisk misär, "världsoordning," psykologisk spänning etc. Våld och
konflikt är inte det samma; våld är en följd av att konflikter förtryckts,
ignorerats eller felbehandlats. Våld växer ur fruktan, inte ur "ondska,"
fruktan leder till våld och våld leder till fruktan. Folk slår inte ihjäl
varandra därför att det är roligt, men därför att de har mycket svåra
problem och känner djup maktlöshet ofta blandad med traumer.

Alla konflikter har ett ABC. Parterna har Attityder - till konflikten och
till varandra. De Beter sig på vissa sätt och det finns ett problem, en
kärna, rötter, en tid (historia) och ett rum (kultur), som tillsammans
definierar varje Conflict.

Att förstå egna och andras konflikter är med andra ord en vetenskap, det
kräver kunskap, inlevelse, analys. Innan man griper in för att hjälpa folk
eller länder med att lösa sina konflikter måste man ha gjort en seriös
analys (Diagnos), föreställt sig vad som händer om vi gör si eller så eller
ingenting gör (Prognos) och funderat på huruvida man överhuvudtaget kan
hjälpa och på vilka sätt (Behandling).

Påståenden som att Balkan är "etniska" konflikter, att parterna alltid har
hatat varandra, att Kosovo "började" med Milosevic' ändring av autonomin,
att etnisk rensning är grundproblemet i Kosovo eller att Balkan kan
betraktas isolerat från resten av Europa är exempel på eländig diagnos.

En konflikt är löst när parterna frivilligt kommer överens om att häva
oförenligheten och ser en ny framtid, antingen tillsammans eller på var
sitt håll. Kompromiss är ett sätt. Kreativitet ett annat: man utforskar
olika möjliga framtider i vilka parterna - som själva har svårt att se
sådana just i en konfliktsituation - kan uppnå en högre grad av
måluppfyllelse. Man kan t ex föreslå nya mål, längre tidsperspektiv, andra
tolkningar, ömsesidig inlevelse. Konfliktlösning och problemlösning har
alltså mycket gemensamt; det viktiga är att få parterna att utforska
situationen och problemet, skapa dialog, förtroende och - till slut - få
dem till ett förhandlingsbord och formellt enas.

Medlaren angriper problemet tillsammans med parterna, fördömer inte någon
utan skapar förtroende genom att upplevas som opartisk, pålitlig och fair.
Det värsta medlare kan göra är att "stjäla" konflikten, peka ut en aktör
som ond och säga: Vi vet hur ni bör leva med varandra, vi har lösningen,
bara skriv på här!

En medlare kan inte ha egna intressen i en bestämd lösning och kan inte
spela flera roller samtidigt - såsom att ha civila monitorer på marken,
hota med eller utföra bombningar och samtidigt argumentera för
>politiska/förhandlade lösningar, vara fredsbevarere, skapa stabilitet och
införa sanktioner, förstöra och återuppbygga ett land, verka för fred och
samtidigt sälja vapen.

En polis kan tvingas ta till våld mot farliga förbrytare eller psykopater.
Så också internationella aktörer. Grundregeln bör dock vara den samma som
inom medicinen: det kan aldrig försvaras att använda mer våld, spilla mer
blod och skapa mer lidande än vad som är strängt nödvändigt för att få
stopp på sjukdomen.

Det är en sak att människor och länder i (existentiell) konflikt kan blir
så desparata att de använder våld. Mycket värre är det om medlaren börjar
använda våld - t o m oporportionerligt mycket våld, gränsande som i NATOs
fall till statsterror. En polis som inte bara försöker skilja två
bråkstakar på ett cafe utan också ger dem och ett par gäster pistoler och
därefter dödar ett antal andra gäster och förbipasserande på gatan bör - i
högre grad än bråkmakarna själva - bestraffas. Och för poliser finns det,
till skillnad från NATO, lagar och domstolar.

Begåvad konfliktlösning söker hitta många alternativa möjligheter och medel
så "avståndet" i tid och rum till våldsanvänding blir maximalt. Idén om det
goda våldet som tidigt sätts in mot det onda våldet tillhör
konfliktanalfabetismen.

Antingen konflikthantering eller imperialism

Inom professionellt konfliktarbete och inom psykologin är det mesta av
detta självklarheter. Om man arbetar för konfliktlösning och fred. Men allt
detta har regeringar ignorerat. Internationell konflikthantering saknar
begrepp om och institutioner för konfliktförståelse och -hantering. Med en
grov generalisering kan man säga att massmedier och regeringer fortfarande
befinner sig på ett underutvecklat stadium i fråga om konflikthantering.
Det finns det bland andra dessa skäl till:

I vår kristna kulturkrets finns det en tendens till att dela upp allting i
två, t ex höger-vänster och god-ond. Konflikter sätts därför på formeln:
två individer - en ond och en god - i konflikt om en sak; konfliktlösning
lika med att bestraffa den onda och belöna den goda. Men denna "typiska"
konflikt existerar inte i verkligheten. När dessutom biträdande
utrikesminister Pierre Schori - och många andra - säger att NATO "bekämpar
ondskan" på Balkan så är vi nere på samma intellektuella nivå som om man
hävdar att sjukdom kan förklaras med onda andar i kroppen.

För det andra: under det kalla kriget fanns inget behov av kunskap om
konflikthantering. I Öst-Väst-konflikten skulle parterna 'avskräcka,'
'balansera' och utveckla 'säkerhets- och förtroende åtgärder' under
konflikten - som skulle bestå. Den löstes inte heller; däremot upplöstes
Sovjetunionen och Warszawapakten. (Och NATO förlorade sitt ursprungliga
existensberättigande).

Vårt medansvar

Tragedin på Balkan har naturligtvis skapats av parterna själva -
ekonomiska, politiska och militära eliter av alla nationaliteter som
förstört samhällena och låtit folken betala priset. Men efter tio år av
västerländsk konfliktmisshandling på Balkan bör vi erkänna att vi står för
>- åtminstone - den andra halvan av ansvaret för denna tragedi. Det vi ser
är NATO expansion, interventionism, inringning av det ortodoxa Europa,
maktkamp inom EU och maktkamp mellan USA och Europa samt militarism,
friläggande av vägar till oljan i Kaukasus - kort sagt imperialism förklädd
som fredsskapande.

Resultatet av vår "medling" är en uppstyckning i autoritära och nästan
etniskt rena enheter och stater, militarisering, korruption, svarta
marknader och en lång serie olösta problem, som hanterats på tok för sent
och kommer att vara "protektorat" under årtionden. I dessa månader förstörs
Serbien och Montenegro, som är mest multietniska.

Facit för EU och NATO-ländernas diplomati är att OSCE har körts ut och
kämpar för sin överlevnad, att humanitära och folkliga organisationer har
körts ut, att civilsamhället och oppostionen är förstört, att FN förstörs,
att anständigheten förstörs, att hoppet om en fredligare värld grusas. Väst
har förödmjukat ryssarna sedan Gorbachev; vi utnyttjar att
försvarsutgifterna är mindre än 10% och de inte kan brödföda sina soldater.
De uppgraderar sina kärnvapen och de och kineser och nordkoreaner börjar
fråga: när kommer vi att behandlas som Jugoslavien?

Och små länder - som de nordiska - följer efter, som får i flock. Danmark
och Norge struntar i FN-mandat och skickar jaktplan. Norden har ingen egen
analys, ingen egen politik. Utrikes- och säkerhetspolitik handlar om Den
Stora Anpassningen och besvärjelser om EU som ett fredsprojekt och NATO
(medlemsskap) som en garant för fred, stabilitet, västlig sammanhållning.
Den virtuella verklighet fungerar, det är bara den verkliga verkligheten
som ställer till med problem. Den kompakta tystnaden i Norden i denna tid
av västligt barbari på en suverän stat med 10 miljoner invånare bidrar till
enhet i enfald snarare än i mångfald - negationen av demokrati och frihet.

Även om vi tillhör den fria världen så saknar nordiska regeringar, de
flesta freds- och försvarsexperter och media civilcourage att använda
friheten att yttra sig kritiskt - när det som mest behövs. Det är ju USA,
EU och NATO - våra egna - som gör det här, då kan det väl inte vara fel?
Varför går Sverige med på en politik, som går stick i stäv med allt, man
förespråker i socialdemokratins program, i utredningar om
konfliktförebyggande verksamhet och fredsbevarande insatser eller normer om
rättvisa, nedrustning, gemensam säkerhet och internationell solidaritet? Är
det inte i de små ländernas intresse att kraftfullt hävda FN:s normsystem
och folkrätten samt säga nej så det hörs till dem, som enfaldigt
>triumfatoriskt förstör det nu för oss och för resten av världen. För Balkan
är en regional, en europeisk och en världskris. Underskatta inte det!

Vi lever i en autoritär epok. Vi är på väg mot en enda världsekonomi, ett
enda begrepp om demokrati, om mänskliga rättigheter och om säkerhet. I den
nya likformiga världsordningen finns det inte utrymme för udda samhällen
som gamla Jugoslavien - muss ausradiert werden. Kärnvapen (våra kristna) är
OK. Vi får inte ifrågasätta (vårt kristna) krig och våldet eller att enbart
USAs årsbudget för militär motsvarar 20 år av FN:s. Vi skall acceptera
"humanitär intervention" i Kosovo där 2.000 hade dött och 45.000 var
flyktingar före 24 mars - i en värld med miljontals döda, flyende och
lidande i andra krig och i "globaliseringens" fattigdom och
underutveckling, som bara fördjupas och ingen har lyft ett finger för att
hjälpa.

Västlig propaganda säger att det är samtidens Hitler vi bekämpar. Vad man
än kan mena om Milosevic så är detta propaganda i samma klass som Belgrads
medier, men vi är i fred, de är i krig. Västs aggression, expansiva drömmar
och behandling av dagens jugoslaver som Untermenschen utgör en parallell
till den vidriga etniska rensningen vi säger oss bekämpa. Vårt våld
perverterar vårt tänkande och moral.

Västvärldens ledare har begått ett civilisatorisk misstag, de fruktar att
det ska avslöjas och använder ständigt mer våld - för mycket musklar, för
litet intellekt och hjärta. Istället för en europeisering av Balkan får vi
nu en balkanisering av Europa. Den balkanska tragedin är också vår tragedi.
Hanteringen av Balkan är ett lågvattenmärke i västlig och svensk politik,
mediabevakning och forskning. Med mindre någon börjar tänka själv blir den
en bumerang mot Väst självt.

                    ----------

Artikkelen er å finne på TFFs sider
http://www.transnational.org/forum/meet/konflanalf.html

En bare litt annerledes versjon sto på trykk i Dagens nyheter 19.mai 1999:
http://www.svd.se/dynamiskt/Brannpunkt/did_128485.asp

============================================================

9. Kapitulera - och bli ockuperade

Av John Pilger
(John Pilger er journalist og dokumentfilmskaper. Han er mangeårig
medarbeider i The Guardian, New Statesman og Aftonbladet.)

Natos attack mot Serbien, som nu urartat till ren terrorbombning av civila,
motiverades med att serberna förkastat det "fredsavtal" som lades fram i
Rambouillet i Frankrike i februari. Avtalets faktiska innehåll
offentliggjordes aldrig, och medierna i Europa har i allmänhet godtagit
Natos egna försäkringar om att västvärldens avsikt var att skapa fred och
autonomi i Kosovo.

Detta är den stora lögn som ligger bakom vad premiärminister Tony Blair
kallar "korståget för civilisation". Den som granskar
Rambouillet-dokumentet kan omöjligt sväva i tvivelsmål om att de ursäkter
som gavs för bombningarna var rena påhitt. Fredsförhandlingarna hade
regisserats noggrant och serberna blev tillsagda: kapitulera och ni blir
ockuperade, eller kapitulera inte och ni blir krossade. De omöjliga
villkoren, som nyligen offentliggjordes i sin helhet i Le Monde
diplomatique, men inte i Storbritannien eller i Sverige, visar att Natos
målsättning var att ockupera inte bara Kosovo utan i praktiken hela
Jugoslavien.

Ingenting som liknar detta ultimatum har någonsin ställts till en modern,
suverän europeisk stat. Bland alla de jämförelser med Hitler och andra
världskriget som Natos propaganda använder sig av, finns en som aldrig
nämns - Hitlers förslag till premiärminister Neville Chamberlain 1938 att
Tyskland skulle få ockupera Tjeckoslovakien, eftersom etniska tyskar där
hade "torterats", "tvingats fly ut ur landet" och "hindrats att förverkliga
alla nationers rätt till självbestämmande". I syfte att skaffa sig en
täckmantel för Tysklands expansion beredde Hitler marken för en "humanitär
intervention", vars falskhet inte var större än den som planerades av Nato
61 år senare, som en täckmantel för organisationens egen expansion till att
bli "globaliseringens" USA-ledda militära övervakningsstyrka.

Ta till exempel kapitel sju i avtalet. Det har rubriken Status of
Multinational Military Implementation Force och fastslår att den
Nato-general som leder ockupationen "ska ha ensam beslutanderätt",
inklusive rätten att besluta om nedskjutning av flygplan inne i Serbien.
Nato skulle med andra ord ges total makt och ansvarsfrihet, liksom
"immunitet i fråga om samtliga juridiska processer, vare sig de är civila,
politiska eller faller under brottslagstiftningen och, under alla
omständigheter och utan tidsbegränsning, immunitet i fråga om [alla lagar]
som reglerar kriminella eller disciplinära förseelser som kan begås av
Nato-personal i den federala republiken Jugoslavien... Nato-personal skall,
liksom deras fordon, fartyg, flygplan och annan utrustning, åtnjuta
fullständig rörelsefrihet och obehindrat tillträde överallt i den federala
republiken Jugoslavien, inklusive dess luftrum och territorialvatten."

Inte heller förbises behovet av propaganda. Jugoslaviens regering "skall,
när så begärs, erbjuda alla de tjänster på telekommunikationsområdet,
inklusive radio- och tv-sändningar, som behövs för [ockupationen], så som
dessa behov bedöms av Nato. Dessa tjänster skall tillhandahållas utan
kostnad." Och den ideologiska grundvalen för ockupationen uttrycks med all
önskvärd tydlighet. "Nato ges rätt att använda flygplatser, vägar,
järnvägar och hamnar utan att betala avgifter, tull eller andra kostnader.
Ekonomin skall styras i enlighet med marknadsekonomiska principer."

Ingen regering någonstans kunde ha accepterat detta. Det rörde sig om en
skandalös provokation. Den 19 mars undertecknades "avtalet" av UCK, som
tidigare avfärdats som "terrorister" av Madeleine Albright och Robin Cook.
Serberna vägrade, naturligtvis. Och det handlade inte bara om Milosevic.
Det valda jugoslaviska parlamentet, rapporterade New York Times
korrespondent i Belgrad, "avvisade tanken på Nato-trupper i Kosovo, men
stödde idén om en FN-styrka som skulle övervaka en politisk lösning i
provinsen". Så vitt jag vet har detta inte rapporterats i Storbritannien.
Om det rapporterades så drunknade det i den massmediala kör som ägnat sig
åt att demonisera Milosevic. Det var därför som detta genomförbara
>alternativ till bombningarna kunde ignoreras i Washington och Bryssel. Fem
dagar senare gick Nato till angrepp. Nu hade man serberna där man ville ha
dem.

Det finns dessutom tydliga tecken på att bombningarna hade beslutats på
förhand. Den 12 augusti 1998 konstaterade den amerikanska senatens
Republican Policy Committee: "Planeringen för ett USA-lett Nato-ingripande
i Kosovo är nu i stort sett färdig. Det enda som tydligen fattas är en
händelse - med tillräckligt omfattande massmedial bevakning - som skulle
göra det möjligt att politiskt motivera ingripandet... Att Clinton nu
väntar på en 'tändande gnista' i Kosovo blir allt mer tydligt."

Den 25 mars, dagen efter att bombningarna inletts, beskrev den brittiske
försvarsministern George Robertson Natos målsättning som "entydig". Målet
var, sade han, "att förhindra en annalkande humanitär katastrof genom att
stoppa de våldsamma attacker mot kosovoalbanerna som genomförs av de
jugoslaviska säkerhetsstyrkorna". En FN-rapport motsade detta uttalande,
och bedömde att det våld som utövats av paramilitära styrkor både på den
serbiska och den kosovoalbanska sidan hade varit ungefär lika omfattande,
och att det inte kom i närheten av den våldsvåg som bombningarna utlöste.
En CIA-rapport som gavs till Clinton, och som läcktes till pressen, varnade
för att bombningar sannolikt skulle leda till etnisk rensning i massiv
skala.

Den 30 april satt George Robertson bland militära befälhavare på HMS
Invincible, och förklarade att Nato aldrig hade förväntat sig att man
skulle kunna förhindra en humanitär katastrof. Detta påstående var den
exakta motsatsen till hans "entydiga" uttalande fem veckor tidigare. I
likhet med Clinton måste Robertson och Blair ha blivit förvarnade om den
flyktingkatastrof deras handlingar skulle orsaka.

Generallöjtnant Satish Nambiar från Indien var chef för FN:s enheter i
Jugoslavien mellan 1992 och 1993. Han skrev nyligen: "Jag upplevde det som
att Jugoslavien var en tragedi som orsakades av medierna... Den
jugoslaviska regeringen hade, trots allt, visat vilja att foga sig efter
nästan alla bestämmelser i Rambouillet-avtalet, i fråga om eldupphör, ökad
autonomi för albanerna och så vidare. Men de kunde inte gå med på att
Nato-trupper besatte Jugoslavien. Det är exakt vad Indien skulle ha gjort
under samma omständigheter. Det var västvärlden som fortsatte att förvärra
situationen med de nuvarande vansinniga bombningarna, som mest verkar
motiveras av sårade egon, revanschbegär och vedergällning. Natos massiva
bombningar skiljer sig inte i moraliskt hänseende från de serbiska
styrkornas aktioner i Kosovo."

                   ----------

Aftonbladet 17.mai 1999, oversatt til svensk av Tor Wennerberg::
http://www.aftonbladet.se/kultur/9905/17/jp.html

Generalløytnant Satish Nambiars meget interessante artikkel om Kosovo kan
leses i sin helhet på:
http://www.transnational.org/features/fatalflaws.html

============================================================

10. Fredsforskare:
"Säkerhetskonferens kan lösa konflikten"
2 500 i bombprotest i Stockholm på måndagen

STOCKHOLM. - En konferens för säkerhet och samarbete i sydöstra Europa kan
lösa konflikten på Balkan, sade fredsforskaren Johan Galtung när han talade
i Stockholm på annandag pingst.

 Den norske professorn Johan Galtung var huvudtalare vid måndagens
manifestation mot Natos bombningar i det forna Jugoslavien. På
eftermiddagen samlades 2 500 personer i Humlegården för att gå till Sergels
torg där mötet ägde rum. Kommittén Stoppa bombningarna nu - ledd av svenska
riksdagsmän - och Kvinnor för fred stod bakom arrangemanget.
  - Jag är norsk medborgare och vill gärna be om ursäkt för min regering,
sade Johan Galtung inledningsvis.
  - Jag skäms för att var medborgare i ett land som släpper ned bomber på
ett annat land. Norge är ett rikt litet land bland 19 andra som bombar ett
fattigt land där det finns mycket lidande och fascism innanför gränserna.

Passiv hållning
  Han anser att de nordiska ländernas politiker generellt sett är för
>dåligt insatta i problematiken och att de därmed intar en passiv hållning
som gynnar Natos strategi.
  - Det är en skam för våra nordiska länder, sade Galtung.
  Han betonade att FN måste få spela den roll som det ursprungligen var tänkt.
  - Det är FN som är vår dröm. Nato är en liten försvarsallians som leker
Gud i världssamhället och som brutit mot åtminstone 16 internationella
lagar.
  Efter sitt tal utvecklade Galtung sina tankar om hur en konferens om
säkerhet och samarbete för TT:
  - Helsingforskonferensen var en formel som fungerade under det kalla
kriget. Du har ett mycket stort bord, där alla som har något att säga får
sitta med och där det är tillåtet att diskutera allt.

De onda i konflikten
  Ingen grupp har rätt att ägna sig åt etnisk rensning, anser han, men ser
samtidigt en fara i att serberna ofta beskrivs som de onda i konflikten.
  - Det måste bli ett slut på demoniseringen av Serbien.
  - Jag tror inte på fördömandets väg. Det finns ett uttalat behov av att
ödelägga och straffa Serbien, även bland svenska politiker, sade Johan
Galtung.
  - Vi måste behandla alla folkslag lika.
  Han anser ett neutralt land som Schweiz med FN:s hjälp kan ta initiativ
till en konferens om säkerhet och samarbete enligt Helsingfors-modellen.
  - Sverige och Norge har spelat ut sina roller i de här sammanhangen. Våra
länders fredsprofil är tyvärr för låg.

Ulla Tillgren/TT

============================================================
Appeller, leserinnlegg og opprop:
============================================================

11. "Kvinneopprop

Vi krever stans i den folkerettsstridige bombingen av Jugoslavia. Vi
reagerer med avsky på den behandlingen som kosovoalbanerne er blitt og blir
utsatt for, men vi tror ikke NATOs bombing løser problemet verken på kort
eller lang sikt. Ensidig maktbruk fra en gruppe stormakter er en farlig
erstatning for internasjonal rett, og NATOs bombing risikerer å skape
presedens for maktpolitiske intervensjoner under dekke av humanitære formål.

Stans i bombingen må brukes til å forsterke innsatsen for forhandlinger i
FNs Sikkerhetsråd og andre egnede organer. Bombestansen kan gjøre det mulig
for NATOlandene å sette tilstrekkelige økonomiske og tekniske ressurser inn
i arbeidet for kososvoflyktningene. Det er nødvendig å styrke og
stabilisere de landene som har tatt imot flyktningene og som nå er i
politisk og økonomisk krise.

I sin konsekvens har NATOs bombing sannsynligvis forverret det den skulle
forhindre, folkemordet på kosovoalbanerne, og den kan få langvarige,
destabiliserende konsekvenser både regionalt og i større, internasjonal
skala. Vi viser til uttalelsene til den kjente russiske
demokratiforkjemperen Jelena Bonner, som uttrykker at NATOs aksjon allerede
har styrket de anti-vestlige stemningene og gitt mulighet for
nasjonalistiske og antidemokratiske krefter å slå seg opp i Russland.

Vi vil også hevde at NATOs troverdighet som "konfliktløser" er sterkt
undergravd av alliansens historie. NATO har blant annet akseptert  den
langvarige politiske og kulturelle undertrykkingen og fordrivingen av
kurderne som medlemslandet Tyrkia har gjennomført. I FN-sammenheng er
troverdigheten undergravd av at den ledende stormakten, USA, lenge har
unnlatt å betale sin del av FNs organisasjonens utgifter.

Med formannsskapet i OSSE har Norge et særlig ansvar for å følge
>internasjonal rett. Regjeringen burde også ha lyttet til norske og
internasjonale konfliktforskere, som har kritisert forhandlingsforslaget i
Rambouillet for å stille umulige betingelser. Forhandlingene ble preget av
at føringene for et militært Nato-angrep allerede var lagt. Den manglende
informasjonen om Rambouillet-avtalens innhold gir også anledning til å
hevde at NATOs krig har fått negative konsekvenser for demokratiet i vesten.

Forhandlingene må ta utgangspunkt at  i at kosovoalbanerne skal få vende
tilbake til sitt land. Tilbakevendingen må være basert på oppbygging av
sterke, sivile samfunnsinstitusjoner, ikke på våpenmakt. Konflikt- og
fredsforskningsmiljøer og psyko-sosiale ressursmiljøer må trekkes inn for å
skape nye måter å håndtere de etniske og politiske konfliktene på, og bidra
til at befolkningen kan bearbeide de traumatiske erfaringene fra krigen.
Den demokratiske opposisjonen i Jugoslavia må trekkes inn i forhandlingene
og i konfliktløsningen, og få politisk og økonomisk støtte. For at regionen
kan stabiliseres på lang sikt, må forhandlingene også drøfte framtiden til
det store antallet fordrevne serbere fra andre deler av det tidligere
Jugoslavia.

Oslo, 03.05.99.
Fride Eeg-Henriksen, Cathrine Egeland, Helene Egeland, Beatrice Halsaa,
Nina Heilmann, Irene Iversen, Elisabet Rogg."

                    ----------

Initiativtakerne til opptopet er forskere og ansatte ved NIKK og Senter for
kvinneforskning, Universitetet i Oslo.
Folk som ønsker å støtte oppropet kan sende melding til:
irene.iversen@inl.uio.no

============================================================
Organisering av motstanden
============================================================

12. Foreløpig oversikt over antikrigsnettverk i Norge

Foreløpig finnes det ingen samlet oversikt over antikrigsnettverk, men vi
presenterer det som foreløpig finnes.

Oslo:
Antikrigsnettverket i Oslo kan nås på følgende måter:
Adresse: Antikrigsnettverket i Oslo, Osterhausgt. 27, 0183 Oslo.
Epost: antikrigsnettverket@yahoo.com
Pressetalspersoner: Åsne Berre Persen, mob. 952 30 030 og Ellen Elster,
tlf. 22870875.
De andre i koordineringsgruppa er: Aslak Sira Myhre, mob. 91319271, Kristin
Halvorsen, tlf. 22115315, Tarald Ellingsen, mob. 95202564 og Andreas
Ytterstad, mob. 90663316, Kleiv Fiskvik.

Kvinner i svart - i Beograds gater og nå i Oslos gater
Kontakt Gyrd Brændeland tlf. 22 20 33 64.

Trondheim:
Antikrigsnettverket i Trondheim, Postboks 4443 Hospitalsløkkan, N-7002
Trondheim
antikrig@stud.ntnu.no
http://www.stud.ntnu.no/studorg/antikrig/
Kontonummer: 0540.27.67261

Bergen:
Kontaktpersoner er: Elisabth Irgens Kvalheim: eikval@online.no, Aslak Orre:
aslak.orre@sefos.uib.no, Kjartan Juvik: kjjuvik@online.no.
Antikrigsnettverket i Bergen på web:
http://www.angelfire.com/ok/dream97/antikrig.html

Stavanger:
Antikrigsnettverket har følgende kontaktpersoner:
Ingebrigt Forhus, tlf. 51576789, Randi Mobæk, tlf. 51561963 eller Tor Einar
Loftesnes, tlf. 51893387.
Nettverket kan nås på epost: mklubben@mws.akermar.com.

Harstad:
Kontaktperson: Frode Bygdnes: bygdnes@online.no.

Helgeland:
"Nettverk mot krig" - Ytre Helgeland v/Rajko Savic og Elisabeth Bomo, 8820
Dønna
Rajkos telefon: 75 05 56

Bodø antikrigsnettverk:
http://home.sol.no/~p2ursin/

Tromsø
"Tverrpolitisk aksjon mot krigen i Jugoslavia". Kontaktpersonar:
Tore Vik, tlf.90732685/77619950, e-post:torevik@hotmail.com
Mari Aasen, tlf. 77632637, e-post: torstne@imv.uit.no

============================================================

13. Materiell og effekter mot krigen i Jugoslavia

Antikrigsmateriell:
(for kontaktadresser se punkt 12 i nyhetsbrevet)

T-skjorte mot krigen!
Antikrigsnettverket i Trondheim har laget t-skjorte mot krigen. Den kan
bestilles fra dem (se adresse annet sted i nyhetsbrevet)

Antikrigsnettverket i Stavanger har laget plakat mot krigen. Ta kontakt med
dem hvis du er interessert i å skaffe deg en.

Ellers har antikrigsnettverkene i alle de store byene (Oslo, Trondheim,
Bergen, foreløpig) klistremerker med mobilisering til demonstrasjonen 5.
juni. Kontakt ditt nærmeste antikrigsnettverk for å få noen.

                   ----------

"Fredsbomber över Balkan"

Ny bok på svensk om Kosovo har kommet ut på det svenske Manifest forlag.
Blant utenlandske bidragsytere finner vi Noam Chomsky, Veran Matic, John
Pilger, Howard Zinn m. fl. Blant svenskene finner vi bla. Ingvar Carlsson,
Maria-Pia Boëthius, Sören Sommelius og Jan Öberg.  Overskuddet fra
bokprosjektet går til Røde Kors' hjelp til krigens ofre på begge sider av
konflikten.

Boka kan direktebestilles fra forlaget: 50,- SEK for en bok. 100,- for tre
stk.. For ti bøker eller flere: 30,- stk. Alle priser er inklusive porto
(innenfor Sverige, om Norge koster ekstra vites ikke).
Kontakt:
Manifest, Malmgårdsvägen 32, 116 38 Stockholm.
Email: bok@manifest.se
Tlf: 08-556 038 63

                     ----------

"Rambouillet-avtalen"

Hefte med engelsk tekst, kr.30. Kontakt Tronsmo Bokhandel i Oslo:
Tlf. 22 99 03 99
Fax. 22 11 33 74
Epost: tronsmobok@os.telia.no

Tronsmo har også bestilt inn boka "Fredsbomber över Balkan".

============================================================

14. Appellant/innleder til debatt

Trenger dere en motstander av krigen for å arrangere et debattmøte, en
temakveld, til å holde appell eller som intervjuobjekt?

Jørgen Johansen er bl.a. aktiv i Folkereisning Mot Krig (FMK), Norges
Fredsråd (NFR) og Norsk Fredssenter på Kornhaug. Han har arbeidet i norsk
og internasjonal fredsbevegelse siden tidlig på 70-tallet og er for tiden
ved Institutt for freds- og utviklingsforskning ved Universitet i Gøteborg.

Johansen har arbeidet på Balkan og med folk fra regionen siden 1987, og har
gode kontakter med de forskjellige republikkenes fredsbevegelser og
demokratiske grupper. Han har deltatt i debatten lenge før den nåværende
krigen brøt ut og har publisert flere artikler om emnet.

Ta kontakt dersom dere tror at Johansen kan bidra i det arbeidet som gjøres
rundt om i landet:

Jørgen Johansen
Department of Peace and Development Research, Goteborg University (Padrigu)
Postal address: P.O. Box 700, SE 405 30 Goteborg. Sweden.
Visiting address: Brogatan 4. Goteborg.
Home: Pl 6822
457 95 Grebbestad
Sweden
+46 (0) 708 509 633
E-mail: jorgen.johansen@trada.se

============================================================
Om utgivelsen av nyhetsbrevet
============================================================

Dette nyhetsbrevet skal informere om hva som skjer av motstand og arbeid i
Norge og internasjonalt for å få slutt på krigen i Jugoslavia. Vi håper
nyhetsbrevet vil inspirere og være til hjelp i organiseringen og
koordineringen av arbeidet mot krigen.

Når materiale hentes inn fra andre kilder vil vi alltid angi kilde, slik at
leseren selv kan vurdere materialets pålitelighet. Hvis egenproduserte
analyser og nyheter trykkes vil disse være signerte.

Nyhetsbrevet skal i utgangspunktet komme ut 1-2 ganger i uka, men dette vil
avhenge av behov, arbeidskapasitet og mengden innkomne bidrag.

============================================================

Nyhetsbrevet på internett.

Vi har opprettet ei hjemmeside på internett hvor vi (snart) kommer til å
legge ut samtlige utgaver av nyhetsbrevet, internett-lenker og annet.
Inntil videre er bare nr.7 lagt ut.
<http://home.sol.no/~antikrig/>

En privatperson har i tillegg lagt ut nyhetsbrev 1-7 på en hjemmeside:
<http://www.uio.no/~torfu/kosovo/>

============================================================

Spre nyhetsbrevet

Gi utskrifter av nyhetsbrevet til eldre, venner og andre som ikke har
email! Du står fritt til å reprodusere nyhetsbrevet eller deler av det i
enhver form. Spre også gjerne informasjon om at nyhetsbrevet finnes, og om
hvordan man kan få tak i det.

Du oppfordres til å videresende dette nyhetsbrevet via email, men det er
viktig at du kun sender det til folk du kjenner, og som du tror har
interesse av innholdet. Sett i så fall opp deg selv som avsender, slik at
mottager vet hvorfor og fra hvem hun/han mottar dette nyhetsbrevet.

Ikke tips oss om hvilke av dine venner som bør motta dette nyhetsbrevet,
gjør dem heller oppmerksom på nyhetsbrevet selv, gjerne med en personlig
oppfordring om å abonnere. Vi vil ikke sende dette brevet til folk som ikke
allerede har tegnet et abonnement.

============================================================

Send inn bidrag!

Nyhetsbrevets fortsatte utgivelse vil avhenge av at vi får innsendt bidrag.
Gi oss beskjed om planlagte arrangement, kampanjer og demonstrasjoner.

Nyhetsnotiser fra krigen som skal publiseres må ha kilde vedlagt, dvs.
avis/utgivelsesdato eller kanal/sendetid, og helst en web-adresse. Vi får
inn mye bra stoff som vi ikke kan bruke fordi det ikke blir oppgitt noen
kilde.

Originalt materiale må være signert. Ikke alt materiale vil bli publisert,
og artikler kan bli forkortet.

Bidrag sendes til antikrig@online.no

============================================================
Send email med "subscribe bruker@adresse.no" i subjectfeltet
til antikrig@online.no for å tegne abonnement.
Send email med "unsubscribe bruker@adresse.no" i subject-
feltet til antikrig@online.no for å avslutte abonnement.

Eksempel:
To: antikrig@online.no
Subject: subscribe dittnavn@dinadresse.no
============================================================