Sju spørsmål om Norges krig mot Serbia

fra Gunnar Rutle
For første gang deltar Norge aktivt i en angrepskrig (ja, for det er jo ikke et forsvar av Norge eller et NATO-land det gjelder).  Det vi ser er at NATOs nye "out-of-area" (angrep utenfor NATOs eget område)-taktikk er i ferd med å bli satt ut i livet. Uten debatt blant folk er norsk "forsvars"politikk lagt om de siste årene. Nå kan norske styrker være med på å gå til krig hvor som helst i verden. Og med krigen mot Serbia er vi igang.

Jeg syns det er tragisk, og jeg har noen spørsmål å stille om denne krigen:

1. Tjener denne krigen kosovarenes sak? Jeg kan ikke se at den gjør det. Nå er de fleste kosovarene snart fordrevet fra Kosova. Milosevic trengte denne krigen for å få ryggdekning og nok støtte i sin egen befolkning til å gjennomføre den etniske rensningen i Kosova. Og slik forholdet mellom kosovarer og serbere nå er blitt, vil det i beste fall ta tiår før de igjen vil være istand til å leve sammen i samme land. Og det er jo faktisk slik at begge folkegrupper (og flere) har bodd i Kosova i lange tider. Etter min oppfatning har krigen gjort det nesten umulig å finne en løsning på Kosova-spørsmålet. Og for hver dag krigen fortsetter blir det vanskeligere!

2. Har NATO (eller skal vi heller si USA med ulike Bondeviker på slep) rett til å føre denne krigen? Etter min mening nei. Krigen er et klart brudd på FN-charteret og Folkerettens prinsipper: Ingen nasjoner har rett til å angripe en annen suveren stat med våpen uansett hvor uenig man kan være i den (innenriks)politikken landets ledere fører. Jeg syns faktisk at dette er kloke prinsipper. Det må være befolkningens egen sak å kvitte seg med dårlige ledere. Så får vi andre støtte opposisjonen i landet, unngå å levere våpen til undertrykkerregimer, men holde oss unna å angripe landet med våpen. Ikke minst fordi det først og fremst er den vanlige mann i gata som får lide i en krig, og ikke lederne. Og all erfaring viser at slike angrep utenfra styrker oppslutningen om landets ledere snarere enn å svekke den.

3. Ønsker vi en ny folkerett der enkeltnasjoner kan gå til angrep på andre nasjoner hvis de ikke liker den politikken de fører? For vi må jo i all anstendighets navn innrømme andre nasjoner samme rett til å angripe som den vi nå gir NATO-landene. Eller er det en egen folkerett som gjelder for USA og deres medløpere enn for andre land? Vi kan gå spennende tider i møte når Japan i angriper Israel for deres undertrykking av palestinerne, eller når Hellas angriper Tyrkia for deres undertrykking av kurderne.  For ikke å snakke om når Kina bomber Washington for USAs undertrykking av indianerne.

4. Eller, for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvorfor bomber NATO Serbia, men ikke Israel, Tyrkia, Indonesia og mange andre? Skal vi innføre en ny Folkerett må den vel gjennomføres konsekvent? Og siden NATO nå har vist seg så opptatt av ulike regimers moral skulle det være nok av nye bombemål å ta av:

Ingen land har gjennom årene brutt så mange klare pålegg og resolusjoner fra FN som Israel har gjort gjennom sin undertrykking av palestinerne. Tel Aviv er et opplagt bombemål.

Og Tyrkia: Selv svært forsiktige beregninger plasserer Tyrkias behandling av kurderne i samme klasse som Kosova-spørsmålet. Et eksempel er at i årene 1990-94 ble over en million kurdere fordrevet fra landsbyer inn til slummen rundt den uoffisielle kurerhovedstaden Diarbakir. Det tyrkiske militærapparatet har brent og rasert mer enn 3000 landsbyer. Delvis er de bombet av jetfly levert av USA. I 1994 var Tyrkia den største importøren i verden av våpen fra USA. Istanbul må vel være et neste bombemål?

Eller ta Indonesia som gjennom år har undertrykket og massakrert befolkningen på Øst-Timor. Send bomber mot dem også!

Det skulle ikke være vanskelig å finne andre bombemål, så våpenprodusentene går lyse tider i møte!

Jeg tror mange med meg ser at det ikke kan være veien å gå at enkeltnasjoner tar saken i egne hender. Skal verdenssamfunnet reagere må det i så fall være etter klare vedtak i FN.

5. Hva så med menneskerettighetene? Det er jo ikke tvil om at Slobodan Milosevic bryter menneskerettighetene når han fordriver og dreper kosovarer? Vi kan ikke bare stå å se på uten å reagere! Det mener ikke jeg heller, men mitt poeng er at den krigen NATO nå har satt igang ikke løser noen problem for kosovarene.

Det vi kan gjøre er å støtte kosovarene og den serbiske opposisjonen mot Milosevic. Vi kan legge internasjonalt press på Milosevic-regimet. Og vi kan slåss for en forhandlingsløsning.

Men stopp en halv, vil mange si: Er det ikke nettopp en forhandlingsløsning NATO har arbeidet for. Var ikke Milosevic sin motvilje mot å skrive under Rambouillet-avtalen nettopp det som utløste krigen? Det bringer meg over til neste spøsmål:

6. Var NATO virkelig ute etter en forhandlingsløsning? De aller færreste kjenner innholdet av Rambouillet-avtalen som Milosevic nektet å godta. Noen korte poeng fra avtalen:

NATO (OSSE) skal utnevne en leder som har mer eller mindre diktatorisk myndighet i Kosova i en overgangsperiode. Denne personen skal ha sin egen radio- og TV-stasjon. Det slås fast at økonomien skal fungere etter markedsøkonomiske prinsipper, og at det ikke skal legges noen hindringer i veien for fri bevegelse av personer, varer, service og kapital til og fra Kosova (noen som kjenner igjen EUs fire friheter og andre økonomiske prinsipper?). Hva befolkningen i Kosova måtte ønske har ingen betydning, her er det stormaktenes økonomiske interesser som skal presses på. Ikke rart at det tok lang tid før kosova-geriljaen (UCR) godtok dette ultimatumet.

Vel så interessant som planene for Kosova er de rettighetene som avtalens tillegg B gir NATO i hele Jugoslavia, altså både i Serbia og Montenegro: NATO-personell inkludert kjøretøy, skip, fly og utstyr skal ha uhindret tilgang til hele Jugoslavia. Ja de skal til og med ha rett til å benytte veier, flyplasser, havner og jernbaner uten å måtte betale for det. Og NATO skal ha rett til å overta kontrollen over, og bruke, alt kommunikasjonsutstyr som finnes, inkludert all kringkasting i landet!

Jeg anbefaler alle interesserte å studere avtalen (se nedenfor).

Etter min mening er dette krav som ingen ledelse i et sjølstandig land kunne akseptere. Jeg konkluderer med at Rambouillet-avtalen umulig kan ha vært ment som et reellt forslag til en fredsavtale, men som et påskudd NATO laget for å kunne gå til krig med ryggen noenlunde fri. Og da presser mitt siste spørsmål seg fram:

7. Når NATO ville ha krig, og krigen åpenbart ikke kan løse de problemene de påstår den skal løse: Hva er NATOs virkelige motiver for å drive denne krigen? Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men jeg håper virkelig at flere enn meg prøver å finne det svaret!

Helt til slutt. De som er interesserte og har muligheten til det kan finne både Rambouillet-avtalen og annet interessant stoff om Kosova på Internett. Henvisninger til slikt stoff fins på min hjemmeside:  http://home.telia.no/grutle/

Gunnar Rutle