Av Jon Michelet , redaktør i Klassekampen

Olav Versto skrev om 68-generasjonen i en krigskommentar i VG lørdag den 10. april. Både Versto og undertegnede soknet til Rød Front-miljøet som på 1970-tallet aksjonerte mot Vietnamkrigen. Siden har Versto, i likhet med mange 68-ere i Europa og USA, beveget seg langt bort fra et ståsted der man motarbeidet amerikanernes rolle som verdenspoliti. Tidligere kampfeller under Vietnamkrigen, og meningsfeller med et kritisk syn på NATO, sitter nå ved de politiske kommandpostene der krigen mot Jugslavia er blitt iverksatt.  Personlig har jeg et syn på USA som krigførende supermakt som i hovedsak er uendret siden Vietnamkrigen. Som politisk redaktør i VG har Olav Versto ledet sin avis på en slik måte at den er blitt NATO-sjefenes fremste norske talerør under den pågående krigen. Mens jeg som redaktør har ledet Klassekampen slik at redaksjonen vår, som den eneste i noen norsk dagsavis, konsekvent representerer den utbredte krigsmotstanden i Norge.
 Versto kaller oss for "tullingene i Klassekampen". Det kan jeg godt leve med, siden det ikke er noe saklig argument. Men jeg må be om å få ta til motmæle når Versto påstår at Klassekampen støtter "historiens verste skurker", og med dette åpenbart mener at vi i dag støtter Slobodan Milosevic.
 Dette er for grovt, og det har ingen dekning i faktiske forhold. Det kan enhver som leser Klassekampen selv kontrollere. Vi har aldri gitt støtte til Milosevic og hans regime i Beograd.
 Tvert imot. Lenge før Kosovo ble omtalt i øvrig norsk presse annet enn i sjeldne notiser, brakte Klassekampen grundig bakgrunnstoff om den spente situasjonen i provinsen. Og vi tok kosovoalbanernes parti i kampen for  selvstyre etter at Milosevic begynte å bryte ned dette selvstyret. Lenge før krig truet i Jugoslavia, skrev Klassekampen ytterst kritisk om Milosevic. Og det har vi fortsatt med.
 Når Versto slår så rasende mot Klassekampen, slår han egentlig mot hele den voksende opposisjonen i Norge mot bombekrigen. At hver fjerde nordmann - og hver tredje norske kvinne - vil ha slutt på krigen, må være problematisk for VG som så sterkt har gått inn for krig. Et problem må det også være at krigen ikke er blitt en så effektiv, presis og kortvarig affære som NATO og VG skråsikkert spådde.
 Klassekampen advarte mot krigen før den begynte og gikk tydelig og skarpt mot den fra første dag. Vi forutså samtidig de veldige lidelsene krigen ville påføre sivilbefolkningen i hele Jugoslavia, samt flyktningestrømmen fra Kosovo. Dette var ikke så veldig originale synspunkter i europeisk sammenheng. Vår analyse sammenfalt på flere punkter med den tidligere svenske høyrestatsministeren Carl Bildts. Men Klassekampen var og er alene blant norske dagsaviser om å kreve stans i bombekrigen, selv om pressebildet på grunn av den retning krigen har tatt er blitt noe mer nyansert de siste dagene.
 VG gir ikke rom for nyanser. VG står hardnakket på sin rolle som NATOs fremste propagandist i Norge. Slik er VG unik i norsk sammenheng, og i nordisk. VGs tradisjonelle søsteravis i Sverige, Expressen, har for eksempel en helt annen krigsdekning, der målet om en politisk løsning står sentralt. VGs hardkjør har vakt oppsikt og reaksjoner i det norske pressemiljøet, som spør seg om hvorfor VG opptrer så ukritisk og ensidig.

 VGs utsagn på lederplass om at det ikke må forekomme debatt mens Norge er i krig, har allerede oppnådd en viss herostratisk berømmelse.
At Norges største avis går imot demokratisk debatt i en avgjørende stund for nasjonen, er mildt sagt urovekkende.
 Med våre små ressurser har vi i Klassekampen nettopp åpnet for debatt om krigen, særlig i forbindelse med de voldsomme diskusjonene om bombing som har foregått i SV. Vi har vært åpne for innspill fra mange hold, og ikke minst gitt spalteplass til albanske skribenter, til journalister som tilhører opposisjonen i Jugoslavia og til ledende intellektuelle fra USA. Vi har prøvd å gi en så bred og nyansert dekning som mulig. Det har vært journalistisk riktig, og det har vært nødvendig også fordi vi til tross for vårt klare antkrigs-standpunkt ikke ønsket å bli en hjernevaskende propagandakvern for noen.
 De siste dagene har kulturfolk stått fram med klare, spissformulerte synspunkter mot krigen. Klassekampen har formidlet disse. Den nasjonalt og internasjonalt kjente teaterinstruktøren Stein Winge fikk plass hos oss til å forlange at norske politikere innser at de har ansvar for krigen og tar på seg dette ansvaret. Han fikk følge av Åge Aleksandersen i Dagbladet et par dager seinere.
 Det vil bli begått krigsforbrytelser på begge sider i krigen. Statsminister Kjell Magne Bondevik kan ikke lenger løpe fra ansvaret ved å late som om Norge ikke er i krig, at vi bare støtter en begrenset, kortvarig aksjon. Han vil måtte stå til rette for at Norge gikk med i en uærklært angrepskrig mot en suveren stat, uten at krigen var sanksjonert at FN. Under en slik krig vil drap på uskyldige sivile av en domstol kunne bli vurdert som krigsforbrytelser. Terroren Milosevic utfører mot kosovoalbanerne rettferdiggjør ikke NATO-bombing av sivile. Vi må se på slik bombing også som norsk bombing, siden vi deltar i toktene med de mest formidable krigsmaskinene Norge har, F-16 jagerfly.
 NATO har allerede innrømmet at flere serbiske flyktninger ble bombet ihjel i en flyktningeleir. Nato beklaget dette, og påberopte seg at det var en feiltakelse. Men det nytter ikke bare å si sorry, og så løpe fra ansvaret. Og hvor var VGs harme over det som skjedde? Hvor er VGs påpekning av at det VG trodde skulle bli et kort krigsventyr som feide Milosevic av banen nå er blitt en voldsomt utvidet krig som nødvendigvis vil kreve ytterligere sivile liv? Denne bombekrigen i full skala er den voldsomste i Europa siden 2. verdenskrig.
 VG støtter den som en "krig mot fascismen", men er blind for at slik krig med alle midler også kan avle fascisme, både blant dem den rammer og blant utøverne som sitter på avstand og trykker på fjernkontrollen, eller blant krigshissere som trykker på tastaturet i en PC i en redaksjon som uten forbehold hyller bombeflyenes innsats.
 Også VG og Klassekampen skal stilles for en domstol når krigen en gang er over. Det er lesernes kritiske domstol. Som redaktør i Klassekampen frykter jeg ikke denne domstolen. Men hadde jeg vært Olav Versto, ville jeg ha begynt å skjelve litt i buksene.