Av Odd Andreassen
 

Våren 1918 ble det dannet en organisasjon i USA som skulle få avgjørende
innflytelse på USA`s utenrikspolitikk: "The Council on Foreign
Affairs"(CFR) med tidsskriftet "Foreign Affairs" som sitt viktigste
talerør.

Denne organisasjonen ville arbeide etter to "linjer":

1. Øve innflytelse på folkeopinionen ­ først og fremst i USA, men også
utenfor  USA`s grenser.
2. Øve innflytelse direkte på de offisielle organer i USA ­ fra
presidenten, kongressen, de riktige departementer osv. osv.

Man innrettet seg mot enkeltmennesker med tyngde i det offisielle liv, i
forretningsverden, blant intellektuelle og i det "sivile" samfunn generelt.

Hensikten var å trekke opp omfattende mål for den amerikanske
utenrikspolitikken etter krigens slutt (1918).

De ønsket å legge grunnlaget for amerikansk dominans i etterkrigstida. Men
USA var ikke modent for noe slikt på dette tidspunkt.USA valgte isolasjon i
stedet.Det skulle gå om lag 20 år før et slikt program kunne presenteres
for den politiske elite i USA.

I 1939 var tiden kommet. Den annen verdenskrig var et faktum og dermed ble
det høyst aktuelt å drøfte USA`s krigsmål. Riktignok var ikke USA direkte
engasjert i krigen, men innen denne gruppa og i Roosevelts administrasjon ­
som for en stor del
besto av folk fra CFR eller hadde nær forbindelse med denne
"tenkeboksen","var ingen i tvil hva som måtte komme.

Det første spørsmål som ble drøftet i den "Studiegruppe for krig og fred"
som ble etablert av og i CFR var om USA kunne være selvhjulpen med alle
nødvendige varer og tjenester etter krigen ­ dvs. om USA kunne ­ nok en
gang ­ trekke seg tilbake i en ny isolasjon.

Svaret var "nei".

Hva betydde dette? Jo, det ble nødvendig for USA`s egen sikkerhet etter
krigen å beherske de viktigste geografiske områder for å sikre tilgang på
råvarer og som markeder for amerikansk næringsliv. Denne dominansen måtte
være så fullstendig som mulig.

Det var følgelig fire nøkkelområder som ble avgjørende: Det militære, det
økonomiske, det kulturelle og det politiske. For å sikre seg dette hegemoni
var det nødvendig å knytte til seg mennesker fra de ulike allierte og ­
etter krigen ­ også fra "fienden", som kunne tjene som brohoder inn i de
enkelte samfunn.Ikke minst måtte man sikte på å underminere og bekjempe
kapitalismens motstandere.En oppfatning som bl.a. førte til
"oppdemningspolitikken" fra 1947.

Det ble nødvendig å forsøke å etablere en ny verdensorden ­ dvs. en
verdensorden som kunne sikre kapitalismens fullstendige hegemoni på alle
fronter ­ både politisk, militært, økonomisk og kulturelt. Og ­ den nye
tids kapitalismen måtte bli en kapitalisme under USA`s ledelse.

Den nye verdensorden måtte sikre den amerikanske kapitalismen et hegemoni
så omfattende at den ville være forsynt med råvarer og markeder i en
uoverskuelig framtid (altså langt inn i neste årtusen). Det ble lagt opp et
langtidsprosjekt for et samarbeid mellom CFR og det amerikanske

utenriksdepartement med det formål å utvikle en plan for den nye
verdensorden som etter krigen skulle sikre den amerikanske kapitalen det
nødvendige herredømme.

Det ble nedsatt en rekke studiegrupper som skulle behandle ulike områder i
en slik omfattende planlegging. I tillegg hadde prosjektet en
styringsgruppe som ble ledet av en nær medarbeider til president
Roosevelt(Norman H. Davis). Ingen ting av hva som kom ut av samtalene
skulle offentliggjøres. Store deler av finansieringen kom fra storkapitalen
­ bl.a. Rockefeller Foundation.

Det sentrale spørsmål ble: hvor stor del av verdens resurser og territorium
trengte USA for å sikre sin makt og rikdom?

Svaret ble at som et minimum krevde USA `s "nasjonale interesser" (dvs
US-kapitalen) fri adgang til markeder og råvarer innenfor hele det område
som den gang omfattet de britiske kolonier, Det Fjerne Østen(altså både
Kina, Japan, Filippinene og
Indonesia) og hele Vest-Europa (altså som et minimum).

I midten av oktober 1939 leverte en av studiegruppene (ansvarlig for
økonomi og finansielle spørsmål) et omfattende memorandum til president
Roosevelt og Utenriksdepartementet (nr. E-B19). Det område man snakket om,
ble kalt "the Grand Area"(det store område). Det er av betydelig interesse
å legge merke til at dette område (the Grand Area) ble oppfattet som et
kjerneområde som når som helst kunne utvides til å inkludere nye land.

Kanskje vi bør se på Balkan-krigen også ut fra dette perspektiv!

Odd Andreassen